Tippeliga-klubbene omfavner jentene

Båndene mellom klubbene i Tippeligaen og Toppserien er i ferd med å bli sterkere. Det kan være nettopp det kvinnefotballen i Norge trenger for å ta det neste steget.

Før helga kom nyheten om at Stabæk ønsker å “adoptere” toppserielaget Asker; skifte navn, flytte kampene til Nadderud og ikle Melissa Wiik, Lise Klaveness og de andre blaastripete drakter. Tanken vekker begeistring på begge sider av kommunegrensen. Stabæk blir ved et trylleslag den første klubben i Norge med topplag både på herre- og kvinnesiden, mens askerjentene får en bedre hjemmearena og tilføres økonomiske og administrative ressurser. I morklubben Asker Skiklubb er det også mange som bifaller idéen, der i gården ser man på toppseriesatsingen som et underskuddsforetak det skal bli godt å bli kvitt.

Flørten mellom Stabæk og Asker er ikke et enestående tilfelle. De fleste Toppserieklubbene har på et eller annet nivå en samarbeidsklubb i Tippeligaen. Trondheims-Ørn spiller denne sesongen på Lerkendal. Fløya spiller på Alfheim. Nyopprykkede Fart på Briskeby.

Og på Romerike blir ingen overrasket om Team Strømmen i nær framtid heter Team LSK eller kanskje bare Lillestrøm. Hege Riises jenter har allerede flyttet inn i LSK-hallen. Begge parter er etter sigende fornøyde med samarbeidet og ønsker å utrede mulighetene for en fullstendig fusjon.

At Toppserie-klubbene har alt å tjene i forhold til økonomi og administrative og sportslige ressurser, er ganske åpenbart. Men det aller viktigste argumentet for at Tippeliga-klubbene også skal har Toppserie-lag har med interessen for kvinnefotballen å gjøre. Da Vålerengas damelag i 2.divisjon sesongåpnet med 6-0-seier over Hadeland KFK for noen uker siden, var det 250-300 tilskuere på Valle. Et godt tilskuertall – for en Toppseriekamp!

Når jeg snakker med Vålerenga-, Brann- eller Rosenborg-supportere er gjennongangsmelodien denne: “Kvinnefotball er jeg ikke så opptatt av, men hadde Vålerenga/Brann/Rosenborg hatt et lag i Toppserien, så hadde jeg selvsagt møtt opp til kamp.” Om bare én av ti i Klanen, Bataljonen eller Kjernen hadde stilt, ville det gitt en ramme rundt Toppserien-kampene som vi sjelden eller aldri ser i dag. Og kanskje ville de hardbarkede supporterne da sett at dette er faktisk ganske allright, her er det prestasjoner som fortjener applaus og profiler som vi gjerne vil lære bedre å kjenne.