Category Archives: fotball

Beretningen om et varslet nedrykk

Det er en kald dag i hovedstaden helt i starten av 2008. Inne i fotballstorstua Vallhall er temperaturen mer behagelig, men Ole Bjørn Sundgot ser likevel ut som om han fryser litt der han trekker kragen på den svarte overtrekksjakka lenger oppover halsen. Han setter noen røde plastmarkører ut på kunstgressunderlaget, finner fram fire treningsvester fra en bag. Og deler dem ut. Det holder til halvparten av spillerne. For til denne økta har adeccoligalaget Hønefoss kun åtte mann på plass. I tillegg til treneren, som ikke egentlig er trener, bare midlertidig ansvarlig fordi Kjell Sverre Hansen Wold måtte gå etter en trøblete 2007-sesong. 2008 ser ikke ut til å bli noe bedre. Hønefoss-troppen er tynn fra før og med skadeforfall i tillegg er de ikke en gang mange nok til å spille five-a-side i et hjørne av den gedigne hallen på Oslos østkant. Og serieåpningen borte mot Løv-Ham er ikke så langt unna.

På mange måter begynner historien om Hønefoss BKs opptur – og nedtur – nettopp her. Noen dager senere blir Ole Bjørn Sundgot ansatt som klubbens nye a-lagstrener. Det har for så vidt ligget i kortene en stund, selv om andre kandidater har vært sjekket ut. Men å overta Hønefoss frister omtrent like mye som å overta et varelager med teleksmaskiner. Spillerstallen er tynn, økonomien er vanskelig, byen har ingen spesiell fotballkultur eller historie. Men Sundgot føler seg klar, han har vært spillerutvikler i to år, og han gjør jo egentlig jobben allerede.

I løpet av de to neste sesongene er det mange som stusser over Sundgots suksess som Hønefoss-trener. Det blir en sterk femteplass i 2008-sesongen og året etter ender som kjent med opprykk til Tippeligaen for første gang i klubbens historie. Ole Bjørn Sundgot har riktignok en begivenhetsrik karriere bak seg som spiller, men dette er hans første jobb som hovedtrener. Og han blir ikke sett på som noen fotballfagmann av den typen fotballfagmenn som vi helst ser som trenere her i landet. Men én ting er hva du vet og kan. Én helt annen ting er hvordan du håndterer den jobben du er satt til å gjøre. Sundgot innser sine begrensninger og verdien av å trekke på den kompetansen som finnes hos andre i den lille klubben. Allerede før han er presentert som ny trener, lanserer Sundgot selv kapteinen og klubbveteranen Frode Lafton som en mulig assistenttrener. Sammen med Lafton er det også flere andre av de mest rutinerte spillerne som tar en stor del av ansvaret når Sundgot begynner byggingen av et nytt Hønefoss-lag, et lag som i løpet av bare to sesonger kvalifiserer seg for tippeligaspill.

Spillerstyrt. Et ord som får de fleste trenere til å grøsse, men Hønefoss BK sin opptur i 2008 og 2009 handler om et lag som i stor grad er spillerstyrt, i den forstand at lederne i spillergruppa har sterk innflytelse på hva som gjøres på treningsfeltet og hvordan laget opptrer i kamp. Ole Bjørn Sundgot er ingen autoritær leder og enkeltspillere har kanskje vel så mye påvirkning overfor spillergruppa som helhet, men det en er symbiose som fungerer. Fordi dette er en kameratgjeng, en homogen spillergruppe. Og de får resultater. De rykker opp til Tippeligaen sammen.

Etter tapet for Viking i den sjette serierunden i år får Sundgot fyken. Da hadde en presset styreleder Bjørn Hamborg gitt nok av forvarsler om at treneren hadde alt annet enn tillit. Sundgot var naturlig nok skuffet etter avskjedigelsen og uttalte blant annet at han hadde følt null støtte i den sportslige motgangen og at han fikk for liten innflytelse over hvilke spillere som ble hentet til klubben før debutsesongen i Tippeligaen. Den manglende støtten var åpenbar for alle. Styrelederen virket mer opptatt av å avkrefte at Tom Nordlie var den (neste) rette for klubben. Indirekte bekreftet han dermed samtidig at Sundgots stilling var oppe til vurdering. Og en trener som kun har tillit fra kamp til kamp, skjønner selvsagt hvor dette bærer. Da er resten egentlig en jobb for advokatene.

Men det andre klagepunktet til Sundgot er mer interessant. Sundgot følte han mistet kontrollen over hvilke spillere som ble hentet og hvilke spillere som fikk eller ikke fikk fornyet kontrakt. Før sesongstart ble Hønefoss utropt til en vinner på overgangsmarkedet. Der andre klubber snørte sekken stramt igjen, åpnet HBKs investorer pengesekken for spillere som Kristjan Örn Sigurdsson, Paul Obiefule, Steve Clark, Davy Claude Angan, Erik Hagen, Rune Bolseth og Madiou Konate. Christian Traoré ble også hentet på lån fra svenske Hammarby. Olivier Occean var Hønefoss-ledelsens våte drøm, men han klarte de ikke å lokke til Ringerike. Kaptein Frode Lafton var tidlig ute med å kategorisere Occean som et potensielt katastrofekjøp og advarte mot en klubbledelse som så ut til å ha mistet bakkekontakten etter opprykket. Samtidig fikk en kontinuitetsbærer som Christer Ellefsen ikke bli med klubben opp i Tippeligaen.

Den spillergruppa som tok fatt på Tippeligasesongen 2010 så ganske annerledes ut enn den gjengen som bare noen måneder tidligere kvalifiserte seg for det øverste nivået. Tanken var sikkert å hente spillere med bedre ferdigheter og mer erfaring fra høyeste nivå enn de spillerne som var i Hønefoss fra før. Og det er i utgangspunktet en forståelig tanke. Men: Hønefoss-stallen 2010 var for det første underlig sammensatt med en voldsom overvekt av spillere som i utgangspunktet fungerer best i sentrallinja. Derfor har vi sett Hønefoss i år med fire stoppere i backleddet og fire sentral midtbanespillere i ledet foran. Enda mer ødeleggende var det imidlertid at utskiftingene ble for mange på en gang, det ødela det sportslige fundamentet og det rokket selvsagt med miljøet i spillergruppa. Filosofien som førte laget opp i Tippeligaen var utradert av shoppinggale klubbledere. Muligens kunne det fungert med en sterk, autoritær trener, men det hadde ikke Hønefoss.

Feilene som ble gjort i Hønefoss BK blir enda tydligere når vi tar en titt på hva som ble gjort hos opprykkskollega Haugesund. Årets FKH-lag er mer eller mindre det samme som spilte seg opp i Tippeligaen. Nikola Djurdjic kom til klubben allerede i 2009 og slo ut i full blomst i år, Chris Pozniak har spilt for Haugesund tidligere og Jacob Sørensen ble hentet som en rollespiller med erfaring.

At Hønefoss-spillerne begynte oppkjøringen til 2010-sesongen med ferie som en kompensasjon for lønnskuttet de måtte ta sommeren 2009, gjorde ikke forberedelsene enklere. Og da Madiou Konate ble hentet tilbake fra tyrkisk fotball, brukte klubben mange uker på å få papirene i orden. Konate skrev under for Hønefoss 23.januar, likevel var ikke papirene i orden til seriestart.

Sportslig sett kvalifiserte H&oslash
;nefoss BK seg for spill i Tippeligaen 2010. Administrativt og på ledernivå var de langt fra kvalifiserte da steget opp skulle tas. Noen spillere har blåst ut allerede, og etter den flaue innsatsen i kvaliken ser jeg ikke bort fra at det blir tatt flere knallharde oppgjør på Ringerike.

Å gjøre rett og skjel

Denne bloggen kunne handlet utelukkende om hvor vanskelig det er å forstå hvilken linje Disiplinærutvalget i NFF egentlig legger seg på.

I stedet vil jeg begynne med å gi ros til Disiplinærutvalget for deres ferskeste avgjørelse. Stine Andreassen får spille cupfinale for Røa til tross for utvisningen i sluttsekundene av semifinalen mot LSK Kvinner. For alle i og rundt norsk fotball, for alle som følger kampene fra tribunen eller tv-stolen, er det nemlig ingen selvfølge at fornuften seirer når NFFs ulike organer er på banen.

Vi har kommet dit at en fornuftig avgjørelse er å regne som en gla’sak!

Selvsagt er både journalister, supportere, trenere, ledere og spillere subjektive som bare rakkeren, like ofte mangler vi kunnskap om selve regelverket, men desto viktigere er det jo at avgjørelser i Disiplinærutvalget hviler fjellstøtt på lovverk, presedens og rettsoppfatning. Eventuelt bør NFF engasjere en pedagog som kan forklare oss hvordan tingene henger sammen.

For NFF har en pedagogisk utfordring: At Disiplinærutvalgets avgjørelse i Andreassen-saken ikke var enstemmig, sier egentlig alt. De er ikke enige med seg selv en gang, hvordan kan de da regne med å få aksept hos oss, tenker nok mange i dag.

Ta Makthar Thiounes utvisning i Drammen tidligere denne sesongen. Riddez mente han ble sparket ned bakfra, dommer i samarbeid med 4.dommer mente senegaleseren slo etter svensken. Etter å ha sett situasjonen fra flere vinkler kan jeg ikke etter beste evne skjønne at noe av det stemmer. I verste fall skulle Thioune hatt et gult kort for å hekte opp en motspiller som løp i full fart hjemover. Thioune fikk én kamps karantene, Moldes anke ble forkastet. Den gang uttalte lederen i Disiplinærutvalget at dommerens avgjørelse ikke kunne overprøves; slik jeg oppfattet det fordi det faktisk hadde skjedd en straffbar handling, uavhengig av om denne kvalifiserte til kun et frispark, frispark pluss gult kort eller utvisning. Men: “Two wrongs don’t make one right” og hvordan passer egentlig denne avgjørelsen med avgjørelsen i Stine Andreassen sin sak? Er det lettere å la Røa-spilleren slippe karantene fordi det ville vært “fryktelig synd om hun mister cupfinalen”?

Det er en misforståelse at tv-bilder ikke kan benyttes dersom dommeren har sett og dømt i en gitt situasjon. Og det kunne like gjerne vært Røa eller andres egen videofilm som ble ført som bevis i ankesaken. Disiplinærutvalgets avgjørelse i denne saken betyr i klartekst at de (flertallet) mener dommer Christina Westrum Pedersen gjorde feil.

Det smarteste dommeren kunne ha gjort etter semifinalen, var å strekke armene i været og si: ”Sorry, jeg misoppfattet situasjonen. Når jeg nå ser tv-bildene skjønner jeg at de røde kortene aldri skulle vært delt ut.” Svein Erik Edvartsen gjorde det etter å ha vist ut Bojan Zajic i kamp mot Tromsø i 2008. Da ble det også straks litt enklere for Disiplinærutvalget å konkludere med at serberen skulle slippe karantene.

Og det hadde jo vært interessant å høre mer fra Westrum Pedersen i denne saken, men hun har altså fått munnkurv av dommersjef Rune Pedersen. Ganske oppsiktsvekkende. Når fikk sist en Tippeliga-dommer uttale-nekt? (Da ser jeg bort fra at UEFA påla Øvrebø munnkurv i noen dager etter den famøse CL-semifinalen i 2009.) Her framstår Pedersen senior som en pater familias hjemmehørende i et helt annet tiår.

Christina Westrum Pedersen er en av landets beste kvinnelige dommere. Og om hun ikke allerede er den beste, har hun definitivt potensial til å bli det. Men jeg har også snakket med Toppserie-spillere som mener 29-åringen fra Åndalsnes har et unødig markeringsbehov. Og akkurat sånn så det ut i sluttsekundene av semifinalen på Røa.

I samme situasjon på Røabanen fikk LSKs Dorte Dalum Jensen et like ubegripelig rødt kort. Det er også anket, men jeg kan ikke se at Disiplinærutvalget uttaler seg om saken til den danske veteranen. Også her bør resultatet være ingen karantene.

I 2002 spilte Stine Andreassen cupfinale for Arna-Bjørnar mot Trondheims-Ørn. Heidi Pedersen ble den gang matchvinner for trønderne i det 119. spilleminutt. I fjor ble Andreassen cupmester i sin første sesong som Røa-spiller, men hun ble sittende på benken under hele finalen.

Nå får jenta fra Voss sannsynligvis spille fra start når Røa møter Trondheims-Ørn til cupfinale i Telenor Arena 13.november. Det er det eneste rette.

På gummisåler til VM

Onsdag kveld, litt før klokka åtte, er Norge klare for fotball-VM.

Fotball-VM i Tyskland neste år, altså. For kvinner. Eli Landsems jenter kommer ikke til å rote bort dette etter 1-0-seier borte mot Ukrainia i den første play off-kampen. Og skulle alt gå skeis, får vi en ny mulighet gjennom en play off-play off. Så kronglete er kvalifiseringsopplegget blitt, men glem det, for dette går ikke skeis. Selv om Ukraina deltok i siste EM, vant sin kvalifiseringsgruppe og blant annet har noen spillere i Mesterliga-finalisten fra 2009, russiske Zvezda. Som alle Risk- og Seinfeld-fans vet: ”The Ukraine is weak”. Og i hvert fall et svakere lag enn Norge.

Det norske kvinnelandslaget hører hjemme i VM-sluttspill, vi har vært i alle siden det første ble arrangert i Kina i 1991. Da kom vi til finalen. Og fire år senere gikk vi helt til topps. Det hadde gjort seg med en ny VM-finale. Den spilles forresten i Frankfurt 17.juli.

Kanskje er vi for godt vant med at fotballjentene alltid kvalifiserer seg til mesterskap. Kampen om en VM-billett (og eneste mulighet til å kvalifisere seg for OL i London i 2012) avstedkommer ikke særlig oppmerksomhet her hjemme. Jentene holder på med sitt – og lister seg på gummisåler til Tyskland-VM. Vi i TV 2 har riktignok sendt samtlige av hjemmekampene i kvaliken og vi sender også onsdagens avgjørende kamp mot Ukraina direkte på TV 2 Zebra fra klokken 17.50. Men hvor mange fikk med seg at Maren Mjelde scoret karrierens viktigste mål i Chernigov lørdag ettermiddag? Sannsynligvis færre enn de som så storebror Erik og Brann herje med TIL på Alfheim omtrent samtidig. En god lørdagsettermiddag var det uansett for familien Mjelde.

Den manglende medieoppmerksomheten rundt de norske fotballjentenes VM-play off fikk politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, til å reagere. I hvert fall på Twitter. Litt indignert på jentenes vegne var hun, men ikke nok til at hun selv har tenkt å se onsdagens kamp på Nadderud – eller på tv, kunne hun melde.

Men hvis DU har muligheten til å stikke til Bekkestua, eller benke deg foran tittekassa onsdag ettermiddag, foreslår jeg at du gjør det.

Det er tross alt ikke hver dag vi kvalifiserer oss til VM.

Se Norge-Ukraina på TV 2 Zebra onsdag fra kl. 17.50.

Jenter til å dø ‘a

Dagen etter at Røa toppet The Double med avansement til kvartfinalen i Champions League, og dermed fullførte sin beste sesong noensinne, er det på sin plass å hylle en eksepsjonell prestasjonsgruppe og gjøre seg noen tanker om hvorfor Røa setter alle andre Toppserie-lag i skyggen. I år som i fjor.

Seriegull, norgesmesterskap og avansement i Champions League, alt i løpet av halvannen uke, alt i løpet av fire kamper som fullstendig avgjorde om sesongen 2009 skulle bli en historisk suksess eller en fiasko og nedtur; det er i slike tider en person viser sin karakter og sin støpning. Og det er i løpet av dager som disse et fotballag, med vekt på lag, kan smuldre hen under forventningspresset eller gå opp i en større enhet, ti ganger sterkere enn summen av de enkelte spillerne.

Små marginer? Ja visst. Ett eneste mål til Stabæk i seriefinalen, og gullet ville havnet hos erkerivalen på andre siden av Lysakerelva. En Zvezda-scoring da Røa blottla seg i sluttminuttene av den første åttedelsfinalen, eller da russerne trykket på som verst i returkampen, ville satt en stopper for Europa-eventyret. Og Diana Matheson skulle aldri vært vinket av for offside da hun plutselig var alene med Caroline Knutsen i den 2.omgangen av cupfinalen. Det kunne fort blitt i hvert fall ekstraomganger i Telenor Arena.

Men flaks? Det er bare tapere som snakker om flaks og uflaks i fotball. For i det lange løp får du betalt for den innsatsen du legger ned på hver eneste trening og i hver eneste kamp. Og de beste lagene har marginene med seg. Det er ikke tilfeldig.

Og i Røa-leiren ser det ut til at den ene triumfen utløser en energi som øker sjansen for å lykkes også i neste kamp. Det er ikke metthet å spore etter et nytt seriegull, et nytt cupmesterskap, derimot er gleden over å lykkes så iøynefallende at ingen kan være i tvil om hvor ekte motivasjon kommer fra. Den kommer innenfra, fra hver enkelt bankende Røa-hjerte.

Vi var mange før sesongen som tippet Stabæk som seriemester 2009. Alt annet virket usannsynlig. Ikke fordi de regjerende mesterne hadde blitt så mye dårligere. Men fordi nyskapningen fra Bærum var omgitt av en enorm entusiasme, kunne trekke veksler på tippeligaklubben Stabæks profesjonelle organisasjon og ikke minst fordi det tidligere Asker-laget (i seg selv et ganske slagkraftig mannskap) var forsterket med tre av de mest toneangivende spillerne i Toppserien dette årtusenet: Kristy Moore, Solveig Gulbrandsen og Trine B. Rønning. Legg til den danske landslagsspissen Maiken Pape, og det er kanskje ikke så rart at enkelte i andre klubber hvisket misfornøyde om ”kjøpelag”. For en mer lyssterk stjernehop har vi aldri sett på den norske Toppserie-himmelen.

Og for å være selvrettferdig i ett eneste avsnitt: Det er ganske spesielt at et lag som taper kun én kamp hele Toppserie-sesongen ikke ender opp som seriemester.

Men det koster poeng å spille uavgjort. Røa på sin side tok kun ett poeng mot Stabæk og gikk på en stjernesmell på hjemmebane mot et Kolbotn i full vårblomst. Men jentene fra Oslo vest har vist i flere sesonger at de tar hver eneste motstander på alvor, de virker alltid motiverte enten oppgaven ansees enkel eller umulig, de går sjelden på blemmer mot antatt svakere lag. Og de kan være fullstendig ubarmhjertige: Hvorfor vinne 5-0 hvis det er mulig å score seks, sju eller åtte ganger!

Kontinuitet på både spiller- og ledersiden er et annet stikkord for Røas suksess. Ole Bjørn Edner startet med kvinnefotball i Røa IL for at datteren Kristine skulle ha et tilbud. Begge er fortsatt med, henholdsvis på benken og på banen. Trener Geir Nordby har vært med på hele oppturen, det samme har lillesøster Siri, stolt kaptein da pokalen ble løftet til værs i Telenor Arena forrige lørdag. Og årets lagoppstilling i cupfinalen inneholdt bare to endringer i forhold til startelleveren i fjorårets finale. En slik kontinuitet gjør selvsagt også at spillerne er komfortable i sine roller, sikre på sine relasjoner med nærmeste lagvenninne og trygge på strukturen i laget som helhet. Samtidig har Røa vist at det er mulig å lykkes der selv med en annen historie og bakgrunn. Camilla Huse har levert en fantastisk sesong. Elise Thorsnes har slitt litt mer med å finne seg til rette, men ble tross alt matchvinner i cupfinalen. Og med kvartfinaler i Champions League som en gulrot foran neste sesong, bør det være mulig å holde på det samme mannskapet også i 2010. Hvorfor gi seg nå, Siri og Kristine? Hvorfor dra til USA eller en av de andre Østlands-klubbene når dere kan spille Champions League-finale i Madrid i mai, Lene og Elise?

I resten av kvinnefotball-Norge finnes det nok dem som irriterer seg grønne over at Røa-jentene stikker av med en stor del av den (totalt sett ganske beskjedne) medieoppmerksomheten som blir Toppserien til del. Landslagsnekten under Bjarne Berntsens siste år fikk enkelte til å snakke om bortskjemte vestkantjenter, som ikke tålte å bli stilt krav til. Trener Nordby er visstnok ikke fotballfaglig sterk nok. Og noen tåler rett og slett ikke at Røa-spillerne alltid synes å være så fordømt blide, så overstrømmende hyggelige og koselige.

Den kritikken tipper jeg bare får Røa-spillerne til å smile enda bredere. Og prestere enda bedre.

Gratulerer med en fantastisk sesong!

PS! Og til de av dere i Røa som ikke har vært der: Madrid er en fantastisk by, jeg anbefaler å ta en tur dit rundt 20.mai neste år.

Inne i varmen

Cupen har en særdeles sterk stilling i Norge sammenlignet med de aller fleste land. Og selv om cupfinalespill betyr mye for gutta fra Aalesund og Molde, er det nok jentene fra Røa og Team Strømmen som merker størst forskjell fra treningshverdag til cupfest.

Journalister på sidelinja under treningene, invitasjoner til nettmøter, tv-reportasjer og avisportretter, prisdryss i beste gullrekke-sendetid, kanskje 10 000 tilskuere og til slutt bankett på ærverdige Grand hotell; både oppladningen til årets største kamp og selve finalehelgen er helt annerledes enn det spillerne i Toppserien er vant til. Dette er ikke bare Fotballfesten med stor F, det er også en sjelden sjanse til å ta litt større plass i rampelyset, en mulighet til å kjenne på litt av det som er dagligdags for Skiri og Aarøy, Berg Hestad og Hoseth.

For Røa-spillerne kommer lørdagens finale i Telenor Arena attpåtil midt i en kampperiode som kanskje er den mest hektiske og mest avgjørende i klubbens historie. Seriegullet ble sikret med 0-0 mot Stabæk i siste serierunde for en uke siden. Onsdag ble det på nytt en målløs kamp på Røabanen da forrige sesongs tapende finalister Zvezda var gjester i første kamp i åttedelsfinalen i Champions League. Og mandag setter laget kursen mot Perm, Sibirs vestlige innfallsport, for et returoppgjør som forhåpentligvis ender med et historisk avansement. Vi skal ikke dvele for mye ved den to timer lange turen med Aeroflots innenriksfly fra Moskva til Perm, eller tidsforskjellen på fire timer, eller at værmeldingen for det som inntil 1991 het Lenin Komsomol stadion tilsier fem minusgrader på kamptidspunktet. Men det får i hvert fall lørdagens tur til Fornebu til å framstå som en hvilken som helst shoppingutflukt til CC Vest-senteret for seiersvante Røa-jenter.

Dette er Røas fjerde cupfinale og de har fortsatt til gode å tape. Det er samtidig en reprise på fjorårets finalemøte, noe som skulle bety særdeles revansjesugne Team Strømmen-spillere. Romerikingene var nærmere Røa i serien forrige sesong, men var likevel i realiteten sjanseløse på Bislett. Team Strømmen anno 2009 havnet langt bak medaljelagene Røa, Stabæk og Kolbotn, men har altså spilt seg fram til en ny finale og kanskje kan de håpe at motstanderen merker det tøffe kampprogrammet. Røa har dessuten gått målløse av banen i to kamper på rad og verken mot Stabæk eller Zvezda virket de særlig skarpe innenfor motstanders 16-meter. Om det er en trend eller tilfeldighet vet vi mer om lørdag kveld.

Da vet vi også om det kommer over 10 000 mennesker til Telenor Arena. Det burde være innen rekkevidde. For to lag som spiller på kunstgress til vanlig burde også underlaget passe glimrende, og jeg har hørt flere spillere som er svært godt fornøyde med å spille innendørs nå som kalenderen viser november og snøfillene driver gjennom oslogatene.

Se Røa-Team Strømmen på TV 2 lørdag fra kl. 15.30.

En gull-thriller på høy tid

Etter tidenes lengste sommerferie, starter Toppserien opp igjen på lørdag. Tre lag er for fullt med i kampen om gullet, som neppe blir avgjort før etter 90 minutter mellom Røa og Stabæk i aller siste serierunde.

Det bisarre serieoppsettet ble konstruert for å gi landslaget mest mulig tid til sine EM-forberedelser, og etter at det nederlagsdømte, norske mannskapet nådde semifinalen, kan vi kanskje si at opplegget fungerte etter hensikten. Men det har resultert i en Toppserie-sesong som ledere, trenere og spillere i klubbene helst ikke vil oppleve igjen. Den 17.serierunden ble spilt 4.juli. 84 dager senere er det klart for runde 18. Det betyr at flere spillere de siste ukene har vært gjennom en sesongoppkjøring som minner om den som vanligvis foregår i februar-mars. Og det er som kjent ikke fotballspilleres favorittid på året.

I det minste er kampen om seriemesterskapet vidåpen. Røa (43 poeng), Kolbotn (41) og Stabæk (39, én kamp mindre spilt) er alle i den posisjonen at de selv kan avgjøre om gullet skal havne henholdsvis på Røabanen, Sofiemyr eller Nadderud. Det er ikke noe dårlig utgangspunkt for sesonginnspurten, og en helt annen situasjon enn det vi opplevde med et suverent Røa-lag i fjor.

Jeg tippet Stabæk som seriemester før sesongen, og jeg ser ingen grunn til å gå bort fra det tipset nå, selv om Kolbotn er årets positive overraskelse og Røa har forsterket med to solide spillere i Becky Sauerbrunn (Washington Freedom) og Stine Andreassen (Arna-Bjørnar). Etter en svak periode i månedskiftet mai/juni, var Stabæk råsterke i de siste rundene før EM-pausen. Både helgens vanskelige bortekamp mot Klepp, som kan gjøre en av sine beste sesonger på lang tid, og neste ukes hengekamp mot Team Strømmen, blir i så måte svært viktige både for Stabæks gullambisjoner og mitt tips.

I den andre enden av tabellen har Sandviken fortsatt et tynt håp om å overleve i Toppserien, men da de vinne lørdagens hjemmekamp mot Amazon Grimstad, som på sin side håper på en Nordlie-effekt med erfarne Gaute Haugenes som nyengasjert trener.

Det store midtsjiktet har ikke like mye å spille for. Men Kattem bør i hvert fall finne motivasjon i at de for første gang kan avslutte høyere på tabellen enn storesøster Trondheims-Ørn.

Og samtlige klubber synes ganske sikkert det er på høy tid å fullføre Toppserie-sesongen 2009.

Hvem tror du vinner seriegullet? Og har Sandviken noen som helst mulighet til å klare seg? Fyr løs i kommentar-feltet.

Til EM uten forventninger, men med ny formasjon

Til tross for en etterlengtet seier over Sverige i siste treningskamp, de norske fotballkvinnene reiser til EM i Finland nesten uten press og forventninger. Men med en ny formasjon som kanskje kan få mer ut av potensialet som finnes i mannskapet.

Mandag spiller Norge sin første kamp i EM i Finland. Motstanderen er formidabel; på motsatt banehalvdel venter nemlig de regjerende verdensmesterne Tyskland. Resten av gruppa består av Island og Frankrike. Jentene fra Sagaøya har vi allerede tapt for én gang tidligere i år. Og Frankrike ligger foran oss på FIFA-rankingen. (Frankrike er nummer åtte, mens vi er på en historisk svak tiendeplass.) Veien til en kvartfinale er med andre ord smal og full av hindringer.

Landslagsledelsen har valgt en annerledes oppkjøring til dette mesterskapet, med få kamper (og færre ble det etter at Nord-Koreas sterke landslag ble nektet visum til Norge!), men med mange og lange samlingsuker. Det har sikkert vært nyttig med tanke på at det på mange måter er et helt nytt landslag som skal komponeres. Men for klubbene har det betydd en ellevill vår der 17 av 22 serierunder, i tillegg til cupkamper fram til og med kvartfinale, ble unnagjort før et Toppserie-opphold så avsinding langvarig at det får lærernes ofte utskjelte sommerferie til å minne om en hastig røykepause på skolehjørnet. Skulle “Drillo” mot alle odds ta Norge til VM-sluttspill neste år, kan han bare drømme om å få de samme arbeidsbetingelsene hva antall samlingsdøgn og treningsøkter angår.

Nå virker det i rettferdighetens navn som om Bjarne Berntsen og teamet har brukt forberedelsestida godt. Mot Sverige kom Norge i en ny 4-4-2-formasjon, der man tidligere har tvilholdt på avarter av 4-3-3. Jeg sier avarter, fordi vi har brukt en av verdens beste midtbanespillere, Solveig Gulbrandsen, som midtspiss, og den typiske spissduo-angriperen Melissa Wiik som innoverkant ute til venstre. Ute på kanten har vi med jevne mellomrom også plassert Elise Thorsnes, den spilleren i den norske troppen som har de beste forutsetningene for å fylle midtspiss-tomrommet som oppstod den dagen Ragnhild Gulbrandsen ga seg. Men i den posisjonen har Thorsnes bare unntaksvis fått prøve seg. Og sånt blir det verken gode resultater eller spesielt fornøyde spillere av.

Derfor: Honnør til Bjarne & co. som nå tar et grep som altfor mange trenere virker altfor stolte til å ville ta. I stedet for å tvinge spillere inn i et system, kan det noen ganger være mer fornuftig å påtvinge seg selv som trener en kursendring og en formasjon som bedre passer de spillerne man har til rådighet. Venstresiden offensivt er kanskje fortsatt en utfordring, men pytt, der kommer sikkert backen Camilla Huse til å befinne seg likevel.

Lykke til!

La den rette komme inn

Norges Fotballforbund (NFF) må i løpet av de nærmeste månedene finne en ny sjef for kvinnelandslaget i fotball.

Det er vanskelig å se at Den Ene utpeker seg blant et kobbel av sikkert kvalifiserte, sikkert dugende kandidater. For hver spiller, trener og leder jeg snakker med, dukker det opp et nytt navn eller et nytt forslag til trenerteam, samtidig som det er viktigere enn noen gang at landslagssjefen virker samlende og sørger for at alle de beste spillerne vil og kan bidra for Norge.

Nå er det ikke spillere, trenere eller ledere i Toppserien som skal ansette landslagssjef, det er forbundets ansvar, men når NFF nå tar en ringerunde til sentrale aktører i kvinnefotballen er det for å utarbeide en kravliste før ansettelsesprosessen begynner. Hvilke menneskelige kvaliteter bør vedkommende ha og hvilken fotball bør han eller hun stå for?

Apropos han eller hun. Kjønn kan vise seg å bli en viktig faktor når Bjarne Berntsens etterfølger skal utnevnes. I motsetning til de fleste andre toppnasjonene har Norge aldri hatt en kvinnelig landslagssjef. Jeg tror NFF synes at akkurat det er på tide.

Og i så fall er ikke listen med aktuelle kandidater særlig lang:

Eli Landsem: Topptrener i en årrekke, fotballekspert på tv og sportssjef på Wang fotballgymnas. Men Landsem har blitt forbigått ved ansettelser tidligere, og når hun ikke fikk jobben sist er det vanskelig å se hvorfor NFF skulle mene at hun er den beste kandidaten nå.

Trine-Lise Andersen: Når NFF plukker ut Andersen til såkalt UEFA Pro-lisens-kurs (trener IV), så er det et tydelig signal om at hun har en høy stjerne i korridorene på Ullevaal. Cupmester med Kolbotn i 2007, men fikk for lite ut av det stjernespekkede laget sesongen etter og har så langt ikke gjort Fløya til et lag å regne med.

Gøril Kringen: Imponerte med seriesølv som Ørn-trener i 2006, de siste sesongene har storklubben trøblet langt mer. Var en klippe som landslagsspiller, mange har store forhåpninger til Kringen som trener og Røas landslagsnekter Marie Knutsen har allerede lansert henne som en god kandidat til jobben. Men kanskje kommer denne ansettelsen et par år for tidlig for Gøril Kringen, som allerede er inne i NFF-systemet som assistenttrener på U23.

Hege Riise: Nyter stor respekt internasjonalt for spillerkarrieren sin og ledet Team Strømmen til sølv både i serie og cup i 2008. Så forsvant hun til jobben som assistenttrener for USAs landslag og det er vanskelig å se for seg at hun skal slutte i den stillingen allerede etter et snaut år.

Finnes det så noen aktuelle menn?

U23-trener Roger Finjord og U19-trener Jarl Torske nevnes av flere. Begge er trofaste NFF-ere og kjenner selvsagt flere av dagens a-landslagsspillere fra årene på aldersbestemte lag. Dagens assistenttrener Pål Arne Johansen var en aktuell kandidat som Berntsens etterfølger, men etter et år med spilleropprør mot ledelsen og svake resultater er det vanskelig å se at “Paco” skal kunne fortsette rundt a-landslaget. Det finnes selvsagt rutinerte mannlige trenere i Toppserien også; Røas Geir Nordby og Stabæks Jan Aksel Opsahl Odden har begge vært med i en årrekke, men jeg tviler på om de er NFF-favoritter. Forbundet mener selv at jobben som landslagssjef er attraktiv nok, men den er neppe interessant for trenerkapasiteter i for eksempel tippeligaklubbene, blant annet fordi det norske landslaget i øyeblikket er kraftig akterutseilt av toppnasjoner som Brasil, Tyskland og USA.

Mitt tips: En av de fire nevnte kvinnelige trenerne med enten Finjord eller Torske som assistenttrener.

Hvem tror du blir ny landslagssjef? Finnes det kanskje gode navn her hjemme eller utenlands som ingen har tenkt på? Eller hva med Marit Breivik som leder av et bredt sammensatt team?

Dan is the man – i Toppserien

Sju serierunder er allerede unnagjort i en rekordtravel Toppserie-sesong og innen denne uka er omme rekker lagene jammen å spille både runde åtte og ni. Og i en liga der Trondheims-Ørn klarer poeng mot Stabæk, men taper for “lillesøster” Kattem, der verken Team Strømmen eller Arna-Bjørnar ser ut til å klare å stabilisere seg på sitt høyeste nivå og Røa allerede har avgitt flere poeng enn i hele 2008, er det et ungt og annerledes Kolbotn som imponerer og overrasker aller mest.

Jeg var positiv til ansettelsen av Dan Eggen fra første stund. Ikke fordi jeg vet så mye om hans kvaliteter som trener, men det er alltid befriende at noen kommer inn med nye idéer og inspirasjon fra andre fotballkulturer. Dessuten er Dan Eggen en profil og en landslagslegende som tilfører Toppserien, om ikke akkurat glamour, så i hvert fall et navn som litt flere enn tribunesliterne på Sofiemyr kjenner til. På samme måte som da Frode Olsen trente Klepp.

Samtidig hadde jeg ikke særlig tro på Kolbotn som medaljekandidat før sesongen. Å tippe Dan Eggens jenter i sjiktet bak de 3-4 beste føltes rasjonelt med tanke på at laget ble nummer fire forrige sesong og at to nåværende (Solveig Gulbrandsen, Trine Rønning) og to tidligere landslagsspillere (Cecilie Berg-Hansen, Kristin Blystad Bjerke) forsvant fra klubben. Tomrommene skulle stort sett fylles av spillere med liten eller ingen erfaring på toppnivå. Samtidig skulle det nye trenerteamet få aksept for sine nye idéer, ny formasjon og spillestil skulle få tid til å sette seg.

Det har gått imponerende kjapt. Og tabelltipset mitt er (foreløpig) gjort til skamme.

Kolbotn har slått Arna-Bjørnar, Team Strømmen og Røa. Isabell Herlovsen har fått en ny vår og leverer drømmescoringer i nesten hver runde. Og spillere som Mari Stavne, Anja Sønstevold og Camilla Christensen presterer på høyt nivå. 3-0-seieren på Røabanen ga kanskje et misvisende bilde av selve kampen, men det er tre nye poeng ingen kan ta fra Kolbotn. Og det er ikke bare lov å ligge lavt, stenge sitt eget bur og være effektive i andre enden av banen. Det er faktisk ganske smart også.

Jeg tror ingen i Kolbotn-leiren tar av etter sju serierunder. Samtidig kommer kampene så tett og så mye av kampprogrammet skal gjøres unna før den rekordlange sommerferien, at et lag som er i flyten i mai kan skaffe seg et meget solid utgangspunkt for en god tabellplassering også til slutt.

Holder det til medalje for Kolbotn? Det er jeg fortsatt ikke sikker på. Litt mer vet vi etter den TV 2-sendte kampen mellom Kolbotn og Stabæk søndag 7.juni.

Starten på en epoke

For første gang har en klubb lag i øverste divisjon både på herre- og kvinnesiden samtidig. Vi som var til stede på Nadderud stadion 2.påskedag hørte suset fra historiens vingeslag.

Stabæk mot Røa var en toppkamp før en eneste serierunde var unnagjort. Og jeg tror fortsatt det kommer til å være en toppkamp når de samme lagene møtes i den aller siste runden i høst. Riktignok kan serien på det tidspunktet allerede være avgjort, det spiller ikke så stor rolle.

Trenere vil alltid finne noe å sette fingeren på; rytme som mangler, eller ballføreres gale valg, at man spiller på første bevegelse i stedet for den andre. Eller tredje. Men jeg støtter meg til nåværende ekspertkommentator, tidligere serievinnende Kolbotn-trener Aksel Bergo, når jeg påstår at dette var en kvalitetsmessig meget god Toppserie-kamp. Så får gutta på puben si hva de vil. (Jeg har kommentert sprangridning i hine hårde dager, det er ikke så mye som biter på meg lenger.)

Men det som imponerte enda mer enn spillet, var trøkket fra Stabæk Support på tribunen. Jeg tror de digget å være tilbake på Nadderud, arenaen der klubben feiret sin største triumf i fjor høst.

Som kommentator er rammen, stemningen og intensiteten på tribunen noe som løfter dine egne prestasjoner. Det vi kaller kontentum, arenalyden, er en venn i øreklokkene. I Toppserien, litt for ofte, en venn du en gang kjente, men som du nå har mistet. Jeg har aldri opplevd en Toppserie-kamp der supporterne synger et kvarter før avspark og stort sett holder det gående i 90 minutter. Og vel så det. (Stabæk-jentene var på vei inn i garderoben da unison sang “feige jente, feige jenter” tvang dem tilbake for å takke fansen. Hvem skulle tro at supportere kunne ha en oppdragende funksjon?)

Jeg er sikker på at spillerne, både på Stabæk og Røa, merket det samme som meg. For ikke å snakke om dommertrioen. Dette var noe helt nytt. Og dette er den retningen vi vil gå i.

Så er det ikke sikkert at like mange vil komme tilbake når motstanderen ikke er like navngjeten, når rivaliseringen ikke er like opplagt som mellom to lag på hver sin side av Lysakerelva. Men jeg tror at Stabæk vil forbedre sin egen publikumsrekord i løpet av sesongen. Kanskje flere ganger. Kanskje allerede på søndag. Vi ser ute i Europa at en rekke klubber har topplag innenfor flere idretter og for begge kjønn. Barcelona er kanongode både som fotball-, basket- og håndballag, mens Olympique Lyonnais har fotballag i ypperste europeiske klasse både på herre- og kvinnesiden.

Det er ikke sikkert at sammenslåing med en Tippeliga-klubb er veien til evig lykke for alle lag i Toppserien. For eksempel tror jeg at nettopp Røa er i stand til stå støtt på egne bein, gjennom dyktige ledere og en tydelig filosofi både sportslig og sosialt.

Men du og du som jeg gleder meg til Team Strømmen blir LSK, og Norges beste supportere Kanari-fansen møter Stabæk-supportere med ett års lengre erfaring fra kvinnefotballen, til TV-kamp og sesongstart i Toppserien neste år.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.