Ooops, we did it again!

USA har nå slått Norge i ti strake kamper. Målforskjell i de tre siste oppgjørene: 12-1, i amerikansk favør. Vi slipper i hvert fall presset som favoritter når vi OL-åpner 6.august.

Og sånn sett er det selvsagt viktigere å bryte USA-forbannelsen når det virkelig gjelder enn i en treningskamp en onsdag ettermiddag på Fredrikstad stadion. Men samtidig har USA nå et voldsomt mentalt overtak på de norske jentene. Det kommer i tillegg til at de er sterkere, raskere og orker mer, flytter beina kjappere, har flere samtidig bevegelser, bedre samhandling og treffer langt bedre med pasningene. Sånn var det i hvert fall i onsdagens kamp. I lange perioder, særlig i andre omgang, slet vi i det hele tatt med å flytte ballen inn på amerikanernes halvdel. USA presset oss høyt, og det var tydeligvis så uvant, etter enkle EM-kvalifiseringskamper mot Østerrike, Israel og Polen, at vi gang på gang slo ballen til en motspiller eller ut over sidelinja.

I sannhetens navn så vi noe bedre ut de første 45 minuttene. USA fikk riktignok en tidlig ledelse, men Norge var kompakte, lave og oppnådde en rekke brudd som burde ført til mange gode målsjanser. Jeg tror jeg talte ti overganger, der samtlige førte til null og niks fordi pasninger og bevegelser på siste tredel av banen var fullstendig ute av synk, som det heter på tv-språket når lyd og bilde ikke stemmer med hverandre.

Så vidt jeg kan se er 0-4 for USA kvinnelandslagets største tap noensinne på hjemmebane. Bjarne Berntsens jenter skrev seg med andre ord inn i historiebøkene onsdag kveld. Men det er ikke noe å være stolte av. Og det lyste vel heller ikke stolthet, ærgjerrighet eller vilje til å blø for drakta av de norske spillerne.

Jentene sier de trenger ferie nå. Det unner jeg dem, men jeg tviler på at vi kan hvile oss opp på USAs nivå i løpet av et par uker. For vi mangler mer enn bare overskudd. For eksempel mangler vi en spiller som Abbey Wambach, en midtspiss som er både gjennombruddssterk, god på hodet og sikker på labben. Vi har Melissa Wiik og Elise Thorsnes i bakhånd, ja vel, men de er minst en olympiade bak Wambach, som mot Norge scoret sitt 99.landslagsmål på 124 kamper.

Jeg håper jeg tar feil, men alt tyder på at vi må konsentrere oss om å slå Japan og New Zealand og bli nummer to i vår gruppe i OL. Da møter vi vinneren av den knalltøffe gruppa med Tyskland, Brasil, Nigeria og Nord-Korea i kvartfinalen. Målet om medalje i Beijing virker akkurat nå fryktelig langt unna.