Ganz oder gar nicht

Etter 45 minutter av semifinalen mellom Norge og Tyskland var den foreløpige tittelen på denne bloggen “Wunderbar!” Begeistringens rus skyldtes et norsk lag som til min store overraskelse hadde de regjerende europa- og verdensmesterne i kne.

Det var et norsk lag som vi har sett norske landslag så mange ganger tidligere: Stramt organisert i 4-5-1, helhjertet og lojalt i sitt soneforsvar, korte avstander mellom leddene og dermed hverken mellomrom eller bakrom for Prinz og de andre tyske stjernespillerne. Det var et norsk landslag som scoret på dødball.

Men det var også noe umiskjennelig norsk over hvor enkelt vi ga bort ballen, selv i de periodene der tyskerne virket fullstendig paralyserte av sin egen manglende offensive slagkraft. Og som kjent, det er slitsomt for både hode og bein å jage ballfører, i stedet for å la ballen jobbe for deg.

Tyskland er regjerende verdens- og europamester, de hadde vunnet 17 strake sluttspillkamper i EM-sammenheng før kampen i Helsinki. De slo oss 4-0 i første gruppespillkamp. Egentlig hadde vi ikke lov til å håpe på noe. Nichts.

Med den gnagende følelsen i kroppen brukte jeg pausen til å sjekke et sitat på internett. Den tidligere engelske landslagsspissen Gary Lineker gjorde mye smart, som for eksempel å ta overgang fra Barcelona til Tottenham. Han har sagt ganske mye smart også, for eksempel: “Football is a game for 22 people that run around, play the ball, and one referee who makes a slew of mistakes, and in the end Germany always wins.”

Og derfor burde det heller ikke komme som noe sjokk på de norske spillerne at det var et helt annet tysk lag som kom på banen etter hvilen. Et tysk lag som minnet faretruende om laget som løp og spilte oss i senk i mesterskapets første kamp.

Vi ble trykket bakpå, mistet ballen enda lettere enn i den første omgangen, klarte ikke flytte beina hurtig nok og dermed var den defensive strukturen i full oppløsningen. Det var blitz og det var donnerwetter innenfor vår sekstenmeter. Og Tyskland vant til slutt, som de alltid gjør, og ingen kan si at det ikke var fortjent.

Når det er sagt: Resultatmessig har EM vært en opptur for Norge. Medalje i mesterskap må man alltid være fornøyd med (det spilles ingen bronsefinale). Og kvartfinalegrusingen av bråkjekke svensker var en höjdare.

Så får vi se framover. Eli Landsem tar over som landslagssjef når kvalifiseringen til VM i Tyskland i 2011 begynner litt senere i høst. Og Landsem, som har fulgt EM på kloss hold, har ganske sikkert merket seg at flere av ferskingene i den norske troppen har vist seg modne for internasjonale oppgaver:

Maren Mjelde kan bli en klippe i det norske midtforsvaret i årene som kommer, selv om hun ofte brukes på midtbanen for klubblaget Arna-Bjørnar.

Cecilie Pedersen, som til daglig spiller på nivå tre for Avaldsnes, har ikke bare vært en EM-joker og troppfyll, hun har scoret to mål og testet også den tyske keeperen i semifinalen.

Anneli Giske, Fløya-spilleren som fikk sin mesterskapsdebut i Finland, kombinerer knallhard jobbing med et klokt fotballhode.

Isabell Herlovsen spilte sitt andre EM, men er tross alt bare 21 år gammel, og tok med seg kanongode prestasjoner for Kolbotn i vårsesongen til mesterskapet i Finland. Totalt var hun kanskje vår beste utespiller.

Og hva med Ingrid Hjelmseth, som har levd et landslagsliv i skyggen av Bente Nordby og Erika Skarbø. Når hun endelig fikk tillit av landslagsledelsen viste Stabæk-målvakten seg som en klassekeeper, fri for de blemmene hun tidligere har vært belemret med.

Tyskland og England spiller EM-finale torsdag. Et mesterskapsfritt 2010 gir Eli Landsem og det nye landslagsregimet tid til å bygge et norske lag som helst bør være nærmere de aller beste nasjonene i verden enn det som har vært tilfelle de siste åra.

Auf wiedersehen, Tyskland! Vi sees i VM-finalen i Frankfurt 17.juli 2011.