Mens FIFA-toppene skjelver og Rio de Janeiro holder pusten: Endelig møtes Brasil og Spania til prestisjefylt duell i et mesterskap igjen! For selv om Brasil vant 1-0 over Spania i puljespillet i Mexico-VM i 1986, er det først nå de to nasjonene fremstår som fotballverdenens to supermakter.

– En helt spesiell kamp og en fantastisk utfordring for spillerne mine, sier Spania-sjef Vicente del Bosque.

– Med alle respekt for de andre landene: En bedre avslutning på Confederations Cup er det knapt mulig å tenke seg, medgir suksessombruste Luis Felipe Scolari ved det brasilianske trener-roret. Uten å nevne at det viktigste slaget ikke står på Maracana, men i Rios gater.

Selv om Spania først har fått en oppblomstring de siste fem årene, er det forunderlig hvordan disse to nasjonene har unngått hverandre i seks av sju VM-sluttspill siden 1978. For de har fulgt hverandre som skygger og hatt en skjebne som til forveksling ligner i mesterskap etter mesterskap. Begge kom til kort i mellomrunden i Spania i 1982. Og i Italia-VM 1990 sa de begge takk for seg i åttedelsfinalen. Spania tapte 1-2 for Jugoslavia – etter ekstraomganger. Og langhårete Claudio Caniggia scoret kampens eneste mål da Argentina eliminerte Brasil.

Etter et kvart århundre uten en eneste VM-tittel lyktes det endelig for Brasils rekordmestrer igjen i USA i 1994. Hvem de slo i finalen? Italia som hadde gjort kål på Spania i kvartfinalen. Brasil kom til finalen igjen i Frankrike fire år senere, men da røk Spania allerede i gruppespillet – sensasjonelt, skandaløst og iberisk uakseptabelt bak Nigeria og Paraguay. Med 2-0 over Tyskland i finalen i Yokohama sikret Brasil seg sin femte og hittil siste VM-tittel i 2002. I en omdiskutert og særdeles kontroversiell kvartfinale tapte Spania på straffespark for Japans sør-koreanske medarrangører.

Uten å møte hverandre led Spania og Brasil omtrent samme skjebne også i Tyskland-VM sommeren 2006. Spania tapte 1-3 for Frankrike i åttedelsfinalen. Brasil gikk på en smell mot eksakt samme motstander runden etter. I Sør-Afrika byttet de roller og rekkefølge: Brasil tapte 1-2 for Nederland i kvartfinalen. Spania sikret seg nasjonens aller første VM-tittel med 1-0 over “Oranje” i finalen. Og selv om kampen gikk til ekstraomganger, beviste den at EM-sensasjonen og det forente Spanias overraskende suksess fra EM 2008 ikke var et blaff, men innledningen til en epoke.

Med tanke på neste års VM-sluttspill er nok en triumf på Maracana søndag kveld sportslig sett viktigere for Brasil enn for Spania. Men det virkelige slaget står i Rio de Janeiros gater. For føler ikke FIFA seg overbevist om at mesterskapet neste sommer vil bli avviklet i trygge former, kan det gå som det gjorde i 1986. Da ble VM-sluttspillet på kort varsel flyttet fra kaoset i Colombia til Mexico.

Mens Brann-ledelsen forsøker å summe seg og komme til sans og samling, avspilles en såpeserie-episode som til forveksling ligner dem som fikk Fotball-Norge til vekselvis å skoggerle og riste på hodet av det som foregikk på Stadion på sytti-, åtti- og nittitallet. For det kan ikke ha gått i glemmeboken at det er og fortsatt må være ledelsens ansvar å gjøre det klinkende klart for sine ansatte hvem det er som engasjerer og hvem det er som – eventuelt – sparker treneren i Sportsklubben Brann.

Det er prisverdig og i tråd med tidsånden at alle involverte tas med på råd og lyttes til når et arbeidsår eller en sesong går mot slutten. Moderne bedriftsledere låner øre til sine ansatte, tar dem med på råd og hilser signaler og klagemål velkomne. På den måten kan en justere kurs og strategi og gjennomføre endringer der det er naturlig, påkrevd og fornuftig. Men dette er styrte prosesser med tydelige rammer og klare siktemål. Når en mister grepet og etterlater et inntrykk av kaos og anarki, oppnår en sjelden annet enn rolleblanding og ødeleggende forvirring. Og det er der Brann er på vei nå. Som så mange ganger før.

Nå er ikke Brann den første klubben som opplever misnøye med trenerens personbehandling og kritikk mot sjefens lederstil denne sesongen. Omtrent de samme signalene fra spillergruppen fikk Viking til å fjerne Åge Hareide fra treningsfeltet og det daglige arbeidet med prestasjonsgruppen. Kriseløsningen viste seg å være en konstruksjon så kunstig og sportslig forvirrende at den endte med millionfallskjerm og den gamle publikumsyndlingen Kjell Jonevret inn fra øst.

På Valle Hovin sto en lenge last og brast med Martin Andresen, men til slutt så en ingen annen utvei enn å terminere også den tidligere Brann-kapteinens kontrakt. I det lengste forsøkte Vålerenga å finne kriseløsninger som sparte klubben for millioner, men til slutt ble det avtalefestet sluttpakke og manager-sorti også der – fordi en følte at Martin Andresens kontroversielle stil ble for krevende og kunne komme til å stå i veien for fornuftig nyrekruttering og tilsig av talentfulle spillere.

I Aalesund hører krisemøter og innkallinger til konsultasjoner “på teppet” mer eller mindre til ukens orden. Fordi Kjetil Rekdal er Kjetil Rekdal og aldri har vært utstyrt med verken diplomatpass eller egenskaper som overbærenhet eller vilje til forsoning. “Problemet” er at de sportslige resultatene hans har vært formidable og løftet klubben ut av heisen mellom Tippe- og Adeccoliga, opp på pokalhyllen og ut i Europa. I medgang spiser som kjent spillere og ledere kamelene hele og uten å grille dem først.

Sportsklubben Brann visste eksakt hva den gjorde og nøyaktig hvem den fikk da Rune Skarsfjord ble forfremmet og overtok jobben til Steinar Nilsen etter 0-1 for Fyllingen (3. divisjon) i cupen sommeren 2010. Siden har en desimert ledelse og en skrantende administrasjon sett en overarbeidet trener med multifunksjoner få stadig mer ut av en tropp med et budsjett langt under det forgjengerne rådde over. Tilfredsheten med Rune Skarsfjord har vært så stor at en uten å konsultere spillergruppen utvidet kontrakten til ut 2014. Så kommer den uunngåelige slitasjen som rammer alle trenere i alle klubber i alle ligaer i hele verden. Og opp av hulene sine krabber de misfornøyde og de tilsidesatte. Da er det påkrevd at ledelsen toner flagg, viser ansikt og tar konsekvensen av sine egne beslutninger.

I Bergen har i hvert fall den ene av byens to aviser over tid sørget for å vanne og stelle godt med hver eneste lille spire til konflikt eller misstemning i Brann spillerstall. Om de har registrert eksistrende misnøye eller skapt ny gjennom egne vinklinger og eget fokus, er en smakssak og et vurderingsspørsmål. Etterlatt inntrykk er uansett at Sportsklubben Brann med dagens regime – les Rune Skarsfjord – ikke er noe blivende sted for i hvert fall halvparten av A-stallens spillere. Om det er de samme som ukentlig forkynner at de helst vil spille for langt større klubber i helt andre ligaer, er det ingen grunn til å miste nattesøvnen. Dreier det seg derimot om morgendagens Brann-menn og dem med hjerte for en av Bergens viktigste og mest omtykte institusjoner, er situasjonen langt mer bekymringsfull. Men uansett kan det aldri bli slik at spillere med høyst private og egoistiske motiver tar over styringen av en fotballklubb. Til det er gjennomtrekken for stor, forpliktelsene for få og kontinuiteten for dårlig i moderne toppfotball her hjemme.

Dessverre virker det som om en konstruktiv prosess til beste for Sportsklubben Brann og dens ansatte har sporet av og mistet mål og retning. Istedenfor å skape grobunn for et kollektivt løft og et nytt steg mot norsktoppen vikler en seg inn i en ødeleggende heksejakt på en person som helt åpenbart har sine feil og mangler og menneskelige svakheter – som alle vi andre. Men ingen kan ta fra Rune Skarsfjord at han har fått mer ut av stadig skrumpende ressurser enn noen av sine forgjengere. Og med fornuftig – og tydelig – ledelse har Sportsklubben Brann en lysere og mer rosenrød fremtid enn på veldig lenge. Det bør en tenke gjennom før en overlater til nåtidens gjennomtrekksspillere å velge sine overordnete og overta regien på sin egen arbeidsplass. Tindrende klare signaler med støtte til den sittende trener ville spart Sportsklubben for såpeserie-episoder mange trodde var arkivert og et tilbakelagt stadium. Så får heller de som ikke vil være med finne seg helt andre steder å spille ball eller gå i offside neste sesong.

Spørsmålet til Bergens Tidendes utsendte var alltid det samme. For Henning Berg lurte virkelig på hvordan det gikk med den gamle back-rivalen fra tiden på U-landslaget. Roy Wassberg  var så utvilsomt et større ball-talent enn Henning Berg og ble lenge foretrukket fremfor hardhausen fra Lørenskog. Bergenserens solfylte Hellas-avstikker  til tross: Det er ingen tvil om hvem av dem som fikk mest ut av karrieren. Hundre A-landskamper pluss klubbmesterskap med Blackburn, Manchester United og Blackburn igjen sier det meste om hva en kan få til med begrensede forutsetninger kombinert  med reservasjonsløs  vilje og urokkelig målbevissthet.

Etter den eventyrlige proffkarrieren  skaffet Henning Berg seg raskt et positivt treneromdømme – sammen med et ry som en ganske mutt, tverr, sær og vanskelig ledertype.  Lite forekommende overfor mediene. Gretten og kort for hodet i omgangen med fjern og nær. Så når resultatene på Åråsen aldri sto i stil med forventningene Lyn-epoken skapte, ble  samarbeidsproblemer og  lederstil raskt det enkleste å skylde på. Men i likhet med den en gang så furtne landslagssjef Nils Johan Semb brukte Henning Berg tiden i tv-studio godt – til å vise sitt sanne og langt mer sjarmerende jeg. Til overflaten kom den unike kombinasjonen av faglig ærgjerrighet og medmenneskelig varme, humor, selvironi, snert i replikken og et aldri sviktende blikk for spillets detaljer og ekte oppmerksomhet om kollegene rundt ham. Og Henning Berg spurte aldri om Roy Wassbergs videre skjebne for å hevde seg eller hovere. Han spurte av genuin interesse for en kollega han brydde seg om.

Om Henning Berg kommer til å lykkes på Ewood Park? Det gjenstår å se. Flaks og tilfeldigheter – resultater – avgjør mye. Lunefulle eiere med begrenset bransjekunnskap er et småskummelt utgangspunkt. Men fotballmannen Henning Berg hefter det ingenting ved. Og han måtte selvfølgelig ta denne utfordringen nå.

Henning Berg er utvilsomt faglig sterk. Han er rakrygget, modig, prinsippfast og kompromissløs i tanke og handling. I Blackburn har han et positivt omdømme, men han er fersk i gamet og møtes nok med en stor porsjon skeptisk nysgjerrighet på mange hold. Vi i TV 2 har på kort tid lært enormt av å ha Henning Berg i vår midte. Forhåpentligvis har vi evnet å formidle noe han kan ha glede og nytte av når han nå returnerer til Blackburn – rikere på erfaringer, men fattigere på hodehår enn da han var der sist.

Og Roy Wassberg? Mens Henning Berg på forsøk nummer to måtte nøye seg med datteren til en høyst ordinær dansk skøyteløper, stakk Brann- og Fyllingen-forsvareren av med datteren til selveste Roald Kniksen Jensen, tidenes norske fotballspiller.

Smatt litt på den. For det er ikke en sinnsforvirret  isolatpasients elleville tankespinn, men et ambisiøst og grensesprengende prosjekt i hodet til Michel Platini. Nå innrømmer riktignok den allmektige UEFA-presidenten at han har brukt ukene i Polen og Ukraina til å konsumere vodka, men så stor skade kan selv ikke daglige doser  lokalt brennevin gjøre på så pass kort tid. At den sterke drikken har gått til hodet på franskmannen og gjort den tidligere Juventus-stjernen stormannsgal, synes likevel åpenbart. I bakgrunnen klinger ekkoet av en gammel Leonard Cohen-hit med en LITT annen tekst:

–  Først tar vi Øst-Europa. Så tar vi hele sulamitten!

Det som trigger stormannsgalskapen er sannsynligvis at EM-lykken har vært bedre enn forstanden denne sommeren.  Og  UEFA er åpenbart innstilt på å feie selv de mest iøynefallende problemene fra Polen og Ukraina under teppet. Uoverstigelige logistiske utfordringer overses. Bedragerske tilskuertall serveres. Og skyhøye transport- og oppholdsutgifter karakteriseres som uvesentligheter. At Michel Platini selv reiser til Dublin for å tildele irske supportere UEFAs spesialpris, skjuler ikke det faktum at tidenes best besøkte EM har vært et mesterskap så godt som blottet for tilreisende supportere. Irer og svensker er to forunderlige unntak. Et tredje er tyske bilturister som kom kjørende fra vest og vendte panseret hjemover straks dommeren hadde blåst av i Lviv, Kharkiv , Gdansk eller Warszawa. For øvrig er det sponsorene og deres inviterte gjester som har fylt stadionsetene – side om side med polakker og ukrainere som har fått kastet usolgte billigbilletter etter seg i ellevte time.

– Det koster ikke mer å ta fly  fra Cardiff til Berlin enn det gjør fra Kiev til Donetsk, flåset Michel Platini og bekreftet på den måten inntrykket av en overflatisk, uengasjert og virkelighetsfjern UEFA-president som nekter å ta selv de alvorligste problemer inn over seg. Samme følelsen satt vi med dagen før EM-avspark i Warszawa da franskmannen fleipet vekk spørsmålet om organisasjonens handlingsplan ved eventuell rasistisk sjikane. Holdningen beviser at Det europeiske fotballforbundets øverste leder ikke har skjønt det døyt av erfaringene fra årets mesterskap og at han stiller seg revnende likegyldig til fotballens kjernetropper: De dedikerte supporterne som vil følge laget og landet sitt i tykt og tynt!

Det er åpenbart kravene til tidsriktige stadion-anlegg og effektiv infrastruktur som har knekket ryggen til polakker og ukrainere. Regningen for tre ukers fotballfest havner i fanget på de to lands myndigheter – og i neste instans hos skattebetalerne i Polen og Ukraina. Og disse utgiftene vil Michel Platini forsøke å unngå i et økonomisk skakkjørt Europa om åtte år. Det gjør UEFA ved å plassere Fotball-EM 2020 på eksisterende anlegg i europeiske storbyer. Så får det gå som det vil med supportere, billettsalg og tilskueroppslutning. Det er uansett tv-selskapene og de multinasjonale samarbeidspartnerne – sponsorene – som betaler regningen. Og økningen fra 31 til 51 sluttspillkamper gjør at hæren av UEFA-vip’er fortsatt kan fraktes til og fra, tylle i seg vodka og spise kanapeer med den fineste kaviar. Men systematisk ringeakt for fotballens bærende krefter har aldri vært noen sunn maktbase. Så får tiden vise hvor lenge Michel Platini kan overleve med galliske skuldertrekk, ansvarsfraskrivelse og småpludring om de ni målene han scoret i EM-sluttspillet på hjemmebane i 1984.

Ingen skriver så gnistrende treffsikkert om menneskelig narraktighet som H. C. Andersen. Landsmannen Nicklas Bendtner kan prise seg lykkelig over at det snart er 137 år siden eventyrfortelleren fra Odense døde.

Selvfølgelig vet Nicklas Bendtner hva han gjør og at det blir bråk av det. Men det virker som om den 24 år gamle dansken rett og slett ikke klarer la det være. Han har en dragning mot idioti og rampestreker og må med ujevne mellomrom stelle i stand brudulje for seg selv og dem rundt ham. Imaget som rebell og ugagnskråke er åpenbart viktig og attraktivt for Arsenal-angriperen.

Han scoret målene mot Norge og var den store forskjellen da Drillos’ EM-skjebne ble beseglet i Parken. Og han har scoret seks mål på bare fem kamper mot fotballstormakten Portugal. At danskenes håp om EM-kvartfinale fortsatt lever, kan de rød-hvite langt på vei takke Nicklas Bendtner for.

På den bakgrunnen blir underbukse-stuntet for det irske spillselskapet Paddy Power tankeløst, toskete og illojalt herfra til Vesterhavet. Illojalt mot lagkamerater og Dansk Boldspil Union. Illojalt mot sponsorene som setter Det danske fotballforbundet i stand til å satse som det gjør. Og illojalt mot UEFA og de samarbeidspartnerne Det europeiske fotballforbundet høster fruktene av å inngå kontrakter med. På mange måter undergraver Nicklas Bendtner systemet som har gjort moderne toppfotball til milliardindustri og ham selv til multimillionær. I pund.

Dessverre er Paddy Power-reklamen bare et nytt kapittel i beretningen om et supertalent og en angrepsstjerne som mer og mer fremstår som sin egen selvdestruktive fiende. La oss derfor håpe straffen bare rammer synderen selv og ikke de mange uskyldige og velmenende menneskene i prestasjonsgruppen rundt ham. Nok en gang har Nicklas Bendtner pisset i buksen. Forhåpentligvis skifter han til en annen.