Er stat eller borgere årsak til at nordmenn er blitt slappfisker?

Varsellampene blinker intenst
Nordmenn flest er så lite aktive at faresignalet blinker for fire av fem voksne. En fersk undersøkelse som kartlegger fysisk aktivitet blant voksne i 20-85 års alderen, slår i hjel alle myter.
Myter eller overbevisningen om det sunne og friske fjellfolket i nord. Helsemyndighetene mener resultatene er både overraskende og enda verre, de er urovekkende.

Ingen biologisk årsak
Det er første gang man har gjennomført en så grundig landsdekkende undersøkelse. Over 3400 nordmenn har i snitt vandret rundt i syv døgn med en ActiGraph-aktivitetsmåler festet til kroppen. All aktivitet er registrert. Undersøkelsens grundighet og omfang er unik også i verdenssammenheng.
Sjokkresultatet viser at kun en av fem voksne nordmenn er så aktiv som helsemyndighetene mener man bør være for å forebygge livsstilssykdommer.
I tillegg har alle deltagerne svart på spørreskjema for å registrere andre variabler.

Unik i verden
Rapporten «Fysisk aktivitet blant voksne og eldre», utgitt av Helsedirektoratet. Studien er gjennomført av Norges idrettshøgskole i samarbeid med ni andre universitet og høyskoler. Paradokset er åpenbart: Å sitte å produsere denne bloggen – jobbe på PC – surfe – er vel så inaktivt som det er mulig å være i våken tilstand.
Og konsekvensene av overdreven inaktivitet er økt fare for å pådra seg livsstilssykdommer. Helsedirektoratet ser alvoret – og sminker derfor ikke på virkeligheten: Advarslene er klare, livsstilssykdommene blant nordmenn vil sannsynligvis øke kraftig. Om ikke et fysisk under inntreffer.

20 åringer som 70 åringer
Aktivitetsnivået er relativt stabilt frå 20-årsalderen til 70-årsalderen, viser undersøkelsen.
Og ikke overraskende; det er flere inaktive personer blant de med lav utdannelse. Undersøkelsen viser ingen vesentlig forskjell mellom kvinner og menns aktivitetsnivå i Norge.

Ingen trylleformel
Fysisk og psykisk velvære er avhengig fysisk aktivitet. I motsatt fall øker faren for såkalte livsstilssykdommer. Om en ser samfunnsøkonomisk og stort på det, så øker trygdeutgiftene utvilsomt med fysisk og psykisk forfall.
Men la meg legge til, fysisk forfall og psykiske lidelser kan ikke tilskrives fysisk inaktivitet. Årsakene til sykdom er mange og fysisk aktivitet er på ingen måte en trylleformel eller den løsningen som nødvendigvis hjelper den enkelte.
Men regelmessig mosjon og pulsløft gir positiv uttelling for mange Det handler om livsstil, eller farefull livsstil. Og nettopp det kjennetegner en stadig økende andel av befolkningen. Det handler også om røyking, rus, fet mat, overdrevent sukkerinntak osv.

Vinn-vinn situasjon
Paradokset her er at vi snakker om en vinn-vinn situasjon. For den enkelte og for samfunnet. Så hvorfor er det så dårlig stelt som Helsedirektoratet undersøkelse fastslår?
Her må den enkelte ta ansvar for egen helse – og myndighetene må legge til rette og stimulere til økt aktivitet.
Også arbeidsgiver tjener på friske og kvikke medarbeidere. Kostnadene for norske arbeidsgivere er betydelige når regningen for de første fraværsdagene skal betales.
Ved å være syk og borte fra arbeidslivet, reduserer produktiviteten. Og omkostningene til behandling og oppfølging øker kraftig.

Hva har skjedd med hardarbeidende og fysisk aktive nordmenn?
Hvorfor klarer kun en av fem voksne å være aktiv i totalt 2,5 timer per uke. Det kreves kun rask gange, eller hardere mosjon for de som foretrekker det.
I følge professor Sigmund A. Anderssen ved Norges idrettshøyskole, er det ingen biologisk årsak til at aktivitetsnivået skal falle slik med alderen. Det må ha noe med hvordan vi legger til rette for bevegelse, mener idrettsprofessoren.

Sminket virkelighet?
En del bedrifter har stimulert sine arbeidstakere gjennom blant annet delfinansiering av treningskort og etablering av trimrom. Men jeg er overbevist om at engasjement og investeringene kan økes betraktelig. Gevinsten er kvikkere og sunnere medarbeidere.

Forfaller frem mot tjue
Mest urovekkende er forfallet som finner sted fra barn er ni år til de fylte 20 år. Åtte av ti niåringer beveger seg tilstrekkelig, når en måler 15åringene er antallet redusert til 50 prosent. Fra femten til tjue år fortsetter fallet like kraftig.
Derfor er kun to av ti tyveåringer aktive nok. Og dette nivået er stabilt frem mot pensjonsalder.
Her er vi bokstavelig talt til roten av problemet fysisk forfall; Mye innsatsen må rettes mot aldersgruppen ti til tyveåringer. Den viktigste arenaen er skolen og kroppsøvingsfaget. Ved å få unge til å glede seg over fysisk aktivitet, øker også sjansene for at man tar dette med seg videre i livet.

Skolen en viktig arena
Professor Sigmund A. Anderssen ved NIH har vært sentral i arbeidet som inkluderer ni høyskoler og universitet. Hans klare formaning er at kompetansen blant kroppsøvingslærere må opp – og faget må få større plass i skolen.
Anderssen har et klart poeng. Skolen er en arena hvor alle kan kartlegges, stimuleres til aktivitet og om nødvendig få et hjelpende spark bak. Her kan systemet favne om alle.
En kan dessverre ikke stole på at alle dagens foreldre tar ansvar. Travelhet, mangelfull interesse og kanskje også manglende kunnskap, gjør at barn og unge i dag er fetere og mer stillesittende enn for 20 eller 50 år siden. Når en vet at PC-spill og data passiviserer mange, fjernsynet kaller på sofaen og kostholdet for mange tidvis er elendig – ja så gir resultatet seg.

Hjerteinfarkt kan bli straffen
Vi voksne er ikke bedre. Sitter oss i bilen. Og kjører hit og dit. Samtidig er flere av oss blitt stillesittende aktører i et arbeidsliv som i mindre grad enn noen gang fordrer fysisk hardt arbeid. Så hva skal til? Et hjerteinfarkt? Eller et annet kraftig spark i baken? De fleste av oss som kan bevege seg fritt, har ingen unnskylding. Fjell, veiene, turstiene ligger der. Og stadig flere treningsentre har alle apparater og litt til. Det siste er kostbart for mange.

For noen år siden skrev jeg en artikkel i Aftenposten om et nytt helsekonsept: “Grønn resept“. Fastlegene skulle saste på skrive ut en såkalt “Grønn resept”.
En treningsresept, eller en anmodning om fysisk aktivitet, om å gå turer i skog og mark, fremfor bruk piller og medisiner. Dette til de som kan være best tjent med det. Mye tyder på at det fremdeles gjenstår en del her.

Skattefadrag for trimmere?
Når staten taper stort på livsstilsykdommene våre, hvorfor ikke introdusere skattefradrag for treningsaktivitet? Medlemskort i et idrettslag. På et treningssenter. Eller til treningsutstyr? Hvorfor ikke? Motargumentet mht at private aktører da vi tjene seg styrtrike på statlig sponsing ville trolig falle som følge av økt konkurranse og dermed lavere priser.

Man har lykkes til en viss grad når det gjelder røyking. Færre unge begynner å røyke. Røykelov og kanskje dyrere tobakk og sterk fokus på konsekvensene av å røyke har gitt resultater. Så hvorfor skal ikke en tilsvarende satsing på økt fysisk aktivitet, med nødvendige tiltak, også gi positivt resultat. Man skulle tro at det var lettere å få nordmenn til å bevege seg enn å klare å få røykerne til å kubbe sigaretten?

Skreddersydd for lite aktivitet
– Vi har jo laget et samfunn hvor alt er lagt til rette for at vi skal slippe å bruke kroppen, sier Klepp til TV 2 Nyhetene. Han peker på at man i dag beveger seg overalt ved hjelp av bil og annen transport. Stadig flere har stillesittende arbeid, slik at den naturlige daglige aktiviteten er blitt borte for veldig mange av oss, forklarer Knut-Inge Klepp. 

Divisjonsdirektøren i Helsedirektoratet har et klart poeng når han presiserer at tiden er overmoden for å intensivere arbeidet for øke aktivitetsnivå. En handlingsplan for fysiske aktivitet og helse som åtte departement har stått bak de siste årene har åpenbart ikke gjort underverker. Og Klepp har rett når han sier at resultatene fra denne undersøkelsen med all tydelighet viser at dette er et arbeid som må intensiveres og videreføres.

Men det begynner hos den enkelte. Så logg av. Finn tøyet. Og kom deg ut i frisk luft.

God trim

 

Norsk 18 åring offer for menneskehandel og tvunget til sexsalg

Er det mulig? Hvem, hvor? Hva skjer? Det rører å lese en overskrift som forteller at en norske jente er offer for menneskehandel. Og tvinges til å selge sex. Hvorfor reagerer mange ikke like spontant på utenlandske kvinner som tvinges til å selge kroppen sin i Norge?

En fredag kveld i november, et knapt døgn etter politiets største sexkjøpaksjon i Bergen noensinne, er jentene tilbake på gaten for å selge sex. Jeg treffer og snakker med flere av dem. Diskret tilbyr de sine tjenester. Frykten for å bli observert av politiet er der, ja. I verste fall betyr det at de kan bli sendt ut av landet. Men butikken må gå sin gang. Det er ingen bønn, pengene skal tjenes slik at gjelden til kyniske bakmenn kan nedbetales.

Se sak her: Menneskehandel i Norge ute av kontroll

Hva om dette var din datter? Det er vanskelig å tenke slik, men faktum er at titusener av mødre og fedre har en datter som i kveld skal selge sex. Under tvang. Noen av dem her i Norge.

Ikke vær naiv
Man skal være rimelig naiv om en tror at unge kvinner fra Afrika kommer til Norge for å selge sex uten at et kynisk bakmannsapparat står bak. Og noen ganger er det kvinner som tidligere har jobbet som prostituerte som styrer businessen med jernhånd. Og enda andre kvinner som driver på eget initiativ. Den siste gruppen er ikke de våre myndigheter bekymrer seg mest for.

Spydspiss mot menneskehandel
Justisminister Knut Storberget har engasjert seg, og bidratt til at Norge har gjort en solid innsats på området. Bevisstheten og kunnskapen har økt dramatisk på få år. Og penger er bevilget til ulike prosjekter, blant annet i Oslo og Bergen. Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) er etablert. Dette er spydspissen i arbeidet for å bekjempe menneskehandel i Norge.
Flere saker er ført for domstolen og bakmenn og halliker stått med bøyde hoder i retten de siste årene. Dømt for å tvinge kvinner ut i prostitusjon. Men arbeidet koster. Jeg snakket nylig med lederen av Stop-prosjektet i Oslo, Harald Bøhler. Han fortalte at tolkeutgiftene til en eneste sak – den såkalte “Benin-saken”, har kostet 4,5 millioner kroner.

90 prosent henlegges
Men når myndighetene lover at menneskehandel skal bekjempes med alle midler, hva betyr det?
I følge Birgitte Ellefsen, leder av KOM-prosjektet, henlegges minst nitti prosent av sakene som etterforskes mot bakmenn. Mange saker henlegges til tross for gode bevis og kjente bakmenn. Kan en da si at man bekjemper menneskehandel med alle midler?

Se sak her: Ni av ti menneskehandelsaker henlegges

Fra flere hold får TV 2 opplyst at økonomi er årsaken til henleggelse av straffesaker som omhandler menneskehandel. I intervju med TV 2 erkjenner også Gunnar Fløystad, påtaleansvarlig ved Hordaland politidistrikt, at kostnadene knyttet til å etterforske saker og få disse helt i mål, setter grenser. Det vil også si at man naturlig nok satser på de sakene hvor det er størst sjanse for å komme i mål. Etter et slikt mal jobber politiet på flere områder.

Fungerer regelverket slik det bør?
Faren med dagens regelverk (eller en instruks som det heter) er at kvinner som tørr å bryte ut, legger hodet sitt på huggestabben ved å angi bakmenn. De får nemlig tilbud om å vitne mot bakmenn, noe som er viktig for politiets etterforskning, men gjør jentene det setter de eget liv og familiens liv i fare.

Dersom politiet av ressursmessige årsaker henlegger saker, så har jentene alt å tape. En kvinne jeg møtte for kort tid siden opplevde at moren ble banket opp. Familien har nå flyktet fra bakmennene i Nigeria. Politiet i Norge har dokumentasjon på at moren vitterlig var innlagt på sykehus etter å ha blitt rundjult.

Problemet er at jentene som vitner ikke får beskyttelse dersom ikke bakmenn blir tiltalt og dømt i en norsk domstol. Slik fungerer systemet i praksis. Spiller ingen rolle om poliitet er 100% overbevist om at kvinnen er et reelt offer. Bør det være slik?

Voldtatt flere ganger hver natt
Som Birgitte Ellefsen, leder for KOM-prosjektet sa til TV 2 nylig:

– Sannsynligheten for at mange kvinner er et offer for menneskehandel er stor, i så fall vil det si at hun er utsatt for voldtekter mot sin vilje flere ganger per natt.

Tydeligere kan det knapt sies. Mange av kvinnene vi ser i gatebildet i Norge er fra Nigeria. De er lett å peke ut. Og de er overraskende nok, både smilende og pågående. Kan de da virkelig være presset til dette tenker nok mange. TV 2 har møtt kvinner som har vært banket gul og blå, før de til slutt gir etter og trekker ut på gaten. Det er bedre å gi seg, beholde helsen, se bra og smilende ut. Da tjener de mer penger. Og nedbetaler raskere sin gjeld.

Fortvilelse og avmakt
Satt på spissen; en 18 år gammel norsk kvinne blir trafikkert til utlandet for å selge sex. Hvilke mødre, fedre og familiemedlemmer ville da ikke kjent smerte, fortvilelse og avmakt? Er det noen forskjell når det gjelder en jevnaldrende jente som vandrer gatelangs i Oslo eller Bergen egentlig? Selv om hun er fra Afrika?

En ufordring for å bekjempe menneskehandel, er jakten på bakmenn. Det er mange som trekkes til milliardbusinessen som menneskehandel er blitt. Mange som styrer kvinner som selger sex i Norge oppholder seg av naturlige årsaker utenfor norges grenser. For å felle bakmenn er man avhengig av at jentene som er utsatt for menneskehandel, tørr å vitne. Enkelt sagt så er reglene slik at når bakmenn blir tatt og dømt i Norge, så får kvinnene beskyttelse. For noen betyr det opphold og arbeidstillatelse i Norge.

Håpløs argumentasjon
Og så sier noen; men det er da like greit at de får selge sex i Norge, ellers blir de tvunget til å jobbe i et annet land. Det må jo være tryggere og bedre her?

Slik argumentasjon er håpløs og grunnløs. Norge kan bidra, gjør det – og bør fortsette. Staten bidrar her hjemme og med midler ute for å bekjempe menneskehandel.

Frihavn på falsk grunnlag
Det er også slik at Norge ikke må bli en frihavn for personer som søker opphold og beskyttelse på falsk grunnlag. Her får vi stole på utlendingsmyndighetene og politiet. I bunn ligger instrukser, lovverk og dømmekraft. Som i asylsaker så skal selvsagt ikke kvinner fra hele verden komme til Norge og påberope seg beskyttelse under falske forutsetninger.

Det er et faktum at norske menn bruker av egne oppsparte midler for å kjøpe sex av kvinner som styres av kyniske bakmenn. Der ligger kanskje det største problemet. Uten kjøpere, ingen butikk. Og kvinnene må innlosjeres. Derfor er det mange som leier ut til kvinner som er tvunget til å selge sex på gaten. For en uaktsom utleier kan det bety hallik-tiltale, dom og opptil fem års fengsel. Her jobber politiet i Oslo nå aktivt. Endelig. Litt tregere går det i andre deler av landet.

Hvilke metode?
En kan argumentere for og imot sexkjøpsloven. En kan forby sex. En kan argumentere for bordeller. Det finnes utallige innspill. Også holdningene til de som kjøper sex er avgjørende.

Et overordnet poeng er at ingen kvinner skal tvinges til å selge kroppen sin. Norske myndigheter har sagt at dette skal bekjempes med alle midler. Da må vi snart se solide resultater.

Det medisinske paradoks

Feilmedisinering av eldre er utbredt, ut av kontroll og derfor særdeles bekymringsfullt. TV 2 har den siste tiden påpekt problemene knyttet til feilmedisinering av eldre. Dette skjer ved at noen eldre får for mye medisin, andre får for lite. Enkelte får feil medisin, noen svelger piller som har null effekt og andre igjen behandles for sykdommer de faktisk ikke har. Et ukjent antall eldre mennesker inntar daglig sin pille-cocktail – kombinasjoner av medikamenter som i sammenheng kan være svært farlig. Konsekvensene av feilmedisinering kan være alvorlige bivirkninger, sterkt nedsatt livsglede og noen tilfeller er utfallet katastrofalt.


Proppet full i medisin
Det gjør inntrykk å høre legesønnen snakke til TV 2 Nyhetene om sin syke mor som ble proppet full i piller straks hun kom på sykehjem. Den kvikke kvinnen ble med ett preget av angst og uro. Mistet evnen til å lese og ville bare bort fra sykehjemmet. Hadde ikke det vært for legesønnens kunnskap, og kravene hans om å endre og trappe ned medisineringen av sin egen mor, så hadde den omfattende legemiddelbruken fortsatt. Men overflytting til nytt sykehjem, nedtrapping fra 4-5 medikamenter til kun et eneste medikament, gav den 86 år gamle kvinnen ny gnist. Og smilet var tilbake. Hvor mange av oss andre pårørende evner å se det samme – og samtidig argumentere mot spesialistene?

Paradokset
Paradokset ligger i medisinen som har gitt mennesker flere år å leve. For mange et bedre liv med færre lidelser og mindre symptomer og smerter. Men det skremmer å vite at feilmedisineringen har et så stort omfang som mye tyder på. Tilsyn utført av Statens helsetilsyn de to siste årene, viser at omtrent tre av fire sykehjem som er blitt undersøkt bryter loven. Lovbrudd handler om at sykehjemspasientene ikke er sikret en trygg og nødvendig legemiddelhåndtering.

Hvordan er dette mulig kan en spørre seg, fordi feilmedisinering slett ikke er et ukjent fenomen. Helsebyråkrater, politikere, fagfolk og andre har visst om dette. Lenge. Så hva skyldes da denne kraftige forsømmelsen? Først og fremst en manglende vilje til å ta eldre og problemet på alvor. Så er det en rekke forklaringer til at mange eldre lider under feilmedisinering.


Neddoping
Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er nok neppe tatt på sengen, men omfanget av legemiddelsvikt har nok overrasket statsråden som har lovet å ta affære. Hun må klare å gjøre flere ting: jobbstatusen innen sykehjem må heves. Og det kan økt lønn og forskning bidra til. Dessuten synes det helt klart at legedekningen i sykehjemmene er for lav. Enkelt sagt så får ikke gamle syke nok legehjelp. Og flere mener sykehjemsansatte generelt har for lite tid til pasientene. Påstått neddoping for å slippe bryet med “slitsomme” pasienter er kjent, og en reell konsekvens av tidspresset for mange som jobber i sykehjemssektoren. Men man skal passe seg for å kritisere en yrkesgruppe som i all hovedsak legger sin sjel og mer til for å gi eldre en verdig alderdom. Men uten tilstrekkelig tid og kunnskap, vil ting gå i stå.

Aggressiv – og nødvendig legemiddelindustri
Det synes ikke å være tvil om at overmedisinering er et generelt problem. Mange peker på en aggressiv legemiddelindustri. Det er ikke industrien som foreskriver eller putter piller i munnen på gamle. Men den bruker alle krefter på å selge sin vare. Naturligvis. Men samtidig må en også erkjenne at forskningen og legemiddelindustrien har bidratt – og bidrar positivt. Fra tubekulosebekjempelse til nåtidens satsing på kreftmedisin og HIV-AIDS vaksiner.

Norsk Psykologforening mener det er en fallitterklæring at eldre primært tilbys medisinsk behandling, når det underliggende behov ofte er nærhet og omsorg. Psykologisk behandling kan med fordel økes på bekostning av medikamentbruk når det gjelder behandling av angst og depresjoner, mener foreningen. Det er vanskelig å være uenig.

Varslelampene må blinke
“- Når man får flere medikamenter samtidig, kanskje enkelte over fem, noen opp imot ti medikamenter, så er det helt umulig å holde en oversikt over hvilke bivirkninger som kommer som en konsekvens av uheldig kombinasjonen av medisiner.”
“- Og det bør få varsellampene til å blinke hos dem som styrer medikamentbruken, man må komme ned i et antall som gjør at man har oversikt over hva som er bivirkninger. Vi vet at medikamentbivirkninger er en vesentlig årsak til innleggelser i sykehus og det er helt sikkert også slik at alvorlige komplikasjoner og dødsfall forekommer”.
Det sa Bjørn Guldvog, assisterende direktør i Helsedirektoratet, da jeg snakket med ham for noen uker siden. Med andre ord så er tiden overmoden for konkret og konstruktiv handling.


Skammelig
Det som er skammelig er at det i 2009 kommer opplysninger som sjokkerer både Helsetilsynet og helsemyndighetene. Ingen kan vel bli overrasket. Men hvorfor er ikke dette tatt ordentlig tak i før? Og hvorfor skal vi tro at det vil skje denne gang? Politikere har da mange ganger lovet bot og bedring.
Man skal selvsagt ha forståelse for at kompliserte sykdommer, mennesker som blir eldre og eldre naturligvis blir en ekstrem utfordring. Det er her mye av paradokset ligger. Medikamentene skal gjøre livet lettere for 40.000 sykehjemspasienter og ytterligere tusenvis av pasienter som støtter seg til fastlegen og hjemmesykepleien, gjør det motsatte for mange.


Forskingssenter for sykehjemsmedisin
I OECD sammenheng har Norge klatret forsiktig oppover rankinglisten, men vi sørgelig defensive på forskningsfeltet. I samtale med helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, påpekte hun selv betydningen av å satse på forskning innen dette feltet. Det er sendt søknad om statlige fra Universitetet i Bergen til å etablere forskningssenter for sykehjemsmedisin. Målsetting med et slik senter er å rekruttere leger og bidra til videreutdannelse innen sykehjem-medisin og lage en standard for behandling i sykehjem. Det finnes i dag ingen standard for hvordan man skal behandle eldre på syke. Fagfolk mener det er uansvarlig.


Håp

Det gir grunn til optimisme fordi det finnes eksempler på sykehjem som får det til. Bergen Røde Kors Sykehjem har halvert medikamentbruken i forhold til snittet på landsbasis. Sykehjemmet har klart å sikre seg kompetanse og engasjerte leger. Og sykehjemmet var blant de få – 8 av 48 – for å være nøyaktig som fikk stempelet “godkjent” av helsetilsynet. Og nettopp den kunnskapen må deles og kopieres.

Nå må leger, sykehusadministrasjon, kommuner og stat sammen ta et ansvar. Å sette sin lit til Samhandlingsreformen er ikke nok. Det trengs kraftigere lut og løft på flere felt om man skal la seg friste av Regjeringens lovnad: Sykehjemsplass til alle som trenger dette fra 2013.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.