Ikke til å leve med

Fem spillere fra Norges suverent beste fotballag takker nei til videre landslagsspill. Mens Toppseriens beste enkeltspiller er uønsket på det samme landslaget. Det er en situasjon vi ikke kan leve med.

Og derfor finnes det bare to mulige løsninger på den krisen det norske kvinnelandslaget i fotball nå befinner seg i:

Enten må landslagsledelsen med Bjarne Berntsen i spissen komme spillerne i møte, begge parter svelge noen kameler og de beste spillerne være villige til å bidra for Norge under det nåværende regimet.

Eller så må fotballforbundet finne en ny landslagssjef.

For en ting er sikkert: Når det norske landslaget er i ferd med å bli akterutseilt av de tøffeste konkurrentene internasjonalt, kan ikke kvinnefotballen leve med at de beste spillerne ikke kommer overens med landslagsledelsen. Vi har allerede vært gjennom et generasjonsskifte der spillere som Bente Nordby og Ragnhild Gulbrandsen har gitt seg. Vi trenger å kunne velge blant de beste. Vi trenger Siri Nordby, Lene Mykjåland, Marit F. Christensen og Knutsen-søstrene. Og vi trenger Lise Klaveness. Den tidligere Umeå-spilleren ble avskjediget av Bjarne Berntsen etter VM i fjor. Og jeg kan være enig i at Klaveness for sjeldent viste seg fra sin beste side de gangene hun fikk tillit av Berntsen på landslaget. Men allerede den gang virket det nokså åpenbart at Klaveness-exiten ikke bare handlet om det sportslige. Og den mistanken svekkes ikke akkurat av Røa-jentenes kollektive oppsigelse, der de skriver i pressemeldingen at “vi opplever at det er vanskelig å være seg selv på samling og selv om det snakkes om takhøyde, oppleves den ikke reell for oss.” Er det én spiller som neppe trives uten takhøyde, så er det Lise Klaveness.

Hva hadde skjedd om Åge Hareide først hadde kastet John Carew ut av landslaget fordi han ikke fikk Carew til å fungere like bra for Norge som det spissen viser i Aston Villa? Og hva hadde skjedd om Tarik Elyonussi, Fredrik Strømstad, Brede Hangeland, Bjørn Helge Riise og Kjetil Wæhler deretter sa nei takk til videre landslagsspill? Det ville ikke vært til å leve med. Det ville vært en krise for en liten fotballnasjon. Og da tror jeg ikke NFF ville sittet på gjerdet, slik de signaliserer at de har tenkt å gjøre i forhold til situasjonen rundt kvinnelandslaget.

Jeg opplever Bjarne Berntsen som en trivelig og real fyr, men også en som ikke går av veien for en konfrontasjon. Og han har helt sikkert brukt tid på å lære seg hvordan man håndterer en kvinnelig spillergruppe kontra erfaringen han har som spiller, trener og leder i herrefotballen. Sånn sett er det kanskje ikke tilfeldig at opprøret skjer i Røa-delen av landslagsleiren, for blant Dynamite Girls er smilene så brede og kjærligheten for hverandre så overveldende at det kan irritere vettet av motstandere som attpåtil opplever å bli rundspilt. Muligens opplever de landslagstilværelsen så annerledes at det blir uholdbart.

Heldigvis er det ti måneder til de neste viktige kampene for Norge; EM i Finland i månedsskiftet august/september neste år. Dermed har NFF, landslagsledelsen og spillerne selv tid til å ordne opp.