Jenter til å dø ‘a

Dagen etter at Røa toppet The Double med avansement til kvartfinalen i Champions League, og dermed fullførte sin beste sesong noensinne, er det på sin plass å hylle en eksepsjonell prestasjonsgruppe og gjøre seg noen tanker om hvorfor Røa setter alle andre Toppserie-lag i skyggen. I år som i fjor.

Seriegull, norgesmesterskap og avansement i Champions League, alt i løpet av halvannen uke, alt i løpet av fire kamper som fullstendig avgjorde om sesongen 2009 skulle bli en historisk suksess eller en fiasko og nedtur; det er i slike tider en person viser sin karakter og sin støpning. Og det er i løpet av dager som disse et fotballag, med vekt på lag, kan smuldre hen under forventningspresset eller gå opp i en større enhet, ti ganger sterkere enn summen av de enkelte spillerne.

Små marginer? Ja visst. Ett eneste mål til Stabæk i seriefinalen, og gullet ville havnet hos erkerivalen på andre siden av Lysakerelva. En Zvezda-scoring da Røa blottla seg i sluttminuttene av den første åttedelsfinalen, eller da russerne trykket på som verst i returkampen, ville satt en stopper for Europa-eventyret. Og Diana Matheson skulle aldri vært vinket av for offside da hun plutselig var alene med Caroline Knutsen i den 2.omgangen av cupfinalen. Det kunne fort blitt i hvert fall ekstraomganger i Telenor Arena.

Men flaks? Det er bare tapere som snakker om flaks og uflaks i fotball. For i det lange løp får du betalt for den innsatsen du legger ned på hver eneste trening og i hver eneste kamp. Og de beste lagene har marginene med seg. Det er ikke tilfeldig.

Og i Røa-leiren ser det ut til at den ene triumfen utløser en energi som øker sjansen for å lykkes også i neste kamp. Det er ikke metthet å spore etter et nytt seriegull, et nytt cupmesterskap, derimot er gleden over å lykkes så iøynefallende at ingen kan være i tvil om hvor ekte motivasjon kommer fra. Den kommer innenfra, fra hver enkelt bankende Røa-hjerte.

Vi var mange før sesongen som tippet Stabæk som seriemester 2009. Alt annet virket usannsynlig. Ikke fordi de regjerende mesterne hadde blitt så mye dårligere. Men fordi nyskapningen fra Bærum var omgitt av en enorm entusiasme, kunne trekke veksler på tippeligaklubben Stabæks profesjonelle organisasjon og ikke minst fordi det tidligere Asker-laget (i seg selv et ganske slagkraftig mannskap) var forsterket med tre av de mest toneangivende spillerne i Toppserien dette årtusenet: Kristy Moore, Solveig Gulbrandsen og Trine B. Rønning. Legg til den danske landslagsspissen Maiken Pape, og det er kanskje ikke så rart at enkelte i andre klubber hvisket misfornøyde om ”kjøpelag”. For en mer lyssterk stjernehop har vi aldri sett på den norske Toppserie-himmelen.

Og for å være selvrettferdig i ett eneste avsnitt: Det er ganske spesielt at et lag som taper kun én kamp hele Toppserie-sesongen ikke ender opp som seriemester.

Men det koster poeng å spille uavgjort. Røa på sin side tok kun ett poeng mot Stabæk og gikk på en stjernesmell på hjemmebane mot et Kolbotn i full vårblomst. Men jentene fra Oslo vest har vist i flere sesonger at de tar hver eneste motstander på alvor, de virker alltid motiverte enten oppgaven ansees enkel eller umulig, de går sjelden på blemmer mot antatt svakere lag. Og de kan være fullstendig ubarmhjertige: Hvorfor vinne 5-0 hvis det er mulig å score seks, sju eller åtte ganger!

Kontinuitet på både spiller- og ledersiden er et annet stikkord for Røas suksess. Ole Bjørn Edner startet med kvinnefotball i Røa IL for at datteren Kristine skulle ha et tilbud. Begge er fortsatt med, henholdsvis på benken og på banen. Trener Geir Nordby har vært med på hele oppturen, det samme har lillesøster Siri, stolt kaptein da pokalen ble løftet til værs i Telenor Arena forrige lørdag. Og årets lagoppstilling i cupfinalen inneholdt bare to endringer i forhold til startelleveren i fjorårets finale. En slik kontinuitet gjør selvsagt også at spillerne er komfortable i sine roller, sikre på sine relasjoner med nærmeste lagvenninne og trygge på strukturen i laget som helhet. Samtidig har Røa vist at det er mulig å lykkes der selv med en annen historie og bakgrunn. Camilla Huse har levert en fantastisk sesong. Elise Thorsnes har slitt litt mer med å finne seg til rette, men ble tross alt matchvinner i cupfinalen. Og med kvartfinaler i Champions League som en gulrot foran neste sesong, bør det være mulig å holde på det samme mannskapet også i 2010. Hvorfor gi seg nå, Siri og Kristine? Hvorfor dra til USA eller en av de andre Østlands-klubbene når dere kan spille Champions League-finale i Madrid i mai, Lene og Elise?

I resten av kvinnefotball-Norge finnes det nok dem som irriterer seg grønne over at Røa-jentene stikker av med en stor del av den (totalt sett ganske beskjedne) medieoppmerksomheten som blir Toppserien til del. Landslagsnekten under Bjarne Berntsens siste år fikk enkelte til å snakke om bortskjemte vestkantjenter, som ikke tålte å bli stilt krav til. Trener Nordby er visstnok ikke fotballfaglig sterk nok. Og noen tåler rett og slett ikke at Røa-spillerne alltid synes å være så fordømt blide, så overstrømmende hyggelige og koselige.

Den kritikken tipper jeg bare får Røa-spillerne til å smile enda bredere. Og prestere enda bedre.

Gratulerer med en fantastisk sesong!

PS! Og til de av dere i Røa som ikke har vært der: Madrid er en fantastisk by, jeg anbefaler å ta en tur dit rundt 20.mai neste år.