Overvåkingshysteriets tosidighet

Overvåkingsparanoia møter eksponeringstrangen. Et underlig sammenstøt i vår tid. Et paradoks som blant annet personvernforkjempere på Facebook må forholde seg til. For det er her vi alle bretter ut livene våre, i større eller mindre grad. Og nøkkelen til deler av den private sfære overleveres Facebook. Den ubehagelige eimen av overvåkning er det tilsynelatende knapt noen som registrerer. Eller tenker på.

“The Social Network”
Noen uker tilbake i tid. Jeg er på vei til Bergen Kino og Facebook-filmen “The Social Network”. Men først skal jeg registreres ved en bompengestasjon. Et par telefoner jeg tar på vei til sentrum fanges opp og registreres i basestasjoner. Kjøp av kinobilletter, på kredittkort, registreres selvsagt. Alt på få minutter.

Jeg gir i grunn blaffen der og da og er mer fokusert på fenomenet som er i ferd med å fullstendig parkere alle de bisarre Orwellske domedagsscenarier. Facebook har klart å kapre en halv milliard brukere. Mennesker som frivillig – i større og mindre grad – daglig mater monsteret med personlig informasjon. Ufattelige mengder. På verdensbasis overgår fjesboken det meste en kan forestille seg fra verdens fremste overvåkingstjenester når det gjelder omfang og kapasitet.

Selger sine sjeler
Dette pågår, stille og rolig, i en tid når debatten rundt datalagringsdirektivet skaper heite politiske oppgjør på kryss og tvers av partigrenser. Og i en tid når nordmenn er verdensmestre i å selge sin sjel til Facebook. Nylig har overvåkingsskandalen som TV 2 har avslørt rundt den amerikanske ambassaden samt WikiLeaks lekkasjene, skapt debatt og daglige overskrifter. Og minnet oss alle om at informasjon og personopplysninger, innsamlet på den ene eller andre måten, potensielt kan misbrukes eller bli misbrukt. Det opprører og skaper debatt.

Potensiell bombe
Hvorfor er det ingen som pirker mer borti Facebook når en diskuterer all mulig problematisk kartlegging av våre liv og bevegelser? På Facebook finnes utvilsomt avslørende informasjon som kan kverke politiske karrierer og kompromitterende fakta som kan legge mulitnasjonale bedrifter i grus. Facebook har et potensial som går lengre enn å sjikanere eller henge ut dårlige klassekammerater… Tenk på hva som ligger og modner av informativt og avslørende spengstoff…

Social skills
Behovet for å flashe social skills – eller mangel på sådanne – har i seg selv skapt et fenomen som kan overgå det mest Orwelske. Vårt intense fokus på fellesskapet, det å samle venner og vise oss der ute i cyberspace skjer samtidig som mange ønsker kontroll med egne personopplysninger. Et grandiost paradoks.

Mektigere enn USA og Kina
Tror noen at USA, Kina eller andre stormakter sitter på info om daglige bevegelser for hundrevis av milliarder, kloden over, på samme måte som Facebook? Neppe. Og for et apparat om dette ble utnyttet til fulle i den gode eller vonde hensikt. Tenk hva som ligger lagret her? Og hvilke rettssikkerhetsmessige dilemma reises når en leker med tanken på hvordan Facebook-informasjon kan utnyttes på ulikt vis. Alt dette gir vi fra oss frivillig. For å være der ute med oppdaterte profiler 24/7.

Ufortjent mye oppmerksomhet?
DLD (Datalagringsdirektivet) er selvsagt en annen sak. Her pålegges medlemsland å lagre trafikk- og lokaliseringsdata fra innbyggernes bruk av telefon, mobiltelefon, bredbåndstelefon, e-post og internett. Det vil si informasjon om hvem som kommuniserer med hvem, hvor det kommuniseres fra, når det kommuniseres og hvordan det kommuniseres. Formålet er å gi politi- og påtalemyndighet et nytt verktøy for å bekjempe “alvorlig kriminalitet”. Men får DLD ufortjent mye oppmerksomhet sammenlignet med det negative potensial som kan knyttes til Facebook?

Teknologiens negative kraft
Datateknologien har synliggjort hvilke uante muligheter og hvilket kraftfullt potensial som ligger i tastetrykkene. På godt og vondt. George Orwell og 1984 er en forslitt klisje når man skal illustrere teknologiens mørke og negative kraft. Og Orwell trekkes stadig frem når pessimistene skal peke ut den retningen samfunnet er i ferd med å styre mot. Det er informasjonssamfunnet, eller den totalitære staten Oceania, som har kontroll med borgerne og som vet det meste. Og som er skapt av og for diktaturet. I kinosalen slår det meg igjen at Zuckerberg er et geni. Facebooks informasjonssamfunn er skapt av brukerne selv. Her er det vi brukere som frivillig mater udyret som daglig vokser seg større og sterkere.

Facebook er et verktøy som gjør at sjefen din kan overvåke deg. Nå har FB lansert et lokaliseringsverktøy, Places, hvor brukere deler sitt oppholdssted med hverandre. Altså FB vet hvor du er. Og Facebook regner selvsagt med å tjene milliarder kroner på å følge våre bevegelser. Dessuten, Facebook er også blitt kritisert for å samle informasjon om brukernes surfevaner, også når brukerne ikke er logget på Facebook.

På samme tid som paranoia river og sliter i de som frykter overvåkingssamfunnet, synes det som om mange ikke har problemer med å legge ut info om seg selv på Facebook. Eller på andre sosiale nettsteder for den saks skyld.

Hvor skal det ende?
Høstkvelden i 2003 skaper Harvardstudenten og dataprogrammeringsgeniet Mark Zuckerberg historie. Her overgår han Eric Arthur Blair, mest kjent under pseudonymet George Orwell, sine villeste fantasier. Fra internatrommet skaper han et globalt nettverk og en revolusjon innen kommunikasjon, som forfatteren Orwell neppe hadde fantasi til å forutse.

Bekymrer dette meg? Nei. Bruker jeg Facebook? Ja.

– Ha en skjønn jul…
Facebook er først og fremst et kult, praktisk og nyttig verktøy. Men like fullt et potensielt monster som ingen kjenner omfanget av. I likhet med DLD. For å låne uttrykket fra Facebook-filmen: “Ingen vet hvor det skal ende”.

Jeg registrerer at PST også henger rundt på Facebook. Og jeg finner det passende å sitere én av de over 10.000 Facebook-tilhengerne til PST: Ønsker Dere alle i PST en skjønn Jul og et Velsignet Nyttår: Takk for den fine jobben Dere alle gjør……♥♥♥.

Reality-knock-out fra gruvehelvete

Gruvedramaet i Chile hadde alt. Og mere til. En mediebegivenhet skapt for vårt årtusen. Skapt for våre medievaner. Gruvearbeiderne har trukket flere seere og nettlesere enn noen programskapere og realitykjendiser kan drømme om.

Mens gruvearbeidere har spilt spill og visstnok bedt sine kjære om å kjøpe sexy undertøy, har vi på utsiden fulgt dramaet frem mot en happy ending uten sidestykke. For gruvehistorien er proppfull av ubarmhjertige katastofer som har stjålet tusenvis av liv.

Build-up til Fénix
Etter uker med build-up, toppet det seg. I minutt-for-minutt dramaet med redningskapselen Fénix i skytteltrafikk. Fra det mørke gruvehelvete til jordoverflaten går kapselen vi alle omstendig ble presentert for. Det var i dagene før Florencio Avalos steg ut. Som første mann opp fra dypet via den 622 meter lang sjakten. For her er alt målt, veiet og skildret. Ned til minste detalj.

– Hvor var du?
Månelandingen. Berlinmurens fall. Brå som brakk staven. Og 911. Nå skrives historien fra “Håpets leir”.

En uslåelig dramaturgi har gjort redningsaksjonen til et tidenes “reality-show”. 1700 mediefolk på stedet for å gi sine eksklusive skildringer. Av det samme verdensdrama. Jeg observerer gruvearbeider nummer 24. Eller er det 25? På vei ut av kapselen.

Applaus, neglebiting, tårer og en smilende gruveminister. Mer tårer. Jubel. Så på båren og inn til helsesjekk. Sekund for sekund. Kamera hviler tett på hvite hjelmer. Og spente øyne fanges. Er det kjæresten? Ellers søsteren? Mon tro.

“Faulty Pimp Of The Year”
På Twitter følges dramaet hele verden. Kommentarene hagler. Diskusjonene raser. “Faulty Pimp Of The Year” er stempelet som settes på Yonni Barrios (50). Tvitrere hisser seg opp myndighetene som åpner for å invitere både elskerinne og kona til den tjueførste arbeideren som dukket opp fra gruvedypet.
Et raskt søk i Google gir ca 85 millioner treff på Chile og Miners. Og Facebook henger selvfølgelig ikke etter.

Brille-kuppet
Forlag og filmskapere sikler. Her skal det melkes. 33 sponsor-solbriller fra Oakly har kuppet oppmerksomheten til hele verden. Et av de første PR-messig gullstuntene. For når Pave Benedict, verdens TV-stasjoner og USAs president Barack Obama følger reisen fra dypet, med intens spenning. Ja, da har 33 fattige arbeidere, skapt mediehistorie.

Papirlappen
33 verdenskjendiser er født 622 meter under bakken. Unnfanget på to måneder. Og verden har deltatt i unnfangelse og reisen fra dypet. Men helter skapes ikke sånn uten videre. Først en build-up. Hvor pårørende ventet i 17 dager på livstegn. Så smalt det. En papirlapp har gjort at flomkatastrofen i Pakistan og jordskjelvet i Haiti kan knapt måle seg når det gjelder intens oppmerksomhet over kort tid.

Nedtellingen
Klaustrofobisk, en ingeniørbragd, en overhengende usikkerhet. “Håpets leir” lever. Nummer 26 er reddet opp – bare 7 igjen. På vei ut av kapselen. Applaus. Barneskrik? Et chilensk flagg, tårer, jubel. Og mer applaus. Og så av gårde på båren.

Men: nå venter Sir Bobby Charlton som vant fotball-VM i 1966. Han er sønn av en gruvearbeider og har visstnok invitert alle gruvearbeiderne og familiene deres til England. Og der venter Manchester United.

Og snart kan kollegaene i Chile og i TV 2 Nyhetskanalen sove ut. De som har gjort det hele til en liten tv-historisk bragd. For bedre live-tv får en ikke. I alle fall ikke sånn subjektivt sett.

– Give it to me
Men inntil videre, i den skrivende stund så serverer blant annet verdens nettaviser fortløpende detaljer om arbeidernes kjærlighetsliv. Status og mental og fysiske helse. Men nå vil vi alle høre historiene fra gruven. Hvordan man har klart å overleve i to måneder? Alternativt, gi folket andre pirrende detaljer. Sladderpressen står klar rundt neste sving. De overtar når nyhetsmediene pakker ned utstyr og slukker lampene.

TV-karrierer og luksusreiser
Det slår meg at arbeiderne trolig ville vært sjanseløse for en tredve-førti år siden. Og den gang var medieverden en annen. Mario Sepulveda, den andre gruvearbeideren som ble reddet opp, ville neppe blitt spådd en lysende TV-karriere fordi hans videomeldinger har engasjert hele det chilenske folk. Invitasjoner til alt fra luksusferier, TV-show og tilbud om bok- og filmavtaler ville neppe vært tema.

Dramaet ville ganske sikkert stoppet i et 52 kvadratmeter stort tilfluktsrom. Langt under jorden. Før eller siden.

Forresten. Hvordan var det nå med Haiti og Pakistan?

Det meste ordner seg.. eller gjør det nå det?

Norge sulter etter inspirerte og lærevillige elever. Kunnskapsrike og høyt kvalifiserte mennesker skal drive Norge igjennom og forbi olje- og gassalderen. De aller fleste yrker blir dessuten mer og mer kunnskapskrevende over tid fordi vi skal betjene et stadig mer komplisert samfunn. Men varsellampene har blinket lenge: Norsk skole sliter med skoleelever som oppnår middelmådige resultater i fag som lesing, matematikk og naturfag.

I videregående skole er frafallet alarmerende høyt. Og det er manko på motiverte studenter innen høyere utdanning.

Hvorfor har vi ikke lykkes?
Det norske skole- og utdanningssystemet har vært igjennom et hav av reformer. En rekke tiltak og hundrevis av millioner er pløyd inn for å styrke skolen og forbedre skoleresultatene. Hvorfor har vi ikke lykkes bedre?

Les saken: Se video:

Eksperter: Foreldre ikke flinke nok til å motivere barna i skolesammenheng:

Kunnskapsministeren mener foreldre må gjøre en bedre jobb:

Det spørsmålet stilte jeg meg selv for noen uker siden da jeg fikk gleden av å følge mine to håpefulle inn i en helt ny verden. Som stolt far til to ferske førsteklassinger. I jakten på svar har tradisjonen ofte vært å peke på lærer, skolen, utdanningsinstitusjonene, reformkaoset og skolemyndighetene. Listen er lang. Det er systemet det er noe i veien med. Ikke oss foreldre.

Vi foreldre er forbilder
– Det er en klar sammenheng mellom foreldrenes engasjement i det å støtte barna på skolen og i de resultater og den trivselen barna opplever når på skolen. Mange foreldre kan gjøre mye mer, påpeker forsker og professor Peder Haug ved Høgskulen i Volda. Han mener potensialet ved å vri maks ut av foreldre, er virkelig stort. Både for den enkelte elev og rent samfunnsøkonomisk.

Av mange naturlige årsaker har vi foreldre vært forskånet i jakten på syndebukker. Det er politisk selvmord å kreve mer av foreldre. Og ikke minst kritisere foreldre. Peder Haug har nok et poeng i at vi foreldre ikke alltid takler kritikk og krav når det gjelder måten vi oppdrar og følger opp egne barn. Og hvem kjenner seg ikke igjen?

Vi er barnas største forbilder, og dermed de viktigste motivatorene. Ingen har bedre forutsetninger enn foreldre til å skape engasjement og begeistring, også rundt skole og lekselesing. Og å skubbe barna i riktig retning. Den jobben kan vi ikke overlate til skolen.

Ingen heksekunst
Det finnes flere foreldre som gjør en fantastisk jobb. Men mange har mye å gå på ifølge en rekke eksperter og fagfolk jeg har snakket med. Så hvorfor svikter det? Ekspertene mener vi foreldre undervurderer vår egen rolle og betydning. Mange av oss forstår rett og slett ikke hvor viktig det er å motivere. Vi skylder på tidsklemma. Vi orker ikke. Vi overlater ansvaret til skolen. Vi er opptatt av egne karrierer. Og vi er ofte i ferd med å etablere oss. Og noen av oss er også usikre på hvordan man skal engasjere seg.

Men er det å motivere barna noen heksekunst? Jeg tenker spesielt de første årene, når vi fremdeles er de store forbildene. Det er jo da mye av grunnlaget legges.

Tjue minutter ekstra
– Jeg ønsker at alle foreldre skal engasjere seg i barns skolegang og kanskje gå et lite skritt ekstra i forhold til innsats. Et kvarter eller 20 minutter ekstra hver dag vil gjøre en stor forskjell i deres barns skolegang, sier Loveleen Brenna, leder for Foreldreutvalget i grunnopplæringen (FUG).

Overfor TV 2 påpeker hun at vi kan lære av foreldreengasjementet utenfor skolen. For hvem har ikke sett foreldrene som står på sidelinjen av idrettsbaner landet over, engasjerte og motiverte. De kjører på sine barn hit og dit. Og bruker hundrevis av timer i året på viktige sosiale fritidssysler. Hva med skole og leksearbeid? Forstår vi foreldre hvilken betydning det har å motivere og hjelpe sine håpefulle til å mestre. Jevnt og trutt, dag etter dag. Å beseire den ene kneiken etter den andre. Eller lar vi skolen i for stor grad ta seg av dette.

Et klart skille
Det går et skille mellom det faglige og det som går på skape engasjement og forståelse for hvor viktig skolearbeid er. I barneskolen kan de fleste foreldre holde tritt i fag og leksehjelp. Og det er jo i de tidlige barneår man legger mye av grunnlaget, enten poden vil bli en lovende svømmer, pianist eller rett og slett bare skoleflink. Han klarer neppe det uten mamma og pappas brennende engasjement og gode støtte.

Rektor Ivar Skjelten ved Ortun skole i Bergen peker på et viktig poeng. Han mener utenlandske foreldre mye tydeligere ser hvor viktig utdannelse er. De kommer ofte fra et samfunn hvor utdannelse betyr forskjellen på et godt liv eller et dårlig liv. Og derfor er motivasjonen hjemme og presset på ungene mye sterkere enn det er hos norske foreldre, mener Skjelten. Han mener det kanskje er litt for enkelt i Norge i dag. Alle har det så godt at det er vanskelig å forstå at utdannelse er viktig.

Vi tror at alt ordner seg
Man kan spørre seg om det i Velferds-Norge har utviklet seg en slags holdning om at det meste ordner seg. At skolen tar seg av det opplæringen. Og ofte mye av oppdragelsen. Gode og unike velferdsordninger skaper en fundamental trygghet for mange. Så et betimelig spørsmål må være: Er vi sultne nok? Får grunnskoleelevene den pangstarten de fortjener?

Jeg minnes Venezuela og et besøk i en bakgård. En ivrig taxisjåfør ville vise meg hvordan han og konen drev en provisorisk barneskole i et fattigstrøk. Ren idealisme, men engasjement og motivasjon i bøtter og spann. De manglet både kritt og papir, men gjennom vilje og entusiasme skapte familien en unik mulighet som barna og deres pårørende grep begjærlig. Ganske enkelt fordi det var den eneste mulige vei ut av fattigdom og elendighet.

Bokhyllene avgjør ikke alt
Denne høsten begynte 55.000 håpefulle elever i skolen. Ikke alle kan bli advokater, ingeniører eller skilte med høyere utdannelse. Men alle bør få et best mulig grunnlag til å velge når egen fremtid skal skapes. Mulighetene er lagt godt til rette for de som er motiverte og ønsker å satse utdannelse i dette landet.

Man sier at barn av foreldre med høyere utdannelse og såkalte hyllemetere med bøker, har bedre forutsetninger for å lykkes. Så hvorfor gjelder ikke det jenter med innvandrerbakgrunn som har foreldre uten utdanning og norsk språk? Handler dette om faktisk å forstå hvor viktig utdanning er? Og at man aldri lykkes 100 prosent uten motivasjon og forståelse for at det er hardt arbeid som skaper resultater?

Motivasjonen er viktigst
Dessuten, ny forskning viser at det å motivere barna veier tyngre enn foreldrenes egen posisjon og utdanning.

– Det avgjørende er foreldrenes interesse for skolen og der har mange mye mer å gå på, sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen (TV 2, 30.08.). Hun kan forskriftsfeste det meste. Og snu og vende hver eneste stein i Skole-Norge. Men fra oss foreldre kan hun ikke annet enn å håpe at vi gjør vårt beste. Og er det tilfellet i dag?

Hva er det med djevelens advokat..?

En 35 år gammel drapssiktet mann har i avhør erkjent å ha stukket Trond Kristian Johannessen med kniv. Knivstikkingen medførte at bergenseren Johannesen døde en fredag sent i juni.

Rimelig rask sirklet politiets etterforskere inn to drapsmistenke brødre som blant annet utfra vitneobservasjoner og videomateriale kunne knyttes til drapet.

Overraskende vending
Så kommer en overraskende vending i saken. 35-åringen velger å legge kortene på bordet. I motsetning til mange andre drapssiktede, velger den eldste av brødrene en løsning som har flere positive sider.

– Ja jeg må innrømme at dette kom overraskende på oss, sier politioverbetjent Bent Raknes ved Hordaland politidistrikt.

En kan tenke seg flere årsaker til dette utfallet. En viktig faktor kan være advokatens innvirkning og anbefalinger. Mange lytter til sin advokat. Andre er mer bestemt og trekker sine slutning. Samtaler med sin advokat kan være det som gjør at utfallet vipper i den ene eller andre retning.

Grådige advokater
Så et raskt tilbakeblikk: Tidligere i år fortalte TV 2 om advokater som tjener grovt på at klienter ikke tilstår saker de opplagt kommer til å tape i retten. Rettssakene drar ut i tid, den straffedømte går glipp av strafferabatt – og politi og domstol må bruke unødig masse ressurser på sakene.

Advokater tjener grovt på klienter: KLIKK HER

Advokat Brynjar Meling sa til TV 2 at han er overbevist om at mange av straffesakene burde vært løst mer effektiv ved en raskere tilståelse fra tiltalte.

Stort problem
– Jeg tror det er et stort problem at de tiltalte ikke blir gitt de rette rådene tidlig i saken, i forhold til å komme med en tilståelse i forhold til bevisene, sier advokat Brynjar Meling.

– Er det økonomiske motiver som ligger bak?

– Det som er synd er jo at vi har et system hvor vi som forsvarere tjener på at klienten blir sittende i varetekt. Vi tjener på at det blir en hovedforhandling med full bevisførsel, fremfor en tilståelsessak, sier Meling til TV 2 Nyhetene.

Belastning for pårørende
For de pårørende til den drepte, er det alltid viktig å få avklart, dømt og straffet en gjerningsperson. Inntil en sak er avsluttet, er dette i de aller fleste sammehenger en stor påkjenning for de pårørende. For politiet som er presset på ressurser og tid, betyr en tilståelse at man kan spare enorme ressurser i forhold til videre etterforskning og påfølgende straffesak.

For et presset domstolsapparatet betyr en uforbeholden tilståelse at man sparer enormt med ressurser, som fort kan gå med når sakene ofte også ankes til anneninstans.

Og for den siktede betyr rask tilståelse strafferabatt. Og mulig lettet samvittig. Og dermed handler dette om en vinn-vinn situasjon for alle parter.

Advokatens rolle
Hva som har skjedd i forkant av 35-åringens tilståelse blir rene spekulasjoner. Men her er det helt åperbart at forsvarer, Einar Råen i dette tilfellet, har en viktig rolle. Hans klient valgte overraskende nok å legge kortene på bordet raskt. For utenforstående og politiet var dette overraskende. Drapsvåpenet var blant annet ikke funnet. Mye var fremdeles uklart.

I forhold til en tilståelse er det flere momenter som spiller inn, bl.a. politiets beviser, forholdets art og forventet straff, mulighet for strafferabatt og den siktedes egen samvittighet og fornuft.

Ikke press
En advokat skal aldri presse sin klient, men være en rådgiver som ivartar sin klient på den beste måte, med rettssikkerhetsmomentet i høysetet. I mange sammenhenger kan det bety å gå for fullt forsvar i retten. I andre sammenhenger, om en ser bort fra det økonomiske, vil det være mest fornuftig og riktig å gå for tilståelse og se etter momenter som på beste måte kan virke formildende iht straff.

Det er åpenbart at Råen ikke ønsker å utdype hvorfor klienten har konkludert slik han gjorde. Hva Råen og hans klient har snakket om er en sak forblir et forhold mellom de to partene. Men en kan tenke seg at foruten siktende egen samvittighetskvaler, så har en god advokat evnen til å gi gode råd. I motsatt fall kunne man tenke seg at siktede kunne vært rådet til å nekte en hver befatning med saken.

Dårlig og dyre råd
Dårlige råd fra advokater koster dyrt. Både for klienten og rettssystemet. Brynjar Meling mener flere advokater eksempelvis bevisst lar være å gå for tilståelsesdom og strafferabatt.

Når det gjelder drapssaker er ikke mulightene for tilståelsedom den samme. Men med hensyn til straffeutmålingen kan en rask tilståelse bety kortere straff.

Landets øverste påtalemyndighet har lagt klare føringer mht at ikke alle saker bør føres med tilståelsesdom. Dette omfatter blant annet drapssaker.

Ukjent utfall
Når gjentår det i denne saken å se om poltiet går for drapstiltale, eller om 35-åringen tiltales for legemsbeskadigelse med døden til følge. Er det siste tilfelle, kan man bruke prinsippet om tilståelsesdom.

Hensikten med strafferabatt, en ordning som ble innført for noen år siden, var nettopp at alle parter skulle vinne på at kriminelle legger kortene på bordet. Det betyr kortere fengselsstraff, fengslene slipper «billigere» unna ved at innsatte slipper ut tidligere. Politi og domstolen sparer enorme ressurser når man slipper unna full runde med rettsforhandlinger, ofte i to rettsinstanser.

Rettssikkerheten viktigst
Alle parter er tjent med at alle rettssikkerhetsmessige prinsipper følges. En del straffesaker har i ettertid lært oss at det som fremstår som den åpenbare sannhet, nødvendigvis ikke stemmer med virkeligheten.
Og når det er sagt: De lange og unødvendige ankeprosessene tjener i en noen tilfeller åpenbart ikke andre enn forsvarsadvokaten. Og da snakker vi kroner og øre.

“Nå kommer jeg og tar deg”

Det offentlige trollet
Det store og ofte mangehodede trollet, møter vi eventyrene. Og i virkelighetens verden. Overmakten. For mange dessverre synonymt med offentlig forvaltning.

Espen Askeladd og Bukkene Bruse vinner frem til slutt. For de mennesker som går i klinsj med det offentlige trollet, er ikke utfallet alltid like rettferdig.

SE SAKEN OM LILLE OLIVIA. KLIKK HER:

Svette, tårer og tid
Denne våren har TV 2 i en rekke reportasjer synliggjort at vitale sider ved vårt velferdssystem svikter. Problemet er at de såkalte lovfestede rettighetene i for stor grad ikke innfris slik lovgivers intensjon er. Og blir de det, så koster det både svette, tårer og tid.

Velferd tuftet på lovfestede rettigheter
Vårt velferdssystem er i stor grad er tuftet på lovfestede rettigheter. Det problematiske er at de ulike rettighetene som er hjemlet i forskjellige lover, ofte brytes.

Det offentlige er skurken
Det fundamentale prinsippet er at lover SKAL overholdes. Men som TV 2 har vist, brytes disse i ukjent omfang. Offentlige etater er “skurken”.
Og den som kommer til kort mot overmakten er den “lille” mann og kvinne.

Ingen vet hvor stort omfanget er når det gjelder lovbrudd fra det offentlige`s side. Eller hvilke lovfestede rettigheter som oftest brytes. Spørsmålet om hvilke grupper som oftest er skadelidende, henger også i luften. Det er tankevekkende.

Ingen oversikt
Det finnes riktignok noe informasjon om lovbrudd, omfang og hvor skoene trykker mest, men ingen kan i dag si at man har tilfredsstillende oversikt. Og det er illevarslende når en meisle ut en helhetlig velferdsstrategi som blant annet bygger en rekke lovfestede rettigheter.

Mange må kjempe med nebb og klør for å vinne frem. Andre har ikke helse, overskudd eller ressurser til å ta opp kampen. Hvor mange som gir opp, vet ingen.

Krever grundig gjennomgang
Politikere i samtlige politiske partier krever nå en grundig gjennomgang av såkalte lovfestede rettigheter som ulike offentlige etater bryter. Blant de stortingspolitikerne som svarer på TV 2s spørreundersøkelse, er det full enighet om at det er behov for en grundig gjennomgang av ordningen med lovfestede rettigheter. KLIKK HER FOR Å SE SAKEN:

Ni av ti har svart
TV 2 har tilskrevet samtlige stortingsrepresentanter i syv sentrale komiteer; Arbeids- og sosialkomiteen, Helse- og omsorgskomiteen, Justiskomiteen, Kirke- utdannings- og forskningskomiteen, Familie- og kulturkomiteen, Kommunal- og forvaltningskomiteen og Kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Dette er komiteer som jobber i forhold til relevante og viktige sektorer som angår mange. Til sammen 90 stortingspolitikere er tilskrevet. Hele 82 av disse har svart på flere spørsmål.

Rettsikkerheten ikke god nok
“Er rettssikkerheten god nok for mennesker som i dag opplever at de av ulike årsaker ikke får innfridd sine lovmessige rettigheter?” Dette spørsmålet har TV 2 nylig stilt stortingsrepresentanter i alle partier.

Ni av ti folkevalgte svarer nei eller gir uttrykk for at rettsikkerheten ikke er god nok når det gjelder såkalte lovfestede rettigheter.

Til sammen 63 av 68 stortingspolitikere svarer på dette spørsmålet.

SE SAKEN: KLIKK HER:

Norges største lovebryter-nettverk?
Les bloggen “Norges største lovbryter-nettverk?” om samme tema: KLIKK HER

Advokatmat
– Vi skal ikke ha et samfunn der folk må ty til advokat for å få ivaretatt sine rettigheter. Derfor har alle offentlige kontorer veiledningsplikt om de rettigheter de har ansvar for. Vi har også offentlige ombud, som hjelper enkeltmennesker med å finne fram i regelverk og klager. Kompetente ansatte i Nav og andre rettighetssystemer er viktigst for vanlige folk. Regelforenkling, men likevel individuelle og gode løsninger, er utfordringen. Folks rettsikkerhet er udiskutabel, fastslår Anette Trettebergsstuen, Ap.

Trettebergstuen er blant våre folkevalgte som har gått i bresjen for de svakeste. Og nettopp denne gruppen er skadelidende når lover til stadighet brytes av det offentlige.

Norges største lovbryter-nettverk?

Jeg våger en påstand. Ingen bryter loven oftere enn myndighetene. En tabloid fremstilling? Kanskje. Men likefullt et ubehagelig faktum.

Hvorfor..?
Kan noen si meg hvorfor det er slik? Og hvorfor det ikke foreligger noen oversikt når det gjelder omfanget av lovbrudd begått av stat, fylke og kommune? Eller hvilke type lovfestede rettigheter som brytes oftest?

Hvorfor flagger stortingspolitikerne med jevne mellomrom nye lovfestede rettigheter, uten at de klarer å sikre at de allerede eksisterende rettigheter innfris.

Har vi økonomi, kompetanse og et apparat til å sikre håndhevelsen og ivaretagelsen? Og er det vilje nok til å sikre at vi innfrir rettighetene?

Kjører over de svake
TV 2 har i flere reportasjer vist hvordan systemet kjører over mennesker. Personer med store hjelpebehov som burde stå sterkt, med loven i hånd, når ikke frem. Den såkalt lovfestede rettigheten er i flere tilfeller knapt verdt papiret den er trykket på.

Nå venter vi spent på reaksjonene fra regjeringen, som har fått klar beskjed fra politikere i alle leire; Rydd opp. Få kontroll. Dette er uholdbart.

Så hva handler dette egentlig om?

Vil du har kortversjonen, så les videre…

De svakeste “ranes” og forsømmes
Svake og pleietrengende. Barn og voksne. Handikappede og mennesker med vitale hjelpebehov. De representerer svake grupper i samfunnet som av ulike årsaker ikke får innfridd sine lovfestede rettigheter. Rettigheter vedtatt i Stortinget, selve fundamentet i velferdsstaten.

Nedslående TV 2-undersøkelse
For å finne ut mer hvordan det svikter, iverksatte blant annet TV 2 en omfattende spørreundersøkelse blant landets største interesseorganisasjoner som sitter tett på brukerne. Og tilbakemeldingene fra organisasjonene var nedslående.

KLIKK HER FOR Å SE SAKEN OM UNDERSØKELSEN:

Svikter på flere områder
TV 2s spørreundersøkelse blant 18 av landets interesseorganisasjoner, som til sammen representerer en halv million mennesker med ulike diagnoser og hjelpebehov, gir viktige og krystallklare tilbakemeldinger: Det offentlige hjelpeapparatet fungerer ikke godt nok, for mange sviktes på ulike måter.

Mental helse, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Kreftforeningen og Nasjonalforeningen for folkehelsen, er blant de 18 organisasjonene som deltar i undersøkelsen. Samtlige organisasjoner slår fast følgende:

* Det offentlige hjelpeapparatet er for komplisert å finne frem i.

* Det offentlige mangler kunnskap som er nødvendig for å gi korrekt veiledning, økonomisk bistand og informasjon om ulike støtteordninger.

TV 2 stiller følgende spørsmål:
“Er det organisasjonens inntrykk at det offentlige hjelpapparatet, under en samlet vurdering av dette, svikter mht til å gi brukerne lovmessig hjelp, innen fastsatte tidsrammer og på en fullt ut tilfredsstillende måte?”

Hele 17 av 18 svarer utbetinget JA. Én av organisasjonene tar et lite forbehold og sier JA i enkeltsaker. NEI på generelt grunnlag.

Når meldingene er så klare som dette, så kan jeg ikke forstå annet enn at det fordrer en grundig politisk gjennomgang av systemet.

Hvilke type lovbrudd?
Mennesker med ulike hjelpebehov utsettes for en rekke ulike lovbrudd. Det går på alt fra formelle brudd på Forvaltningloven mht tidsrammer, til at mange ikke får vite om sine rettigheter. Som i seg selv kan høres mindre alvorlig ut – men for den enkelte kan ha svært stor betydning. Feilvurdringer og nedprioriteringer er en annen kategori lovbrudd.

Hva er årsaken til lovbruddene?
Mangelfull kompetanse er trolig en sentral årsak til at mange ikke får innfridd sine rettigheter. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) oppgir at urovekkende mange offentlig ansatte tar kontakt fordi de ikke kjenner regelverket godt nok, ikke finner frem og ikke vet nok om diagnoser. Det er betegnende.
Hva da med slitne, ressursfattige mennesker? Hvordan skal de ha krefter til å stå løpet ut? Finne frem i jungel av paragrafer, løpe fra kontor til kontor og stadig møte ulike hindre.

Budsjettkrav og personkjemi
Årsak til en del lovbrudd er rene organisatoriske svakheter. Det handler også om ressursbruk og ledelse.
Mangel på ressurser, tøffe budsjettkrav, prioriteringer og bevisste valg. Og i noen tilfeller regelrett neglisjering av mennesker.
Det dreier seg selvsagt også om personkjemi, når pågående og masete innbyggere ikke gir seg, men krever og krever…

Konsekvensene, ja hva med de…?
Det er i grunn bare én ting å si mht konsekvensene og sanksjonsmulighetene knyttet til lovbrudd begått av det offentlige. Det finnes knapt konsekvenser. Det er knapt med incentiver – pisk eller gulrot – som virker på en slik måte at det kommer menneskene med lovfestede rettigheter, til gode.

Rørende enkeltskjebner
Den siste tiden har noen mennesker som har slitt med å få det de har rett på etter loven, fortalt sine historier til TV 2. Det er rystende enkelthistorier.

Autisten Andreas (17) og foreldrene har kjempet en seig kamp i mange år uten å få den oppfølging de har krav på. Dette rammer Andreas som vil få et tøffere liv som voksen, på grunn av mangelfull oppfølging når han var ynge.
KLIKK HER FOR Å SE SAKEN:

Hjertesyke Elliot (2) har foreldre som stanger hodet mot “systemet”. Som mange får de ikke vite om sine rettigheter og muligheter. Svarene uteblir. Og på møtene stiller ikke NAV opp.
KLIKK HER FOR Å SE SAKEN:

Mulitihandikappede Andrea (17) og foreldrene ble møtt av taushet og likegyldighet. Fikk ikke den oppfølging de hadde krav på å måtte engasjere advokat. Datteren døde i vinter, hun fikk bo hjemme den siste tiden av livet sitt, etter en lang og hard kamp mot kommunen.
KLIKK HER FOR Å SE SAKEN:

Ingen oversikt over lovbrudd
Det er et urovekkende faktum at det ikke foreligger noen oversikt når det gjelder omfanget av denne typen lovbrudd. Det finnes knapt noen som vet hvor mange lovfestede rettigheter som finnes.
Man må spørre seg om hvor forsvarlig det er at det ikke finnes noe samlet statistikk som kan gi myndighetene et bilde av situasjonen. En anelse av omfang og en idé om hvor skoen trykker.

I følge FFO er følgende lover blant de mest sentrale når vi snakker om lovfestede rettigheter og brudd på disse: Forvaltningloven, Lov om sosial tjenester, Folketrygdloven, Opplæringsloven og Pasientrettighetsloven.

Hederlige, men for få unntak
Selv om jobben mht å kartlegge type lovbrudd og omfanget av disse jevnlig og systematisk utføres av Riksrevisjonen, Statens Helsetilsyn, Sivilombudsmannen og andre etater, så sitter ingen med en totaltoversikt. Den er nødvendig for å kunne justere kursen og foreta de grep som rettssikkerhetsmessig er påkrevet.

Svekket rettssikkerhet
Og nettopp rettssikkerheten er et sentralt poeng for jusprofessor Jan Fridtjof Bernt ved Universitetet i Bergen.

– De svakeste gruppene blir hele tiden blir skjøvet bak i køen under henvisning til økonomiske problemer. Og dette er jo både et rettssikkerhetsmessig problem for de som rammes og det er også et demokratisk problem, sier Bernt til TV 2 Nyhetene.

Bernt mener budsjettene styres med jernhånd og solid kontroll, verre er det med kvaliteten på det arbeid som skal påse at lovbrudd ikke skjer.

SE UTVIDET INTERVJU MED JAN FRIDTJOF BERNT HER:

Å kun se deler av problematisert bilde, som handler om at brudd på vitale lovfestede rettigheter, kan ingen seriøs politiker si er tilfredsstillende.

Foreldre presses til å droppe rettigheter
Et tungrodd og komplisert hjelpeapparat gjør at folk lar være å søke om hjelp. Ifølge FFO blir foreldre presset til å gi avkall på sine rettigheter.

– Vi har også erfaring med at saksbehandler setter seg over sakkyndiges vurderinger og ikke legger vekt på disse. Det kan også synes som at det er mye manglende forståelse for hva som er nødvendig og hensiktsmessig for at den enkelte skal kunne fungere i dagliglivet, sier FFO til TV 2.

FORELDRE PRESSES TIL Å DROPPE RETTIGHETER – SE SAKEN HER:

FFO poengterer viktigheten av at lovfestede rettigheter følges opp med økonomi og ikke minst kompetanse hos saksbehandlerne og informasjon til brukerne. Brukerne burde hatt kun EN saksbehandler å forholde seg til med den nødvendige kompetanse og ikke bruke sine ressurser på å løpe rundt på jakt i systemet.

Ingen kollaps
La det være sagt, først som sist; mye fungerer. Velferds-Norge er langt fra en kollaps.

Og når det er sagt. Det er heller ikke alle som har rett på det de krever. Uansett hvor høyt de hyler eller hvor hardt de går ut i pressen. Det må være rom for nådeløse avslag, uansett hvor urettferdig det måtte oppleves.

Men én ting er udiskutabelt; en lovfestet rettighet skal innfris når en er kvalifisert for dette.

Det er lov å spørre seg om hvor mange slike enkeltsaker tåler et system før en kan si at vi har en systemsvikt. Eller en krise.

Smertegrensen nådd?
Har man for mange lovfestede rettigheter? Erna Solberg mener man bør vurdere å kutte de minst viktige. Tøft å si – men ikke så farlig tre år i forkant av neste Stortingsvalg.
Høyres frontfigur er også selvransakende når hun påstår at politikere kommer opp med stadig nye lovfestede rettigheter, spesielt i valgkamptider.
Har hun et poeng? Er det gått inflasjon i dette. Har vi som Solberg retoriske sier, behov for grønt i ungdomsskolen og rett på gratis tannhelsetjeneste i alderdommen? Er det kanskje andre og viktigere oppgaver som bør prioriteres?

Økonomiske forpliktelse
Når våre folkevalgte lanserer og vedtar nye lover og forskrifter, så forplikter det. Men det er grunn til å stille spørsmål om alle forutsetningene er til stede når man vedtar nye rettigheter. Ser man rekkevidden av lovnadene? Åpnes pengesekken tilstrekkelig? Har man et system som ivaretar og sikrer folk får de rettighetene man vedtar. Og står velfungerende kontrollinstanser parat med gode sanksjonsmuligheter, når loven brytes?

Valgflesk-kåte stortingspolitikere, bør kanskje se rekkevidden av lovnadene. En rekke kilder, politikere, byråkrater, fagfolk og andre sier til TV 2 at det nærmest går inflasjon i å tilby det ene og det andre. Med garanti. Og da er lovfesting løsningen.

Hva gjør regjeringen nå..??
Nå gjenstår det å se hva Regjeringen vil gjøre. Selv om det politiske ansvaret for å rydde opp i denne ukulturen må fordeles på mange, over flere tiår, er det den sittende regjering som kan ta affære.
Og ut fra kommentarene fra opposisjonen, og ikke minst fra rødgrønne og klartalte politikere, så betyr det action. Her og nå.

KLIKK ER FOR Å SE SAKEN OM POLITISK OPPRØR:

Ikke sjelden bretter mediene ut skjebner i sin fulle grufullhet. Og politikerne stormer til barrikadene, eller går i angrep. Og like sikkert er det at når støvet legger seg, så er ofte alt tilbake til normale. Det vet vi alle.

Hva vil vi ha svar på?
* Vi bør vite hvor stort omfanget er mht brudd på lovfestede rettigheter.

* Vi bør få vite hvilke type lovfestede rettigheter som oftest brytes.

* Vi bør få vite hvilke rettsikkerhetsmessige utfordringer man i dag står overfor mht at mange ikke når frem med sine rettigheter? Hvem er disse og hvorfor når de ikke frem?

* Et grunnleggende demokratisk og rettsikkerhetsmessig prinsipp, er likhet for loven. Uavhengig av personlige ressurser, bosted, kjønn osv skal ha i prinsippet behandles likt. Skjer dette i tilfredsstillende stor grad? (Ikke i følge organisasjonene som rapporterer om store forskjeller bl.a. avhengig av bosted og saksbehandler)

* Trenger man et mer ensartet system for å kartlegge/ha en oversikt mht lovbrudd? Motargumentene kan bl.a. være unødig byråkrati. Men hvordan skal man sikre en tilfredsstillende oversikt som tross alt er påkrevet for å videreutvikle og ivareta et system.

* Har borgere som sliter med å nå frem med sine rettigheter et tilfredsstillende apparat som følger opp? Vi har eksempelvis Statens helsetilsyn, men hva med andre sektorer..?

* Er sanksjonsmulighetene gode nok i forhold til de som bryter loven? Fungerer dette?

* Hva er egentlig konsekvensene ved brudd på lovfestede rettigheter, bortsett fra at den enkelte/pårørende rammes?

* Er ansvaret mht bl.a. tverretatlig samarbeid for uklart. Og dermed kan ingen kritiseres/stilles til ansvar?

* Er rettighetene slik de er utformet i lov for komplekse eller utydelige?

* Er det naturlig å se nærmere på den stadige økningen mht lovfestede rettigheter, med tanke på at allerede eksisterende rettigheter ikke innfris i et forventet omfang.

* Bør man ta en gjennomgang mht de lovfestede rettighetene som finnes?

* Forstår Stortinget rekkevidden av de lover som vedtas når det eksempelvis kommer til kommune-Norges evne og forutsetninger for å innfri?

Rieber kjørte seg fast i sanddynene

Ørkenmarerittet
Vest-Sahara. Sand og ørken. Tenker folk flest. De mer beleste kjenner konflikten i området. De færreste har hørt om den saharawiske befolkningen. Eller den “Den saharawiske arabiske republikk”, som de kaller Vest-Sahara.

For Paul-Chr. Rieber vil Vest-Sahara i all fremtid være ensbetydende med én ting: det tapte presidentvervet i NHO.

En marerittsuke er over. Rieber har trukket sitt siste åndedrag som president for NHO. Etter tre dager med overskrifter og headlines.

Ulveflokk i fri dressur?
Men hva skjedde egentlig med wonderboyen i bergens næringsliv som få – om noen – inntil dags dato kunne si noe negativt om?
Og hvordan kunne det gå så galt?
Var Riebers avgang et uunngåelig resultat av en ukontrollert, blodtørstig ulveflokk av journalister, som jaget mannen utfor stupet? Eller har Rieber seg selv å takke?

Oppsummert: handler saken i mediene grovt sett om to ting: toll-tull og uetisk handel med Vest-Sahara.

Toll-tull
Ta tollsaken først: Rieber har i flere år importert fiskeolje fra Marokko og Vest-Sahara under feil tollkode. Derfor granskes selskapet i dag av Tollvesenet. Det hele kan ende opp med en ubehagelig kjemperegning for selskapet. Mer tvilsomt tror jeg det er at forholdet anmeldes, slik Tollvesenet har antydet.

Sløvhet
Poenget er at hele tollfadesen kunne vært unngått. Og det hadde med stor sikkerhet ikke kostet selskapet fem flate øre. Nå handler det om at Rieber-selskapet eventuelt skal straffes for sløvhet. Ikke fordi man forsøkte å svindle fellesskapet.
For dersom GC Rieber Oils hadde søkt om tollfritak i tide og fylt ut de rette skjemaene, så hadde det neppe vært noen sak om tolljuks. Og selskapet hadde sluppet den omdiskuterte tollen.

Er det mulig…?
Da må man spørre seg selv: Hvordan er det mulig? Hva har selskapets ledelse drevet med? Hvordan forklarer adm.dir. i GC Rieber Oils AS dette? Paul-Chr. Rieber er styreleder i sitt eget familieselskap, hvilken kunnskap har han hatt om selskapets drift?

Noen vil kanskje stille et betimelig spørsmål: Er toll-tullet og alt annet rot som er avdekket, et resultat av at selskapet har forsøkt å skjule sin business i Vest-Sahara…? At det ikke nødvendigvis handler om å unnlate og betale toll og avgifter?

Hverken forbudt eller straffbart
Det røde kortet tildeles Rieber for handel i Vest-Sahara. En NHO-president kan ikke tillate seg å gå ut i beste sendetid på TV 2 og i andre medier, og stikk i strid med UDs anbefalinger, åpent forsvare handel i området.

Rieber kan kanskje kritiseres for å forsvare handel, men det gjør ham absolutt ikke til noen skurk. Hvem som helst kan drive handel Vest-Sahara uten at det er forbudt eller straffbart.

Omdømme veltet presidenten
Poenget er signaleffekt. Og omdømme. Det handler om at NHO-sjefen, presidenten i Norges største interesseorganisasjon for norsk næringsliv, faktisk blåser i hva Utenriksdepartementet sier. Det kunne ikke NHO leve med.

Så enten måtte Rieber trekke tilbake alt han hadde sagt om Vest-Sahara handelen. Eller stå på sitt. Rakrygget valgte han det siste. Det står det respekt av.

Forsvarte Vest-Sahara handel
Når TV 2 intervjuer Rieber onsdag er Vest-Sahara handelen mitt viktigste punkt på blokken. Jeg vil vite om Rieber virkelig forsvarer handelen eller om han karakteriserer dette som en “glipp”. I alle fall sett i etterpåklokskapens lys.

Men Paul-Christian Rieber svarer tydelig, flere ganger mitt spørsmål:

“Forsvarer du selskapets handel i Vest-Sahara selv om dette er i strid med de anbefalinger som kommer i fra utenriksdepartementet?”

“Ja, jeg ser at det kan være ulike oppfatninger om dette, men selvfølgelig så har vi gjort en bevisst handel der nede, som jeg sier vi har gått grundig inn i dette, vi har gjort tiltak for å sikre at de hensyn som det internasjonale samfunn har lagt vekt på, er blitt ivaretatt, men vi må akseptere at ikke alle andre ser det sånn.”

Jeg forsøker meg igjen med å si noe sånt som at “kan han som NHO-president forsvare noe som står stikk i strid med det som norske myndigheter forfekter?”
 
“Vi har for vår del vært opptatt som bedrift å ikke gå inn i den politiske debatten, men legge tilrette for at de hensyn som vi skulle ta til lokalbefolkningen er tilgodesett, så er kjenner vi at ikke alle deler den oppfatningen, det må vi leve med.”

Feilmerket fiskeolje
TV 2 forteller Rieber at fiskeoljen som ble handlet fra Vest-Sahara, var merket med Marokko. Ikke merket Vest-Sahara. En bevist merking som ikke kan bortforklares ved at man “uheldigvis” bytter om på et tall eller to i eksempelvis en tollkode.

“Hvordan forklarer du denne feilen her?”

“Det er klart at da må vi fortsatt gå dypere inn i materiale og finne og hvorfor og hvordan har dette oppstått. For jeg kan som sagt kan ikke dra kjensel på det nå, har ikke fått nok info om det nå.”

“Du er enig at det tydelig skille mellom Vest-Sahara og Marokko?”

“Ja, historisk er det jo det.”

Skurk eller..?
Er Rieber en skurk eller en uheldig næringslivsleder som ikke har hatt helt kontroll på skuta? Å mistenke mannen for å være kriminell, mener jeg er feil. Hvordan han har kommet i dette uføre skal jeg ikke spekulere i. Rimelig sikkert handler dette mer om etikk og moral, enn om skattekriminalitet og tolljuks.

Tid for etterspill
NHO slikker sine små skrubbsår. Paul-Chr. Rieber har fått noen stygge riper i lakken. Men disse forsvinner med tiden.
Alt styret har preget det velrenomerte familieselskapet. Og jeg spår at administrende direktør, Arne Alnæs, i GC Rieber Oils AS ikke sitter i samme stilling om tre måneder.

Sparker direktøren
TV 2 avslørte at Alnæs er mannen som signerte et brev hvor man bløffet storkunde og fiskeforprodusent EWOS og fortalte at handel med Vest-Sahara ikke var i strid med Utenriksdepartmentet anbefalinger. Dette hadde man avklart med både UD og ambassaden i Marokko.

Dette er en løgn. Sort på hvitt. Slikt har ikke et seriøst selskap råd til.

Mange kan lære av Rieber
Riebers raske beslutning om å tre til side, legges merke til. Han setter NHOs interesser foran sine egne.

Jeg stilte innledningsvis spørsmål om pressen jaget Rieber utfor stupet. Eller klarte Rieber å felle seg selv. Jeg vil påstå det siste. Og Rieber fattet et fornuftig valg som norske lederprofiler bør legge seg på minne.

Her har mange mye å lære, både i privat og offentlig sektor. Å ramse opp navn på de som burde tatt hatt og frakk og gått lenge før de til slutt valgte å gå – eller ble kastet på dør – er unødvendig.

Lytt og lær.

 

Bør mammas sexpartner hemmeligholdes?

Titusener lever med ukjent far
I mange tilfeller ønsker ikke mor å oppgi barnefarens navn og det er ikke straffbart å lyve. En kvinne kan altså uten noen form for konsekvenser oppgi en annen mann enn den reelle biologisk barnfar, som barnets far på papiret.

Og dermed føre både barnet, barnets biologisk far og barnets pappa (på papiret) bak lyset. Og det er det mange eksempler på.

I utgangspunktet er det hensyn til mor som veier tyngst, ikke et barns ønske om å få vite hvem som er den biologiske far. Det har TV 2 vist i flere nyhetsreportasjer.

At mødre som oppgir ukjent far i flere tilfeller kommer bedre ut økonomisk mht forskuttert barnebidrag, som TV 2 har vist, er også uforståelig for mange.

Se TV 2 saken: Titusener med ukjent far: KLIKK HER

Uheldig sidesprang?
Kan mors hemmelighold rettferdiggjøres? Er det riktig og fornuftig at titusenvis av barn og voksne ikke kjenner sin biologiske far? Skal et eventuelt sidesprang fra mor rettferdiggjøre hemmelighold? Hva om mor er blitt voldtatt, er det ikke da riktig og forståelig at mor hemmeligholder overgriper og biologisk far?
Og selvsagt kan det være at en del mødre rett og slett ikke vet eller husker hvem de har hatt sex med, men det kan neppe gjelde majoriteten av kvinner.

Fasader slår sprekker
I noen tilfeller er det ikke ønskelig å vite, men for mange er det svært viktig å vite hvem som er biologisk far. Ikke nødvendigvis fordi den pappa man har hatt ikke har fungert, eller at man ikke er glad i den som har fungert som pappa.
Men for mange handler det om å få et svar som er fundamentalt viktig: hva er mitt opphav?
Og da kan prisen være dyr, i form av familiefasader som slår sprekker og ekteskap som ryker.

Sitt livs sjokk
TV 2 har i flere nyhetsreportasjer satt søkelyset på tema “ukjent biologisk far”. Da Mathias Davidsen fikk den bekreftende telefonen om DNA-prøven for drøyt to år siden, som bekreftet at hans pappa ikke var hans biologiske far, fikk han sitt livs sjokk.

Se TV 2 saken: Overgrep å hemmeligholde far: KLIKK HER

– Jeg sitter på jobb og får en telefon og hun sier til meg, han er ikke din far. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, alt bare stoppet opp, jeg prøver å jobbe videre men merker bare at hodet er ikke der, jeg har tusen ting jeg må finne ut. Tomhet, sjokk, vantro, tristhet, det var ganske mye, forteller Davidsen til TV 2 Nyhetene.

Titusener lever med ukjent far
TV 2 har fått utarbeidet eksklusive tall fra Skattedirektoratet som viser at drøyt 9600 barn under 18 år, som er født i Norge og fortsatt bor i Norge, i dag står oppført med ukjent far. Om en regner hele befolkningen, så er det snakk om flere titusener. Og da er ikke adoptivbarn medregnet.

Ukjent mørketall
Det som ikke fremkommer av noen statistikk er saker som er identiske med historien til Mathias Davidsen. En forseglet hemmelighet som kun mor kjenner, og i noen tilfeller mor og biologisk far som også holder tett. Disse sakene går under betegnelsen “mørketall” og kan være betydelige.

Barns rettigheter
Ifølge FNs barnekonvensjon, Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) og den norske barneloven, har alle barn rett på å få vite hvem som er biologisk far. Og i barneloven blir det sogar slår fast at “at det offentlige har ansvar for å ta seg av at farskapet blir fastslått (barnelovens § 5).” Tydeligere kan det vel ikke sies – men hva gjøres i realiteten? Hvor langt strekker det offentlige seg for å avklare farskap…? Ikke langt nok medgir barneminister Audun Lysbakken overfor TV 2.

Mors vernes
Loven er tydelig på at barn skal ha en rett til å kjenne sitt opphav, og overfor TV 2 påpeker Lysbakken klart og tydelig at han mener det er altfor mange barn som opplever å ha en ukjent far. Lysbakken sier også at dagens rutiner er for dårlige når det gjelder å få avklart farskap.

Frp vil ha plikt og straffevurdering
Frp ønsker at kvinner pålegges informasjonsplikt om barnefar og at det bør være straffbart å lyve.
– Det har vært viktig for oss for å sikre barns rettigheter og at far skal få lov til å vite om han er far til barnet eller ikke. Dette er viktig i forhold til at det kan virke preventivt i forhold til at mor ikke skal lyve om far, og det er og viktig i forhold til barn som blir voksne og skal starte egen familie, sier Solveig Horne (Frp) som er medlem i Familie- og kulturkomiteen på Stortinget.

Voldtekt og incest
Lysbakken er ikke enig. Han tror ikke straff som løsning. Ministeren mener at man må ha forståelse for saker hvor eksempelvis barnet kan være et resultat av voldtekt eller incest. Og akkurat det poenget er det ikke vanskelig å si seg helt enig i.

Men likevel bør en vurdere hvordan myndighetene i større grad kan følge opp sitt eget mantra; “hensynet til barn skal veie tyngst og barn skal i utgangspunktet ha rett til både mor og far – og det offentlige har ansvar for at farskap avklares”.

Se TV 2 saken: Familieministeren mener for mange barn har ukjent far: KLIKK HER

Familiehemmeligheter og sidesprang
En må selvsagt gå ut fra at i saker hvor det er registert ukjent far, og i saker hvor hele familien utenom mor lever i tro om at pappa også er biologisk far, så kan dette noen ganger ha sammenheng med utroskap. Tilfeldig sex. Eller et sidesprang eller et forhold som mor i ettertid kan angre på. Men skal hun ha lov til å hemmeligholde dette for barnet? Også når barnet er blitt voksen og vil vite?

Egen identitet og arvelige sykdommer
Eksperter TV 2 har snakket med peker på to viktige aspekter: Å kjenner sin biologiske far handler om å kjenne sitt eget opphav. Naturlig nok viktig. Og for mange avgjørende for å bygge sin identitet.
Det medisinske aspektet vektlegges også. Gjennom arvemateriale kan farlige kreft og hjerte- og karsykdommer avsløres, og i noen tilfeller sykdom forebygges. Viktigheten av dette kan heller ikke underkjennes, selv om gen-eksperter mener sjansen for å arve farlige sykdommer ikke er overhengende.

Dobbelt bidrag
Når TV 2 studerer NAVs bidragsregler viser det seg at mødre som oppgir barnefar og de som velger å oppgi “ukjent far” i flere tilfeller forskjellsbehandles økonomisk. Når far ikke har evne til å betale og staten punger ut såkalt bidragsforskudd, så kommer alenemødre som oppgir “ukjent far” bedre ut.

Se TV 2 saken: Alenemødre som hemmeligholder far får mer i bidrag: KLIKK HER

Det må selvsagt presiseres at i de tilfeller barnefar har god økonomi, så vil det ofte lønne seg å ha en kjent biologisk barnefar. Men det rettfediggjør vel ikke at Matilde Bø, som TV 2 har møtt, og mange med henne, skal få mindre i bidragsforskudd enn de ville fått om far sto oppført som ukjent…?

Må ikke oppgi barnefar…
Og blir saken bedre når NAV i sitt regelverk presiserer at: “Bidragsfogdens saksbehandler skal informere om at moren ikke oppgi barnets far, men at det offentlige har ansvar for å ta seg av at farskapet blir fastslått”?
Uthevelse og understrek er det NAV som står for, ikke TV 2.

Henger dette på greip, når myndighetene samtidig presierer at det er viktig at barn skal kjenne sitt biologiske opphav?
TV 2 har aldri påstått at det ligger økonomiske hensyn bak kvinners opplysninger om at far er ukjent. Men kan et slikt regelsett og en slik økonomisk ulikhet likevel forsvares?

– Reglene er evaluert og vi ser nå nærmere på videre oppfølging, sier statssekretær Gina Lund i Arbeidsdepartementet til TV 2 Nyhetene

Ikke på jakt etter ny pappa
– Jeg vil gjerne vite hvor jeg kommer ifra. Jeg er ikke på jakt etter å bytte pappa, men jeg har krav på å få vite, ikke bare juridisk, jeg fortjener å få vite hvem som er mitt opphav, sier Mathias Davidsen.

Mathias har fått avslag i både lagmannsretten og Høyesterett på å få DNA-testet fire menn, for å avklare hvem som kan være hans far. Han vurderer nå å ta saken inn for den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Advokat Arild Dyngeland har fulgt saken til Mathias Davidsen hele veien til Høyesterett:

Undervurderer det følelsesmessige
– Jeg mener at det offentlige, og først og fremst domstolene og det utvalget som nå arbeider med en lovending, kanskje undervurderer den følelsesmessige styrken til de som har problemer med å få kunnskap om sitt opphav. Jeg tror de er i utakt med rettsføllelsen til de som er i den situasjonen og som har den opplevelsen, sier Dyngeland til TV 2 Nyhetene.

Barneloven har ikke noen begrensning med hensyn til alder. Farskap kan fastsettes til og med etter døden, påpeker Dyngeland.

Bør gå noen ekstra runder
Mange hensyn skal veies og som barneministeren sier til TV 2: – Vi allerede er i gang med å se på lovverket på dette området. Fordi vi ser at det er behov, i møte med veldig mange nye familiesituasjoner i vårt samfunn, å modernisere lovverket vårt.

Familieministeren bør defintivt gå noen ekstra runder for å avklare om praksis, lovverk og ikke minst hensynet til barn, veier så tungt som man mener og sier at det bør gjøre.

Norge, en narkosinke..?

Er Norge en sinke når det gjelder å forby farlige rusmidler? TV 2 viste nylig en reportasje hvor det kom frem følgende: Av ti stoffer som legemiddelverket nå vurdere å forby, er åtte allerede oppført på narkotikalisten til Danmark og/eller Sverige.

Det gir grunn til å stille spørsmål? Hvorfor henger vi etter? Er det gode grunner som gjør at Norge venter? Eller er helsemyndighetene rett og slett treg i avtrekkeren?

Se TV 2 saken om nye rusmidler og Irmelin Wallem som mistet sønnen feb. 2010: KLIKK HER

Forstår alvoret
For kort tid siden, den 5. mars, sendte legemiddelverket ut et forslag om å sette GBL og ni andre stoffer opp på narkotikalisten. Forslaget ble sendt ut på høring med kort frist. Årsaken til at myndighetene kutter ned høringsfristen, er at man nå har forstått at det fullt ut lovlige middelet, GBL, har tatt mange unge liv det siste året.

Norge en sinke mht å føre stoffer på narkotikalisten. KLIKK HER

Mangler kunnskap
Eksperter på rusforebyggende arbeid mener det mangler mye i arbeidet med å forebygge, bekjempe og følge utviklingen som viser en eksplosjon av nye ukjente rusmidler. Disse kjenner man hverken effekten eller giftigheten av. Men mangler også kunnskap mht. hvordan man best bør behandle brukerne. Og oppsummert mener flere eksperter at man har en lei tendens til å komme på etterskudd mht. narkotikapolitikken.

– Svikt på mange område
– Jeg tenker det svikter på mange områder, og en ting er at vi alltid kommer for sent ut. Pårørende, fagfolk og de rusmiddelavhengige selv beskriver en virkelighet, og så går det kjempelang tid før vi får tiltak. Og de tiltakene vi får er vanligvis for små og for lite gjennomtenkte og systematiske, sier Kari Lossius, klinikksjef ved Stiftelsen Bergensklinikkene.

Se sak: Narkopolitikk utgått på dato her

I mellomtiden finner en ny generasjon nye arenaer og nye rusmidler. Noen blir skadet. Noen dør.

Og psykiatrien, akuttmottakene – og i noen grad tause gravplasser – tar unna etter beste evne.

Aktive nyhetsmedier
I lang tid har GBL blitt brukt som rusmiddel av ungdom over hele landet. Med tiltagende styrke. Spesielt utbredt har det vært i Bergen og på Vestlandet. Stoffet har ført til et betydelig antall overdoser. Også med dødlig utfall. Et par korker av middelt som gir en slags forsterket alkoholrus, er nok.

Bergens Tidende og BA
GBL-fenomenet har bergenspressen, med BA og Bergens Tidende i spissen, formidlet med økende kraft. Og gradvis har alvoret sunket inn hos politikere og beslutningstagere. Og budskapet har nå rukket helt til Regjeringskvartalet og fått helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen til å reagere.
Det skal hun ha ros for. Men så må hun og fagavdelingen, sammen med legemiddelverket, se nærmere på hvordan man mer effektivt kan komplementere narkotikalisten med nødvendige, uønskede rusmidler. Hastevedtak er bra. Men norsk narkotikapolitikk må bygges veloverveide grep.
Et sentralt spørsmål må være: er det en veloverveid grunn til at Danmark og Sverige synes å være raskere ute med å forby stoffer?

Ikke nok med forbud
Et forbud mot farlige stoffer – oppført på den såkalte narkotikalisten – er ikke ensbetydende med stopp i import, produksjon og forbruk. Det ser vi jo mht. heroin, kokain og andre forbudte stoffer.
Men ingen kan bestride at det har en viss effekt. Dessuten må man følge opp med godt forebyggende arbeid, informasjonskampanjer og oppfølging av brukergruppene.

– Det er ikke nok at vi bare forbyr en del rusmidler. Man må ha en mye mer aktiv og handlende politikk i forhold til denne problematikken. Og den må har visjoner, og vi må ville mye, mye mer enn det vi gjør i dag, påpeker Lossius.

Lar den andre diskusjonen ligge
Jeg lar diskusjonen om det offentliges inngrep og rett til å overstyre enkeltlindividets ønske om å ruse seg, ligge.
Mennesker som propper i seg usunn mat i bøtter og spann dør noen ganger selvforskyldt raskt, røykerne suger på seg kreft og folk som hopper fra fjell treffer noen ganger bakken hardt og brutalt. Men det er en annen diskusjon.
Og hva med alkohol? Et middel som mange mener er farligere/mer skadelig enn eksempelvis marihuana. Og som forårsaker mye tragedie. Også den lar jeg ligge i denne omgang.

Eksplosiv utvikling
Norske forskere har deltatt i internasjonal prosjekt hvor man de siste to år har identifisert 400 nye russtoffer tilgjengelig på over 200 nettsteder. En rekke midler som i dag er lovlig i Norge, er på narkotikalisten i andre land.
Problemer er at man ikke har kartlagt giftige eller negative virkninger rundt disse produktene som raskt er blitt en gigantindustri på internett. Og mange av disse er i dag altså fullt ut lovlig å importere.

Narkotikalisten blir utarbeidet av Statens legemiddelverk. Den inneholder stoff, planter eller narkotiske stoffer som ligger inn under FN sine konvensjoner om narkotika eller psykotrope stoff. Legemiddelverket kan også føre opp andre stoffer dersom de har lignende skadevirkninger som stoff som allerede står på listen, slik som GBL.

Vil ha internasjonalt samarbeid
Mange mener norske myndigheter reagerer for tregt med å føre livsfarlige rusmidler opp på narkotikalisten.

– Det er klart at når en ser en økende trend og flere bruker disse stoffene, så må man bli flinkere og kanskje også få en hurtigere saksbehandling rundt disse stoffene slik at man kan forebygge liv og helseskader, sier Arvid Skutle, forskningssjef ved Stiftelsen Bergensklinikkene.

Kjenner ingen grenser
Produksjon, salg og utvikling av stadig nye rusmidler er et internasjonalt fenomen som ikke kjenner noen grenser. Og alt er kun et tastetrykk unna. man trenger ikke å luske rundt for å finne selgere.

Arvid Skutle mener man må se om det er mulig å få til effektivt grenseoverskridende samarbeid, enten mellom de nordiske land eller et større europeisk prosjekt, hvor man samarbeider effektiv mht. hvilke stoffer som bør føres opp på listene.
Det er en god tanke, men kan by på problemer fordi mange land bl.a. praktiserer ulik politikk på området. Det er eksempelvis vanskelig å se for seg liberale Nederland i et slikt prosjekt.

Narkolisten alene, ingen løsning
En narkotikaliste proppfull av forbudte stoffer er uansett ingen løsning. Ganske enkelt fordi listen ville blitt uendelig lang om den skulle inneholde alle farlige stoffer. Hvor går grensen?

Og som Skutle sier: – Blir et stoff forbudt den ene uken, så har du kanskje et nytt stoff ute på markedet allerede neste uke.

Forskningssjefen har inntrykk av at det er en betydelig, og ung voksengruppe som er å jakt etter nye narkotiske stoffer og nye rusopplevelser.

Ny type rusbrukere
– Mange av disse er i utdanningssituasjon, noen har jobb, noen har familie. Dette er ikke den typiske heroinisten som ofte får overskriftene i media.

Det gjør det mer krevende fordi disse ikke er så synlige i landskapet. Det gir oss utfordringer med hensyn til hvordan vi skal nå frem til disse på en god måte, avslutter Skutle.

Det ukjente våpen
Derivatregelen er et særnorsk fenomen. Det er slik at et stoff som i seg selv nødvendigvis ikke har noen effekt, kan det omfattes av den såkalte derivatregelen (§ 2 annet ledd).
Og det betyr at man kan straffes. Dette skal ha vært benyttet av påtalemyndigheten for å sikre tiltale i noen saker hvor stoffer ikke har stått oppført på narkotikalisten.

Umulig å fjerne
Mennesket har ruset seg siden tidenes morgen. Spør heller hvorfor noen ruser seg på stoffer som mange mener er en ren tomobola-lek med liv og helse.

– Jeg synes vi satser for lite og vi er for lite aktiv. Dette er et av de største helsepolitiske utfordringene vi har i dag og det ser du ikke igjen i forhold til satsingen. En må satse bredt og en må satse mangfoldig og en må ha en plan som er mer spenstig enn det jeg har sett til nå, avslutter Lossius.

Norsk narkotikapolitikk har ikke vært en vedvarende suksess. Det er det for mange eksempler på. De ti siste årene har 2000 mennesker død av heroinoverdoser. At stoffet har stått oppført på narkotikalisten i flere ti år, har ikke hatt noen imponerende effekt.

Hvite frakker og skitne overgrep

Hilde er 17 år gammel. Og opplever et mareritt. Fastlegen ber henne sitte seg på kanten av benken, sprer beina hennes, klemmer seg inntil kroppen og brystene og masserer Hilde mykt på ryggen og nedover. Han stønner mens han sier navnet hennes.

Hun biter det i seg, tårene triller – og det hele varer i fem-ti minutter. Legens kropp tett inntil. Hun kjenner en erigert penis. Hilde er ikke myndig en gang.

Klikk her: for å se saken om Hilde og seksuelle overgrep utført av helsepersonell.

Klikk her: for å se saken om legen som forgrep seg på fem pasienter, fikk svært skarp kritikk fra helsetilsynet – men fikk fortsette som lege dersom han går i terapi.

Slipper for lett
Skurkene i hvite frakker som begår seksuelle overgrep slipper i noen tilfeller unna for lett og fanges for sent opp. Det er flere eksempler på dette. Og like mange årsaker.
Unnfallenhet fra kolleger som burde varslet. Frykt, usikkerhet og skyldfølelse hos de fornærmede. Svikt hos arbeidsgiver som ikke sjekker godt nok opp hvem de inngår avtale med eller ansatter. Og tidvis er dårlige rutiner i det offentlige årsak til at det ikke varsles til rett tid og til rett sted.

Usikre pasienter
Pasienter er usikre i saker hvor en lege eller fagperson besitter kompetansen og styringen. Helsetilsynet og politi oppfordrer sterkt fornærmede om å varsle, men usikkerheten om en blir trodd og belastningen med å stå frem, er en bremse.
Og hva er egentlig et overgrep?
Noen ganger vil det slett ikke handle om et overgrep, selv om pasienten kan tro eller mene dette. Men i mange tilfeller er det lett å trekke en klar grense. Jo grovere, jo tydeligere.

Landsomfattende dilemma
Over hele landet er det de siste årene avslørt grove seksuelle lovbrudd og seksuelle handlinger. Overskrifter som har preget mediene er tydelige nok:

  • Helsetilsynet slår fast at den 18 år gamle jenta ble seksuelt misbrukt av legen (Oslo)
  • En mannlige lege skal ha brukt pressmassasje i vagina mot ryggplager (Telemark)
  • Legen skal ha masturbert pasienten og vist pornofilm under konsultasjonen (Nordland)
  • Lege som ble etterforsket for fire tilfeller av seksuelle overgrep, fikk fastlegeavtale (Hordaland)

2009 ble et rekordår i negativ forstand. 11 personer i helsevesenet ble fratatt sin autorisajson etter seksuelle handlinger og overgrep.

Oppsagt og ansatt – igjen
Det kan synes uforståelig, men helsepersonell som er oppsagt på bakgrunn av seksuelle overgrep, får ny jobb. Helsepersonell som har mistet autorisasjonen, får utrolig nok jobb igjen.
Legen som forgrep seg på Hilde, var tiltalt og under etterforskning for overgrep mot fire ulike kvinner, men fikk likevel jobb i Bergen kommune. Han ble dømt i høst, anket dommen, og fikk tilbakekalt sin autorisasjon i begynnelsen av 2010.

Sikkerhetsventiler ut av funksjon
I saken til Hilde viser det seg at tre sikkerhetsventiler alle var satt ut avspill. Dermed fikk legen fastlegeavtale med Bergen kommune, etter at han var tiltalt for fire ulike overgrep.
1.) Helsetilsynet i Rogaland varslet ikke helsetilsynet i Hordaland.
2.) Bergen kommune inngikk fastlegeavtale, uten å sjekke referansene grundig nok.
3.) Og politiattestene som skulle varsle arbeidsgiver innholder ikke opplysninger om leger som begår seksuelle handlinger.

Hull i lovverket
Både helsetilsynet i Rogaland og Bergen kommune mener det er et hull i lovverket, når politiattestene ikke straffbare seksuelle handlinger som i seg selv er så alvorlige at leger og helsepersonell blir nektet å praktisere videre. Påtaleleder i Hordaland politidistrikt, Gunnar Fløystad, er enig i denne vurderingen.

Helsedepartementet endrer loven
Når TV 2 ber om kommentar fra Helsedepartementet kommer det naturligvis promte svar om at “sånn kan vi ikke ha det” og dette skal helsedepartmentet se på.

Klikk her: for å se saken om helsedepartementets reaksjon

Etter litt frem og tilbake blir det klar for departementet at man kan tilføre § 200 første ledd, i politiattestene, slik TV 2 har påpekt. Denne straffeparagrafen omhandler seksuelle handlinger og er i dag av uforklarlige årsaker, utelatt.

Man bør forvente at det ryddes opp i forholdene som TV 2 har påpekt. Også NRK har den siste tiden dekket feltet, avslørt uholdbar svikt og dårlige rutiner når det gjelder utenlandske helsearbeidere.
Helsedepartmentet har agert raskt, og viser med dette at man tar pasientene på høyeste alvor. Det skal ministeren ha ros for!

Klikk her: For å se saken om legen som fikk fastlegeavtale mens han var tiltalt for fire overgrep

Klikk her: For å se saken om Helse- og omsorgsdepartementet som vil stramme inn

Svake grupper – samme mønster
Som journalist har jeg de siste månedene vært opptatt av å sette søkelyset på overgrep i psykiatrien. Overgrep, uholdbar respekt og sviktende behandling av psykisk syke er et problem. Antall tvangsinnleggelser og omfanget av tvangsmidler er for høyt. Man har lovet å redusere dette i årevis. Helsemyndighetene erkjenner full svikt.
Men samtidig må man vite at svært mange innenfor psykiatrien og helsevesenet gjør et svært godt arbeid. Og mange får god hjelp. Innen psykiatrien går mye utvilsomt rett vei.

Pasientene som utsettes for seksuelle overgrep i helsevesenet har en ting til felles med noen av pasientene i psykiatiren som utsettes for overgrep. Fellesnevneren er det ujevne styrkeforholdet pasient/behandler – og at hendelser som finner sted i et “lukket rom” hvor pressen og andre sjeldent har innblikk og innsyn.

Manglende politisk bevissthet
Det er åpenbart at den politiske bevisstheten ikke har vært sterk nok, ei heller handlekraften. Og det følger et klassisk mønster, svake grupper er utsatt, også fordi de mangler tyngde og gjennomslagskraft. Noe som er påkrevet på en arena hvor overskrifter og kamp om oppmerksomhet er stor og ofte det som skal til for å få positive endringer.

Ujevnt maktforhold
-Lege/pasientforholdet er spesielt, det er innenfor et lukket rom, det er bare to personer til stede i de aller fleste tilfeller og legen er den som sitter med all kunnskap og pasienten er den sårbare som er enten syk eller bekymret for å være syk. Det er en relasjon i stor grad preget av asymetri, oppsummerer fastlege Hans Kristian Bakke.

Journalføres ikke
Bevisførselen er en årsak til at forhold er vanskelig å avdekke. Ofte er det kun behandler og pasient, og ingen andre til stede. Kritikkverdig forhold, tvilsomme handlinger og klare overgrepe blir sjeldent nedtegnet i journalen. Så det blir ord mot ord. Og tolkning er et annet moment. Det kan være slik at en ubehagelig opplevelse som oppleves støtende, ikke nødvendigvis er met slik.

Bevismaterialet i overgrepssaker er ofte problemet. Men det har vist seg at en ulykke sjeldent kommer alene. Når tre, fire eller fem kvinner uavhengig av hverandre varsler om overgrep, smuldrer legens eller behandlerens troverdighet ofte bort.

Intime kroppsområder
Få – om noen – har tilgang til dine intime kroppsområder, uten de du selv tillater velger. I andre sammenhenger er ufrivillig seksuelle handlinger og omgang knytet til straffeloven. Leger og helsepersonell er unntakene, men vi tar det alle for gitt kroppsberøring og intime undersøkelser er faglig og medisinsk fundert. Vi tar det for gitt at leger og ansatte i helsevesenet har pasientens ve og vel i fokus. Det skal være tuftet på etikk, kunnskap og empati.

Grove voldtekter i behandlingssituasjon
Men for mange bryter grensene. I hvite frakker utføres skitne overgrep. 40 ansatte i helsesektoren har siden 2004 mistet autorisasjonen etter seksuelle overgrep. 11 i fjor, som er rekordhøyt. Et ukjent – bryter de etiske grensene og utnytter pasientene seksuelt. Alt fra små tilsynelatende uskyldige seksuelle tilnærmelser til grove voldtekter i behandlingssituasjon.

– De sakene vi behandler de spenner over et bredt spekter, de alvorligste sakene er seksuelle overgrep, voldtekt i behandlingssituasjon. Vi behandler også saker som gjelder overgrep som skjer utenfor behandlingssituasjonen, men hvor utgangspunktet er en behandler-pasientrelasjon, forklarer Gorm Are Grammeltvedt, leder for avdeling for tilsynssaker i Statens helsetilsyn.

Økning i tap av autorisajson
At antallet som mister sin autorisasjon økte kraftig i fjor, kan sees på som positivt. Fordi overgrep avdekkes. Og får konsekvenser. Leder for helse- og omsorgskomiteen, Bent Høie (H), sier til TV 2 at helsetilsynet likevel må skjerpe seg. Han – og flere andre mener at leger slipper for lett unna. Mens andre straffes hardere, for samme type overgrep. En sterk påstand som helsetilsynet blir gjøre sitt beste for å motbevise.

Det er klart at helsevesenet, arbeidsgivere/oppdragsgiver, helsetilsynet og den politiske ledelsen har en jobb å gjøre. Et legebesøk kan bli svært intimt. Forholdet mellom pasient og lege bygger på tillit.

– Du stoler på en lege, på at han faktisk skal gjøre en jobb og gjøre den ordentlig. Det er faktisk kroppen din det er snakk om, det er selvtilliten din, det er deg selv som person. Å misbruke den tilliten gjør at det krever mye tid å hente seg inn for å kunne stole på en lege igjen, sier Hilde.