Dan is the man – i Toppserien

Sju serierunder er allerede unnagjort i en rekordtravel Toppserie-sesong og innen denne uka er omme rekker lagene jammen å spille både runde åtte og ni. Og i en liga der Trondheims-Ørn klarer poeng mot Stabæk, men taper for “lillesøster” Kattem, der verken Team Strømmen eller Arna-Bjørnar ser ut til å klare å stabilisere seg på sitt høyeste nivå og Røa allerede har avgitt flere poeng enn i hele 2008, er det et ungt og annerledes Kolbotn som imponerer og overrasker aller mest.

Jeg var positiv til ansettelsen av Dan Eggen fra første stund. Ikke fordi jeg vet så mye om hans kvaliteter som trener, men det er alltid befriende at noen kommer inn med nye idéer og inspirasjon fra andre fotballkulturer. Dessuten er Dan Eggen en profil og en landslagslegende som tilfører Toppserien, om ikke akkurat glamour, så i hvert fall et navn som litt flere enn tribunesliterne på Sofiemyr kjenner til. På samme måte som da Frode Olsen trente Klepp.

Samtidig hadde jeg ikke særlig tro på Kolbotn som medaljekandidat før sesongen. Å tippe Dan Eggens jenter i sjiktet bak de 3-4 beste føltes rasjonelt med tanke på at laget ble nummer fire forrige sesong og at to nåværende (Solveig Gulbrandsen, Trine Rønning) og to tidligere landslagsspillere (Cecilie Berg-Hansen, Kristin Blystad Bjerke) forsvant fra klubben. Tomrommene skulle stort sett fylles av spillere med liten eller ingen erfaring på toppnivå. Samtidig skulle det nye trenerteamet få aksept for sine nye idéer, ny formasjon og spillestil skulle få tid til å sette seg.

Det har gått imponerende kjapt. Og tabelltipset mitt er (foreløpig) gjort til skamme.

Kolbotn har slått Arna-Bjørnar, Team Strømmen og Røa. Isabell Herlovsen har fått en ny vår og leverer drømmescoringer i nesten hver runde. Og spillere som Mari Stavne, Anja Sønstevold og Camilla Christensen presterer på høyt nivå. 3-0-seieren på Røabanen ga kanskje et misvisende bilde av selve kampen, men det er tre nye poeng ingen kan ta fra Kolbotn. Og det er ikke bare lov å ligge lavt, stenge sitt eget bur og være effektive i andre enden av banen. Det er faktisk ganske smart også.

Jeg tror ingen i Kolbotn-leiren tar av etter sju serierunder. Samtidig kommer kampene så tett og så mye av kampprogrammet skal gjøres unna før den rekordlange sommerferien, at et lag som er i flyten i mai kan skaffe seg et meget solid utgangspunkt for en god tabellplassering også til slutt.

Holder det til medalje for Kolbotn? Det er jeg fortsatt ikke sikker på. Litt mer vet vi etter den TV 2-sendte kampen mellom Kolbotn og Stabæk søndag 7.juni.

Starten på en epoke

For første gang har en klubb lag i øverste divisjon både på herre- og kvinnesiden samtidig. Vi som var til stede på Nadderud stadion 2.påskedag hørte suset fra historiens vingeslag.

Stabæk mot Røa var en toppkamp før en eneste serierunde var unnagjort. Og jeg tror fortsatt det kommer til å være en toppkamp når de samme lagene møtes i den aller siste runden i høst. Riktignok kan serien på det tidspunktet allerede være avgjort, det spiller ikke så stor rolle.

Trenere vil alltid finne noe å sette fingeren på; rytme som mangler, eller ballføreres gale valg, at man spiller på første bevegelse i stedet for den andre. Eller tredje. Men jeg støtter meg til nåværende ekspertkommentator, tidligere serievinnende Kolbotn-trener Aksel Bergo, når jeg påstår at dette var en kvalitetsmessig meget god Toppserie-kamp. Så får gutta på puben si hva de vil. (Jeg har kommentert sprangridning i hine hårde dager, det er ikke så mye som biter på meg lenger.)

Men det som imponerte enda mer enn spillet, var trøkket fra Stabæk Support på tribunen. Jeg tror de digget å være tilbake på Nadderud, arenaen der klubben feiret sin største triumf i fjor høst.

Som kommentator er rammen, stemningen og intensiteten på tribunen noe som løfter dine egne prestasjoner. Det vi kaller kontentum, arenalyden, er en venn i øreklokkene. I Toppserien, litt for ofte, en venn du en gang kjente, men som du nå har mistet. Jeg har aldri opplevd en Toppserie-kamp der supporterne synger et kvarter før avspark og stort sett holder det gående i 90 minutter. Og vel så det. (Stabæk-jentene var på vei inn i garderoben da unison sang “feige jente, feige jenter” tvang dem tilbake for å takke fansen. Hvem skulle tro at supportere kunne ha en oppdragende funksjon?)

Jeg er sikker på at spillerne, både på Stabæk og Røa, merket det samme som meg. For ikke å snakke om dommertrioen. Dette var noe helt nytt. Og dette er den retningen vi vil gå i.

Så er det ikke sikkert at like mange vil komme tilbake når motstanderen ikke er like navngjeten, når rivaliseringen ikke er like opplagt som mellom to lag på hver sin side av Lysakerelva. Men jeg tror at Stabæk vil forbedre sin egen publikumsrekord i løpet av sesongen. Kanskje flere ganger. Kanskje allerede på søndag. Vi ser ute i Europa at en rekke klubber har topplag innenfor flere idretter og for begge kjønn. Barcelona er kanongode både som fotball-, basket- og håndballag, mens Olympique Lyonnais har fotballag i ypperste europeiske klasse både på herre- og kvinnesiden.

Det er ikke sikkert at sammenslåing med en Tippeliga-klubb er veien til evig lykke for alle lag i Toppserien. For eksempel tror jeg at nettopp Røa er i stand til stå støtt på egne bein, gjennom dyktige ledere og en tydelig filosofi både sportslig og sosialt.

Men du og du som jeg gleder meg til Team Strømmen blir LSK, og Norges beste supportere Kanari-fansen møter Stabæk-supportere med ett års lengre erfaring fra kvinnefotballen, til TV-kamp og sesongstart i Toppserien neste år.

Slik ender Toppserien 2009

Fordelen med å være kommentator er at man kan framsette skråsikre spådommer, og sjelden bli stilt til ansvar for det. (Jeg kan jo bare slette denne bloggen når det nærmer seg november…) Her følger uansett mitt forsøk på å forutse hvordan Toppserie-tabellen 2009 ser ut etter 22 serierunder, basert på en klype innsikt, en teskje magefølelse og et toppet målebeger kvalifisert(?) synsing.

1) STABÆK
For første gang i historien har en klubb eliteserielag på både herre- og kvinnesida samtidig. Om Stabæk forsvarer Tippeliga-gullet er kanskje tvilsomt, men sjansen er stor for at de blaa tar Toppserie-gull i første forsøk. Laget er ubeseiret i vinter, og den tidligere Asker-stallen, som sikret bronsemedaljer i fjor, er styrket med Trine Rønning, Solveig Gulbrandsen, Maiken Pape og Kristy Moore. To norske landslagsveteraner, en dansk landslagsspiller og 2008-sesongens toppscorer i Toppserien. Rutinerte Jan Aksel O. Odden har et luksusproblem på topp når Melissa Wiik er tilbake etter skade. Ideelt kunne man kanskje ønsket seg ytterligere én forsterkning – i det bakerste leddet, men anvendelige Trine Rønning kan selvsagt bekle både back- og stopperplass, selv om hun får ut enda mer av potensialet sitt lenger fram i banen. Lite spørsmålstegn ved keepersituasjonen i øyeblikket, der skader på både Hjelmseth og Lofthus kan tvinge en utespiller til å ta opp hanskene i seriepremieren, men dette laget bør uansett være godt som gull!

2) RØA
Dobbeltmesterne fra 2008 er neppe et dårligere lag i år, men er det nok til å hamle opp med “Los Galacticos” fra andre siden av Lysakerelva? Jeg tror ikke det. Stallen er noe tynnere enn i fjor og at kaptein Karin Bredland har gitt seg er et tap. Dessuten var amerikanske Sarah Huffman enormt god i andre halvdel av fjorårets suksessesong, nå spiller hun for Washington i den nye proffligaen på andre siden av dammen. Camilla Huse er en ny venstreback i landslagsklasse og Elise Thorsnes har potensial til å være den spisstypen Røa har savnet, men toppscoreren fra 2006 har slitt med skade i vinter. Toppseriens desidert beste backfirer (eller treer, når de måtte velge det).

3) TEAM STRØMMEN
Sølv og cupfinale i fjor. Hege Riise valgte ny jobb som assistenttrener for det amerikanske landslaget, mens tidligere Strømmen-trener Janne Jansson er tilbake i Toppserien. Har mer eller mindre same spillerstall, selv om Ella Masar, i likhet med Huffman, har forsvunnet til WPS. Skrekkelige resultater i vinter, men det tok seg opp på La Manga. Hører til blant et kobbel av lag som kjemper om tredjeplassen.

4) ARNA-BJØRNAR
Fire poeng bak bronse i fjor. Har mistet Thorsnes, men har en rekke fremadstormende spillere som Mjelde, Walde og Ryland. Madeleine Giske tilbake etter langvarig skadeavbrekk. Viste potensial da de spilte 2-2 mot Røa på La Manga. Landslagskeeper Erika Skarbø er ute i lengre tid, men klubben viste en handlekraft man ikke alltid ser i Toppserien da den hentet Nigerias OL- og VM-målvakt Precious Dede. Kjappe kantspillere og Norges beste venstrefot i Stine Andreassen.

5) TRONDHEIMS-ØRN
Pilen har pekt nedover etter at laget på mange måter overpresterte med seriesølv i 2006. (De fulgte Kolbotn helt til døra den gangen.) Forsvarssjef Følstad er borte, men den tidligere spissen Solfrid Andersen blir stadig bedre på stopperplass. Jevn kamp på keeperplass mellom U23-landslagets Barli og mer rutinerte Bye. Kristin Lie bør være en målgarantist. Fugelsnes dessverre ute i lang tid med avrevet korsbånd. Den tidligere landslagskjempen Gøril Kringen må bevise at både hun og jentene har lært etter den nesten katastrofalt svake 2008-sesongen. Flere spillere kan få sitt gjennombrudd i år, og hvis de får det samtidig kommer Ørn til å bli gode.

6) KOLBOTN
I tillegg til å sørge for bedre musikk i Kolbotn-garderoben, har Dan Eggen en formidabel jobb foran seg når det gjelder å gjøre Nye Kolbotn til et lag som kan ta poeng fra de beste. Cecilie Berg-Hansen, Kristin Blystad Bjerke, Solveig Gulbrandsen, Trine Rønning, lista over spillere som er borte fra forrige sesong er lang som et vondt år. Samtidig betyr en ny trener en ny måte å spille på. Colombo Nilsen er på vei tilbake etter skade, men det er tøff kamp om plassen mellom stengene etter at klubben hentet islandske Thora Helgadottir. Ungt og lovende, men noe nonchalant stopperpar. Isaksen kan få sitt store gjennombrudd denne sesongen, mens mye offensivt ansvar hviler på Herlovsen.

7) KLEPP
På mange måter har jeg lyst til at Klepp skal lykkes enda bedre. Det jobes utvilsomt godt med rekrutteringen på Jæren, klubben er godt representert på aldersbestemte landslag og var i NM-finalen for junior i fjor. Men læringskurven kan bli vel bratt når Ane Stangeland Horpestad, Aina Danielsen, Lene Espedal og Silje Thorsen legger oppe samtidig. Finske Petra Vaelma er hentet inn for å fylle stopperrommet etter legenden Horpestad. Klepp omtales ofte som “ekle” å møte, i betydningen at de sjelden gir ved dørene. Kommer til å ta bra med poeng hjemme. Ble nummer seks i fjor, men var ti poeng bak femteplassen.

8) KATTEM
Bygger videre på den samme spillergruppa som i fjor endte på en 9.plass, men med ny trener. Kjetil Fosse kommer fra stilling som spillerutvikler i Odd Grenland, og får ros av Kattem-jentene for å være en inkluderende trener som er flink til å følge opp hver enkelt. Ny i trenerteamet er også Steinar Sørlie, den tidligere Tippeliga-målvakten skal følge opp Kattems keepere, et ofte forsømt område i Toppserien. Mørkved en klar forsterkning, mens Katrine Andresen kan ta ytterligere steg mot a-landslaget. Kattem var klart bedre enn både Sandviken og Amazon på La Manga og har i det hele tatt levert en god oppkjøring. Ikke umulig at de kan bli bedre enn nummer åtte heller.

9) FLØYA
Kristy Moore scoret 22 av Fløyas 41 mål i Toppserien i 2008. Hvem skal erstatte henne? Klubben har slitt med å følge opp bronsemedaljene fra 04 og 05, og jeg tror de skal slite med å havne på øvre halvdel denne sesongen også. Mister keeper Vesterbekkmo i starten av sesongen, men har fått en rutinert trener i Trine-Lise Andersen. Lang bortereise for motstanderne, og i Toppserien kan ikke klubbene alltid ta seg råd til å reise opp dagen i forvegen. Det betyr noen poeng ekstra til hjemmelaget på Alfheim.

10) SANDVIKEN
Suveren 1.divisjonsvinner. Har som mange andre Toppserie-klubber en ung stall, men har samtidig en kultur for topfotball på kvinnesiden. Det kommer selvsagt til å handle om å berge plassen. To tap mot beskjeden motstand på La Manga gir muligens grunn til bekymring.

11) AMAZON GRIMSTAD
I skrivende stund er det ikke endelig avklart hvorvidt Amazon må starte sesongen med minuspoeng, men jeg tror uansett 2009 blir en kamp for Toppserie-tilværelsen. Bjelland, Knutson, Dovland og Nwajei er borte, nykommerne er lokale ungjenter. Har tapt samtlige treningskamper mot Toppserie-motstand i vinter. Det finnes for all del gode spillere her, som kaptein Sannæss, finske Salmén og nigerianske Mmadu, men svekket spillerstall kombinert med en vanskelig økonomisk situasjon og muligens minuspoeng gjør at dette blir en svær
t tøff sesong for amazonene.

12) FORTUNA ÅLESUND
Rykket opp med minst mulig margin, rykker ned igjen med god margin. Har en erfaren trener i Svein Slinning, men spillerstallen har, med et par unntak, null Toppserie-erfaring. Og klubben har fått erfare at det ikke er lett å lokke meritterte spillere til Ålesund, selv om de gjorde et oppsiktsvekkende forsøk på å hente landslagskeeper Skarbø tilbake til Sunnmøre. Får en av Toppseriens flotteste hjemmebaner ettersom kampene spilles på Color Line Stadion, men dette laget holder bare ikke Toppserie-nivå.

Landslag på historisk bunnivå

Med tap i årets tre første kamper har det norske kvinnelandslaget tangert et historisk bunnivå. Var ikke de fem landslagsnektende Røa-jentene så enkle å erstatte likevel?

Med “Mr. Frigg”, Per Pettersen, som trener og en 18 år gammel Gunn Nyborg på laget, spilte Norge sine første landskamper i en nordisk turnering i Danmark sommeren 1978. Det endte med tre tap. Siden den gang har det norske kvinnelandslaget i fotball blitt verdensmester (1995), europamester (1987, 1993) og olympisk mester (2000), men vi har aldri tapt de tre første kampene i et kalenderår.

Før i 2009.

Og ettersom regjerende OL-mester USA er neste motstander i Algarve cup, er det tvilsomt om tapsrekken stanser der. Foreløpig ser den slik ut: Sverige-Norge 5-1, Island-Norge 3-1, Danmark-Norge 2-0.

Historisk ble for så vidt 2009-utgaven av Norge allerede onsdag denne uka da vi for første gang tapte en kamp mot våre søstre fra Sagaøya. I følge landslagssjef Bjarne Berntsen er Island mye bedre enn folk tror. Han kan berolige seg med at det norske folk får muligheten til å innse nettopp hvor gode islendingene er når vi møter dem igjen i EM-sluttspillkamp i Lahti i august.

Da bekymrer det meg mye mer at det norske landslaget er dårligere enn folk tror, kanskje dårligere enn spillere, trenere og forbundsledelsen er villige til å innse.

OL i Beijing viste at det norske kvinnelandslaget er kraftig akterutseilt i forhold til de beste nasjonene. At vi slo USA i en merkelig og særdeles lite velspilt åpningskamp endrer ikke noe som helst.

Så, fra en skute som allerede lekker i begge ender, hopper fem Røa-spillere av. Kapteinen Ane Stangeland Horpestad legger opp. Solide Gunhild Følstad gjør det samme. Førstevalget mellom stengene, Erika Skarbø, har pådratt seg en skade som gjør at hun ikke rekker seriestart, kanskje er EM i fare. Og Toppseriens beste spiller, Lise Klaveness, får ikke være med så lenge Berntsen er sjef.

Da Siri Nordby, Marit Fiane Christensen, Lene Mykjåland og søstrene Guro og Marie Knutsen sa nei takk til videre landslagsspill under det nåværende regimet, var reaksjonen fra forbundet støtte til Bjarne Berntsen (jeg har for så vidt sansen for arbeidsgivere som står opp for sine ansatte) og kommentarer i retningen av at “vi skal nok få et godt landslag i framtida også, for det finnes så mange lovende, unge spillere.”

Ja vel? Bring them on!

Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: Skal vi konkurrere på det øverste nivået i internasjonal kvinnefotball, må de beste være med. Kvinnefotballen er i ferd med å få skikkelig fotfeste i stadig flere folkerike, hardtsatsende nasjoner, mens vi som historisk fotballstormakt på kvinnesida er i ferd med å reduseres til en spurv i tranedans.

Bjarne Berntsen har på mange måter en utakknemlig oppgave når han skal forberede dette laget til et EM-sluttspill, men helt uforskyldt er jo ikke situasjonen han har havnet i. Og da er det bare å si seg enig med tidligere Klepp-trener og TV 2-kollega Frode Olsen: Vi er på langt nær noen medaljefavoritt i EM, noe vi med vår tradisjon, våre ressurser og kunnskaper absolutt burde være.

Finanskrise. Igjen.

Finanskrisen rammer nå også Tippeligaen. Ja, såpass alvorlig er situasjonen at Brann går til det drastiske skritt å kutte ut bruken av tidligere Miss Teen-deltakere som VIP-vertinner på stadion. Jeg føler med VIP-ene, naturligvis, men det er neppe et alvorlig skudd for den sportslige baugen. For klubbene i Toppserien, derimot, er tilværelsen en evig finanskrise, helt uavhengig av internasjonale konjunkturer. Og ikke har de VIP-avdelinger hvor de kan kutte kostnader heller.

Forrige uke kunne Agderposten melde at Amazon Grimstad trenger én million kroner i løpet av den nærmeste måneden. Ellers kan det bli aktuelt å trekke laget fra Toppserien. Situasjon er på ingen måte ny for Amazon, som også i løpet av forrige sesong trengte nødhjelp for å håndtere underskuddet de dro med seg fra 2007.

Toppseriens geografiske motpol, Fløya, er i samme båt. Også der mangler de millionen på å lande et såkalt markedsbudsjett på 1,9 millioner kroner. Den totale toppseriesatsingen har et budsjett på 4,4 millioner, i følge Bladet Tromsø, og to av de store sponsorene ville ikke fornye avtalene sine etter forrige sesong.

En Toppserie-trener har fortalt meg at da en av landets beste fotballspillere skulle skifte klubb for noen få år tilbake, var det en forskjell på tusen kroner i måneden som ble avgjørende for hvilken klubb hun til slutt valgte. Tusen kroner i måneden! Tolv tusen i året! Så små er faktisk de økonomiske marginene i landets største jenteidrett, så små er de økonomiske marginene i forhold til å sikre seg en spiller som kan være helt avgjørende for om klubben tar seriegull – eller blir nummer fire. Det er nesten ikke til å tro.

Men på en annen side, riktignok satt litt på spissen: Dersom du ikke har de tolv tusen kronene, så skal du heller ikke bruke dem. Da må du heller slippe landslagsspilleren til rivalen. Eller mer realistisk: Hvis du kun har råd til å lønne treneren 400 000 kroner i året, så skal du ikke gi etter for kravet om en halv million. Og hvis du bare har råd til å utbetale kjøregodtgjørelse til 18 spillere, så skal du ikke hente inn nummer 19 og 20, selv om høyrebacken har tråkket over og ikke kan spille de to neste kampene.

Å bruke penger man ikke har, er økonomisk doping. Det kan i verste fall være ulovlig, da kalles det gjerne å drive for kreditors regning, men først og fremst er det uetisk og fullstendig i strid med god sportsånd. For hva annet skal man kalle det dersom to klubber kjemper for å unngå nedrykk, og den ene klubben henter inn en ny spiss som de egentlig ikke har råd til, men som skyter dem til fornyet kontrakt, mens klubben som utviste god forretningsskikk og balanserte budsjettet sitt straffes med nedrykk? Jeg skal ikke påstå at noen Toppserie-klubber driver eller har drevet for kreditors regning, men jeg synes det er oppløftende at daglig leder i Amazon, Sven-Erik Hansen, trekker parallellene mellom klubbdrift og vanlig forretningsdrift og fastslår at det ikke er grunnlag for drift dersom pengene mangler. Egentlig en selvfølge, men det har det ikke alltid vært for norske idrettsledere.

I januar 2006 ble Asker degradert til 1.divisjon, etter at klubben ikke innfridde de økonomiske kravene til en ny klubblisens. Laget er dermed historisk, som det eneste i Toppserien som har rykket ned mellom to sesonger.

Forresten, Asker er ikke bare historiske, de er også historie. Nå heter laget Stabæk Fotball Kvinner. Midt i finanskrisa fant Ingebrigt & co ut at det kunne lønne seg med et topplag både på herre og kvinnesida, jeg tror nemlig ikke de gjør dette av veldedighet. For i 2009 kan Stabæk vinne seriegull både i Toppserien og Tippeligaen. Og da blir “askerjentene” historiske. Igjen.

Den nye vinen

Den enes landslagsdød er den andres landslagsbrød. Røa-jentenes boikott åpner for en rekke spennende nykommere på det norsk landslaget. Dette er Toppseriens fem beste spillere – uten a-landskamper:

Nasra Abdullah, Team Strømmen:
Nå er Nasra tatt ut til landslagssamling neste uke, og får trolig sin debut i treningskamp mot det VM-klare U20-laget førstkommende torsdag. Hun er allerede historisk som tidenes første med innvandrerbakgrunn på det norske landslaget, men Nasra Abdullah kommer til å markere seg på flere måter de kommende årene. Gode basisferdigheter, godt overblikk og etter hvert en motor som gjør at hun jobber fra 16-meter til 16-meter.

Hedda Strand Garsjord, Røa:
Tidligere angrepsspiller som med hell en omskolert til høyreback på mesterlaget Røa. Slipper sjelden motstanderne forbi seg, og hvis hun gjør det, har hun farten til å løpe dem opp igjen. Vil ironisk nok tjene på at halve startelleveren på klubblaget har sagt nei til Norge; Garsjord er også tatt ut til den kommende treningssamling med landslaget. Høyrebackplassen har vært en liten utfordring for Bjarne Berntsen, nå ser det ut til at Garsjord og Team Strømmens Marita Skammelsrud Lund er de heteste kandidatene til den plassen.

Marthe Braavold Johansen, Røa:
Har virkelig tatt steg denne sesongen. Brukt både som indreløper og midtbaneanker på Røa, men jeg synes hun er desidert best som “sittende”, defensiv midtbanespiller. Alle gode lag trenger ei ryddejente foran midtstopperne, en spiller som vinner baller og slår enke pasninger. Tenk Marcos Senna for Spania i EM. Tenk Makelele. Jenta fra Sandefjord fikk være med til den siste EM-kvalkampen i Russland – uten å debutere. Men den debuten er nok ikke så langt unna.

Siri Nordeide Grønli – Asker:
Ble også tatt ut i troppen til Russland-kampen, på grunn av sene forfall. En av de mest anvendelig spillerne i Toppserien, kan like gjerne operere på backen som på sentral midtbane – og det gjør henne selvsagt nyttig i en landslagstropp.

Katrine Andresen – Kattem:
Klar for U20-VM, men kanskje også snart klar for større oppgaver. Ikke lett å briljere for et relativt svakt lag som Kattem, men ungjenta har vist i flere kamper denne sesongen at hun holder et godt nivå. En playmaker med en følsom venstrefot og godt blikk for spillet.

Ikke til å leve med

Fem spillere fra Norges suverent beste fotballag takker nei til videre landslagsspill. Mens Toppseriens beste enkeltspiller er uønsket på det samme landslaget. Det er en situasjon vi ikke kan leve med.

Og derfor finnes det bare to mulige løsninger på den krisen det norske kvinnelandslaget i fotball nå befinner seg i:

Enten må landslagsledelsen med Bjarne Berntsen i spissen komme spillerne i møte, begge parter svelge noen kameler og de beste spillerne være villige til å bidra for Norge under det nåværende regimet.

Eller så må fotballforbundet finne en ny landslagssjef.

For en ting er sikkert: Når det norske landslaget er i ferd med å bli akterutseilt av de tøffeste konkurrentene internasjonalt, kan ikke kvinnefotballen leve med at de beste spillerne ikke kommer overens med landslagsledelsen. Vi har allerede vært gjennom et generasjonsskifte der spillere som Bente Nordby og Ragnhild Gulbrandsen har gitt seg. Vi trenger å kunne velge blant de beste. Vi trenger Siri Nordby, Lene Mykjåland, Marit F. Christensen og Knutsen-søstrene. Og vi trenger Lise Klaveness. Den tidligere Umeå-spilleren ble avskjediget av Bjarne Berntsen etter VM i fjor. Og jeg kan være enig i at Klaveness for sjeldent viste seg fra sin beste side de gangene hun fikk tillit av Berntsen på landslaget. Men allerede den gang virket det nokså åpenbart at Klaveness-exiten ikke bare handlet om det sportslige. Og den mistanken svekkes ikke akkurat av Røa-jentenes kollektive oppsigelse, der de skriver i pressemeldingen at “vi opplever at det er vanskelig å være seg selv på samling og selv om det snakkes om takhøyde, oppleves den ikke reell for oss.” Er det én spiller som neppe trives uten takhøyde, så er det Lise Klaveness.

Hva hadde skjedd om Åge Hareide først hadde kastet John Carew ut av landslaget fordi han ikke fikk Carew til å fungere like bra for Norge som det spissen viser i Aston Villa? Og hva hadde skjedd om Tarik Elyonussi, Fredrik Strømstad, Brede Hangeland, Bjørn Helge Riise og Kjetil Wæhler deretter sa nei takk til videre landslagsspill? Det ville ikke vært til å leve med. Det ville vært en krise for en liten fotballnasjon. Og da tror jeg ikke NFF ville sittet på gjerdet, slik de signaliserer at de har tenkt å gjøre i forhold til situasjonen rundt kvinnelandslaget.

Jeg opplever Bjarne Berntsen som en trivelig og real fyr, men også en som ikke går av veien for en konfrontasjon. Og han har helt sikkert brukt tid på å lære seg hvordan man håndterer en kvinnelig spillergruppe kontra erfaringen han har som spiller, trener og leder i herrefotballen. Sånn sett er det kanskje ikke tilfeldig at opprøret skjer i Røa-delen av landslagsleiren, for blant Dynamite Girls er smilene så brede og kjærligheten for hverandre så overveldende at det kan irritere vettet av motstandere som attpåtil opplever å bli rundspilt. Muligens opplever de landslagstilværelsen så annerledes at det blir uholdbart.

Heldigvis er det ti måneder til de neste viktige kampene for Norge; EM i Finland i månedsskiftet august/september neste år. Dermed har NFF, landslagsledelsen og spillerne selv tid til å ordne opp.

Kolbotn Rock City

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg satt og så på en såkalt klassiker på SportN denne kvelden: Norge mot Skottland i VM i Frankrike i 1998. En kamp på veien mot det som skulle bli en enda større klassiker en sankthansaften i Marseille. I det norske midtforsvaret, to krølltopper: Ronny Johnsen og Dan Eggen. Jeg hadde akkurat sett den daværende Celta Vigo-spiller Eggen stange unna en ny skotsk langball da det tikket inn en sms om at Kolbotn hadde funnet sin nye trener.

Det var for så vidt ingen stor overraskelse, all den tid Dan Eggen har dukket hyppigere og hyppigere opp på tribunen på Sofiemyr utover høsten. Like fullt må det være godt for et Kolbotn-lag, der profiler som Trine Rønning og Solveig Gulbrandsen selv har sådd tvil om egen fotballfremtid, at i hvert fall treneren er på plass for kommende sesong.

Kolbotn har tidligere hatt suksess med å hente trenere fra andre steder enn det typiske kvinnefotballmiljøet. Peer Danefeld og Aksel Bergo må sies å ha vært lykkelige valg, OL-vinner Pia Sundhage var det ikke, mens Trine-Lise Andersen tross alt skaffet klubben sitt først NM-gull, men ikke klarte å følge opp med nytt sølvtøy denne sesongen.

Eggens utfordring nå blir først og fremst å skaffe seg en oversikt over både eget og andre toppserielag, finne ut hvor nivået ligger og hvor Kolbotn har mest å hente. Og etter min mening er det i offensiv samhandling både i overgangsspillet og i etablert. Den tidligere stopperkjempen må med andre ord rett i angrep. Dessuten: Kolbotn har i utgangspunktet en sterk førsteellever (selv om ytterligere en toppspiller eller to aldri kan skade), men mangler den bredden som særlig Røa har i troppen. Jeg vil tro at klubben kjenner sin besøkelsestid og at et brev adressert til Asker allerede er poststemplet . I fotball er den enes død som kjent alltid en annens brød.

Mens landslagskameratene gikk videre til sportsdirektørjobber i ymse norske klubber, valgte Dan Eggen å gjøre en innsats som rockemanager ved siden av studier på Blindern. Et særdeles sympatisk karrierevalg, spør du meg. Og det sier i hvert fall noe om Eggen som person, om en annerledeshet som et ellers traust fotballmiljø både hadde og har godt av. Dan Eggen var kanskje aldri den mest profilerte av de norske VM- og EM-heltene, men for Kolbotn og Toppserien må det være strålende å få inn et nysgjerrig treneremne med omfattende fotballkulturell ballast.

Og ikke vet jeg hva slags musikk Kolbotn-jentene liker å spille i garderoben før match, men er de som kvinnelige fotballspillere flest så går det vel i r&b og en og annen Eurovision-slager. De dagene er trolig over. Solveig & co: Ta en titt på Dans opptreden med det amerikanske heavy-metal-bandet Pantera (klikk her). (PS! Dette youtube-innslaget slutter på en småvulgær måte, så er dere advart.)

Rock on, Sofiemyr!

USA håper på Marta – og kanskje Melissa

Denne uka ble 21 amerikanske landslagsspillere fordelt på de sju klubbene som utgjør den nye proffligaen WPS. Nå starter drakampen om brasilianske, tyske og norske spillere.

Den forrige proffligaen for kvinner – WUSA – ble lagt ned i 2003, etter et økonomisk havari som visstnok påførte investorene et totalt tap i størrelsesorden 100 millioner dollar. Flere norske spillere hadde da fått prøve lykken “over there” etter vårt OL-gull i 2000. Det hjalp på interessen å ha slått USA i finalen. I Beijing i år var det amerikanerne som gikk til topps, men ikke uten å ha gått på en stjernesmell mot norske jenter i den første gruppespillkampen. Jeg tipper at de fleste av de 14 norske jentene som bidro til 2-0-seieren i Qinhaungdao fikk navnene sine notert på blokkene til amerikanske klubb- og ligasjefer. Noen av de norske navnene stod forresten der fra før, det avslørte Ian Sawyers, general manager for Sky Blue New York/NewJersey, til TV 2 allerede i vår. Og noe annet hadde egentlig vært merkelig all den tid det norske kvinnelandslaget har vært i verdenstoppen i flere tiår.

Spørsmålet er imidlertid hvor attraktivt det er å forlate Toppserien til fordel for WPS nå. For de beste norske spillerne har den økonomiske situasjonen bedret seg hvert eneste år, og Jenteløftet er fortsatt bare i startgropa. I dag går det faktisk an, for noen utvalgte heldige (og dyktige) Toppserie-spillere å leve av fotballen. Og amerikanerne kommer ikke til å tilby svimlende millionlønninger. Klok av skade fra det forrige forsøket har WPS-sjefen Tonya Antonucci signalisert at de nå skal ha en mer edruelig økonomisk satsing, forankre lagene lokalt og vokse sakte. Sju lag er klare for den første sesongen, med oppstart våren 2009. Ett år senere håper WPS-ledelsen å utvide med tre nye lag.

Kanskje betyr dette at WPS, i hvert fall nå i en oppstartsfase, er mer attraktiv for de nest beste norske jentene, spillere i begynnelsen av 20-åra i ferd med å slå igjennom i Toppserien og i vannskorpa i forhold til det norske landslaget.

Men det finnes selvsagt andre forhold enn bare økonomien som kan virke lokkende: Sportslige utfordringer, muligheten for å kombinere idrett med en god utdanning og sjansen til å oppleve et annet land og en annen kultur. Men blant de norske landslagsspillerne opplever jeg en viss nøkternhet i forhold til hvor god den amerikanske ligaen faktisk blir. De vil gjerne se at WPS faktisk fungerer før de tar flyet over Atlanteren. Dessuten finnes det gode alternativer for norske spillere som vil ut i verden, for eksempel de beste tyske eller svenske klubbene.

Lagidrett i USA er i større grad ligastyrt, og i mindre grad klubbstyrt, enn vi kjenner fra europeisk fotball. Denne uka ble 21 amerikanske landslagsspillere fordelt på de sju WPS-lagene. Ligaledelsen tok blant annet hensyn til hvor spillerne vokste opp og hvilke universiteter de spilte for. Matchvinneren fra OL-finalen, Carli Lloyd, ble for eksempel Chicago Red Stars-spiller. For vår del er det nå den mest interessante fasen begynner. Kommende uke skal det “draftes” to utenlandske spillere til hver klubb. Amerikanernes våteste drøm er Marta, verdens beste kvinnelige fotballspiller, men norske spillere er også høyaktuelle. Jeg vil tippe noen kommer til å få en telefon i løpet av de nærmeste dagene.

Innenfor herrefotballen er “silly season”, tida når overgangsspekulasjonene er på sitt heteste, et årlig høydepunkt for supportere og media. Kvinnefotballen er ikke spesielt plaget av overgangshysteri; sånn sett går vi i hvert fall noen sjeldent interessante uker i møte.

Fart gjør det rette

FL Fart har fått et tøft møte med Toppserien. 15 strake tap og 6-59 i målforskjell sier alt om at laget rett og slett ikke er godt nok.Men det er mye å lære for den som går på trynet også.

For sindige hedmarkinger lar seg ikke stresse nevneverdigav at de risikerer å skrive seg inn i fotballhistorien som et null-poeng-lag, at de tar strakeste veien tilbake til 1.divisjon etter å ha lekt en sommer med de kuleste jentene i gata. Og hvorfor lar de seg ikke stresse? Jo, fordi i Fart vet både ledere og spillere at det på lengre sikt er viktigere å ha fått på plass et strålende fotballanlegg, et anlegg som ikke står tilbake for noe i Toppserien. De vet at det er viktigere å gjødsle grasrota, ta vare på spirene som lover så godt for en senere høst. Og tidligere i høst vant faktiskFart den nye eliteturneringen for Toppserie- og 1.divisjonsklubbenes J16-lag.

Alternativet hadde vært å bruke anleggs- og breddemidler på å lønne fire-fem meritterte spillere som sikkert kunne skaffet Fart de nødvendige poengenefor å overleve i Toppserien. Men hva gjør du da neste år? Og året deretter? Når kassa nærmer seg bunnskrapt og det hverken er midler til anlegg eller spillerutvikling igjen?

– Vi er de siste amatørene, sier Fart-trener Anders Bredesen. Og han sier det ikke forå klage. Han sier det med stolthet. For den som er utviklingsorientert er det læring å hente også fra 0-7-tap for gulljagende Asker. FL Fart som klubb har fått sitt første møte med Toppserien, og står bedre rustet til å takle også de sportslige utfordringene neste gang de får muligheten.

Egentlig skulle laget spilt i 2.divisjon i fjor. I stedet rykket de opp fra første. Det har gått litt fort i svingene, og det er detmulig å se både på enkeltspillere og på laget som helhet. Eller mankan bare kikke på tabellen.

Søndagens kamp mot Asker var tidenes første TV-kamp fra Fartbana, en milepæl i seg selv. Så satser vi på at vi sees igjen i 2010.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.