Det angår oss alle

Når jeg ser tilbake på min barndom og oppvekst, har jeg så mye å takke for. Det er så mange ting som virket tilfeldige, men som kanskje ikke var det likevel? Det er bare så trist at man ofte forstår først når man ser seg tilbake. I tråd med denne erkjennelsen kan jeg nå veldig klart se mange sammenhenger. Det var et stort privilegium å bli født av norske foreldre i den sammenhengen og på det tidspunktet jeg ble det. Jeg led aldri noen nød og har mye å takke mine foreldre for. Andre som vokste opp i liknende sammenhenger kan godt ha hatt helt andre opplevelser.

Et menneske som betydde mye for meg som barn, var min (vår) barnepike, Mor Patouma. Hun har en historie så fantastisk at man nesten må klype seg i armen for å tro det er sant.  Hun var født som slave i lamidatet i Ngaoundere. Der ble hun kjøpt fri av norske misjonærer og sendt langt vekt til mine foreldre for å vær i trygghet. Slaveriet ble ikke offentlig avskaffet i Kamerun før i 1968. Dette var kanskje den travleste og mest berikende tiden i mine foreldres profesjonelle liv. De bygde opp og drev en spedalskekoloni, et sykehus og mye mer. Far reiste mye og mor arbeidet mye og hadde vakt døgnet rundt.  Mor og far snakket norsk seg i mellom når vi ikke skulle forstå. Vi lærte Mor Patouma sitt språk, mbum. Hun var den som tok seg av oss fra morgen til kveld og vi led aldri noen nød.

Vår barnepike Mor Patouma slik hun ser ut nå. Bilde fra i år.

Av mange praktiske grunner ble jeg ekstra privilegert og fikk mest tid sammen med henne. Jeg satt på ryggen hennes i to år mens hun arbeidet seg gjennom dagene sine, enten det var i og rundt huset eller ute på markene. Jeg vet hva det betyr, og jeg kan kjenne lukten og varmen hennes i søvne den dag i dag. Når hun var alene med meg, sang hun. Da jeg ble for tung for henne, diltet jeg etter henne  hvor hun enn var. Jeg hadde en eldre søster som på den tiden var et uvanlig vakkert og snilt barn. Hun var mer interessert i huslige ting og etter hvert i min lillebror som ble hennes ”baby”. De ble derfor tatt vare på av andre som jobbet i huset. Jeg fikk derfor Patouma for meg selv i store deler av dagen og ble også med henne ut på markene. Der kunne vi være sammen hele dager til ende. Hun snakket til meg som om jeg var voksen og fikk meg til å tro og føle at jeg ”hjalp” henne, selv om hun i realiteten passet på meg. I pausene grillet hun mais, søtpoteter eller kassavarøtter som vi spiste, mens hun sang for meg og fortalte eventyr. Det gjorde hun aldri hjemme eller så andre hørte på. Mye av dette husker jeg den dag i dag. Jeg og pådrar meg mye oppmerksomhet med å gjenfortelle dem. Hun er lykkelig når jeg minner henne på det og takker henne.

Mor Parouma hadde mange klengenavn på meg, men offentlig kalte hun meg alltid for ”baba” – storebror, som er en slags ærestittel helt uavhengig av navnet, en tittel som avkrever stor sosial respekt. Jeg hørte henne aldri si navnet mitt og hun brukte aldri klengenavnene så mor hørte det, men det var nok ingen tvil om at vi to hadde noe spesielt. Jeg var ”gun a mi” = ”barnet hennes”. Etter meg, var det kanskje min yngste søster Sissel som Patouma hadde mest med å gjøre. Mor Patouma lever enda og jeg tror hun må være circa 93 år gammel, kanskje litt mer. Jeg bruker nå så mye tid jeg kan sammen med henne.

Min søster Sissel sammen med Patouma i år. Det er dype røtter og sterke bånd som bekreftes og utdypes når vi møtes. Det virker som hun nå lever fra møte til møte. Hennes liv er en helt utrolig historie.

Det er et ordtak som sier ”Gi meg gutten til han er syv, så skal jeg gi deg mannen”. Hvis dette er sant, så er det ingen tvil om at ut over mor og far, så var det Mor Patouma og Ngangnyi som har formet meg mer enn noen andre. Ngangnyi, var en kjent jeger og tradisjonell medisinmann. Far pleide å gå på jakt sammen med ham. Han var stor av vekst, beskjeden og stille i all sin framferd, snakket med rolig mild stemme og var en mann av få ord, men med en nesten skremmende autoritet. Det skjønte jeg av omgivelsene, men merket det aldri selv. For meg var han en slags omsorgsfull bestefar. Da jeg ble stor nok til å bli med far på jobb, ble jeg ofte med når han skulle saker og ting som medførte at han kjørte forbi krysset der Ngangnyi og kona bodde. Da satte han meg av hos Ngangnyi, og jeg var hos dem hele dagen. De var barnløse.

Ngangnyi skaffet oss mange dyr som vi holdt med vekslende hell. Den slags ser jeg i ettertid at man ikke skal gjøre uten spesiell kompetanse og klare hensikter.

Det var en utrolig verden Ngangnyi åpnet for meg. Da var den uendelig. Når jeg er der nå, er alt blitt så smått. Det kan fortone seg som et eventyr, men det var den virkeligheten jeg var så privilegert å vokse opp i. Det var ofte reelt farlig, men jeg var alltid trygg sammen med ham. Det begynte med at jeg var med ut på åkrene. Der omkring drev han litt snarefangst til husholdningen. Det var åkerhøns, perlehøns, jordekorn, kjemperotter og så oppover. Jeg gikk alle gradene helt til de fem store. Han skaffet meg krokodillene og mange ganger andre dyr som vi holdt som husdyr. Det var han som lærte meg å skyte med pil og bue og jakte med spyd. En gang mot slutten av tenårene og en av de siste gangene jeg møtte ham overhørte jeg en samtale som ikke var myntet på meg. Vi var ute på jakt og jeg hadde ”sovnet” under en pause midt på dagen mens vi hvilte. En av jegerne sa at nå er det nok ikke lenge før ”Lille Stein” blir borte for oss og glemmer oss. Ngangnyi var aldri skravlete i slike sammenhenger. Den dagen husker jeg han sa; -” Nei, nei, har dere ikke sett ham i bushen – hvordan han jakter. Har dere noen gang sett andre hvite gjøre det slik? Nei han er vår han blir aldri borte.  Bare vent da vel, så skal dere se. Det er sannheten jeg sier dere.” Jeg begynte faktisk ikke å håndtere skytevåpen før midt opp i tenårene. Jeg tuller ikke om jeg sier at Ngangnyi var min ”Gamaliel”. Jeg sugde alt jeg kunne av lærdom fra ”profeten”, og det er en stor sorg at jeg ikke fikk være sammen med ham de siste årene han levde og aldri fikk takket ham for alt han betydde for meg før han døde.

Å lage verneplaner og forvaltningsplaner tar masse tid og involverer mange mennesker. Man har begynt å bruke dem, men setter dem ofte til side når lugubre saker står på spill, for eksempel olje, vannkraft og liknende. Hørt den før?

Om jeg skulle driste meg til en slags syntese, så ser jeg nå klart at disse to var de som la plattformen for den jeg er blitt og det jeg siden har gjort i livet. Mine foreldre ga meg i tillegg så mange muligheter – til tross for en meget travel hverdag. Når jeg mange år seinere begynte å arbeide med naturvern i Kamerun, så var det fordi noen barndomsvenner havnet som henholdsvis turist- og miljøvernministere. De bad meg om hjelp til mange ting,  miljøkonsekvensanalyser, verneplaner, forvaltningsplaner og mye annet, til slutt å reparere et verneområde økologisk som i 1881 var blitt erklært en UNESCO verdensarv. Området var helt slitt ned av mange store prosjekter, veianlegg, damanlegg, overbeiting, destruksjon av skog, jordbruk osv. Det var en økologisk katastrofe. Jeg gikk på med krom hals og var overrasket over hvor fort naturen tok seg inn og de ville dyrene vendte tilbake. Det ble lagt merke til.  Ikke minst ble min forvaltningsplan for området lagt merke til.

Elefantene kom tilbake og vi viste at det var mulig om det er politisk vilje.

Jeg skjønte fort at dette kunne ha pedagogiske ringvirkninger og at jeg måtte arbeide parallelt på mange andre plan for å rekke langt ut. Derfor ble jeg medlem i mange nasjonale komiteer for verneplaner av nasjonalparker. Jeg var med i en komite som reviderte lovene omkring forvaltning av naturresurser. Jeg tok med meg nøkkelpersoner til Norge for at de skulle lære og få videre perspektiver. Vi slo alarm for neshornet – og tapte – det siste ble skutt i 2006. Siden mange andre arter som trues av utrydning. Elefanter som etter hvert var blitt min store galskap, skjønte jeg hadde en spesielt strategisk betydning, men det var ingen samlede verneplaner og forvaltningsplaner for dem, så det ble enda en stor jobb. Mange av disse jobbene var meget store, involverte mange mennesker og varte i årevis. Ja, elefantene var blitt drevet bort fra dette som tradisjonelt var deres vinteroppholdssted. Jeg omstrukturerte all menneskelig aktivitet i området og reparerte vegetasjonen økologisk. Etter hvert som jeg hadde kartlagt elefantenes tradisjonelle utbredelsesområde og trekkruter, begynte jeg å forsvare dem med våpen i hånd og gikk som en profet i ørkenen og forklarte til folk som aldri hadde sett en elefant at de måtte flytte for snart kom elefantene – og det gjorde de! Elefantene vendte tilbake og jeg ble med ett og ugjenkallelig en kvalifisert trollmann og skyld i alt som fulgte, fordi det jeg sa skjedde til punkt og prikke.

Jeg kom ofte i konflikt med lovverket jeg selv hadde vært med å forfatte og havnet i leie kniper. Husk at på den tiden var det verken talerett, møterett eller pressefrihet i Kamerun. Det ”kom” først i -93. Jeg ble hanket inn til sikkerhetspolitiet for å ha holdt ”politiske møter” når jeg i virkeligheten diskuterte vernetiltak med befolkningen. I nasjonalparken var det forbudt å fjerne eller ødelegge planter. Jeg meiet ned alt som ikke hørte hjemme der med hard hånd og plantet tilbake det originale om igjen og om igjen til en måtte være en ekspert for å se at det ikke alltid hadde vært slik! Det var vanskelig å argumentere mot suksess, så jeg slapp unna lenge. Like overrasket var de over mine reaksjoner som ble oppfattet som direkte truende av mange i administrasjonen. Med vår herres ord godt plantet i hodet om at loven er til for menneskene og ikke menneskene for loven, satte jeg i gang prosessen for å endre lovverket der det ikke funket etter hensikten og vi fikk det til på mange felt. Men for en prosess i et diktatur! Perspektivløse byråkrater, korttenkte og hodeløse forvaltere, er like ubehagelige og tragiske her hjemme som der nede, bare at der nede kan de bli direkte farlige når de utfordres, og jeg ble etter hvert ”spion” både for USA og Frankrike og det som verre var!

Parallelt med våre mange suksesser, begynte mørke skyer å tårne seg opp. Organisert kriminalitet etablerte seg rundt oss på en uhyggelig måte. Rike kvegeiere som beitet sine dyr ulovlig i nasjonalparken uten reaksjoner, ble drevet ut. De lagde usynlige feller over alt. Organiserte grupper fra inn og utland la sine øyne på parken og alle dyrene der og brukte all sin tid og energi på å ødelegge det vi var i ferd med å bygge opp – kommersielt. Jag hadde politimyndighet og slo ned på alt med hard hånd. Det hadde ikke folk sett før – at lover og regler innen naturvern ble forsøkt håndhevet. Etter hvert tok dette mer og mer tid og overhånd. Det ble nesten umulig å demme opp for den massive destruksjonen som fulgte. Kampen mot korrupsjon, krypskyting og handel med dyr, ble det daglige brød. Fra lokal krypskyting, sporet vi opp store internasjonale nettverk styrt av mektige personer. Det skjedde i en skala så stor at det vanskelig kan fattes. Jeg gikk fra å være en stolt og framgangsrik naturforvalter til å bli en aktivist på barrikadene som skreik meg sår og hes uten å få hensiktsmessig hjelp. Når vi av og til fikk litt hjelp, var det ofte for seint og altfor lite. Jeg mistet folk i direkte trefninger. Slik var det da de tre siste neshornene ble skutt hos meg. Det gjentok seg da 81 flodhester ble slaktet rundt meg av bander organisert fra Nigeria med lokale sammensvorne. Da fikk vi litt hjelp fra WWF og den Amerikanske Ambassaden. Det kulminerte i fjor da over 200 elefanter ble slaktet av militære fra Tchad i vårt område. Det fikk internasjonal oppmerksomhet.  Vi fikk forsterkninger fra Avi Sivan (gorillafilmen). Seks av dem ble drept – deriblant Ambroise’s bror (krokodillefilmen). Nå er 200 utstasjonert på permanent basis, men det er for seint for alle de elefantene og menneskene som allerede er døde.

Ofte kom elefantene hjem til oss når de var syke, redde eller skulle dø. Men da selv ikke det stedet var trygt lenger, var det katastrofalt. Konfliktene økte og problemene økte.

Episoden i kveld handler om noe av dette. Men som dere skjønner, er det mye som er for grusomt til å vises på film i et underholdningsprogram og mye av det som forgår, kan vi ikke snakke om. Vi kan ikke snakke om pågående operasjoner og metoder vi bruker. Men ja, det skjer nå, og mens jeg skriver har vi ting på gang – alvorlige ting. Den viktigste begrensningen vår, er mangel på midler. Uten hjelp utenfra – fra det internasjonale samfunn, kan denne kampen ikke vinnes. For det er en kamp vi snakker om bokstavelig og fysisk. Det å ta vare på natur har en egenverdi, men vi gjør det først og fremst for menneskenes skyld. Det dreier seg om identitet og tilhørighet, for kamerunesere, for afrikanere og for kloden vår. Det angår oss alle. De forvalter dette på vegne av oss alle, og de trenger vår hjelp nå. Derfor er jeg der. For hva er Afrika uten sine elefanter eller Kamerun uten sine løver? Løvene vil alle huske lenge etter at Roger Milla er borte og fotball er ikke riktig det samme da…? Løven henger igjen i det norske riksskjoldet og på Løvebakken, men hvor lenge siden er det løver levde her – hvis de noen gang har gjort det?

Jeg pådro meg et rykte som var min største hjelp. Det skapte en frykt som langt overgikk virkeligheten, men det jevnet ut styrkeforholdet. Llikevel var det umulig å holde stand mot overmakten, når man ikke er hensiktsmessig utstyrt, har nok folk og det ikke er politisk vilje, Først da vi fikk internasjonal oppmerksomhet, ble det fart i sakene.

Det er trist det vi skal snakke om i episoden i kveld, men det må sies og det presenteres her i ”light” form – det skyldes også tid og ressurser. Dette dreier seg ikke om å kose med søte pataser og gorillaunger. Det dreier seg om å demme opp for deres undergang som arter. Det er ikke noe søtt og romantisk ved det uansett hvordan du vrir og vender på saken. Det kan du gjøre noe med ved å støtte Laga i dag. Du kan øremerke bidrag med ”Doktor Per”. Klikk her for å lese mer om Laga og støtte deres arbeid!

De arbeider i felten i dag – jeg er ukentlig i kontakt og koordinerer min bit – med felles prosjekter knyttet til krypskyting av elefanter, løver og leoparder i vårt område og internasjonalt. Dessverre kan jeg ikke gi detaljer om pågående operasjoner eller metodene vi bruker.

Afrikas dyr ser ikke noen positiv framtid i møte om vi ikke alle tar i et tak. Afrikas dyr står i en sammenheng og en tradisjon som vi også må ta vare på. Om mange nok synes at disse programmene har gitt en smakebit på dette, så har vi kanskje lyktes med dette forsøket på å nå flere mennesker med dette budskapet. Kanskje det da også vil kunne bli en fortsettelse? Vi får se, men takk i alle fall for følget i denne omgang. TV 2 lover repriser og filmene kan ses på TV 2 Sumo for de som ønsker det. Takk for meg i denne omgang.

Doktor Per

PS: Det kommer enda noen blogger framover i tilknytning til filmene.

 

 

 

Kongepyton regner ned fra himmelen

NB! Få med deg den spennende episoden om kongepytonslangen i “Doktor Per” på TV 2 kl. 19 fredag 17. mai!

I mer en 20 år har jeg drevet sammenhengende med klippepyton for å bidra til å verne om dem som art. Før det, var det mer sporadisk av innlysende praktiske grunner helt tilbake til barndommen. Jeg har hele tiden bodd i områder som i teorien skulle være hjemmeområder for kongepyton. Jeg har hele tiden aktivt lett etter dem men aldri sett dem. Det var frustrerende og nesten flaut, men etter hvert som årene gikk og jeg bare så dem i formaldehyd på store glass, i zoologiske hager eller i private samlinger, til og med i Norge (fy!), begynte virkeligheten å demre for meg. De er simpelthen i ferd med å bli meget sjeldne i store deler av sitt utbredelses-område.

Kongepytonen kalles ofte for ”Ball python” på engelsk, fordi den ruller seg sammen til en ball når den er redd. Det er definitivt slangen som kan kurere slangeskrekk hos alle. Den er liten, vakker og snill som dagen er lang.

Kongepyton er harmløse slanger. De er så snille og omgjengelige som dagen er lang og er derfor meget populære også i private terrarier. I enkelte Afrikanske kulturer er de gjenstand for en egen kult, men for de fleste er de enkel og god mat, og de har et verdifullt skinn. Det var først for vel ti år siden at jeg kom på sporet av noe. Til å begynne med trodde jeg ikke så mye på det. Folks fantasier og historier har ofte svært lite med virkeligheten å gjøre. Min syerske i elefantcampen, Odette, var fra en stamme langt nord i landet. De har et meget spesielt språk, en meget spesiell kultur og de lever i et ganske utrolig fjellandskap der de dyrker hirsen sin på terrasser i fjellsidene. Jeg har alltid vært fascinert av dem og var en flittig gjest, hver gang jeg selv hadde gjester som jeg ville vise noe spesielt. Lite ante jeg om hva deres kultur hadde skjult for meg helt siden barndommen.

Kongepyton. Min gamle drøm gikk i oppfyllelse, men jeg har enda masse ugjort der oppe i fjellene! Mye mer spennende å lære om disse fascinerende slangene.

Odette var sesongarbeider hos meg og jobbet for det meste før sesongene og hjalp meg å gjøre alt i stand til turistsesongen. Hun var glad i dyr og satt midt i campen og sydde hele dagen, så jeg bad henne ofte se til dyrene mine mens jeg var på patruljer i bushen. Etter hvert skjønte jeg at hun hadde et godt øye med mye mer enn dyrene og hun ble en nyttig person til å følge med på saker å ting som foregikk i campen -både det som skulle skje og det som ikke burde skje! Hun ble en betrodd person og når jeg var i campen utenom turistsesongen, så hadde jeg ofte tid til å prate med folk – også henne. Utgangspunktet var selvfølgelig mitt engasjement og arbeide med klippepytonene i campen, som hun var vitne til. Det var da hun begynte å snakke i all fortrolighet om det som bare kunne være en ting – kongepyton! I hennes landsby, fortalte hun meg ”regnet de ned fra himmelen”! Mer skal det ikke til for å tenne meg. Jeg fikk henne til å fortelle meg alt hun visste og torde å snakke om. Det klødde meg i sjelen som makk i magen. Dette måtte jeg bare finne ut av. Hva var sant og hva var forestillinger?

Det var mange hindringer. Ingen hvite hadde noen gang kommet denne tradisjonen innenfor skjorta. Jeg har lest masse om folk og tradisjon fra disse områdene – aldri hørt om deres forhold til kongepyton. Det var en hemmelighet så godt beskyttet at jeg hadde ingen illusjoner om bare å møte opp og tro at hele åpenbaringen ville åpne seg for meg. Det skulle gå mange år, vanskelige år, hvor vi alle hadde mer enn nok annet å stri med i det daglige. Når jeg så plutselig en gang hadde en gløtte i livet og en mulighet, måtte jeg bare trå til. I vanlig kamerunsk stil, krevde dette masse hemmelighetskremmeri og strategi. Jeg måtte ikke vise meg på ”scenen” før alt var klart og i orden.

Odette og Mai et bilde fra i år. Det var Odette som ble nøkkelen min inn til kongepytonens utrolige tilværelse i Koza-fjellene hos Mafa-folket.

Jeg hadde hatt et lengre fravær og da jeg kom tilbake, var ikke Odette der lenger. Jeg fikk sporet henne opp og skjønte tegninga. Som så mange andre unge jenter i Kamerun, hadde Odette fått et barn uten å være gift og uten en gang å ha slike planer. Hun var blitt bortvist fra sin familie og var i en sårbar og hjelpeløs situasjon. I samråd med mine ansatte bestemte vi oss for å hjelpe henne. Jeg hadde et ledig rom, så de flyttet inn dit. Hun gjorde forefallende arbeide for meg mens vi forsøkte å hjelpe henne i gang med en selvstendig økonomisk virksomhet, siden jeg ikke kunne sysselsette henne hele året. I mellomtiden forsøkte jeg stille og rolig å forsone henne med hennes foreldre. Det gikk ganske greit i forhold til moren, men faren var urokkelig. Han møtte ikke en gang opp i barnedåpen. Det samme på bursdager, mor bestemor og søsken kom, men ikke faren. Han var nok skeptisk til det hele – et meget uvanlig engasjement fra min side! Kunne jeg ha andre hensikter?

Dette er Mai sin første fødselsdag 17. Mai 2008. Det ble feiret med norske og kamerunske flagg. Det var et ledd i å gi henne tilhørighet og forsone henne med familien. Det virket!

På den tiden hadde Odette flyttet til hovedstaden med sin datter for å ta et kurs. Jeg sendte bud på henne og sendte henne opp i fjellene der i nord. Dattera hennes skulle bli hos meg så lenge. Hun er en fortryllende jente som kan mye norsk. Jeg visste at jeg kunne stole på Odette. Hun skulle besøke en onkel som nå drev den gården faren var vokst opp på. Faren hadde fått utdannelse, først som sykepleier og siden som prest. Odette hadde ikke vært noen flittig gjest i sin hjembygd og slett ikke på gården oppe på fjellet. Hun var blitt byjente og det er man like skeptisk til der som her. Onkelen levde i det tradisjonelle miljøet og drev med jordbruk og husdyrhold på tradisjonelt vis. Han var dessuten sjef i hele området.

Så en dag ringte Odette. ”Doktor, jeg har funnet det. Jeg har sett slangene. Du kan komme, men du må komme med en gang. Jeg venter på deg her!” Vel, det er ikke bare-bare å mobilisere en ekspedisjon på 420 kilometer på til dels håpløse veier og der man må ta med seg absolutt alt man trenger. Men her var det om å gjøre å smi mens jernet var varmt og komme seg av gårde.

Første gang jeg var der, måtte jeg bære Mai helt til topps. Her kosestund sammen med henne og en kongepyton!

Dette folket heter Mafa, og de bor i et fjellområde som heter Koza, et malerisk landskap. Det viste seg at kongepytonen var et hellig dyr hos dem og sto sentralt i hele deres kultur. Alle gårder hadde sine slanger, men de ble ikke holdt som husdyr, de ble ikke foret og ikke dillet med som alle andre gjør. Hos dem er kongpytonen meget respektert. Den kommer og går som den vil, og nåde den som gjør den noe vondt. En husmor som har den på kjøkkenet, er lykkelig. Hun vet at hun får en god dag. Er hun gravid, vil den sikre er trygt svangerskap og fødsel. Kongepyton på gården sikrer avlingene. Å fjerne dem eller plage dem, vil føre til at du mister avlingene. Å selge dem er å bedra hele samfunnet. Du blir utvist og jorda di fordelt på andre. Å forstyrre eller skade dem vil føre til spedalskhet. Kongepytonen sto helt sentralt i alle seremonier og livsbegivenheter gjennom hele året.

 

Jeg var ikke helt trygg på situasjonen. Faren var meget innflytelsesrik i hele området og Odette var nok for mye av en byjente og en fremmed å regne. Etter noen ganger dit opp, myknet det meste til, men tredje gangen hadde det samlet seg en stor folkemengde da jeg var kommet ned fra fjellet med mitt følge. Hva var det jeg dreiv på med der oppe? Hva var det jeg hadde funnet? Ingen hvit mann hadde vært der før … Var jeg i ferd med å frarøve dem deres hemmeligheter? Vi var omringet av en horde på flere hundre bevæpnet med stokker, klubber og spyd. Jeg og mitt følge var tatt til gissel! De måtte ha svar, og jeg visste at ingen svar jeg kunne gi dem ville tilfredsstille dem. Gode råd var dyre. Jeg måtte for all del ikke utfordre dem noe mer. Altså satte jeg meg ned, drakk vann, kjølnet hode, armer og bein. Latet som ingen ting, som om jeg ikke forsto. Det var fryktelig varmt. Måtte ikke en gang prøve å nå fram til bilen. Det ville bli oppfattet som fluktforsøk og kunne trigge voldeligheter.

 

Jeg sendte derfor tolken min til bilen for å hente bagen med medisiner. En av mine unge voktere hadde en stygg infeksjon i begge øynene. Jeg rensket dem og gav ham medisiner. En annen hadde en stygg hoste. Han stelte jeg også. Spurte om han ikke gikk på skole. Jeg snakket rolig med de rundt meg, latet som jeg bare hvilte og slappet av mens jeg i virkeligheten jobbet febrilsk i hodet med å finne løsninger. Onkelen parlamenterte hissig på lokalspråket. Tolken som allerede på det tidspunktet hadde mistet den beste halvdelen av nervesystemet sitt til hasj og hirseøl, var til ingen nytte  Noen forsøkte å dempe hans anstrengelser for å forsvare meg, for han var tydeligvis ikke vær særlig vellykket. Jeg stelte flere syke og spurte om det var andre som trengte hjelp.

Mens jeg holdt på med mitt beroligende og forsonende teater, hvisket jeg til min assistent mellom tennene at han skulle gå en omvei til onkelen og be ham ringe presten, Odettes far. Gud velsigne alle mobiltelefoner! Det ble gjort og flere av opprørernes ledere fikk høre prestens stemme og instruksjoner på telefonen. Det hele løste seg etter hvert rolig opp. Vi hilste høflig farvel og avtalte gjensyn, selv om det ikke akkurat var det som lå i kortene i den situasjonen, men snarere ”to get the Hell out of there” jo før jo heller!

Da jeg kom hjem, var det første jeg gjorde, faktisk mens de andre pakket ut, å dra til presten for å takke. Jeg var imponert over hans innflytelse og gav ham anerkjennelse for det. Han var like imponert over hvordan jeg hadde håndtert situasjonen. Det førte etter hvert til forsoning mellom ham og Odette, altså takket være kongepytonen og noen forsiktige og velvalgte påminnelser til presten om hva jeg trodde Vårherres tanker om situasjonen kanskje kunne være … Det var omtrent som for profeten å gå til kong David å si at det han dreiv på med – med Urias kone, ikke var helt bra, vil jeg tro. Nå er familien til Odette gjenforent. Det er tilgivelse og en ny start, og det er igjen omfavnelser, glede og latter. Se der hva en kongepyton kan få til!

Min lille 17. mai-jente fra virkeligheten. Hun blir 6 år fredag 17. mai! Det skal hun feire med rasta-frisyre med perler!

Men en god slutt på historien, ender ikke der. Du vil ikke tro det jeg nå skal fortelle. Som Odettes og datteras verge, og i det lokale patriarkalske systemet, hadde jeg etter lokal tradisjon i realiteten tatt over ansvaret for dem.  De var avskrevet av sin familie og de var anerkjent av meg og fra da av var de for ”mine” å regne. Mange tenkte nok sitt … Men det gav meg også retten til å gi Odettes datter navn. Hun heter Mai Ange Zakiatou – altså ingen av hennes familienavn, men hun måtte ha et tradisjonelt navn og et kristent navn. Zakiatou fordi det er et av mine favorittnavn lokalt. Ange (engel) fordi Odette fikk lov til å gi henne et mellomnavn og – MAI fordi hun faktisk ble født på 17.mai 2007! Æresord, TV 2 vet ikke dette. Derfor er det helt tilfeldig at filmen vises i morgen 17 mai, men spør alle mine. ”Everybody knows!”

Ha en riktig fin 17 mai feiring i morgen og har du tid mellom is og pølser, norske flagg og bunader, Wergeland og ”Ja vi elsker”, så ta en titt på TV2 på fredag kveld og få med deg historien om kongepyton.

Beste 17. mai hilsen fra
Doktor Per

 

Har du lyst å hjelpe?

Har du lyst til å støtte noen av prosjektene som Doktor Per jobber med? Eller bidra som frivillig?

Her er en konfiskert død ape klar for salg på det lokale markedet. Vi ser bare en brøkdel av det som omsettes.

Hvis du er interessert i arbeidet med gorillaer, og vil støtte dette, kan du lese mer om det på Mefou sine hjemmesider www.apeactionafrica.org

Klikk her om du vil lese mer om organisasjonen Laga eller hvordan DU kan være med og hjelpe ville dyr i Afrika via Laga!

Du kan ellers ta kontakt med Doktor Per via hans side på Facebook.

 

Sovesyke hos ville dyr

Jeg har fått mange interessante spørsmål. Noen er knyttet til det med sovesyke og ville dyr. Dere aner neppe hvor godt spørsmål dette er. Samtidig vet jeg at det ligger langt utenfor folkeopplysningens brede vei her hjemme. Sovesyke er et hett emne mellom leger, veterinærer, biologer og jordbruksfolk i Afrika med spesialinteresse innenfor tropisk parasittologi. I progammet om patas-apekattene, fortalte jeg at noen av dem som var hos meg, fikk sovesyke. Dette er så interessant at dere fort kan få mye mer enn dere bad om, selv om vi lar det medisinsk tekniske og det vitenskapelige nivået ligge. Likevel kreves det noen forklarende runder for at du skal forstå, og før jeg kan svare på spørsmålet om pataser og sovesyke.

Sovesyke (trypanosomiasis) er en tropisk parasittsykdom som kan ramme mennesker og dyr og som overføres av tse-tse fluen. Dyr og mennesker kan være bærere – reservoir.  Når en tse-tse flue biter en som er bærer, kan fluen få smitten i seg via spyttet sitt. Parasitten gjennomgår så en forvandling inne i kroppen til fluen gjennom flere trinn. Når fluen deretter biter et nytt offer som ikke er bærer, kan smitten føres videre til offeret via spyttet til fluen og starter en ny komplisert syklus inne i kroppen til den nye verten, som etter hvert kan utvikle sovesyken, men det er ikke sikkert. Det er nemlig avhengig av hvem den nye verten er.

Sovesyken har en  blodoppløsende fase og en nevrologisk fase. Den første fasen er preget av varierende og langvarig feber, hodepine, leddsmerter og kløe. Når  parasittene kommer over i blodbanen, blir blodlegemene gradvis ødelagt og man utvikler en anemi. Når de inntar lymfesystemet, utvikles voldsom hevelse av lymfekjertlene. Hjerte, nyrer og hormonsystemene blir etter hvert skadet. I den andre fasen blir den normale døgnrytmen og søvnrytmen forstyrret. Man utvikler psykiatriske og nevrologiske symptomer som forvirring, aggresjon, skjelving og lammelser. Til sammen utvikler man etter hvert organsvikt og koma som uvilkårlig fører til døden om en ikke blir behandlet. I den østafrikanske formen tar dette et par måneder, mens i den vestafrikanske formen kan det ta år. Dyr og mennesker har stort sett de samme symptomene.

Det finnes mange arter av parasitten. Bare to arter er viktig for menneskenes helse. Parasitten kan påvises i blod eller andre kroppsvev ved mikroskopi. I dag finnes det også presise serologiske teknikker. Den vestlige formen kan ligge latent i måneder og år og har et mildere forløp, mens den østlige formen er mer aggressiv og har et stormende forløp. Begge er dødelige om de ikke blir oppdaget tidsnok og behandlet riktig. Det finnes ingen vaksine mot sykdommen, men dagens behandling er ganske effektiv. Både diagnosen og behandlingen krever en person med spesialkunnskaper og erfaring. Mange av de artene som finnes hos dyr og smittes mellom dyr, gir ikke sykdom hos mennesker. Mellom 10-20 skandinaver får sykdommen hvert år. De fleste av disse er safariturister eller storviltjegere.

Tse-tse fluen hører til en familie som heter Glossina. Det er 22 arter av dem. Tse-tse fluen ser spesiell ut på den måten at når den hviler, så dekker vingene kroppen og når de er spilt ut ser det ut som den bare tar to vinger og ikke fire. Den må drikke blod regelmessig, fordi den har en helt spesiell reproduksjonssyklus. Følg med følg med, for nå blir det spennende: Bare ett egg blir befruktet. Larven klekkes inne i hunnfluen. Hunnfluen har en spesiell kjertel i magen som omdanner blodmåltidene til en slags ”melk” som larven lever av gjennom flere stadier til den er voksen. Da legger fluen den fra seg på et sted som er skyggefullt og fuktig. Der graver larven seg ned og omdannes til en puppe. Inne i puppen fullføres metamorfosen og en ny tse-tse flue kommer ut fullt utvokst.

De fleste ville dyr blir ikke syke av sykdommen, mens hos mennesket og mange husdyr er sykdommen oftest alvorlig og dødlig. Det er flere forklaringer på dette, noen som vi forstår og noen som vi ikke forstår enda. Det kan virke som om noen arter gjennom eksposisjon over mange generasjoner, har utviklet en slags immunitet, som forklarer at de ikke blir syke, selv om de er utsatt for smitten. En annen mekanisme synes genetisk betinget og er knyttet til dannelsen av et spesielt enzym, som dreper og hemmer sovesykeparasitten. Det vet vi er arvelig betinget og svært gammelt – mange tusen år. Og så er det andre mekanismer som vi enda ikke forstår og kan forklare. Konklusjonen er at de fleste ville dyr kan leve i beste velgående i områder med tse-tse fluer og sovesykeparasitter uten å ta skade, mens mennesker og husdyr blir syke og dør.

Nå kan vi begynne å føre noen resonnementer og  trekke noen konklusjoner. Det innlysende og logiske gir seg selv. Hvorfor kan da ikke de ville dyrene få leve i fred i områder med tse-tse fluer og sovesyke?  Slik er bare ikke mennesket. Nå skal jeg være saklig usaklig. Problemet til mennesket er menneskets egen grådighet. Vi kan simpelt hen ikke la noe grønt og fint være intakt og i fred. Problemet med sovesyke er kulturelt, sosialt og økonomisk knyttet til mennesket!

Det må jeg kanskje forklare. I våre dager, hvor man produserer kjøtt i Argentina, Australia, New Zealand og transporterer det verden rundt, kan vi utmerket godt forsyne folk med kjøtt og melk i tse-tse områder hvis vi ville. Men slik er det ikke.

Skal vi slutte å dra på safari på grunn av sovesyke og tse-tse fluer? Nei slett ikke. Ville dyr og villmark er beste bruk av land på slike steder og sjansen for å bli smittet er meget liten om man respekterer enkle leveregler.

Menneskets vanvidd ovenfor natur kommer tydelig til uttrykk i bekjempelsen av denne sykdommen. De hogget ned skogen for å bli kvitt yngleområdene til fluene. De slaktet ned hundretusener av ville dyr for å fjerne reservoarene til sykdommen. De sprøytet fluenes leveområder med insektgifter som ikke brytes ned i naturen på 45-65 år. De steriliserer hannene for å forhindre reproduksjon (smart). Det er bare det at sykdommen og fluene er tilpasningsdyktige. De skifter bare verter! Folk behandler husdyrene. Tilsammen er bekjempelsen av fluen og sykdommen mer kostbar enn det husdyrholdet kaster av seg, så vinninga går opp i spinninga. Det hadde vært mer lønnsomt å bruke landet til å ta vare på villmark og produksjon av ville dyr og så drive husdyrhold andre steder. Men slik tenker ikke mennesker.

Kanskje du nå lurer på om det er noen vits i dette siden menneskene kan bli smittet. Safarivirksomhet er antakelig den mest lønnsomme måten å bruke tse-tse- og sovesykeinfisert land på. Sjansen for å bli smittet er meget liten, og man kan beskytte seg med myggnett, langermede skjorter og lange bukser. Fluene flyr bare om dagen og det er ingen insektmidler som hjelper, men vi har et triks som funker: tørket elefantmøkk. I campen hadde vi alltid tørket, ulmende elefantmøkk i en krukke under bordet eller ved leirbålet. Det holder garantert tse-tse fluene borte!

Denne patasen er i terminal stadium av sovesyke. Behandlingen har ikke lyktes. Jeg har ikke lyst til å utsette dem for smitte igjen og jeg har noe jeg vil undersøke. Dessuten vet jeg hva jeg vil prøve av behandling neste gang om det blir noen neste gang.

Hvorfor blir så patasene syke? Den sovesykearten vi har i campen, ble noen dyr syke av, men ikke mennesker. De ville dyrene som holdt naturlig til der, ble ikke syke. Patasene holder ikke naturlig til der. De lever stort sett i tse-tse-frie og sovesykefrie områder. De har derfor antakelig ikke utviklet eller nedarvet naturlig beskyttelse. Derfor blir de syke. Jeg forsøkte både med vanlig behandling og med forebyggende behandling, men lyktes ikke. Jeg fant aldri noe litteratur om dette. Jeg stilte diagnosene med mikroskopi og serologisk teknikk, men jeg forsøkte ikke de nye medisinene vi bruker på mennesker. Så langt har jeg bare sett tre tilfeller og alle tre døde. Dette skal jeg kikke litt nærmere på. Jeg har noen tanker om det som jeg ”klør” etter å få undersøke.

Der ser du hvor viktig det er å forstå litt om noen av de små tingene for å kunne se de store sammenhengene og ta de rette avgjørelsene. Men i kampen mot sovesyken og tse-tse fluen, har mennesket hodeløst ødelagt natur og destruert ville dyr i stor skala og ikke lyktes. De insisterer på å fortsette, selv om vinninga går opp i spinninga og uerstattelig villmark blir ødelagt for alltid – til ingen nytte. De logiske løsningene ligger der og kan velges, men det gjør vi ikke. Herre Gud – ”When will we ever learn!”

Håper du hang med? Takk for følget.

Hilsen Doktor Per

 

 

Hellige krabber 2000 meter over havet

NB! Se sjette episode av “Doktor Per” på TV 2 fredag 10. mai kl. 19!

Helt nordvest i Kamerun, på grensen til Nigeria ligger et utrolig vakkert og spesielt fjellandskap, Rhoumsiki. Det er kanskje en av Kameruns mest besøkte turistattraksjoner og kjent langt utenfor Kameruns grenser. Det er avbildet på pengesedler, frimerker og står i alle turistbrosjyrer om Kamerun. Det er et ”must” om du en gang kommer til Kamerun. Men det er ikke det eneste som er spesielt der oppe. Befolkningen, kapsikiene er også noe helt utenom det vanlige. De er vennlige, åpne og imøtekomne og de har en levende og meget rik kultur og tradisjon hvor alt dreier seg om en eneste liten skapning, en liten landkrabbe, neste 2000 meter over havet og like mange kilometer fra kysten! Mediet mellom krabben og samfunnet er krabbemannen, en meget beskjeden og uanselig man, men han er den mest innflytelsesrike personen i hele kapsikisamfunnet.

De berømte fjellformasjonene i Rhoumsiki. Tørtidsbilde i morgensol. Dette landskapet er fantastisk i all slags vær og under alle lysforhold – hele døgnet.

Dette med krabbene krever en forklaring. De er aktive i regntiden og kommer altså ut av hulene sine i bakken for å finne mat hver gang det regner. I tørketiden ligger de i dvale i disse hulene. Krabbene må demed fanges i regntiden.

Krabbemannen har en utvelgelsesprosedyre som varer i nesten tre måneder for å finne de krabbene han skal bruke. Ergo holder han dem aktive hele sesongen når de egentlig skulle ligget i dvale og sove! Gudene vet hvordan han gjør det. Det har han også holdt hemmelig for meg. Han bruker bare store hankrabber i topp kondisjon. Alle de andre må settes tilbake der de ble funnet. Ingen får lov til å skade eller spise dem. Krabbemannen ba meg altså komme opp og hjelpe ham med å finne de riktige krabbene.

De hellige krabbene i Rhoumsiki. Det er dette lille dyret det hele dreier seg om for Kapsikifolket.

Landskapet i Rhoumsiki er storslått og forbløffende. Det har vulkansk opprinnelse. Harde, vulkanske steinarter har plugget igjen kratrene og har bitt stående som enorme monolitter etter hvert som landskapet omkring har erodert. Hvert enkelt av disse fjellene har navn og betraktes som aktive og levende guder. Fjellene er hellige fordi de beskytter befolkningen mot farer og de skaffer mat og vann i et ellers goldt og brutalt miljø.

Første gang jeg var der, var i 1965 sammen med min familie. Jeg har aldri siden kunnet glemme dette stedet og alltid vendt tilbake så ofte jeg har kunnet.  Hver gang lærer jeg nye spennende ting om dyr og mennesker. Etter hvert har jeg fått innpass, og oftere og oftere blir jeg bedt om helt spesielle tjenester fra de underligste kanter. Det kreves litt bakgrunn for å forstå kanskje. Kapsikiene er en stamme på nesten 130.000 mennesker fordelt på 28 landsbyer. De bor i fjellene for å beskytte seg mot slavehandel og islamisering. Den dag i dag er de fleste animister og et fåtall er kristne.

Det helligste og mest kjente av fjellene er Zeve. Jeg har enda ikke vært på toppen. Det må jeg skynde meg å få gjort!

Smedene utgjør en spesiell kaste som lever isolert fra den øvrige befolkningen. Det er de som lager verktøy og musikkinstrumenter, det er de som er utøvende musikanter og det er de som er begravelsesbyrå. De kan ikke gifte seg utenfor sin kaste og andre kan ikke spise sammen med dem. Det gjelder helt andre regler for dem. Hver landsby har en krabbemann – det er alltid en smed.

Krabbemannen står over alle, over landsbysjef, trollmann, landsbyrådet. Han må leve et enkelt og beskjedent liv uten stor familie og rikdom. Han er den øverste åndelige og politiske makt i deres samfunn. Alt som skjer fra vugge til grav er underlagt ham. All aktivitet i deres samfunn ”sertifiseres” av ham. Det er han som er mediet mellom det overnaturlige representert ved krabben. Det er han som tolker krabben og orienterer hele samfunnet om hvordan de skal innrette seg i alle saker. Slik mener de det har vært siden den første kapsiki kom til området og hadde en drøm, der krabben åpenbarte seg for ham og gav ham klare føringer for hva han skulle gjøre og hvordan han skulle innrette seg. Slik fungerer det den dag i dag.

Her sitter jeg inne i hulen der tradisjonen vil at den første kapsiki bodde. Han hette Zeke. Det var her han fikk visjonen om landet og kasikifolkets framtid der. Det er et meget hellig sted for kapsikiene. Her er det en gammel jeger og hand kone som laget et rituelt måltid for meg. Ilden tente vi med flint og jern. Hulen ligger inne i fjellet Rhe-Rhoumzeke med utsikt over landsbyen.

Overkrabbemannen er en meget gammel og beskjeden mann. Han har jeg kjent så lenge jeg kan huske. Han blir konsultert av alle fra nær og fjern, fra mannen i gata til presidentfruen! Det er ikke tvil om at han er en av Kameruns mest kjent om ikke mest kjente ”trollmann”. Han slipper bare en håndfull mennesker innpå seg. Jeg er så privilegert å være en av dem.

Ett år var to av hans assistenter syke og jeg ble sendt bud på. Han ville at jeg skulle finne de hellige krabbene han trengte for neste sesongs spådomsvirksomhet. Det er en ære jeg selvfølgelig ikke kunne si nei til. Jeg satte alt annet til side og reiste opp dit for å hjelpe ham. Se “Doktor Per” på TV 2 på fredag og finn ut av hvordan det gikk.

Det er smedkasten som er musikere, seremonimestere og begravelsesbyrå. Her danses den spesielle krabbedansen til ære for meg. Den kan kun utføres av en innvidd person og på ordre fra krabbemannen. Det skjer på en spesiell seremoniplass bak det hellige fjellet Rhe-Rhoumzeke. Dette var i anledning at jeg skulle finne krabber. Bare rammen rundt dette kan ta pusten fra noen og enhver.

Et annet oppsiktsvekkende og overraskende oppdrag av medisinsk karakter som jeg ikke kan snakke om i filmen av innlysende grunner, dreide seg om en av landets øverste ledere som via min ”afrikanske storebror” tok kontakt med meg med forespørsel om jeg kunne be krabbemannen hjelpe ham med et potensproblem! Det var altså ikke jeg som ble konsultert som lege. Det kunne ha vært smigrende. Jeg var konsultert fordi jeg stod krabbemannen nær. Da dette var en delikat sak, måtte jeg jo selvfølgelig håndtere den slik. Som sagt så gjort. Via – via fikk jeg omsider to poser forskjellig slags barkmel og en knoll fra en plante jeg kjente. Det skulle stelles på en spesiell måte og inntas to ganger. Jeg har lært formelen, men ikke funnet ut hva det er enda. Min oppdragsgiver sier at det gjorde underverker og vil ha mer! Hvis Viagra’en din ikke virker lenger så kan du jo ha dette i bakhodet kanskje? Men i så fall må du besøke meg i Kamerun, for selv om helsemyndighetene der har godkjent det, så har neppe Legemiddeltilsynet her hjemme sett på saken enda!

Krabbemannen i egen person. Det er ikke noe i omgivelsene rundt ham som røper hvilken enorme innflytelse han har, men når man snakker med ham og hører hva han har å si, da blir de fleste tause av respekt.

Da jeg skulle dra, hadde jeg kommet til å nevne dette for en spesiell venninne av meg. Hun sitter i rullestol og har gjort det siden hun var 6-7 år gammel. Hun falt ut av skolen, familien ble brutt opp, moren alkoholisert og etter hvert død av leverskader. Min venninne Marie havnet på gaten som tigger for å forsørge seg selv og familien. Det var slik jeg ble kjent med henne. Hun var alltid foran postkontoret eller flyselskapets kontorer. Hun var en solstråle. Kan ikke huske at hun noen gang ba meg om noe. Jeg kunne være stresset og frustrert over mange ting, når livet gikk meg litt i mot, men jeg ble alltid glad og oppløftet når jeg møtte Marie. ”Hei doktor, hvordan er det med deg i dag?” Jeg kunne gå og løpe – hun satt lenket i sin rullestol og det var alltid hun som smilte og satte mot i meg!

Her er Marie sammen med regissør Recha Hosseinnia hjemme hos meg i stua i Garoua.

Etter hvert ble jeg kjent med henne og tok meg av henne. Jeg lærte mye om hvordan verden ser ut fra en rullestol på et sted som Garoua. Marie ”svelget kameler” mange ganger, men så tørket hun tårene og så smilte hun! Hun kunne ikke sitte ved et bord fordi da så hun rett inn i stortærne sine. Alle klær måtte spesiallages. Den nasjonale sjefen for det største telefonselskapet, var en flittig gjest hos meg. Når han en gang  spurte meg hva de kunne gjøre på den sosiale fronten, så hadde jeg straks mange ideer. De kunne lage mobile telefonkiosker for slike som Marie, der de kunne selge telefonkort og ringetjenester. De ble kurset, fikk spesiallagde rullestoler og litt kapital til å komme i gang. Det ble gjort og Marie greide seg fint. Kort etter var hun borte fra gaten. Hun bygde seg opp litt kapital og utvidet forretningen sin til småhandel. Det tok ikke lang tid før Marie forsørget hele familien sin.

Etter å ha blitt kjent med hele hennes tragiske livshistorie, begynte jeg å fantasere om kanskje kneproteser kunne få henne opp å gå? Da jeg begynte å undersøke henne nøye og ta røntgenbilder, skjønte jeg fort at det neppe var en løsning. Kanskje amputasjon over knærne? Kanskje kunne hun bli Kameruns ”blade-runner”? Men selv om operasjonen kan gjøres i Kamerun, så kan man ikke lage og tilpasse egnede proteser der enda. Det er veldig strategisk å satse på henne, fordi det kan få store og gode ringvirkninger. Men problemene tårnet seg opp, og der står vi nå. Det hele koker selvfølgelig bare ned til – penger… Jeg forsøker alltid å finne lokale løsninger, men jeg ser ingen slike for Marie.

Marie kan gå noen få skritt. Da svarer baksiden av leggen til hælen. Men brusken i knærne er nedslitt og det er meget smertefullt for henne. De konstante smertene alene er grunn nok til operasjon. Dessverre kan fot, ankel og legg ikke lenger mobiliseres, da muskulaturen og leddene er stivnet og tilbakedannet.

Da Marie hørte om min forestående ekspedisjon til Krabbemannen, insisterte hun på å få være med. Alle i Kamerun som er litt orientert, vet om krabbemannen, men hun visste jo ikke at han var min nære venn! Jeg fikk litt kalde føtter for prinsippet, som om det logistiske ikke var vanskelig nok. Filmfotografen Egil, syntes det var en god ide og så gjorde vi det. Jeg hadde min timeplan og ting jeg skulle gjøre og Marie hadde nok sine egne tanker og drømmer. Filmen på fredag handler derfor like mye om Marie og hennes oppdagelser av krabbemannen som om den levende legenden om de hellige krabbene. Følg med på fredag så får du vite hvordan det gikk.

Hilsen Doktor Per

Mørke skyer for gorillaene

NB! Se “Doktor Per” på TV 2 fredager kl. 19!

Jeg tror dessverre at nedtellingen for gorillaenes framtid som en frittlevende art for lengst har begynt. Det er mange grunner til det. Det med viltkjøtt er dypt forankret i kamerunsk mattradisjon. I enkelte samfunn er gorillakjøtt simpelt hen obligatorisk ved spesielle anledninger. Tradisjonelt var dette begrenset til lokale samfunn og lokalt konsum. De siste 30 årene har endret dramatisk på dette, en utvikling som bare akselerer og det har skjedd et kraftig skifte i hvem som er aktørene og hvor markedene er.

En faktor er den stigende graden av urbanisering. Folk flytter inn til byene for utdannelse og arbeid og de tar sine tradisjoner og vaner med seg. De vil ha bushkjøtt. Handelen med bushkjøtt er uten tvil den største trusselen mot Afrikas ville dyr i dag. Utbygging av infrastruktur, veier og jernbane har ”åpnet” innlandet for en flom av illegal handel mot de store byene og etterspørselen der. I Yaounde anser man sjimpanse- og gorillakjøtt som det beste og mest ettertraktede av ”viltkjøtt”.

Avvirkningen av regnskogen i Kamerun er ikke bærekraftig. Den ødelegger livsmiljøet for gorillaene og gjør dem utsatt for krypskyting og ulovlig handel.

Avvirkningen av regnskogen for eksport av edelt, tropisk trevirke virker kraftig inn på denne handelen på mange måter. For det første blir hele landet gjennomskåret av veier for å få tømmeret ut. Dermed blir både adgangen for krypskytterne forenklet, den illegale handelen og eksportrutene ut av urskogen like så. Denne virksomheten er nært knyttet til skogsindustrien. For det andre så blir gorillaenes hjemområder meiet ned. Urskogen er i ferd med å forsvinne i et tempo som ofte gir meg og likesinnede mareritt. En ting er at dette nettverket av infrastruktur drenerer landet for tropiske eldeltrær og snur økologien på hodet på en ikke bærekraftig måte, men det forårsaker også at alle viltresursene forblør, bokstavelig talt.

Den illegale handelen med gorillaer foregår i nær tilknytning til tømmerindustrien. Mange av dem vi har arrestert, er ansatt der.

 

Konkurransen om bruken av land til bosetting og jordbruk, ikke bare matproduksjon, men industrielt jordbruk av internasjonale dimensjoner, griper om seg. Det er lettere å finne 1000 HA land til å dyrke oljepalmer for bruk som bio-brennstoff til vesten enn det er å finne samme arealet for å sikre en gorillastamme. Internasjonale selskaper kjøper opp eller leaser enorme landområder for industriell produksjon av palmeolje. Nylig kjøpte et amerikansk selskap opp 70.000 HA land til dette formålet. Men først blir regnskogen jevnet med jorden. Dette forgår i et land der jeg enda ikke har sett en blyfri bensinpumpe og der bilene vi vraket av miljøhensyn for 20 år siden er ”first choice” i dag! Det er som om det ikke er samme luften vi puster over hele kloden! Tenk over hvor du får miljødrivstoffet ditt fra! I Kamerun er det et begrep om at om du skal få skjøte på din tradisjonelle jord så må du ”mise en valeur” (verdiskapning!), sette den tomta i stand. Det er ensbetydende med hogge ned regnskogen og erstatte den med bananpalmer eller liknende!

Her er en konfiskert død ape klar for salg på det lokale markedet. Vi ser bare en brøkdel av det som omsettes.

 

Alt dette fører til oppstykking av land, det vi i økologien kaller parsellering. Når dette skjer, blir bestander av sårbare dyr ikke bare eksponert for utnyttelse, men isolert til stadig mindre områder som ofte ikke kan dekke deres grunnleggende behov gjennom hele året. Det fører til at de ofte må flytte på seg, noe som eksponerer dem ytterligere. De blir det vi kaller øypopulasjoner. Det virker som om det er en naturlov at alt som er grønt, vakkert og intakt, må ødelegges. Her hjemme kan vi le av den australske holdningen om at ”If it grows – chop it down and if it moves – shoot it”!  I den afrikanske regnskogen i dag er dette ikke morsomt, det er ramme alvor. Når en gorillastamme har fått sitt land parsellert og selv blitt en liten øy-bestand, da er det uvilkårlig begynnelsen på slutten for den gorillastammen!

Hvis du trodde det stoppet der, så har jeg dessverre verre ting i vente. I dagens Afrika med internett og internasjonale flygninger, med nye, økonomiske aktører som Kina og India i tillegg til de gamle, så har handelen med de store apene blitt utrolig mye mer sofistikert. Det er store penger inne i systemene og meget høy grad av organisatorisk ferdighet for å nå markeder som betaler enda mye mer for produktene. Det er ikke lenger de lokale markedene som konsumerer. De har ikke lenger råd. Verdien på gorillakjøtt stiger med over ti ganger, bare inn til hovedstaden Yaounde eller havnebyen Douala. I Paris og New York og enda verre i Kina, kan du gange dette opp med 40.  I stigende grad ser vi at handelen med ville dyr, inklusiv gorillaer og gorillaprodukter, er knyttet til handelen med narkotika og med våpen. Bak dette står internasjonale forretningsfolk, politikere og diplomater – mange med høy grad av beskyttelse og immunitet. Det er bare de siste 10 årene at vi har begynt å nærme oss dette nivået i vår ”krig” mot denne virksomheten. Kanskje er dette i virkeligheten den siste spikeren i kista for de ville gorillaene.

Jeg har med vilje skjult identiteten til denne fangen. Han transporterte gorillakjøtt for salg i hovedstaden. Slike som han og krypskytterne er ofte finansiert og utstyrt av oppkjøperne på forhånd. Bak hver vi arresterer, står det kanskje 10 klare til å ta over. Det er ikke disse vi først og fremst er ute etter, men bakmennene.

La meg gi noen eksempler: En mann sørvest i Kamerun fortok 22 sendinger av gorilla- og sjimpanseskaller til USA. Han ble avslørt i 2009, men hadde da tjent en formue etter lokal standard. Fra nabolandet ble det i 2010 eksportert over 100 sjimpanser og 10 gorillaer til Kina. En annen sak skjedde i 2006 da en minibuss full av narkotika, hasj og kokain, ble anholdt like utenfor hovedstaden. Midt mellom sekkene med narkotika, lå en levende, liten sjimpanseunge i en stor bærepose!  Det illustrer hvordan narkotikahandel og handel med ville dyr ofte er knyttet sammen. To år tidligere var vi med på å nøste opp en spesiell historie. Fire høylandsgorillaer (Cross River-gorillaen – verdens sjeldneste gorilla-art) ble smuglet over til Nigeria og havnet i Taipei for deretter å havne i Sør Afrika. En slik transport er meget kostbar og involverer utallige kontrollposter av alle slag, tollvesen, veterinærmyndigheter, helsemyndigheter, sikkerhet, og så videre – gjennom mange land. Det viser hvilket nivå disse operatørene arbeider på med hvitvasking og salg. Takket være DNA – kunne vi vise at disse gorillaene stammet fra Vest-Kamerun, og de ble repatriert til Kamerun i god helse, men til hvilken framtid? Likevel blir dette en slags solskinnshistorie i alt dette alvorlige og triste.

Gorillaen symboliserer styrke og villskap i folketroen. Mange tror at de får overnaturlige krefter ved å spise dem og ved å holde seg med et slik kranium. Det er et maktsymbol.

Dette er det triste, men sanne bakteppet. Hvis vi på denne bakgrunnen likevel finner et sted der vi kan sette ut Nkan og hans familie, så er det ikke dermed sagt at det er en lykkelig slutt. Da begynner et nytt sett med problemer. Først må det masse forhandlinger og parlamentering til. Deretter må vi garantere dyrenes sikkerhet. Greier vi det, må de isoleres fra andre gorillaer av helsehensyn, da de som vaksinerte og beskyttende kan dra med seg urbane sykdommer til dyr som er friske og som ikke er beskyttet. Neste problem er å unngå innavl. Altså må vi sørge for friske gener til denne gruppen hele tiden. Uansett hvordan vi vrir og vender på denne virkeligheten, så betyr det at selv med den beste løsningen for Nkan og hans familie, så vil en høy grad av oppfølging fra menneskelig hold alltid være nødvendig i all overskuelig framtid. Jeg spør meg ofte selv om jeg tør å ta ansvaret for dette ..?

Regnskogen er gorillaenes hjem. Regnskogen må være stor nok og i økologisk balanse for å kunne tilby gorillaene et normalt livsgrunnlag.

En ting er sikkert. Kamerun er et  land som sliter med det daglige og de nære ting, brødfø befolkningen, skolegang, helse og arbeid. De har ikke tid og råd til vern av gorillaer og vil ikke prioritere det. Gorillaene er en verdensarv, som tilhører alle akkurat som isbjørnen på Svalbard og gråhvalen langs våre kyster. Kamerun, respektive Norge, forvalter dette på vegne av verdenssamfunnet. Kamerun er nødt til å se annerledes på sine prioritering og Norge har kommet mye lengre i sosio-økonomisk organisering og utvikling. Derfor er det naturlig at Norge er blant de landene som kan komme Kamerun til hjelp i forvaltningen av for eksempel gorillaene. Men en ting er det offentlige, noe helt annet er ditt og mitt engasjement. Ikke noe er farligere for gorillaenes framtid enn vår likegyldighet. Alle kan gjøre noe med dette og bidra med engasjement og praktisk arbeid. I Kamerun har vi et ordtak om at ”kjærlighet sitter ikke i hjertet, men i beina!” Med andre ord: Er du glad i noen, så besøker du dem. Bryr du deg om noe – så gjør noe med det!

Ikke noe ville gjort meg mer glad enn å besøke Nkan i regnskogen og finne ham trygg og fornøy sammen med flokken sin. Men tør jeg det? Kan jeg ta ansvaret for det med alt jeg vet? Det er spørsmål vi nå stiller oss hver dag.

Jeg har samarbeidet med Ofir Drori og Laga (The Last Great Ape Organization) helt siden starten. Vi har gjort mye, og mange hundre mennesker er satt bak lås og slå for miljøkriminalitet. Man blir ikke populær på den måten,og når vi truer de riktig store fiskene i denne businessen, så er dette arbeidet direkte farlig. Vi må leve med alvorlige trusler og beskyttelse. Vi greier ikke gjøre alt vi vil eller gjøre noe med alt vi har kunnskap om. Alt vi har greid, tenker vi ikke så mye på. Det som plager oss daglig, er at vi ofte må avlyse store operasjoner fordi vi simpelt hen ikke har råd. Du kan hjelpe oss med dette. Hvis du også bryr deg, så er det et skritt i riktig retning.

Dette er ikke hyggelig, men det er sannheten og ikke en gang det verste. Skal vi kunne gjøre noe effektivt for gorillaene, må vi se sannheten i øynene og arbeide på mange fronter samtidig. Vi må ta oss av de små og forsvarsløse, og vi må også ta oss av de store og sterke, for selv gorillaen har ingen ting å stille opp med mot alle de som vil bryte ned og ødelegge. Situasjonen er blitt slik, at nå trenger selv apeverdenens Goliat ”en hånd å holde i” for å overleve – og det kan kanskje være din?

Klikk her om du vil lese mer om Laga eller hvordan DU kan være med og hjelpe gorillaene!

 

Gorillahilsen fra
Doktor Per

 

Gorillaer er sårbare

Det å rehabilitere gorillaer er vanskelig, dyrt og tidkrevende. Det byr på store utfordringer politisk, administrativt, medisinsk, logistisk og på mange andre måter. Det krever noe forpliktende av hver og en av oss. Alle de 22 gorillaene som nå er i Mefou, har en traumatisk historie – uten unntak. De har blitt skilt fra sine mødre. De har vært utsatt for fysisk, psykisk, emosjonell og sosial vold. Alle kommer de med skader og problemer. Gorillaer likner enda mer på oss enn mine venner patasene. En gorillababy er helt avhengig av moren sin i minst tre år. Selv om jeg elsker dette, så skal jeg ikke plage dere med alt det tekniske og medisinske. Jeg tror dere ser poenget!

Det tar ofte måneder før en liten gorillaunge kommer til hektene på alle vis, slik at den kan integreres med andre gorillaer og starte sosialt liv sammen med dem. Her ligger Nona trygt inntil brystet til Rachel. Hun har bleie på!

 

Gorillaene er store og potensielt farlige. Derfor trenger de solid infrastruktur både for sin egen sikkerhet og for omgivelsene. Det er arbeidskrevende. En gorillababy må ha tilsyn døgnet rundt i minst tre år. Det er personalkrevende. De trenger kompetent medisinsk tilsyn, både for sin ernæring og helse, men også for å beskyttes mot smitte og sykdommer. Derfor må de tilbringe mye tid i karantene og isolasjon, uten at det blir et sosialt fengsel. Det må være en viss avstand mellom dem og menneskene. Ofte må vi hente inn internasjonale eksperter for å foreta kompliserte operasjoner.

Det er en stor lykke og seier for oss alle når en gorillaunge gjenvinner helse og livsgnist og hengir seg til lek og samkvem med andre gorillaer.

 

Gorillaene må få melk som menneskebarn. De må ha fysisk kontakt med mora/vokteren 24 timer i døgnet. Man kan ikke skifte personale flere ganger i døgnet som på et sykehus. Når alt det grunnleggende er i orden, må de lære seg å bli gorillaer, emosjonelt, sosialt og praktisk. Deretter må de integreres i en familie og så må de lære å ta vare på seg selv i urskogen. Det betyr å finne nok og riktig mat, beskytte seg mot farer og ta vare på sin egen helse. Det er det vi kaller bushtrening. En gorilla som er tatt ut av sin sammenheng, må lære dette fra grunnen av. Det er akkurat som patasene. De må lære hva som er spiselig og ikke – og hvor de finner mat til alle årstider. Når ikke mor og far er der for å lære dem det, så må vi gjøre det. De skal lære å bruke nesten 400 planter! Hvor mange planter kan du? Da skjønner dere at dette ikke er noe som kommer lettvint. Hvis de ikke lærer og greier dette, kan de ikke leve fritt i urskogen. Det må læres. De må utvikle grunnleggende gorilla- overlevelseskompetanse.

Her får Nkan tåteflaske av Rachel for 12 år siden.

Det å ta vare på gorillaer, er nesten som å ta vare på et menneskebarn. Det krever forpliktende innats over mange år – hele døgnet. Det er ikke nok at vi blir forbigående rørt over en urettferdighet og en nødsituasjon. De trenger mat og omsorg hver dag. Det forutsetter kompetente mennesker og de rette omgivelsene. Det har vi i Mefou. Men ingen av dem kan gjøre det de gjør, uten forpliktende hjelp utenfra. Hvis gorillaene skal ha en framtid på vår klode, må vi innse at det å ta vare på gorillaer er et ansvar vi alle har, selv om gorillaene befinner seg i Kamerun. Vår klode vil være et fattigere sted uten disse dyrene.

Portrett av Nouna

Jeg har presentert dere for Nkan og Nouna. De er medlemmer i en gruppe på 11. Av disse kan kanskje 6-7 være kandidater for utsetting i det fri. Men det forutsetter at de lærer alt de må, før så kan skje. Til det trenger vi en ny og stor inngjerding for bushtrening og hvor de kan lære mer om livet som ville og frie gorillaer uten hjelp av mennesker.  De andre må regne med å bli i Mefou resten av livet. Til det har vi hensiktsmessige fasiliteter.

Nkan kan kanskje være kandidat for en gruppe som kan settes fri. Men det er enda et stykke dit. Først trenger han mye mer plass og bushtrening for å blir helt selvstendig og uavhengig.

Så har vi Bobo’s gruppe. Bobo er en diger, flott gorilla, men han har vært så lenge hos mennesker og han er blitt så gammel, at det er urealistisk at han kan leve et naturlig og trygt liv i urskogen. Men han har etablert en fin familie med tre hunner og han har en sønn som er oppkalt etter en av Kameruns store fotballstjerner: Eto-fils. Bobo og hans familie trenger en mye større inngjerding, hvor de kan leve et normalt gorillaliv, om enn beskyttet. Det er viktig at de kan trekke seg tilbake når de vil være alene og å komme fram når de ønsker å være sammen med mennesker.

Bobo har en fin og velfungerende familie med tre hunner og en sønn.

Min venn Bobo har noe jeg tror er en gorillaversjon av Tourettes-sykdom. Han lager noen ufrivillige grimaser og lyder fra tid til annen, og det kan neppe være noe annet. Jeg skal observere det litt til og kanskje skriver jeg noe om det! Selv om min store kjærlighet og kamerat er Nkan, så innrømmer jeg at Bobo er flott og 25% større enn Nkan! Bobo har en bror som er psykisk utviklingshemmet, og det er virkelig et problem for Bobo sin familie nå. Derfor er det maktpåliggende å skille dem, sånn at Bobo får leve i fred med sin familie og vi får ta vare på broren på en annen måte. Det ligger det til rette for, men Bobo og hans familie trenger mye mer plass. Inngjerdingene deres består av doble elektriske gjerder der strømmen kommer fra solcellepaneler. All inngjerdingen må ha solide satelitter der man kan ta inn dyrene og isolere dem om de trenger medisinsk behandling eller om det er vedlikeholdsarbeid som må gjøres.

Selv for å gjennomføre en vanlig helsesjekk, må gorillaene ha full anestesi. Vi har funnet på en fin måte å administrere premedikasjonen på, slik at dette ikke blir traumatisk for dem. Gorillaene er utsatt for flere spesielle lidelser som krever oppfølging. Her er det Bobo som gjennomgår en rutinesjekk.

Mitt engasjement i Mefou startet medisinsk. Den biten er nå under kontroll. Nå har jeg og mine folk brukt halvannet år på å formalisere administrasjon og økonomi. Det neste jeg skal gripe fatt i, er mattilgangen, transport og lagring. Det er etter hvert en betydelig hodepine. Over 360 primater trenger mye mat, og det er dyrt. Min plan er å finne ut hvor vi får tak i det billigst, hvordan transportere det rimeligst og hvordan lagre det best mulig for at det skal være god kvalitet og stabilt tilgjengelig. Jeg vet alt dette, men trenger bare tid og råd til å få det gjort. Kornprodukter trenger å lagres ved middels, lav temperatur, mørkt og framfor alt tørt. I urskogen betyr det isolasjon og ventilasjon. Dessuten må lagrene kunne beskyttes mot insekter. Grønnsaker og frukt må kunne kjøles ned. Alle lagre må kunne desinfiseres. Det er store utfordringer når vi enda ikke har strøm, men det kommer kanskje snart.  Når alt dette er gjort, vil parken være sikret og trygg i forhold til myndighetene.

Her er en liten fyr med skade etter fotsnare og med skuddskader. Vi trenger en liten sykestue i tilknytning til karantenestasjonen, der vi kan foreta kirurgiske inngrep og helsesjekker under tilfredsstillende, hygieniske forhold.

Men så er det også mange andre prosjekter. Vi trenger en ny karantenestasjon – har faktisk ikke en som er egnet bare for gorillaer. Vi trenger et oppholdsområde for sosial trening og integrasjon, og vi trenger to nye store inngjerdinger, en til Bobo sin gruppe og en til Nkan sin gruppe. Arbeidet med å finne områder å sette dem ut på, er så en helt annen sak. Så langt strekker bare idealismen til, ikke de finansielle kreftene.

Det er trygt å vokne opp etter narkosen i armene til Rachel.

Alle kan ikke gjøre det jeg gjør, og enda færre det som Rachel Hogan gjør for gorillaene. Rachel har viet sitt liv til dem. Hun er den daglige lederen i Mefou i dag, siden Avi Sivan døde i en militær helikopterulykke i fjor. Hun gjør en personlig avtale med hvert dyr hun engasjerer seg i. Det betyr at hun ofrer det meste av det vi alle forventer av livet vårt – for å gjøre det hun har bestemt seg for å gjøre for gorillaene, og det hun har engasjert seg i. Verken Rachel eller jeg kan gjøre dette alene, uansett hvor mye vi gjerne ville. Skal gorillaene overleve som art, må alle gode krefter komme sammen. De som er i varetekt i Mefou må sikres et rimelig liv og kanskje utsikter for et liv i frihet. De få som enda lever i frihet, må sikres så lenge det er mulig. Dessverre er det slik det står til med gorillaenes framtid i dag! Mer om det neste gang.

Takk for interesse og følge så langt.

Hilsen Doktor Per

Hvis du er interessert i arbeidet med gorillaer, kan du lese mer om det på Mefou sine hjemmesider www.apeactionafrica.org . Ape Action Africa har lånt meg noen bilder fra sitt arkiv til denne bloggen.

 

Gorillaene – de milde kjempene

NB! Se “Doktor Per” – om gorillaer – på TV 2 i kveld kl. 19!

Gorillaer har fascinert meg siden jeg leste om oppdagelsen av det indre av Afrika, og om hvordan gorillaer og andre av de store apene ble ukritisk drept og demonisert. Jeg følte instinktivt at dette ikke kunne stemme og leste alt jeg kom over om gorillaer gjennom mange år med forskjellige innfallsvinkler og forskjellige forutsetninger. Virkeligheten kunne ikke vært lengre borte fra sannheten. Når jeg var i zoologiske hager, kunne jeg tilbringe timer med gorillaene. Det betyr heller ikke at virkeligheten er så idyllisk som enkelte framstiller den. Men først for 12 år siden kom jeg endelig i regelmessig og nær kontakt med dem personlig og profesjonellt.

Mitt kjennskap til gorillaene gikk via sjimpansene. Sjimpansene er noen beregnelige bøller til sammenlikning med gorillaene. De likner mest på oss og de avslører de ubehagelige sidene ved oss på en ofte skremmende måte. De gjennomskuer oss.

 

Det hadde seg slik at jeg sto i stampe med noen alvorlige krypskyttersaker. Jeg fikk ikke nok hjelp av de militære og av gendarmeriet. Det var ingen tradisjon for å bruke dem i slike operasjoner, og jeg mistenkte at det var mange offiserene som også var involvert. Jeg måtte få til hjelp ovenfra i systemet. Altså måtte jeg snakke med Avi Sivan. Han var en israelsk oberst som organiserte sikkerheten rundt presidenten og regjeringen og som hadde bygget opp en elitestyrke som skulle bekjempe kriminalitet. De gikk utenpå alt og rapporterte direkte til presidenten. Det var det jeg trengte, men det er en annen historie. Avi var en meget tøff offiser, men hans bløte side var de store apene. Han var i ferd med å bygge opp en rehabiliteringsstasjon for de store menneskeapene i Kamerun. Det er det som har blitt rehabiliteringssenteret i Mefou i dag. Snart håper vi at Mefou vil få status som Nasjonalpark. Vårt møte ble starten på et nært vennskap og samarbeid om mange ting.

Nona sutter på fingeren og oppfører seg som baby.

Hjemme hos han ble jeg bedt om å se på en ung sjimpanse som hadde et lårbeinsbrudd. Dette var gipset, og jeg var meget skeptisk til den behandlingen. Røntgenbildene bekreftet at bruddet var dårlig reponert og lite stabilt. Jeg gav råd om hva de burde gjøre. Samtidig fikk de inn en melding om en storm i senteret som hadde ødelagt et gjerde og 29 sjimpanser var på rømmen. Da de skulle finne fram anestesiutstyr for noen av dyrene som de anså som farlige, ble jeg sjokkert igjen. Det var litt herfra og litt derfra og ingen ting var i orden. Da tilbød jeg å hente mitt utstyr og å hjelpe dem. De tok i mot tilbudet, og det ble min inngangsbillett til gorillaene. I forbindelse med å samle inn rømlingene fikk jeg mye kontakt med vokterne, og jeg brukte all min ledige tid hos gorillaene. Der var det problemer…

Nona oppfører seg stakkarslig og barnslig og får folk til å synes synd på henne fordi de kjenner historien hennes. Dermed får hun privilegier og etter hvert kalkulerer hun med det – særbehandling.

 

Jeg har brukt mange år på forberede folk på krig, katastrofer og andre ekstreme belastninger. Like mye tid på å diagnostisere og behandle skader relatert til traumer og ekstraordinære opplevelser. Det har faktisk interessert meg helt siden Tollak B. Sirnes skrev boken ”Når de beste ikke greier mer” og lenge før diagnosen var definert. Jeg har sett det hos nødhjelpsarbeidere, FN-soldater, misjonærer og mange andre. Og ikke minst har jeg sett det hos idealistiske folk innen naturvern, som jeg bruker mye tid på siden de faller utenfor de fleste systemer og tilbud. ”Diane Fossey Syndromet” er en kjent underdiagnose. Ofte lever de isolert og diskre.  Påfallende mange blir drept under dramatiske omstendigheter og påfallende mange utvikler symptomer som jeg kjenner så altfor godt. Du kan si jeg kjenner problemene fra innsiden personlig og i fra de sammenhenger jeg har vokst opp i og arbeidet i. Jeg skaffet meg tidlig kompetansen til å håndtere dette som lege. Vi snakker selvfølgelig om posttraumatisk stress i alle sine former. Det var dette jeg gjenkjente hos to av gorillaene og mange røde lamper begynte å lyse. Jeg tilbød å hjelpe. Det ble begynnelsen på et meget dyptgripende forhold til gorillaer. Jeg vil nesten si at det å være sammen med dem har gitt meg dype eksistensielle opplevelser og erkjennelser. Du kan ikke være sammen med gorillaer lenge uten å bli berørt. Det er ikke noe du noen gang vil glemme. Jeg tror ikke det er langt fra sannheten om jeg sier at de er mine favorittpasienter, selv om en doktor aldri bør si noe slikt.

I stedet for å leke med de andre skulle Nona bare være baby å sitte på ryggen til passerne. Ved å trekke passerne tilbake og la henne forholde seg til flere mennesker, så måtte hun skjerpe seg. Etter hvert brøyt jeg opp det fastlåste mønsteret hennes på den måten.

 

I kveldens episode vil jeg presentere dere for to av min store goinger Nkan og Nona.

Nona ble reddet i siste liten etter at moren hennes var blitt drept av krypskyttere. Hun ble funnet i en forkommen tilstand, dehydrert og full av fluelarver. Hun ble pleiet forsiktig og omsorgsfullt tilbake til livet og er i dag en fin ung gorilladame. Nkan ble funnet av en forsker. Det viste seg at moren var død av ebola og at Nkan heldigvis ikke var smittet. Begge hadde de tapsreaksjoner og de utviklet depresjon, med alle de klassiske tegnene på PTSD. Ikke nok med det, etter hvert som depresjonene og tapsreaksjonene deres sklei over, oppdaget de at det var smart å spille ”stakkars lille meg”. De hadde sekundærgevinst av å bli syntes synd på. Nona fikk sitte på ryggen og sutte på fingeren for det var jo så synd på henne. Nkan trakk seg for seg selv og satte opp et ansikt om syv sorger og ditto bedrøveligheter. Da vanket det godbiter og ekstra sympati. De oppførte seg som stakkars små babyer lenge etter at de var blitt alt for store til det.

Det Nona trengte, var å bryte mønsteret og å komme i gang å leke og være sammen med de andre på lik linje. Da glemte hun etter hvert sin tristhet, både den reelle og den hun spilte.

 

Jeg måtte arbeide like mye med vokterne som med de unge gorillaene. Det er ikke noe hokus pokus med det.  Nona og Nkan måtte ikke særbehandles. De måtte komme i gang med lek og aktiviteter sammen med de andre. Vi måtte trekke noen voktere tilbake fordi de var kommet for nær, at dyrene ikke fikk utvikle seg normalt. Men for å forstå alle signalene, sette opp behandlingsplaner og målsetninger for både gorillaer og vokterne, måtte jeg bruke mye tid med begge gruppene. Det innebar at jeg måtte bli personlig kjent med  gorillaene og etablere et følelsesmessig bånd til dem for at de skulle akseptere meg og stole på meg. Det tok tid, men jeg hadde noen knep. Når vi lekte og jeg fikk lov til å komme nære dem, snuste jeg dem i nakken og i øret og kilte dem litt. Det kunne de ikke motstå og så hvisket jeg ”hemmeligheter” i ørene på dem. Det kilte deilig og snart var vi fortrolige venner som visket og tisket og koste oss og så kom i grunnen tingene av seg selv.

Nkan sin strategi var å trekke seg tilbake og sette opp et trist fjes. Etter hvert kom han også med på leken, men han har alltid oppført seg som stor gutt og med verdighet. Han har hele tiden vært en alvorlig og seriøs ung mann.

Når jeg besøker dem nå og roper på dem, så kommer de og legger øret til munnen min for at jeg skal viske dem hemmeligheter og kose som i gamle dager! Det er rørende, selv om prinsippet nå er at jeg må trekke meg tilbake og ikke lengre ha dette forholdet til dem. Det er kanskje hardere for meg enn for dem, men de skal lære seg å leve og fungere så naturlig som mulig som frie gorillaer. Nkan er dessuten snart så voksen at han kan komme til å utfordre meg som boss og da bør jeg helst ikke være i nærheten! Nkan er blitt en enorm gorilla og sjef i sin gruppe på elleve dyr, men han skal bli enda større. Han er blitt mentalt, emosjonelt og sosialt en nærmest perfekt gorilla. Det varmer et doktorhjerte så det nesten kan sprekke! Nona er fortsatt en going, litt liten av vekst og tekkelig beskjeden som det sømmer seg en ung gorilladame. Men hun kan av og til falle tilbake til gamle synder og sutte på fingeren enda hun for lengst er for stor jente til det.

Gorillaene kan mye om medisin og de kjenner mange måter å behandle forskjellige tilstander på. De kan og bruker nesten 400 forskjellige planter. Her er det en gorilla som fjerne Tubu-fly larver fra huden til en annen. De er eksperter. Jeg ville ikke nøle med å la dem fjerne dem hos meg om jeg fikk noen.

 

Det finnes sjimpansemennesker og gorillamennesker. Jeg er definitivt en gorillamann. Som barn hadde vi en sjimpanse og jeg lærte mye av henne. Mye hyggelig og mye skremmende. Far hadde overtatt henne fra en verkstedsinnehaver. Hun stod utenfor med en kjetting rundt halsen. Glansnummeret hennes var at hun røykte sigaretter. Ellers var hun behandlet dårlig av mange og hadde lært seg en del meget stygge manerer. Hun var vel omtrent like gammel som meg på den tiden og altfor stor for en liten gutt som meg å forstå og håndtere. Mine foreldre visste lite om sjimpanser, men skjønte etter hvert at ting ikke var så greie, selv om jeg aldri sladra på henne. Når hun ville kose, holdt hun meg fast og da hadde jeg ikke noe å stille opp med. Når hun var sint kunne hun være direkte slem og farlig. Jeg følte at hun gjennomskuet meg fullstendig og hun spilte nok på at jeg var litt redd for henne. Men siden hun ofte var ensom og hun kjedet seg, så valgte hun å være venner med meg og å være sammen med meg og da måtte hun jo være snill og oppføre seg. Slikt har jeg aldri følt med gorillaer, men slik lærte jeg også intuitivt alt det grunnleggende som jeg senere som voksen har fått systematisert og strukturert.

Her kommer Nkan for å hilse på. Han legger øret sitt mot meg for at jeg skal viske ham hemmeligheter som da han var liten. Det blir nesten for mye for meg, men så er jeg ikke så hardstimulert når det gjelder gorillaer!

Det er komplisert å rehabilitere gorillaer og utrolig mange hensyn å ta. Det skal vi snakke mer om i de kommende bloggene. Gorillaene står oss meget nær og det er bare et par gener som skiller oss. De siste to årene har jeg og min gruppe, hjulpet Mefou med en omstrukturering og formalisering av administrasjon og økonomi. Det neste blir forsyning og lagring av mat til dyrene og mye mer. Det mangler ikke prosjekter, men som alle slike idealistiske organisasjoner, så sliter Mefou også med økonomi. Men med det vi har fått til så langt, ser likevel framtiden lys ut for Mefou og det er det beste rehabiliteringstilbudet for gorillaer i Kamerun i dag. Jeg ser på det som mitt bidrag til gorillaene. Min lønn er det privilegiet å få være sammen med dem og å hjelpe dem. Vi kan ikke vise alle sidene ved rehabilitering av gorillaer i en kort film som tas opp over kort tid, men jeg håper at dere får et inntrykk av hva det dreier seg om og ikke minst at dere kan få et innblikk i vesenet til disse fantastisk dyrene. Gorillaene har et fredelig vesen og de er fredsæle. De er de milde kjempene.

Bli kjent med mine venner Nona og Nkan i kveldens episode. God fornøyelse!

Hilsen Doktor Per

 

Flodhester – en viktig ressurs

Flodhesten er en ”nøkkelart” og en ”paraplyart” i sine biotoper. Der det er en flokk flodhester, der skaper de sitt eget økologiske miljø – sitt eget ”flodhest-kulturlandskap” om du vil. De beriker vannet og øker produksjonen av fisk og andre arter langs elver, i deltaer, i våtmarker og i sjøer. De pleier og former landskapet og ikke bare for sine egne behov, men for at utall av andre arter som du knapt nok har hørt om. Det er et komplisert system som flodhesten holder oppe – der den som art er nøkkelen til et helt økosystem. Mange arter og et yrende liv, finner ly og livsgrunnlag under flodhestens spesielle  ”paraply”. Jeg vil gi deg en smakebit på denne siden av en flodhestverden.

Flodhester er en viktig ressurs.

Flodhestene mestrer en rekke sentrale prinsipper i tropisk økologi uten å kunne teorien. De gjør det spontant og naturlig og av erfaring.  Et flodhest-habitat må inneholde nok mat gjennom hele året. I Afrika, som hos oss, er det sesonger for alt. Dessuten er artsmangfoldet uendelig rikere og mer komplisert. Det er ikke bare været som veksler, hver eneste plante og hvert eneste dyr har sin livssyklus ofte komplisert og intrikat sammenvevd i et samspill mellom mange arter som er avhengige av hverandre. La meg gi noen enkle eksempler før jeg går meg bort i denne fascinerende verdenen.

Der flodhestene får forvalte sine beiteressurser selv, gjør de det på følgende måte: Flodhestene er i prinsippet gressetere, men de er ikke så nøye. Derimot er det viktig at det de spiser har et riktig forhold mellom stivelse og proteiner av hensyn til deres fysiologi. De kan heller ikke komme til og spise hva som helst på grunn av sin anatomi. Det første prinsippet er det vi kaller mosaikkbeiting eller sjakkbrettbeiting. Når et område har ideelt proteininnhold og høyde, beiter de av det og så flytter de til neste flekk og neste, slik at gjenveksten kan  bringe fram ny, proteinrik mat. Så er det på an igjen der de begynte. Dette er slik vi praktiserer rotasjonsbeite – bare mye mer komplisert.

Hvor de beiter gjennom året, er avheng av hva som er tilgjengelig og som tilfredstiller kravene, altså hvilke planter og plantedeler som har rett næringsinnhold og rett høyde til enhver tid. Da viser flodhestene at de mestrer to nye kompliserte prinsipper, og det fordelt i to store grupper, med noen unntak. De som bare spiser gress og de som bare spiser blader – og så noen som tar litt av hvert. Det ene prinsippet, er at mange arter kan belaste den samme beiteressursen, men på hvert sitt nivå samtidig eller til til hver sin tid eller forskjellige arter til samme tid. Dermed kan mange arter og mange individer leve sammen på samme areal som produserer en stor biomasse!

Men det stopper ikke der. Det har også med hvem som spiser først å gjøre og hvor mye de spiser. De starter en kjedereaksjon der mange arter følger i deres fotspor og lever av det flodhestene lager til en intrikat beiterekkefølge. Områdene der flodhestene lever, er som regel rike på beiteressurser. Derfor blir det konkurranse med jordbruk, husdyrhold og fiske. Der mange flodhester har beitet, etterlater de seg vegetasjonen i  en bestemt høyde. Det serverer mat i riktig høyde og med riktig næringsinnhold til neste ledd i beiterekkefølgen, vannbukkene og bøflene. I kanten av og i mellom disse beiteflatene som de store spiser, vokser det opp andre gressarter som blir tilgjengelig for kob-antilopen. Der den har spist, kommer rørbukken som spiser gjenveksten etter kob-antilopen. Alle finner de sine favorittretter i kjølvannet av flodhesten, men alt må være i balanse. Jeg kunne gjort dette mye mer omfattende og komplisert om jeg fortalte deg alt, for dette er noe av det vi har forsket på i mange år.

Jeg kunne gitt meg inn på å fortelle om flodhestenes sosiale organisasjon, om deres kommunikasjon, om deres anatomi og fysiologi og dere ville blitt stumme av beundring, men det er ikke hensikten med disse små bloggene. Hensikten med eksemplet fra flodhestens beiteøkologi, er å vise hvor intrikat og komplisert det er, hvor viktig flodhesten er for sitt miljø. Jeg vil at du skal bli imponert og forstå hvor viktig den er for sitt miljø og at det er hovedgrunnen for at den fortjener vår interesse og vårt engasjement. En annen ting er at den er blant topp ti, som attraksjon blant de ville dyrene, for alle som reiser på safari til Afrika.

Jeg får mange rare spørsmål når jeg har med folk på flodhest-safari. Hvor ”gjør de det” er et av de vanligste. Ja, de ”gjør det” i vannet – hvordan skulle de ellers fått det til? Men kuene trekker seg ut fra flokken og kalver på land i godt skjul. Der holder hun seg gjemt til kalven er stor nok til å bli introdusert i flokken. Et annet vanlig spørsmål er: ”Hvorfor lever de i vann?” Det er simpelt hen fordi de ikke kan kjøle ned kroppen sin skikkelig på andre måter, selv om de også har fysiologiske strategier for det. De har en relativ kroppsoverflate (vekt/hudareal) som er over fire ganger mindre enn vår.

Noen grunnleggende fakta kan det kanskje være kjekt å bli minnet på. Flodhestene kan bli circa 50 år. De er drektige i nesten 8 måneder og de blir kjønnsmodne etter fylte fire år. Kalvene veier circa 50 kilo ved fødselen og de begynner å beite  ved 4-6 måneders alder.  Hver flokk har sine beitemarker og territorier som de dominante hannene markerer med sin avføring. Når de beiter, må de ofte spre seg for å være effektive. Både i vann og på land kommuniserer de med en rekke lyder både lavfrekvente og høyfrekvente som bærer svært langt. Deres sosiale orden er organisert slik at de beste formerer seg, at det enkeltes individs sikkerhet er ivaretatt og at alle får den maten de trenger, men det er bare så lenge de får styre selv. De har en tilpasningsevne som er forbløffende for et så stort dyr. Det vitner om intelligens og det beviser den flokken som nærmest bor i Garoua by.

Flodhesten er også direkte og indirekte viktig for menneskene på mange måter. Som dere hørte i filmen, så var alle vi snakket med tjent med flodhestene, så lenge ”Africa” levde. Flodhestene er meget produktive og kan representere en rik kilde til proteiner om de er riktig forvaltet. Det er det vi kaller en konsumtiv bruk av flodhesten. Turisme er en annen meget attraktiv måte å bruke flodhestene på. Da blir en levende flodhest i sitt rette miljø mer verdifull enn en død en. Men da må de få plass å leve på, og de må få være i fred.  Problemet er at menneskene sjelden eller aldri vil dele land og ressurser med ville dyr. Noen land har forstått og har det som en nasjonal hovedinntektskilde. Sør Afrika og Kenya er blant dem, men de er dessverre unntakene i en større sammenheng. Derfor er Afrikas ville dyr og villmark i ferd med å bli borte med skremmende fart.

Vi mennesker kan ikke få i pose og sekk. Vi må velge. Her dreier det seg om hvordan vi velger å bruke land. Flodhestene krever sine betingelser og har sin protokoll for bruk av sitt land på samme måte som alle menneskelige aktiviteter har sin protokoll.  Disse interessene er ikke sammenfallende, men de kan godt leve side om side. Afrika trenger å sikre referansevillmark for å ta vare på sin identitet og egenart også inn i framtiden. Det er et kjernepunkt i vår strategi og verneideologi. Når jeg har møter med politikere og befolkningen om et flodhestproblem, sier de ofte ampert: ”Doktor, du bryr deg mer om dyr enn mennesker!” Jeg har lært meg å parere det i de fleste situasjoner og målbinder folk med vilje for å vise at vi verner de ville dyrene for menneskenes skyld, vel så mye som for dyrene!

Vårt engasjement med flodhester tar sikte på å ivareta både menneskenes og flodhestenes interesser til felles beste. Kanskje de små, konkrete tingene vi gjør ikke er så viktige for arten som sådan, bortsett fra de individene det gjelder. Men hvis du og mange andre kan bli engasjert og bevisst og bidra gjennom det opplysningsarbeidet vi gjør, så kan vi kanskje bremse opp for denne håpløse utviklingen, og alle kan glede seg over disse sjarmerende, kompliserte og meget spesielle dyrene i årevis framover. Takk for oppmerksomheten.

 

Hilsen Doktor Per

 

Flodhesten – farlig og fascinerende

Flodhester ser godmodige og enkle ut. Man kan forledes til å tro det når man ser dem ligge der i elva og ”coole” av dagens hete med grynt og stønn. Noen innbiller seg at flodhester er store, tykke og dumme. Det kunne ikke vært lengre borte fra sannheten. Faktum er at flodhester i Afrika dreper flere mennesker enn alle de “fem store” til sammen; elefanten, løven, leoparden, bøffelen og neshornet. Jeg vokste opp med flodhester bokstavelig talt utenfor husveggen. Deres brøling var det vi sovnet inn til hver kveld etter aftenbønnen.

Når det gjelder flodhester, så gjør du klokt i ikke å skue hunden på hårene.

 

Jeg ble kjent med flodhester på mange måter, både på avstand og på kloss hold, gjennom jakt  og som skadedyr i åkrene – og gjennom fortellinger og historier rundt leirbålet. Jeg forstod derfor tidlig at man piller ikke flodhester på nesen ustraffet. En gang kom en mann til sykestua som mor drev. Hele huden fra nakken til rumpa var borte! Det var en fisker som hadde utfordret en flodhest og fått den i hælene. Han hadde kommet så nærme de evige jaktmarker som det går an å komme med en sint flodhest i hælene, uten å trå over terskelen. Han overlevde og kunne fortelle hva som skjedde, og han kom seg gjennom skadene uten infeksjon etter å ha blitt lappet sammen! En annen gang og et annet sted i landet hadde en lastebil kjørt på en flodhest om natta ved en bru. Dessverre døde flodhesten av skadene, men det gjorde også folk på lastebilen, da den kjørte av veien og velta i elva. Historiene er mange og jeg lærte å innta en sunn respekt for disse dyrene tidlig i livet. Jeg var likevel ikke forberedt på hva som siden skulle komme.

Dette er businessenden av en flodhest. Uansett hvordan du vrir og vender på saken, så anser jeg det som lite helsebringende å havne mellom de kjevene - om du da overlever.

 

Da jeg mange år seinere skulle restaurere et viltreservat økologisk og bygge opp igjen viltstammene, en UNESCO – verdensarv, havnet jeg midt i Vest Afrikas største flodhest-stamme som nærmeste naboer på alle kanter. Det var en stor sjø i området og fatale flodhestulykker var regelmessige og årvisse. Mange av de som ledet fisket på sjøen, kom nordfra  eller fra Nigeria, der de for lengst hadde utryddet flodhestene ved å harpunere dem fra båt i vannet. Det var en praksis og en ferdighet som de ikke la bort når flodhestene var mange og de havnet i garnene, med katastrofale følger for redskap og mannskap. Det spilte ikke noen rolle at fiskerne drev ulovlig fiske inne i nasjonalparken der flodhestene holdt til! Myndighetene reagerte med å skyte enda flere flodhester, og de som hadde skapt situasjonen var i første omgang fornøyde. Jeg ble selvfølgelig forbannet og fikk lov til å undersøke alle ulykkene før tiltak ble fattet. I alle tilfeller, og uten unntak, var ulykkene forårsaket av mennesker direkte eller indirekte. Mine rapporter var så overbevisende at jeg fikk i oppdrag å utrede og forsøke å finne løsninger.

Her lander befolkningen en død flodhest. Det er en heftig jobb å buksere et dyr som kan veie over tre tonn.

 

Jeg som trodde jeg kunne mye om flodhester, skulle bli satt på skolebenken så grundig at jeg av og til måtte lure på hva jeg egentlig dreiv med. Det var til tider pur galskap. Etter hvert lærte vi. Det dreide seg som regel om klager over flodhestene som gikk i folks hager. Vi fant som regel løsninger på problemet om det var vilje til det. Videre var det fiskere som fikk flodhestene i garna. Det lot seg også forebygge, selv om det ikke var populært. Men flodhestene var faktisk fredet, og fiske var faktisk ulovlig i nasjonalparken!

Her forhandler jeg med representantene for fiskerne på markedsdagen i Yagadi. Man må ta befolkningen på alvor og spille på lag med dem. Da er det som regel løsninger på det meste.

 

Verre var det med alle flodhestene som var skadet, skutt på med lite hensiktsmessige våpen, såret av spyd og harpuner, sterkt skadet av garn og tau, skåret til beins av snarer og stukket til blods av fotbrodder. Det er klart at ingen av disse dyrene var særlig positivt innstilt til sitt naboskap med mennesker, og de visste å ta hevn. De kunne legge seg i bakhold og drepe mennesker som skulle til og fra vannet. De kunne systematisk smadre alle kanoer som kom inn på deres enemerker, og de kunne uten varsel angripe mine turister som intetanende observerte naturen på fotturer eller fra båt. Disse dyrene måtte jeg finne og dessverre tilintetgjøre. Mange av disse dyrene kom nettopp til oss for beskyttelse og sikkerhet. Ingen var på elva mellom klokken 17:00 og klokken 09:00 om morgenen.

Denne flodhesten ble funnet i elva rett ved campen med 11 sludd i buken. Skuddene kom fra et militært, halvautomatisk våpen som resultat av krypskyting med tjenestevåpen. Som så ofte kom de ”hjem” når de var syke og visste de ville dø.

 

Det tok meg årevis å rydde opp. Det var et betydelig stress om vi skulle tørre å ta en gruppe turister på elva eller ikke, eller gå gjennom skogen. Når vi en gang i mellom måtte, så hadde vi full beredskap. Jeg gikk med fingeren på avtrekkerbøylen på elefantrifla, omtrent som dere går opp skogsfugl her hjemme! Heldigvis har det kun skjedd meg en gang med turister. Båten blei smadret av en sint flodhest langt utpå sjøen. Ironisk nok var mine klienter verdensdirektøren for et stort forsikringsselskap (som også forsikret meg!) og hans kone. De var på 25 års bryllupsreise. La meg si det slik at han beviste hvorfor han er verdensdirektør i et stort selskap og kona beviste at hun var en dyktig svømmer! Det tok meg mer enn fem timer før jeg hadde alle uskadde og oppe på tørt land!

Krypskytterne brukte alle midler: fallgraver med spyd, tykke vaiere som halssnarer, jernbrodder som ødela beina, harpuner og spyd, alt sammen grusomme metoder. Her står jeg på huk i en flodhest-tunell hvor det er satt opp en halssnare i tykk stålwire.

 

Det ser ut som flodhestene, alt etter hvilke skader og temperament de hadde, valgte en av to strategier. Enten trakk de seg tilbake til der de kunne være i fred og slikke sine sår, eller så bestemte de seg for å bite fra seg som best de kunne – og det kunne de. Det er det med flodhester, at når de har skade i magen eller brystet, så må de opp av vannet. Da finner de steder som er så kjølige og så utilgjengelige som mulig. Det varte ikke lenge før jeg krabbet rundt i flodhest-tuneller der vegetasjonen var så tett at alt annet var umulig. Vi kunne vasse i leire til knes mens flodhestene snøftet bare noen meter unna, men uten av vi så dem. Om flodhestene angrep under slike forhold (og det hendte flere ganger), så var det som å bli tatt av toget. Vi klemte oss inn til siden i tunellen og så tordnet ”ekspressen” forbi, så nær at du kunne ta på dem. De var da som regel selv panikkslagne eller rasende og kunne ikke i sin villeste fantasi forestille seg at noe menneske kunne finne på å besøke dem hjemme på privaten! De så oss som regel ikke i tumultene. Jeg lærte også mye av mine fantastiske sporere som aldri takket nei til de mest ”hårete” oppdrag fra meg. Det er ingen tvil om at det ofte var med livet som innsats. Jeg kan garantert skrive en bok om mine flodhest-eskapader!

Her har en flodhest gått på en fotbrodd. Bakken er full av blod. Arbeidet med å følge flodhesten i den tette vegetasjonen og å avlive den, er meget farlig og slett ikke noe tidsfordriv for folk som er litt skvetne av seg.

 

Etter hvert ble det mer ro og orden i området, og underveis lærte jeg masse om flodhester. Jeg lærte hvor de er til alle årstider, hva de gjør og hvorfor de gjør det. I begynnelsen av tørketiden, for eksempel, er det så ”kjølig” at de ikke går ut i vannet for å kjøle seg. De samler seg i store åpne ”kapeller” inne i den ugjennomtrengelige skogen. Der sover de og sosialiserer og koser seg i  en helt utrolig atmosfære. Det er halvmørkt der inne, for sollyset trenger ikke inn dit bortsett fra i enkelte, sakrale bunter, og du har virkelig en følelse av at du er inne i deres aller helligste. Dette var steder der ingen mennesker ved sine fulle fem ville finne på å oppsøke dem, bortsett fra meg og mine folk da, som fortsatt påberoper oss sans og samling. Dette var en kunnskap jeg seinere brukte for å vise utvalgte gjester. Jeg tok også BBC og Nigel Marvin dit for å filme levende blodigler på levende, ville flodhester på land på kloss hold. Det er “stunts” jeg enda ikke har hørt andre gjøre etter meg. Jeg så også hvor kuene kom for å føde og hvor de gjemte kalven sin til den var så stor at hun tok den tilbake til flokken. Jeg så hvor de gamle, grinete hannene søkte fred og ro. Det var en verden så intens og spennende og fredelig at du ikke ville tro det er sant. Det er en helt annerledes verden. Likevel er det ikke alle de dramatiske episodene som forstyrrer min nattesøvn.  Jeg er alltid godt forberedt og forsiktig. De virkelig farlige tingene var de jeg overså – selv om ingen ting hendte! Heldigvis var det sjelden, men det kan gi meg mareritt.

En flodhest er et enormt dyr som representerer en stor ressurs. Når de forvaltes på en bærekraftig, måte kan de representere en stor verdi på mange måter. Det skal vi snakke om senere.

 

Gjennom alt dette, har jeg skjønt at det med flodhester er så mye mer enn det vi oppfatter ved første øyekast. Jeg har bygget opp en stor beundring og respekt for dem – for de kompliserte og intelligente dyrene de er. Tenk bare om vi mennesker kunne forstå og behandle dem pent? De har en god organisasjon og et sofistikert kommunikasjonssystem. Der de får lov til å være i fred, forvalter de sine beiter på en meget intelligent måte. Som de fleste andre dyr, er de fullstendig innstilt på ”peace and love” og ”live and let live”. Flodhester er med respekt å melde ikke vanskelige å ha med å gjøre, så lenge de får være i fred. Men samtidig har de et uregjerlig temperament, og kan være svært uforutsigbare i gitte situasjoner. Det er ikke som elefanten hvor du som regel kan diskutere saken før det smeller. Flodhesten slår først og gir blaffen etterpå! Elefanten får dårlig samvittighet når den har gjort noe galt. Jo mindre energi de kan bruke på å spise og å slåss, jo bedre er det for dem, men de lever også etter syndefallet, så slagsmål hører med til dagens orden av forskjellige grunner. Da er det best å ligge unna. Fredelig samvær med artsfrender er alt de ønsker seg her i livet. Dessuten er det også mange andre arter som lever av dem og i deres miljø, et miljø som flodhestene skaper og vedlikeholder. Det er noe av det jeg vil snakke om neste gang.

Jeg blir alltid litt overgitt og oppgitt over alle disse fantasifulle og kategoriske holdningene og fortellingene som folk med frimodighet kommer med om flodhester, og for så vidt også andre dyr. Min konklusjon etter et helt liv med dem ”on and off” på nært, nesten intimt hold, er at det er det dyret jeg føler jeg har minst kontroll og marginer i forhold til.  Flodhestforvaltning er ikke noe du kan gjøre i små porsjoner og med hvite hansker. Enten lar du dem være i fred og nyter dem på trygg avstand, eller så må du gjøre det som skal til. Det finnes ingen ”hippo light” versjon. ”Du kan ikke fange en flodhest-hvis du er redd for å få gjørme på beina!” sier vi i et ordtak på mbumspråket.

Håper du kan se flodhestene med litt andre øyne nå. Jeg sier ikke du trenger beundre dem, med de er utrolige dyr – en afrikansk klassiker som fortjener vår respekt og som må få lov til å leve i fred. Det er en nøkkelart som opprettholder et helt økosystem rundt seg til glede for mennesker, planter og dyr.

 

Takk for følget.

Doktor Per