Alle innlegg av Asbjørn Myhre

Vi tar kvinnefotball på alvor!

Det finnes visstnok en KrF-politiker som mener hverken NRK eller TV 2 tar kvinnefotball på alvor.

Ja, dersom Øyvind Håbrekke er korrekt sitert i Dagbladet i dag (28.8) så ødelegger faktisk statskanalens OL-dekning for jentene, mens vi i TV 2 behandler kvinnelige spillere på en annen måte enn herrene fordi Lisa-Marie Woods ble spurt (på tampen av et lengre innslag) om hvordan det ville bli å gå på julebord med Daniel Nannskog dersom fusjonen mellom Asker og Stabæk gjennomføres. Var det så annerledes enn å spørre Steffen Iversen om hva han skulle stille klokka på når han nå igjen var innkalt til landslagssamling? Det er verdt å merke seg at både Woods og “Ivers” tok det hele med godt humør, i motsetning til Håbrekke. Og jeg er jo litt skuffet over at KrF-politikeren ikke husket å refse oss for den “sexistiske” og “kvinnefiendtlige” fiksjonsserien Formel11, som Dagbladet spanderte en førsteside på i vår. Der var det til og med en landslagsspiller som drakk musserende rosévin i store mengder…

Jeg vet ikke hva Øyvind Håbrekke har utrettet for norsk kvinnefotball, men jeg er i hvert fall glad for at det ikke er politikere som detaljstyrer redaksjonelle valg her i TV 2 Sporten, for eksempel hvem som skal kommentere kvinnefotball eller ikke. For å være litt kollegial: Olav Traaens kommentering av OL-finalen i 2000 er for mange en like stor del av den gullopplevelsen som Dagny Mellgrens golden goal. Og det ville vært pussig om ikke NRK brukte medarbeiderne sine på de områdene der de faktisk har mest kompetanse. KrF-Håbrekke mener at vi som jobber mye med kvinnefotball ikke har den nødvendige kritiske distansen til det som presteres. At kildene byr opp reportere til dans (her i overført betydning…), er ikke mer uvanlig i politikken enn i kvinnefotballen.

De neste to månedene viser TV 2 åtte direktesendte kamper fra Toppserien, i tillegg til at magasinet “Jenteligaen” framstår i ny drakt og med nytt sendetidspunkt. I våre sendinger skal vi nok kalle en spade en spade. Det er for eksempel ingen grunn til å skryte spesielt av landslagets OL-innsats. Men inntil Håbrekke eller andre faktisk kommer med gode, konkrete forslag til hvordan kvinnefotballen gjøres mer attraktiv for tilskuere, tv-seere og næringsliv, tror jeg sportsredaksjonene i både NRK og TV 2 er bedre støttespillere for kvinnefotballen enn en tidligere statssekretær i olje- og energidepartementet.

Ooops, we did it again!

USA har nå slått Norge i ti strake kamper. Målforskjell i de tre siste oppgjørene: 12-1, i amerikansk favør. Vi slipper i hvert fall presset som favoritter når vi OL-åpner 6.august.

Og sånn sett er det selvsagt viktigere å bryte USA-forbannelsen når det virkelig gjelder enn i en treningskamp en onsdag ettermiddag på Fredrikstad stadion. Men samtidig har USA nå et voldsomt mentalt overtak på de norske jentene. Det kommer i tillegg til at de er sterkere, raskere og orker mer, flytter beina kjappere, har flere samtidig bevegelser, bedre samhandling og treffer langt bedre med pasningene. Sånn var det i hvert fall i onsdagens kamp. I lange perioder, særlig i andre omgang, slet vi i det hele tatt med å flytte ballen inn på amerikanernes halvdel. USA presset oss høyt, og det var tydeligvis så uvant, etter enkle EM-kvalifiseringskamper mot Østerrike, Israel og Polen, at vi gang på gang slo ballen til en motspiller eller ut over sidelinja.

I sannhetens navn så vi noe bedre ut de første 45 minuttene. USA fikk riktignok en tidlig ledelse, men Norge var kompakte, lave og oppnådde en rekke brudd som burde ført til mange gode målsjanser. Jeg tror jeg talte ti overganger, der samtlige førte til null og niks fordi pasninger og bevegelser på siste tredel av banen var fullstendig ute av synk, som det heter på tv-språket når lyd og bilde ikke stemmer med hverandre.

Så vidt jeg kan se er 0-4 for USA kvinnelandslagets største tap noensinne på hjemmebane. Bjarne Berntsens jenter skrev seg med andre ord inn i historiebøkene onsdag kveld. Men det er ikke noe å være stolte av. Og det lyste vel heller ikke stolthet, ærgjerrighet eller vilje til å blø for drakta av de norske spillerne.

Jentene sier de trenger ferie nå. Det unner jeg dem, men jeg tviler på at vi kan hvile oss opp på USAs nivå i løpet av et par uker. For vi mangler mer enn bare overskudd. For eksempel mangler vi en spiller som Abbey Wambach, en midtspiss som er både gjennombruddssterk, god på hodet og sikker på labben. Vi har Melissa Wiik og Elise Thorsnes i bakhånd, ja vel, men de er minst en olympiade bak Wambach, som mot Norge scoret sitt 99.landslagsmål på 124 kamper.

Jeg håper jeg tar feil, men alt tyder på at vi må konsentrere oss om å slå Japan og New Zealand og bli nummer to i vår gruppe i OL. Da møter vi vinneren av den knalltøffe gruppa med Tyskland, Brasil, Nigeria og Nord-Korea i kvartfinalen. Målet om medalje i Beijing virker akkurat nå fryktelig langt unna.

Hvem skal stoppe Røa?

Det føles tidlig å dele ut seriegull i juni, men det er vanskelig å tenke seg noe annet enn at mesterskapet ender på beste vestkant også i år.

Etter en hektisk vårsesong er Toppserien straks halvspilt. Dynamittjentene fra Røa dundrer gjennom serien som et lokomotiv med særdeles ivrige fyrbøtere. Toppkampen mot Asker på Føyka denne uka var en maktdemonstrasjon på mer enn én måte. Dersom Røa slår Klepp lørdag vil de ha avgitt kun to poeng på de første 11 kampene. De vil ha minst fem poengs luke til Asker. De vil ha 13 poeng til Kolbotn, som riktignok har fått utsatt to kamper (men det resulterer i et tøffere kampprogram for KIL senere i sesongen).

Og ikke var jeg noen kløpper i matematikk på skolen, men om Røa bare avgir to poeng i første halvdel av sesongen, så kan man jo regne litt på hvor tøft det skal bli for motstanderne å ta igjen dette forspranget. Fem poeng er ikke noen uoverkommelig avstand i Tippeligaen, men i Toppserien kan det fort være det, særlig når Røa heller ikke er i nærheten av å gå på blemmer mot de svakeste lagene. I stedet feier de inn den ene scoringen etter den andre, og nettopp målforskjellen gjør at Røas ledelse i realiteten er seks poeng.

Men hvis vi ser bort fra at Røa scorer flest, slipper inn færrest, har halve startelleveren på det norske a-landslaget, strutter av selvtillit og spiller feiende flott kombinasjonsfotball, er det noen andre grunner til at de skulle vinne sitt andre strake seriemesterskap?

Noen vil hevde at tøft kampprogram til høsten med serie, cup og europacup, kan felle Røa, på samme måte som Kolbotn snublet i fjor. Men den kanskje største forskjellen på Røa og gullrivalene er at Oslo-laget har en helt annen bredde i stallen. Hos Kolbotn og Asker er det tynt, jeg fristes til å si syltynt, bak de beste. Og mens jeg har hørt spillere på andre lag klage over et tøft kampprogram denne våren, er det ingen Røa-spillere som preges av slitasje. Mot Asker kunne Røa ta seg råd til å plassere Trine Nordgård Stensaas og Mone Gjesteby på benken, to spillere med flere hundre Toppserie-kamper. Legg til en fin bukett ungjenter, og Røa er bedre rustet enn noen andre til å stå løpet i alle turneringer.

Mandag tar Bjarne Berntsen ut OL-troppen. Guro Knutsen var utelatt da Norge spilte EM-kvalifiseringskamper på hjemmebane i mai, men hun bør få seg en ny Kina-tur. Det tror jeg Berntsen innså i ettermiddagssola på tribuneplass på Føyka. Lillesøster Knutsen har vært blant de aller beste på et Røa-lag som dermed får med fem spillere til OL.

Det er andre ting som bekymrer meg mer i forhold til landslaget og OL. Som for eksempel hvorvidt vi har nok tyngde på topp når motstanden blir den aller beste. En pekepinn får vi når vi møter USA i Fredrikstad 2.juli, en kamp du kan se på TV 2 Zebra.

Men nå er det EM. For gutta. Det kan bli ganske morsomt det også.

Det nest beste er godt nok

Tippeligaen har fått et vanvittig løft de siste par sesongene. Men det har jammen meg Adeccoligaen også.

Jeg har gleden av å følge de nest beste norske fotballklubbene ekstra tett. Stort sett hver lørdag sender vi nemlig en kamp fra Adeccoligaen på TV 2 Zebra. Og det er ingen nedtur. For med en ekstra opprykksplass i potten satses det tøffere enn noen gang på nest øverste nivå. Og klubbene med historie og ambisjoner er mange: Odd Grenland, Start, Bryne, Sandefjord, Moss, Kongsvinger, Sogndal, Haugesund, Hødd.Eller kanskje blir det noen helt andre som vifinner igjen i Tippeligaen neste sesong. Kanskje blir det Hønefoss. Eller Løv-Ham. Det hadde vært noe.

Lørdag var det toppkamp på Sør Arena mellom Start og Odd Grenland. Og det slo meg, ettersom den ene angrepsbølgen etter den andre rullet over en gressmatte som endelig har satt seg, at dette var en av de beste og mest underholdende kampene jeg har sett på norsk jord i 2008. Inkludert ganske mange Tippeliga-oppgjør. La gå at Oddhandler veldig mye om langballen mot Kovacs, dette var to lag som angrep, som skapte sjanser. Det var solskinn og 7-8000 mennesker på praktfulle Sør Arena. Det var skader på sentrale spillere, temperatur og matchvinnende scoring på overtid. Det var unggutter somimponerte og løftet seg med utfordringene.Det var to Tippeliga-lag som tilfeldigvis møttes i Adeccoligaen.

Ikke alle Adeccoliga-kamper er sånn. Noen spilles på elendige baner med fasiliteter fraen annenæra, og fotball for steinaldermennesker, slike som tåler mangehardesmelleri hodet, men bare løper videre. Men det generelle løftet for norsk fotball harogså løftet Adeccoligaen, og hver runde løper det ganske mange spennende, unge fotballspillere ut på banene i Ulsteinvik, Alta og Sandnes. Jeg undres på om fotballdirektørene i divisjonen over vet hvem de er. Jeg undres på om vi får se en Hovland eller en Bangura i Tippeligaen neste år, uavhengig av om Sogndal ogHønefoss rykker opp.

Men en ting er sikkert. For alle oss som elsker fotball, kan det nest beste være mer enngodt nok.

Tippeliga-klubbene omfavner jentene

Båndene mellom klubbene i Tippeligaen og Toppserien er i ferd med å bli sterkere. Det kan være nettopp det kvinnefotballen i Norge trenger for å ta det neste steget.

Før helga kom nyheten om at Stabæk ønsker å “adoptere” toppserielaget Asker; skifte navn, flytte kampene til Nadderud og ikle Melissa Wiik, Lise Klaveness og de andre blaastripete drakter. Tanken vekker begeistring på begge sider av kommunegrensen. Stabæk blir ved et trylleslag den første klubben i Norge med topplag både på herre- og kvinnesiden, mens askerjentene får en bedre hjemmearena og tilføres økonomiske og administrative ressurser. I morklubben Asker Skiklubb er det også mange som bifaller idéen, der i gården ser man på toppseriesatsingen som et underskuddsforetak det skal bli godt å bli kvitt.

Flørten mellom Stabæk og Asker er ikke et enestående tilfelle. De fleste Toppserieklubbene har på et eller annet nivå en samarbeidsklubb i Tippeligaen. Trondheims-Ørn spiller denne sesongen på Lerkendal. Fløya spiller på Alfheim. Nyopprykkede Fart på Briskeby.

Og på Romerike blir ingen overrasket om Team Strømmen i nær framtid heter Team LSK eller kanskje bare Lillestrøm. Hege Riises jenter har allerede flyttet inn i LSK-hallen. Begge parter er etter sigende fornøyde med samarbeidet og ønsker å utrede mulighetene for en fullstendig fusjon.

At Toppserie-klubbene har alt å tjene i forhold til økonomi og administrative og sportslige ressurser, er ganske åpenbart. Men det aller viktigste argumentet for at Tippeliga-klubbene også skal har Toppserie-lag har med interessen for kvinnefotballen å gjøre. Da Vålerengas damelag i 2.divisjon sesongåpnet med 6-0-seier over Hadeland KFK for noen uker siden, var det 250-300 tilskuere på Valle. Et godt tilskuertall – for en Toppseriekamp!

Når jeg snakker med Vålerenga-, Brann- eller Rosenborg-supportere er gjennongangsmelodien denne: “Kvinnefotball er jeg ikke så opptatt av, men hadde Vålerenga/Brann/Rosenborg hatt et lag i Toppserien, så hadde jeg selvsagt møtt opp til kamp.” Om bare én av ti i Klanen, Bataljonen eller Kjernen hadde stilt, ville det gitt en ramme rundt Toppserien-kampene som vi sjelden eller aldri ser i dag. Og kanskje ville de hardbarkede supporterne da sett at dette er faktisk ganske allright, her er det prestasjoner som fortjener applaus og profiler som vi gjerne vil lære bedre å kjenne.

Verdt å lytte til

Det er ikke sikkert det er så dumt at kun et fåtall av Toppserie-spillerne kan leve av idretten sin.

Det betyr nemlig at de er nødt til å gjøre noe annet ved siden av, enten det vil si å studere eller jobbe. Det betyr at de er nødt til å bruke tid og hjernekapasitet på noe annet enn halvtliggende vristspark, sideforskyving og sonemarkering på defensive dødballer. Og ikke har de så mye tid til Playstation heller. Slikt blir det bevisste idrettsutøvere og sterke personligheter av.

I “Jenteligaen” har vi allerede i løpet av de første programmene hatt besøk av spillere som imponerer med klare meninger og som byr på seg selv. Som har talenter og ferdigheter på utsiden av krittlinja. De representerer noe ekte. De er ikke så bortskjemte med oppmerksomhet at alle svar, alle formuleringer, er programmert inn på forhånd, for enkelthetens skyld. Slike jenter er det mange av i Toppserien. Røa og landslagets Guro Knutsen figurerer i en Amnesty-kampanje som retter søkelyset mot menneskerettighetssituasjonen i Kina. Så utrolig befriende med en idrettsutøver som faktisk mener noe og som bryr seg.

Med jevne mellomrom blir de største talentene i norsk fotball (på herresida) presentert i avisene og ofte blir de spurt om favorittbok. Svarene er nesten alltid nedslående. For de har visst ikke fullført en eneste. Ikke en gang den pedagogisk fremragende “Ferdighetsutvikling i fotball”, av Bergo, Johansen, Morisbak og Larsen. (Men trenerne har sikkert studert den fra perm til perm.) Og jeg forventer ikke at alle skal pløye gjennom Dostojevskis samlede. Men i det minste en lefste Morgan Kane-pocket. Eller hva med “Beatles”?

Nils Arne Eggen holdt foredrag om historie, språk og kultur når bussen med Rosenborg-spillerne kjørte gjennom fremmede riker på Mesterliga-tokt. Er det sånn i dag at ungdomslandslag på tur i utlandet blir tatt med til et museum eller et historisk bysentrum eller får smake lokal mat? Jeg håper det, men frykter at de stort sett ser stadionanlegg, hotellrom og flimrende tv-skjermer.

En nerd er og blir en nerd. På ungdomsskolen var ikke fotballspillerne nerder, der var de helter. Men bruker du all tid på lærkula, er det alt du tenker på, så blir du like enkel som den som bruker all sin tid på dataprogrammering eller korps. Ensidig satsing skaper kanskje spisskompetanse, men som regel kjedelige mennesker.

Spillerne i Toppserien er alt annet enn kjedelige. Og gjennom jentesatsingen til TV 2 Sporten prøver vi å løfte fram noen av disse profilene, fortelle de gode historiene, ja, rett og slett slippe til spillere det er verdt å lytte til.

Husk Jenteligaen på TV 2 Zebra onsdag klokken 22.20.

Artistene kommer

2008 blir sesongen der kunstgress- og ballbingegenerasjonen, artistene, for alvor setter sitt preg på Toppserien.

Det er i hvert fall min spådom. Og ingenting ville vel vært bedre enn om Toppserien blir synonymt med leken, teknisk fotball. Sesongens første TV-kamp, søndagens oppgjør mellom Team Strømmen og Røa, var ikke noen stor fotballkamp. Til det var presisjonen i pasningsspillet og den offensive rytmen for dårlig. Men det er verdt å merke seg at to unge ballartister var toneangivende for hvert sitt lag. Lene Mykjåland var kanskje banens beste, ja, faktisk imponerende god med tanke på det lange sykdomsavbrekket etter Kina-VM. Nasra Abdullah viste ved et par anledninger strøken ballbehandling, kom seg i tillegg i scoringsposisjon flere ganger og jobbet dessuten utrettelig som førsteforsvarer.

Dette er jenter som har ekstremt gode ferdigheter med ballen i beina, spillere som kan gjøre det ekstraordinære.Og de to er ikke alene. Trondheims-Ørns Tina Wulf (bildet) har for eksempel spilt inn trikse-video for UEFA og deler sine beste triks med TV 2s seere i tilknytning til TV-kampene på søndager.

Wulf

I alle Toppserie-klubber finnes det nå jenter som har hatt ballen som kjæledyr, og spilt fotball året rundt. Det er det eneste som gjelder. Jeg siterer min gode kollega Ivar Hoff:

– Bane-speakeren oppfordret akkurat publikum til å sparke ned igjen ballen som havnet på tribunen. Det blir helt feil. Jeg ville heller sagt:Taballen med deghjem! Tren teknikk!

Mange mener mye om kunstgress. Men én ting er sikkert: Veien til gode basisferdigheter går gjennom flest mulig ballberøringer. Sommer som vinter. Generasjonen som har vokst opp med eviggrønne kunstgressbaner og ballbinger i nabolaget kommer til å løfte norsk kvinnefotball til nye høyder.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.