Trist som faen

Nils Skutle gir seg som sjef i Rosenborg etter nitten år i klubben. Det er leit at han slutter, for med Skutle er en massiv epoke i norsk fotball definitivt over.

Oddamannen kom til Trondheim på starten av nittitallet, og tok over et Rosenborg på konkursens rand. Sammen med Nils Arne Eggen, sto han administrativt ansvarlig for det mest suksessrike kapittelet i norsk fotallhistorie. Eggen hadde vyene og ordene, Skutle hadde evnene til å gjøre ord til handling. Sammen gjorde de Rosenborg til en maskin, som var like robust sportslig som økonomisk.

Jeg vil faktisk gå så langt som å hevde at Nils Skutle kanskje er den enkeltpersonen som har betydd mest for utviklingen av den profesjonelle fotballen i Norge. Rosenborg var et mønsterbruk. Skutle har alltid vært offensiv, turt å tenke stort, turt å tenke nytt. Rundt årtusenskiftet reiste klubbledere i skytteltrafikk til Lerkendal for å lære. Og som en del av styret i Norsk toppfotball, har Skutle vært med å legge føringer for det meste innen den profesjonelle fotballen i Norge. Han var meget sentral i utarbeidelsen av den første milliardavtalen for TV-rettighetene i norsk fotball.

Det finnes rett og slett ingen tvil om hans kvaliteter som fotball-leder. De er formidable. Og suksessen har vært han vel undt.

De siste årene er det likevel tydelig at Skutle har mistet kontrollen i Trondheim. Jeg kjenner alt for dårlig til de interne stridighetene i klubben til å uttale meg om hva som har gått galt. Men når en klubb drives med underskudd i år, etter år, så vil det til slutt tære på tilliten til sjefen. Det vil forpurre arbeidsmiljøet og den interne praten. Det hadde skjedd i alle bedrifter med samme utvikling.

Og det er først og fremst her jeg har bitt meg merke i en kulturendring i Rosenborg. Nils Arne Eggen innførte en rekke postulater i sin mye omtalte godfot-teori. I ettertid er det lett å se at han glemte et postulat i sitt suksessmanifest.

“Det er ikke lov å sutre i mer enn et sekund av gangen”.

Jeg har alltid likt RBK, det klubben står for, og det de har oppnådd. Men fra utsiden har jeg de siste årene opplevd at det har vokst fram en ekstrem sutrekultur rundt dem. Både fra spillere, trenere, ledere, og supportere.

Da det sportslige RBK-treet vokste inn i himmelen på nittitallet, så prellet all kritikk rettet mot Lerkedal av som vannet på gåsa. I medgang er det lett å være raus. Men i takt med sportslige nedturer, ble det gjort noen grove feil på treneransettelser og spillerkjøp. Og den positive spiralen som gjorde trønderne til en av Europas ledende, ble snudd til en ditto negativ spiral.

Og denne spiralen har Skutle aldri greid å snu igjen. Ikke utad, og tydeligvis ikke internt. Jeg har selv hørt RBK-spillere sagt at “media er ute etter oss”, hvis de fikk kritiske spørsmål etter en kamp. Episoder som filmingen (eller var det krampe?) til John Pelu, og handsmålet til Simen Vangberg, har blitt taklet med en snurthet og sårhet jeg ikke finner RBK verdig. Spesielt under Erik Hamren, gikk RBK fra å være en åpen klubb, til å bli en lukket klubb. Tonen ble litt sånn som hos George W. Bush og Åge Hareide. Enten er du med oss, eller så er du med motstanderen!

I Skutles avskjedsintervju, slår han da også til med følgende melding:

“Jeg hadde jo egentlig tenkt at dette skulle komme ut om en fjorten dagers tid, men jeg synes det var greit at det kom i går, så den offentlige henrettelsen kunne avblåses”, sier Skutle til rbk.no.

Jeg må bare spørre. Hvorfor så bitter Skutle? Du er historiens mest suksessrike norske fotball-leder. Og jeg garanterer deg at ingen av mine kolleger i Adresseavisen, VG, eller TV 2, vil deg noe vondt. Hva er det med denne sutringen? Hva vil du oppnå med den? Kan du heller ikke bare slå deg på brystet å si at du gir deg, som tidenes mest sukesserike fotball-leder?

Så er kanskje timingen likevel rett, mens klubben ligger nede med kypriotisk støv over alle sine gyldne europeiske fotballminner, til å få inn en ny og like visjonær leder som det Skutle var da han startet sitt historiske lederløp på nittitallet.

For å se Rosenborg og Skutle så langt nede som de er nå, det er bare uverdig, rett og slett trist som faen. For meg, og for alle andre som er glad i norsk fotball.

En ny genistrek fra Alsgaard

For alle oss som liker langrenn, og langløp spesielt, var dagens pressekonferanse en historisk begivenhet. Bjørn Dæhlie er Norges største langrenner gjennom tidene. Men han og Oddvard Brå får ha meg unnskyldt når jeg hevder at både Petter Northug og Thomas Alsgaard, er de mest talentfulle og mest fargerike utøverne Norge har fostret i skisporet.

Vi snakker om de to største individualistene i norsk langrenn. Og jeg gleder meg til å se hvordan de skal samarbeide. Det kan gå fryktelig bra. Jeg håper det. Men jeg ser også noen fallgruber de må være oppmerksomme på.

Petter Northug har satt som betingelse for å inngå et samarbeid med Team United Bakeries, at han får ha med seg egne folk som vannbærere i starten av løpet. Northug er ekstremt opptatt av detaljer. Før femmila i Kollen, avslørte min kollega Ernst A. Lersveen at Northug til og med klipper av merkelappene på skidressen sin, for å spare vekt. Selvsagt betyr ikke to gram noe som helst for om han vinner ei femmil. Men den mentale tryggheten over å ha kontroll på alle detaljer er grunnlaget for Northugs suksess som skiløper. Petter Northug er vår tid beste skiløper fordi han er den mest seriøse, den som trener mest, og den som er desidert sterkest mentalt. Derfor stoler han ikke på noen andre enn seg selv, og noen få mann som er hundre prosent lojale overfor ham.

Thomas Alsgaard har også det mentale som sin sterkeste side. Etter at han vant sitt siste VM-gull i Val di Fiemme, sa Alsgaard til meg at “det er nok i hodet at jeg har det største talentet”. Det er derfor Alsgaard kan bli nummer tre i NM den ene helga, for så å være sjanseløs og listefyll i König Ludwigs Lauf med middels delatgelse noen dager etterpå. Alsgaard må være mentalt ladet for å levere. Og Alsgaard vil vinne Vasaloppet.

Det vil også Jørgen Brink. Han har vunnet to år på rad. Og går på samme lag som Alsgaard og Northug. Som Alsgaard selv sa på pressekonferansen med Northug. Her blir ikke Petter den eneren som han er på landslaget. Men det trenger ikke være noen ulempe.

Likevel er det vanskelig. I vinter så vi lignende tilfeller i et par renn. På Vasaloppet var Anders Aukland og Jerry Ahrlin fra Team X-tra Personell sammen i spurten, mot Jørgen Brink og Stanislav Rezac. Uansett hva Aukland hevdet etterpå, så gikk han for seg selv og egne vinnersjanser, selv om han visste at Ahrlin er bedre enn ham i en spurt. Sånn sett hadde det ikke spilt noen rolle hvilket lag Northug hadde gått for. Alle langrennsløpere går for seg selv. Punktum.

At Northug likevel ender opp på Team United Bakeries er ingen selvfølge. Alle som kjenner Petter Northug, vet at han mislikte sterkt at Thomas Alsgaard som NRK-ekspert i vinter krititiserte ham i etterkant av verdenscuprennet i La Clusaz, der han kom for seint til premieutdelingen. Northug og Alsgaard har et bra forhold, det er ikke det. Men de er ikke bestekompiser. Det er heller ingen hemmelighet at Petter og spesielt pappa John Northug, tradisjonelt har hatt et enda bedre forhold til Aukland-gutta i Team X-tra personell.

John Northug sa åpent på TV 2 Sporten at han håpet Fredrik Aukland skulle bli landslagssjef, og han liker treningsfilosofien til Anders og Jørgen Aukland. Dessuten ser han nok Alsgaard som en større konkurrent til å vinne Vasaloppet, enn Anders og Jørgen Aukland.

Mens Thomas Alsgaard er manager i Team United Bakeries, så er det Nils Marius Otterstad som har samme jobb i Team X-tra personell. Han er, forståelig nok, upopulær i Skiforbundet etter mange kontroversielle saker de siste årene. Og siden forbundet allerede hadde sponsoravtale med et annet vikarbyrå, så ble det umulig for dem å inngå et samarbeid.

Likevel var det møter inntil det siste mellom Otterstad og John Northug. Så det var aldri opplagt at det skulle bli United Bakeries for Northug. For det har vært kamp om gullkalven. En kamp Alsgaard og bakerne i gult og svart vant til slutt.

Og her er det kanskje vinnerskallen til Alsgaard som har slått til igjen. Gjennom å inngå et sponsorsamarbeid med skiforbundet, så har Alsgaard og baker-gründeren Remi Goulignac, sikret seg et ekstra kort på hånden for å få Northug på sitt lag. Skiforbundet presset så hardt på Northug-klanen for å få til et opplegg i deres regi, at han valgte å gjøre det. Kanskje like mye for å unngå støy, som noe annet. Det har Northug selv sagt i intervjuer med TV 2. En ny genistrek fra Thomas Alsgaard, redet dermed grunnen for dette historiske samarbeidet.

Jeg mener likevel at Northug valgte det riktige. Thomas Alsgaard har i løpet av to år bygget et langløpslag med høyeste ekspertise på smurning, logistikk, og taktikk. Nå har de også fått verdens beste skiløper med på laget. Det lukter suksess lang vei. Spørsmålet er hvem av de tre stjernene på laget som er best av Northug, Brink, og Alsgaard.

Jeg nemlig ikke sikker på at Northug slår Alsgaard første helga i mars. Til det har den gamle mester alt for stor vinnerskalle. Det er bare å glede seg til første helga i mars. For et løp det vil bli.

Jeg gleder meg allerede.

Syndenes forlatelse

Jo da, Mika Myllylä var en juksemaker. Han var en løgner. Han svek seg selv, en hel nasjon, og mennesker som stolte på ham. I en sort hvit verden er det lett ikke å unne den finske langrennskjempen verken ære eller respekt. Likevel sitter jeg her med et tungt hjerte, og er rørt, trist, og oppgitt over avslutningen på en livshistorie som hadde fortjent en langt bedre ende enn dette.

For når man skal fortelle historien om Mika Myllylä, så nytter det ikke å fortelle den i sort hvitt, slik vi husker finsk fjernsynsteater fra syttitallet. Alle som noen gang møtte Myllylä ble nemlig slått av det samme. Han var en usedvanlig sympatisk mann, en atypisk finne, som viste følelser, og hadde et hjerte som brant inderlig for den idretten han drev med.

Det var derfor han ble den største helten av alle i finsk langrenn. I moderne tid er det bare Matti Nykänen som har vært større enn Myllylä i finsk vintersport. Jeg opplevde det selv på nært hold under VM i Lahti i 2001. Finnene er ikke et folkeslag som viser mye følelser. Men da 30 000 av dem jagde Myllylä gjennom sporet på stafetten, så skjønte jeg at dette var større for finnene enn det var for oss nordmenn at Bjørn Dæhlie og Thomas Alsgaard hadde gjort det samme på Lillehammer og Trondheim noen år tidligere. Jeg glemmer heller ikke tårene til Myllylä på pressekonferansen. Det rørte alle som var til stede. En finne som viser følelser – uten at vodka eller sauna er inne i bildet, er nemlig sjelden kost.

Fire dager før stafetten, hadde Jari Isometsä blitt avslørt for å ha brukt stoffet Hemohes, et middel som var kjent som kamuflasje for dekke over bruk av bloddopingsmiddelet, EPO. Mens Isometsä hadde pressekonferanse med hele verdenspressen til stede, tok jeg en journalistisk råsjanse. Jeg stilte meg utenfor huset der Mika Myllylä bodde, og ventet på at han skulle komme ut for å spise middag i matsalen like ved. Det eneste spørsmålet jeg ville ha svar på, var om Mika Myllylä, den største helten av de alle, visste om dette? Kunne han også være dopet?

Jeg sto to timer i 15 minusgrader og ventet. Og til slutt kom han. Han kunne ha løpt sin vei. Han kunne ha latt være å svare. Men Mika Myllylä var like hyggelig som alltid. Han stanset, hilste og takket for sist, og svarte på de spørsmålene jeg hadde. Til slutt ruslet vi mot huset der han bodde. Og jeg måtte spørre.

– Hvorfor skal jeg tro på at du ikke er dopet?

Myllylä stanset, og så meg rett inn i øynene, før han sa:

– Jag er ren. Ni kan komma och testa mig när ni vil.

Der og da trodde jeg på det han sa. Jeg tenkte at bare en gal psykopat kunne lyve så godt. Da han fem dager senere ble testet, og tatt for det samme som Isometsä, så var jeg rett og slett forbannet. Og skuffet. Myllylä hadde mistet all ære hos meg.

I årene etter dette, har jeg tenkt mye på hvorfor han var så troverdig i sin løgn. Myllylä snakket aldri om dopingsaken i Lahti de første årene. Hans trenere og ledere hevdet at finnene bare gjorde det samme som alle andre i langrenn, russere og nordmenn. Kanskje trodde de på det selv? At de ikke gjorde noe galt. Juks var kanskje greit, så lenge det var noe alle andre gjorde?

Mika Myllylä prøvde på et comeback i 2003/2004. Men han kom aldri tilbake på toppnivå. Fallet ble for stort. Han fikk store alkoholproblemer, ekteskapet røyk. Og samvittigheten hans brøt gjennom muren av løgner og bortforklaringer, som alle i finsk langrenn hadde bygd rundt seg i kjølvannet av Lahti-skandalen. Mika Myllylä holdt seg stort sett borte fra offentligheten.

Vi hørte ingenting fra ham, før han kom til Norge i 2008. Da inviterte han sine gamle venner i pressen, og ba om unnskyldning for det han gjorde til det norske folk. Nok en gang, Mika Myllylä på podiet, med tårer i sine milde øyne, innrømmet at han hadde sveket. Han ba om tilgivelse, syndenes forlatelse. Og fikk det. I alle fall av meg.

Som sportsjournalist er jeg lei av alle juksemakerne som aldri innrømmer at de har jukset. Det krever nemlig karakter å gjøre det. Man skal være stor, for å innrømme at man er liten. Å falle fra toppen er hardt. Mika Myllylä viste seg i det minste som et menneske. Som fortalte åpent om sine problemer. Og Vegard Ulvang, som selv hadde konkurrert mot en mann som åpent sto fram som juksemaker, prøvde å hjelpe han tilbake til et verdig liv.

Han fikk aldri det, Mika Myllylä. Til det var nok fallet for dypt, og problemene for vanskelige å komme seg ut av. Og som mange talentfulle mennesker før ham, så endte også Myllyläs liv i en ensom, tragisk, og alt for tidlig død.

To år etter skandalen i Lahti, havnet jeg og en kollega på en finsk karaokebar i etterkant av et skirenn i Kuusamo. Det var søndag kveld, og de melankolske tonene fra de utallige finske tangoene som ble presentert fra scenen der, av mennesker som så ut som de var på kanten av stupet, har aldri sluppet taket i meg.

Omtrent slik ender også historien om Mika Myllylä for meg. En ensom, deprimert sjel, som tar kveld, akkompagnert av en uendelig trist finsk tango i moll.

Nå kan du i alle fall hvile i fred, Mika.

Glimt av desperasjon

Maktkampen som har utspilt seg i Norges nest nordligste toppklubb, har vært en absurd opplevelse å følge. Kort og tabloid sagt så har det vært en maktkamp mellom to av de største fotballprofilene i Bodø de siste årene, trener Kåre Ingebrigtsen og nestleder i klubben, Ørjan Berg. I tillegg har hedersmannen Stig Johansen nærmest uskyldig blitt hovedmannen i dramaet som endte med trener Ingebrigtsens avgang.

For å forstå avgangen til Ingebrigsten i dag, må man se helt tilbake til høsten 2009, da “han Kåre” av en eller annen grunn fikk forlenget kontrakten sin med tre år. Årslønna var på drøye millionen.

Etter jubelåret i 2008, ble Ingebrigtsen genierklært. Med rette. Å ta fjerdeplass i ligaen, med et lag som på papiret var en blanding av foreldet og et oppsamlingheat for en gjeng “nesten-spillere”, må sies å være en bragd. I medgang var Ingebrigtsens personlighet en gave til Glimt. Men da hverdagene meldte seg i 2009, så man plutselig glassklart hva som var Ingebrigtsens svakheter som trener. Han maktet ikke å forandre spillestilen på bortebane, der Glimt gikk på smell etter smell. Og han maktet ikke å spre entusiasmen inn i et hardt prøvet lag, og en landsdel som stiller store, og berettigede krav til Glimt. Trenden fortsatte i Adeccoligaen i fjor. Og årets sesong har vært en katastrofe fra første start. Der jeg og alle andre møtte en offensiv og kul Ingebrigtsen i 2008, har vi sett en usikker og nærmest anemisk utgave av samme mann i 2011.

Den største feilen Ingebrigtsen gjorde etter nedrykket i 2009, var å kvitte seg med Stig Johansen. Tidenes Glimt-toppscorer er bak Runar Berg, den viktigste suksessfaktoren til de gule siden opprykket på midten av 90-tallet. Ikke bare på grunn av målene i Tippeligaen, men også som innpisker, og forbilde for de mange ungguttene som har kommet og gått i klubben. Kjemien mellom Ingebrigtsen og Johansen var elendig. Og Ingebrigtsen avviste nærmest hånlig alle som mente at Johansen burde være med videre for å få Glimt på fote. Det såret ikke bare Johansen, men samtlige supportere, og alle i Glimt. Hvorfor avvise en mann som elsker klubben, og som investorer var villige til å betale lønna til? Han var til og med villig til å gå ned i lønn. I tillegg var mange av supporterne, og oponionen i Bodø, kritiske til at Ingebrigtsen fikk forlenget sin kontrakt etter nedrykket.

På årsmøtet i 2010, forsvant formannen som ansatte Ingebrigtsen. Inn i styret trådte Ørjan Berg. Han med flere, ønsket Stig Johansen tilbake til klubben, og ansatte ham som spillerutvikler. Men kjemien mellom Johansen og Ingebrigtsen var fortsatt så dårlig, at det ikke gikk. Johansen endte opp med å jobbe for fotballkretsen, fordi Glimts sportslige ledelse (altså Ingebrigstsen) ikke så seg tjent med å ha han i klubben.

Årets sesong har startet katastrofalt. Og alle som er tett på Glimt har sett det samme. Spillergruppa har manglet en innpisker, en veteran som tar ansvar – ikke bare i kamp- men like mye i hverdagen. Det fikk Ørjan Berg, i samarbeid med tidligere styreformann Ben Eidissen (det nærmeste Glimt kommer en rik onkel) til å ta ny kontakt med Stig Johansen. De mente at det ville være en god idé å hente inn igjen den gamle ringreven fra Lofoten, som en læremester til Glimts utrolig talentfulle, med umodne stall. Godt tenkt, på papiret. Men så lenge de ikke fikk med seg den øverste sportslige ansvarlige, Kåre Ingebrigtsen, så var jo planen helt ubrukelig. Og det er jo selvsagt at Ingebrigtsen ikke kunne la seg overkjøre av styret på den måten, så lenge han formelt satt med det øverste sportslige ansvaret. Dermed utløste Stig Johansen, det som til slutt måtte ende med Ingebrigtsens fall.

Jeg vet det er mange i Bodø som er glade for at dette skjer. Rundt Glimt er det nå en stor kjerne av tidligere spillere, som var med på seriemedaljer, cupgull, og som har ambisjoner på vegne av klubben. Men måten man til slutt felte Ingebrigsten på, er i beste fall klønete. Jeg synes vi har sett glimt av desperasjon i prosessen. Og den er definitivt uverdig for Kåre Ingebrigtsen, som fortjener mye bedre enn dette.

Når det er sagt, så beundrer jeg Ørjan Bergs mot i denne saken. Han vil ikke sitte stille å se på at klubben i hans hjerte bukker under. Både han og broder Runar har vært alfa omega i den redningsprosessen som har pågått fra å berge Glimt fra konkurs. Det finnes ikke finere folk enn familien Berg. Og etter å ha tilbragt en ettermiddag i Nordlandshallen før påske, der Ørjan Berg arrangerte talentsamling for de største talentene i fylket, så ble jeg overbevist om at hans tanker om lokal forankring er den eneste som kan redde Glimt på sikt. Glimt bør takke høye makter for at Ørjan og Runar Berg, har sett det som en livsoppgave å holde klubben der de hører hjemme. I toppen av norsk fotball.

Som nordlending er jeg født med gult hjerte. Og for alle andre utenfor Nordland, er det vanskelig å forstå Glimts betydning for landsdelen. Anført av Harald Berg, gjorde Glimt det stuerent å snakke nordlandsdialekt i Oslo på syttitallet. På sekstitallet var nordlendingene uønsket i samtlige boligannonser i Aftenposten. Onkelen min som studerte i Oslo i 1969, måtte snakke riksmål i butikken for å få kjøpt brød. Glimts suksess på fotballbanen forandret selvfølelsen til en hel landsdel. De ble hele Nord-Norges lag.

Mye av dette sitter fortsatt igjen i folkesjela. Og jeg tror faktisk Kåre Ingebrigtsen undervurderte den kraften, da det begynte å butte for ham i 2009. Kanskje burde han ha vært mer ydmyk i forhold til den. I alle fall når det kom til en folkehelt, og en hedersmann som Stig Johansen. Den makten Ingebrigsten brukte for å få Johansen ut i 2009, ble paradoksalt nok den samme som felte han som trener to år senere.

I sum er dette bare trist. Og den maktkampen som har rast de siste ukene, bør Glimt ta kraftig lærdom av. Nå må samtlige i klubben ta på seg kjeledressene og arbeidshanskene. Det er vanskelig for alle nordlendinger, jeg vet det. Men nå må man bare holde kjeft, og begynne å sette handling bak de ordene som allerede er sagt.

Det eneste som kan berge det som en gang var en institusjon i norsk og nordnorsk fotball, er at byen og klubben samler seg.

Snarest.

Om bestefars fjøskalosjer og annet egnet skotøy

For alle de som ikke har vært tett på fotballstreiken, er det sikkert vanskelig å forstå hvorfor det var så viktig for NISO og spillerne å sette makt bak kravet om å selv velge arbeidsredskap. Etter å ha streiket i tre dager, ble konflikten løst på bakrommet. Det som så umulig ut på fredag morgen, var plutselig bare to setninger unna å bli en levelig løsning for begge parter. Jeg tror det var så enkelt som at fornuften til slutt vant over følelsene. For begge parter.

Jeg er mer opptatt av stridens kjerne. Og hele veien har jeg vært en av de som har hatt full forståelse for at spillerne streiker for å fritt velge hvilke sko, køller, eller hansker de ønsker å bruke. Jeg trenger ikke å gå lenger enn til meg selv for å forstå hvorfor. Jeg er en ivrig mosjonist, både på ski om vinteren og med joggesko om sommeren. Og til tross for at jeg er amatør, vet jeg hvor viktig det er for meg å bruke det utstyret som passer mine særegenheter best. Jeg har for eksempel brukt samme par skihansker i fire år. Alle andre typer jeg har prøvd, gjør at jeg får blemmer på hendene. De siste to årene, har jeg også brukt ett spesielt skomerke som jeg har løpt halv, og helmaraton med. Jeg har ikke tall på hvor mange sko jeg har prøvd, som har gitt meg betennelser, småskader, sår og blemmer. Men med mine kjære Adidas Adizero Boston, kan jeg løpe langt, lenge og behagelig. Hvis jeg av en eller annen grunn hadde blitt tvunget til å bytte til f. eks. NIKE, så hadde jeg ikke orket å løpe mer. Fordi mine føtter aldri har passet i deres sko. Selv om de helt sikkert teknisk sett er like bra som mine egne.

Med utgangspunkt i meg selv, har jeg derfor den dypeste respekt for at folk som lever av å prestere med beina, ønsker å ha kontroll på hva de utfører jobben sin med. Jeg vil nesten gå så langt som å kalle det en menneskerett.

En god kamerat av meg sendte meg melding da streiken brøt ut, om jeg trodde at Walltin & Co ville ta til takke med bestefarens fjøskalosjer? Om de hadde jobbet på gård, så er jeg sikker på at de ville omfavnet dette fantastiske fottøyet. Min egen farfar hadde også fjøskalosjer. Det var et par avskårede gummistøvler, to størrelser over hans vanlige sko. Disse tredde han bare over skoene hver gang han skulle i fjøsen. Praktisk, lettvint, og ikke så rent lite behagelig å jobbe med. Etter han var ferdig i fjøset, satte han kalosjene på trappa, og kledde av seg skoene inne i gangen. Sånn at det ikke skulle lukte fjøs inne i huset. Som den gode fagforeningsmannen han var, ville han nok ha steilet om noen kom å påtvang ham andre fjøssko enn kalosjene. Det er jeg sikker på.

Spørsmålet er nå om hvilke praktiske konsekvenser denne ene setningen i tariffavtalen vil få for spillerne? Jeg håper det fører til mer smidighet. For alle parter.

Da Vålerenga skulle ha ny utstyrsleverandør i vinter, endte de opp med Adidas. Og det til tross for at klubben kunne fått mer penger av både Umbro og Diadora. Spillerne ble nemlig tatt med på råd. Og de var klare på at de mente Adidas hadde de beste skoene. Egentlig er det så enkelt. At man prater sammen. Og lar fornuften styre. Ikke bare pengene.

For man kødder rett og slett ikke med skotøyet. Det spiller ingen rolle om det er mine løpesko, bestefars fjøskalosjer, eller Joachim Walltin & Cos nypussede fotballsko.

Da jeg møtte Grete

Det har vært skrevet og sagt mye om Grete Waitz’ storhet etter hennes bortgang 19. april, hennes betydning som pionér for kvinneidretten, og hennes fantastiske resultater på bane, terreng, og asfalt. I den store sammenhengen, er det ingen tvil om at Grete Waitz er den aller største gjennom den norske idrettshistorien. Personlig har jeg ingenting å tilføye der de største ordene skal skrives. Men jeg føler likevel sterkt for å fortelle dere om mitt siste møte med Grete Waitz.

I fjor høst, var jeg en av få reportere som hadde møtt opp på pressekonferansen før Oslo maraton, der Grete Waitz selvsagt var til stede. Hun snakket om sitt hjertebarn “Aktiv mot kreft”. Og selv om hun de siste årene var tydelig preget av sykdommen, var det vanskelig å skjønne da hun snakket om dette fantastiske prosjektet. Etter at jeg hadde intervjuet henne, ble vi stående å prate sammen. Privat.

Jeg var selv påmeldt til helmaraton i Oslo. Og jeg ville selvsagt benytte muligheten til å prate litt løping med vår største løpelegende. Gjennom jobben møter jeg stadig toppidrettsutøvere som jeg diskuterer trening med. Men de aller fleste er i beste fall middels motivert til å snakke trening med en mosjonist som meg. Grete Waitz var definitivt et unntak. Hun lyste opp da jeg fortalte at jeg skulle løpe helmaraton, og ville vite hva målet mitt var, hvordan jeg hadde tenkt å legge opp løpet, og ga meg noen råd i forhold til hvordan hun mente jeg burde legge opp taktikken. Det var en særdeles inspirerende samtale. Ikke minst fordi Grete selv var så engasjert og til stede i det vi pratet om.

Mot slutten av samtalen spurte jeg henne om hun noen gang hadde møtt veggen.

– Det har vel ikke skjedd en som var så topptrent som deg? spurte jeg.

Svaret jeg fikk vil jeg aldri glemme. (Jeg prøver nå å referere så godt jeg kan ut fra hukommelsen)

– Selvsagt har jeg møtt veggen. Alle som løper maraton opplever det en gang. Den verste historien i min karriere, var fra Boston maraton. Jeg følte meg i kjempeform, og lå faktisk foran verdensrekordskjemaet etter tre mil. Det gikk veldig bra, helt til det var igjen rundt fem kilometer. Da fikk jeg hammeren. Jeg måtte rett og slett stoppe. Kroppen ville ikke mer, og jeg satte meg bare ned på bakken. Mannen min Jack fulgte alltid med på sykkel langs løypa. Han kom bort til meg, og sa at jeg måtte fortsette. Publikum ropte og skrek, og ba meg løpe videre. Jeg lå jo tross alt an til ny verdensrekord. Men jeg nærmest kommanderte Jack, til å få meg tilbake til hotellet. Jeg nektet å løpe en millimeter til. Hadde det kommet noen med pistol, holdt den mot hodet mitt og sagt “løp videre, eller dø”, så hadde jeg bedt vedkommede å trekke av. Så sliten var jeg, konkluderte Grete, før hun lo av sin egen historie.

Måten hun fortalte det på, innlevelsen, og varmen i det hun formidlet, grep meg på en underlig måte. Når verdens beste gjennom tidene kunne oppleve en slik smerte, så var det ikke noe sensasjon om det samme eventuelt skulle skje med en middels trent mosjonist som meg.

I dagene fram mot Oslo maraton, virket denne historien enormt motiverende på meg. Jeg fulgte rådene hennes med å løpe del én av løypa roligere enn del to. Det endte med ny personlig rekord, nesten ti minutter under målsettingen om å løpe på 3.30.

Under løpet tenkte jeg mye på Grete Waitz, den smerten hun åpenbart bar på gjennom sykdommen, og hennes fantastiske måte å inspirere andre på. For det handlet aldri om de store triumfene hennes, men heller hennes enkle måte å nærme seg de små og nære tingene på.

For det er ofte sånn det er. At det er de små tingene som skiller de aller største fra de store.

En mann uten ære

Først blir man bare forbannet. Men dagen etter Andrus Veerpalu endelig sitter fast i dopingfella, er jeg bare glad. Faktisk uendelig glad. På vegne av konkurrentene, og på vegne av en idrett jeg er oppriktig glad i. Sånn sett er det en lettelse å få avslørt og kastet ut “pakket”.

I tolv år har jeg vært tett på langrennsmiljøet som journalist. Veerpalu har vært en av utøverne som har vært med hele veien. Og før hvert eneste mesterskap har mumlingen, og de mistenksomme blikkene tiltatt. I dopingmesterskapet i 2001, ble finnene tatt, mens Veerpalu snøt Frode Estil for gullet på tremila med et fattig tidel. Allerede den gangen gikk ryktene. Og de ble forsterket i OL året etterpå, da Per Elofsson, den desidert beste langrennsløperen det året, ble knust av Veerpalu på 15 kilometeren. Elofsson uttalte at han “undrer på hva esterne har i grøten på morgen”. Mannen som i neste løp fikk ødelagt karrieren da han prøvde å henge på den ihjeldopede Johan Mühlegg i den tynne amerikanske lufta rett nord for Park City, hadde nok rett i sine mistanker.

Etter gårsdagens avsløring, er jeg sikker på at Veerpalu har dopet seg hele tiden. Mannen har vært en konsekvent mesterskapsløper, som til tider har vært hjelpesløs i verdenscupen. Det er nettopp det som skiller ham fra rene skiløpere som Cologna, Hellner og Petter Northug. De tre leverer jevnt bra gjennom hele sesongen, og viser innimellom svakheter som kommer fra naturlige formsvingninger. Det har Veerpalu aldri gjort.

Før VM i Val di Fiemme, skrev jeg en sak i Dagbladet (min tidligere arbeidsgiver) om Veerpalu. Den omhandlet måten nasjonen vernet om sin største idrettshelt. Han ble lønnet av staten, og hyllet, til tross for at han sov i en glasskuppel tilført oksygen, for å simulere høyde. Dette er en mann som har vært åpen om alle gråsonene i sin oppladning, har lagt treningsleirer før mesterskap til Armenia, ja, nærmest gjort alt det gale i forhold til å bli mistenkt for doping. Likevel har han vært tiljublet som Estlands største helt. Fire ganger har jeg selv vært til stede i Otepää, og opplevd den vanvittige dyrkingen av ham. Senest i vinter, sprengte esterne lydmuren da han gikk inn til en plass blant de ti beste i verdenscupens hardeste løyper. Selvsagt vil en mann gjøre alt i sin makt for å oppleve en slik dyrking. Selvsagt vil han dytte grenser. Men etter i går, tror jeg ikke en dritt på at han greid det med lovlige midler. Like lite som jeg tror på kappgjengeren Eirik Tysses forklaring på sabotasje da han ble tatt, så tror jeg på Veerpalus krokodilletårer. Jeg er bare sinnssykt glad for at de som jukser blir tatt. Gjerne med buksene langt nedpå anklene.

I historiens lys er det noen idrettsprestasjoner som blir større enn andre. Bente Skaris smadring av de EPO-sprengte russiske damene Lazutina og Danilova på 10 km klasisk i OL 2002, står for meg som den kanskje aller største bragden. Etter avsløringen av Veerpalu tenker jeg tilbake på tremila i Val di Fiemme i 2003. Fem kilometer før mål, sprengte Veerpalu feltet, og gikk fra i front i de blytunge bakkene i Dolomittene. Thomas Alsgaard tok da egenhendig grep, tok kommandoen i feltet, og gikk inn Veerpalu. Deretter satte han fart i bakkene ned mot mål, fikk med seg Frode Estil og Anders Aukland, som heldigvis knuste esteren i spurten. I dag er jeg ikke i tvil om at Veerpalu også den gangen var dopet, noe som gjør Thomas Alsgaards råe løp, enda råere. I ettertid har Alsgaard sagt at han neppe har vært i bedre form enn akkurat den dagen. Faktisk i så god form at han slo en juksemaker.

For Veerpalu blir etter dette, stående igjen som en mann uten ære for meg.

Ville avsløre, ble avkledd

Dagens pressekonferanse der Northug-boka “Jakten på dyret” ble lansert, er det pinligste jeg har sett i min tid som journalist. Og bare så det er sagt. Jeg har vært på mange pinlige pressekonferanser. Så det er bare å gratulere Otto Ulseth med den noe tvilsomme hedersprisen.

Det eneste kapittelet i boka med nyhetsverdi omhandler dramatikken rundt Petter Northug jr.s ski under OL. Flere tabber i smørebua, kostet trolig Mosvik-gutten to medaljer i starten av mesterskapet. Bråket ble behørig omtalt i samtlige medier der borte, deriblant TV2, der undertegnede selv laget tre saker på dramatikken i smørebua.

I boka “Jakten på dyret” kommer Otto Ulseth med “avsløringen” om at pappa John Northug, gjennom Bjørge Stensbøl, og skisliper Ola Stuveseth, reddet OL med å få et par ski ut av smørebua, mot langrennsledelsens vilje. Det er en fantastisk historie. Så god at hvis den stemte, trolig hadde fått konsekvenser for jobbene både til smøresjef Knut Nystad, og sportssjef Åge Skinstad. Problemet er bare at den ikke stemmer. Istedet for å skrive nært og tett om dramatikken rundt smørebommene, tyr Ulseth til en forhastet konklusjon, eller rein løgn, for å lage en mer dramtisk versjon av virkeligheten.

Ulseth har lang erfaring som journalist og kommentator. Men etter å ha vært i fotballen noen år, så kan man jo bli fristet til å tro at den blide trønderen har blitt infisert av løgnkulturen i den bransjen. Ingen lyver mer, og oftere i media, enn fotballtrenere. Og dessverre så ødelegger denne løgnen i “Jakten på dyret”, troverdigheten til Otto Ulseths historie om Petter Northug. Hvis en forfatter helt åpenbart ikke tar seg bryet med å dobbeltsjekke viktige fakta med alle involverte parter i omtalen av en kontroversiell sak, så er det bare en ting å si; God natt!

På pressekonferansen var det bare Ulseth selv som fikk stille spørsmål til Petter Northug jr. Ingen av dem omhandlet smøredramaet i OL. Spørsmålene Northug fikk, var platte, uinteressante, og uten nyhetsverdi.

At Ulseth ikke kan intervjue folk er nå så sin sak. Men at han som gammel pressemann, drar hovedpersonen opp på et podium uten å la journalistene i salen stille spørsmål, er i beste fall idiotisk. Northug jr. sa jo selv at han ikke hadde lest boka. Og hvis det var en person som kunne ha bekreftet Ulseths røverhistorie fra Vancouver, så var det det Petter selv. Men grunnen til at det ikke skjedde, var selvfølgelig at forfatteren visste at han har blitt avslørt i løgn av journalister som kjenner langrennsmiljøet langt bedre enn han selv. Med tanke på at Northug jr. så sliten og medtatt ut etter en lang høydesamling, og bestemors begravelse tirsdag, så burde han aldri ha vært der. Jeg fikk vondt av å se han sitte der, og snakke om ei bok som allerede før den er gitt ut, blir avslørt som løgnaktig og uetterettelig.

Otto Ulseth ville avsløre, men endte altså opp med å bli avkledd selv. Når han i et intervju med TV2 avleder spørsmål rundt sin egen løgn med at vi heller burde bruke energi på å finne ut hvem som drepte Kennedy og Palme, da er parodien fullendt for meg.

Jeg skal gi Ulseth rett i en ting. Northug jr. er en “hundreårsbølge” i langrennssporten. Fenomenet fra Framverran i Mosvik har gitt meg mange sinnssyke idrettsopplevelser, og jeg har aldri opplevd en så fokusert og kynisk idrettsutøver som han. Siste bok er ikke skrevet, og siste ord er langt fra sagt om denne unike idrettsmannen. Heldigvis.

Men forhåpentligvis siste bokstav fra Otto Ulseth.

Som man roper i skogen

Idrettsforbundets generalsekretær, Inge Andersen, har de siste ukene holdt fanen sin høyt i den pågående verdidebatten innen norsk idrett. Det skal han ros for. Men jeg vil anbefale den blide bergenseren å velge sine slag på en litt smartere måte.

I går benyttet Andersen muligheten til å refse oppførselen til norske fotballtrenere, i forbindelse med lanseringen av Kronprins Haakons Global Dignity-day, som idrettsforbundet skal være en del av. Det var betimelig, og presist. Dessuten har jeg sans for at idretten involverer seg i det unike prosjektet til kronprinsen. Haakons visjon er at ungdom skal ha en større bevissthet rundt verdighet, og hva som gjør både en selv og sine nærmeste venner, lagkamerater, og kolleger, til bedre mennesker. Her har idretten en viktig funksjon, fordi den er så sosialt oppdragende.

Det er viktig at idrettens toppledere gjør ord til handling. Det hjelper ikke å ha et sett med verdier skrevet på et papir, uten at det følges opp med eksempelets makt. Derfor må Inge Andersen og hans likemenn være tydelige når det oppstår episoder, både av positiv og negativ art.

Dessverre synes jeg Andersen gjør seg kraftig bort i debatten rundt Petter Northug jr.s sponsorat med Red Bull. På en sponsorkonferanse i Oslo, i månedsskiftet, framsto Andersen mer som en gammel bitter dinosaur, enn en visjonær og klartalende leder, i verdispørsmålet. Generalsekretæren kritiserte den østerrikske leskedrikkprodusenten for å være kynisk i egen vinning, uten tanke for fellesskapet, i sin sponsorstrategi. Og begrunnet det med at de bare var ute etter å sponse enere, og ikke forbund – og dermed fellesskapet. Og han gjentok det han tidligere har sagt, at han ser på Red Bull som “blandevann for sprit”. Det sier seg selv at et slikt utsagn i beste fall er tøv.

Hvordan vil Inge Andersen forsvare at Coca-Cola er en av verdens største sponsorer for idrett, deriblant OL? Spør du en bartender ved hvilket som helst utested i verden, så tror jeg konklusjonen vil bli at det selges mer Cuba libre (rom & cola), enn Vodka Red Bull. Personlig drikker jeg gjerne en White Russian når jeg en sjelden gang er ute på bar, uten at det kan falle meg inn å beskylde TINE for å være leverandør av blandevann, for den lille dæsjen med fløte som brukes i den drinken.

Andersen taper troverdighet med slike utspill. Og jeg synes idretten heller bør fokusere på hvordan man kan utvikle sponsoratene inn i en ny medievirkelighet. For samtlige nasjonale norske medier, er det stjernene som er interessante 90 prosent av tiden. Petter Northug jr. er den viktigste årsaken til at langrenn aldri har vært mer populær blant sponsorene. Og da er det bare rett og rimelig at han selv får være med å definere hvordan han skal profileres. Jeg ser ingen grunn til at dette ikke er forenelig med god etikk. Og for å ta Red Bull i forsvar, så sponser de flere norske ekstremsportutøvere, som idretten selv ikke har vært i stand til å hjelpe fram. Det bør være et like stort paradoks for Andersen, som at Northug jr. får drikke av boksen med den røde oksen etter målgang i verdenscupen. Min påstand er at alle firmaer som er med og sponser idretten, er der med ett mål for øye. Og det er å få mest mulig eksponering, og at mediaomtalen er så positiv som mulig. Der er ikke Red Bull verken bedre, eller verre enn andre.

Jeg vet ikke om noen bransje som er mer kommersiell enn idretten. Og den viktigste verdijobben Andersen & Co kan gjøre, er at man ikke blir slaver for pengemakta. Hvor er verdisnakket rundt forbundenes egen integritet? Det ene året selger de bananer, det andre året selger de gravemaskiner, eller våpen og ammunisjon.

I min bransje operer vi smått ironisk med begrepet “bransjehore” om journalister som vandrer fra bedrift til bedrift, i ulike jobber. Den typen “horeri”, er mer dagligdags i idretten. Og her ligger det utfordringer på idrettens troverdighet, som bør tas på alvor.

Som man roper i skogen, får man svar, heter det i et gammelt ordtak. Jeg synes Inge Andersen er tøff som tar verdidebatten på alvor. Og jeg håper han forblir synlig hver gang den dukker opp i media. Men han bør passe seg litt for hva han sier.

Har Skinstad fått solstikk?

PS! Jeg vil bare si det før jeg begynner denne bloggen. Langrennssjefen Åge Skinstad er en av de mest folkelige, og hyggeligste lederne i norsk idrett. Senest lørdag hadde jeg helt tilfeldig gleden av å møte den blideste mannen fra Gjøvik på Sognsvann, der jeg var en av mange trimmere som fikk servert sportsdrikk av sportssjefen etter endt markatur. Som et ledd i langrennslandslagets folkelige smøretrailer-turné, der målet er å bringe skifolkets verdier ut til det norske folk.

Dagens hovedoppslag i VG, står derfor i grell kontrast til alt jeg innbiller meg at både Skinstad og langrennslandslaget står for.

– Petter Northug jr. skal ikke skrive en eneste autograf under VM. Det håper jeg folk forstår blir umulig, sier Skinstad, tydelig printet i svart på rosa.

Det er lett å bli flåsete når man skal kommentere et slikt utsagn. Og jeg klarer ikke å dy meg heller. En god kollega av meg, oppvokst på Hamar og med bart, konkluderte med at man kanskje ikke kunne vente seg bedre av en mann fra Mjøsas skyggeside. Med en slik metafor som grunnlag, er det nødvendig å spørre seg om hvordan en mann fra Mjøsas skyggeside har greid kunststykket å pådra seg solstikk?

Jeg forstår at Skinstad bekymrer seg over totalbelastningen på Petter Northug under VM. Mest sannssynlig blir han objekt nummer én for alle norske journalister, og alle blant publikum. Likevel ser jeg ikke poenget med å gå ut å si at vår største stjerne ikke skal skrive en eneste autograf under VM, et arrangement som kommer til å bli den største folkefesten i norsk idrett siden Lillehammer for 16 år siden.

For det første er det ingen som verken forlanger, eller tror at Northug jr, skal bruke mye av tiden sin på å skrive autografer. Så jeg blir litt bekymret når sportssjefen går ut så knallhardt, og legger begrensninger på vår tids største folkehelt i skisporet. Da bryter han med god folkeskikk og kotyme, både i norsk idrett og i norsk offentlighet. Statsminsteren skriver aldri mer autografer enn under valgkampen. Og hvor mange hender klemte ikke Barrack Obama før han ble valgt til president i USA? Det hører med til jobben, akkurat som litt autografskriving hører med til Northugs jobb etter han har gått skirenn.

Skinstad burde tatt også seg en tur til Tour de France, verdens hardeste idrettskonkurranse. Der er verdensstjerner langt over Northugs kaliber, tilgjengelige for både presse og publikum på en helt annen måte og skala, enn det Petter Northug jr. noen gang har vært utsatt for. I sykkel er nærkontakt med folket selve grunnpilaren for sportens popularitet. Akkurat på samme måte som den er det i norsk langrenn. Det vil definitivt ikke skade Northug å skrive en og annen autograf under VM. Å hevde det er vanvidd. Faktisk tror jeg at han heller kan ha godt av det, treffe folk, se dem i øynene, og kjenne litt av euforien som vil være der på nært hold. Det vil gjøre vår største stjerne enda bedre i sporet.

Jeg føler at vi med denne uttalelsen er i kjernen på det som kanskje er det eneste problemet med Skinstad som leder for langrennseliten. Sportssjefen har enkelte ganger, i sin høyst forståelige iver etter å beskytte Northug, heller oppnådd å gjøre ting vanskeligere enn nødvendig for sin største stjerne. Og jeg er overrasket over at Skinstad, som en av folkets menn, stadig går i samme fella.

Jeg kjenner ingen idrettsutøvere som takler oppstyr, folk, liv og røre, bedre enn Petter Northug jr. Han trenger ingen som overbeskytter han. Og jeg forundrer meg over at sportssjefen føler behov for å statuere det motsatte i landets største avis. Dette er nemlig ingenting å bekymre seg over. Northugs omgang med publikum i Kollen vil regulere seg selv. Hvis han skal bli fotfulgt av folk som passer på at han ikke skriver en eneste autograf, blir det bare parodisk. Alle forstår at tilgangen på våre stjerner blir begrenset under et VM. Alle respekterer det. Så hvorfor gå ut å lage et så stort nummer av det?

Forrige uke hadde jeg gleden av å treffe Petter Northug på høydesamling i italienske Livigno. Det gledet meg å se, og høre, at han er på vei inn i det han selv definerer som “bobla”. Det vil si den modusen han går inn i når konkurransesesongen starter, og der han blir mer og mer fokusert på det han skal gjøre under mesterskap. Ingen takler dette bedre enn Petter selv. Men jeg garanterer at han sjøl ALDRI har tenkt tanken på at han skal slippe å skrive autografer under VM.

For kjenner jeg han rett, kommer han til å gjøre det. Uansett hva Åge Skinstad måtte mene. For Petter Northug jr. gjør alltid som han vil.