Beretningen om et varslet nedrykk

Det er en kald dag i hovedstaden helt i starten av 2008. Inne i fotballstorstua Vallhall er temperaturen mer behagelig, men Ole Bjørn Sundgot ser likevel ut som om han fryser litt der han trekker kragen på den svarte overtrekksjakka lenger oppover halsen. Han setter noen røde plastmarkører ut på kunstgressunderlaget, finner fram fire treningsvester fra en bag. Og deler dem ut. Det holder til halvparten av spillerne. For til denne økta har adeccoligalaget Hønefoss kun åtte mann på plass. I tillegg til treneren, som ikke egentlig er trener, bare midlertidig ansvarlig fordi Kjell Sverre Hansen Wold måtte gå etter en trøblete 2007-sesong. 2008 ser ikke ut til å bli noe bedre. Hønefoss-troppen er tynn fra før og med skadeforfall i tillegg er de ikke en gang mange nok til å spille five-a-side i et hjørne av den gedigne hallen på Oslos østkant. Og serieåpningen borte mot Løv-Ham er ikke så langt unna.

På mange måter begynner historien om Hønefoss BKs opptur – og nedtur – nettopp her. Noen dager senere blir Ole Bjørn Sundgot ansatt som klubbens nye a-lagstrener. Det har for så vidt ligget i kortene en stund, selv om andre kandidater har vært sjekket ut. Men å overta Hønefoss frister omtrent like mye som å overta et varelager med teleksmaskiner. Spillerstallen er tynn, økonomien er vanskelig, byen har ingen spesiell fotballkultur eller historie. Men Sundgot føler seg klar, han har vært spillerutvikler i to år, og han gjør jo egentlig jobben allerede.

I løpet av de to neste sesongene er det mange som stusser over Sundgots suksess som Hønefoss-trener. Det blir en sterk femteplass i 2008-sesongen og året etter ender som kjent med opprykk til Tippeligaen for første gang i klubbens historie. Ole Bjørn Sundgot har riktignok en begivenhetsrik karriere bak seg som spiller, men dette er hans første jobb som hovedtrener. Og han blir ikke sett på som noen fotballfagmann av den typen fotballfagmenn som vi helst ser som trenere her i landet. Men én ting er hva du vet og kan. Én helt annen ting er hvordan du håndterer den jobben du er satt til å gjøre. Sundgot innser sine begrensninger og verdien av å trekke på den kompetansen som finnes hos andre i den lille klubben. Allerede før han er presentert som ny trener, lanserer Sundgot selv kapteinen og klubbveteranen Frode Lafton som en mulig assistenttrener. Sammen med Lafton er det også flere andre av de mest rutinerte spillerne som tar en stor del av ansvaret når Sundgot begynner byggingen av et nytt Hønefoss-lag, et lag som i løpet av bare to sesonger kvalifiserer seg for tippeligaspill.

Spillerstyrt. Et ord som får de fleste trenere til å grøsse, men Hønefoss BK sin opptur i 2008 og 2009 handler om et lag som i stor grad er spillerstyrt, i den forstand at lederne i spillergruppa har sterk innflytelse på hva som gjøres på treningsfeltet og hvordan laget opptrer i kamp. Ole Bjørn Sundgot er ingen autoritær leder og enkeltspillere har kanskje vel så mye påvirkning overfor spillergruppa som helhet, men det en er symbiose som fungerer. Fordi dette er en kameratgjeng, en homogen spillergruppe. Og de får resultater. De rykker opp til Tippeligaen sammen.

Etter tapet for Viking i den sjette serierunden i år får Sundgot fyken. Da hadde en presset styreleder Bjørn Hamborg gitt nok av forvarsler om at treneren hadde alt annet enn tillit. Sundgot var naturlig nok skuffet etter avskjedigelsen og uttalte blant annet at han hadde følt null støtte i den sportslige motgangen og at han fikk for liten innflytelse over hvilke spillere som ble hentet til klubben før debutsesongen i Tippeligaen. Den manglende støtten var åpenbar for alle. Styrelederen virket mer opptatt av å avkrefte at Tom Nordlie var den (neste) rette for klubben. Indirekte bekreftet han dermed samtidig at Sundgots stilling var oppe til vurdering. Og en trener som kun har tillit fra kamp til kamp, skjønner selvsagt hvor dette bærer. Da er resten egentlig en jobb for advokatene.

Men det andre klagepunktet til Sundgot er mer interessant. Sundgot følte han mistet kontrollen over hvilke spillere som ble hentet og hvilke spillere som fikk eller ikke fikk fornyet kontrakt. Før sesongstart ble Hønefoss utropt til en vinner på overgangsmarkedet. Der andre klubber snørte sekken stramt igjen, åpnet HBKs investorer pengesekken for spillere som Kristjan Örn Sigurdsson, Paul Obiefule, Steve Clark, Davy Claude Angan, Erik Hagen, Rune Bolseth og Madiou Konate. Christian Traoré ble også hentet på lån fra svenske Hammarby. Olivier Occean var Hønefoss-ledelsens våte drøm, men han klarte de ikke å lokke til Ringerike. Kaptein Frode Lafton var tidlig ute med å kategorisere Occean som et potensielt katastrofekjøp og advarte mot en klubbledelse som så ut til å ha mistet bakkekontakten etter opprykket. Samtidig fikk en kontinuitetsbærer som Christer Ellefsen ikke bli med klubben opp i Tippeligaen.

Den spillergruppa som tok fatt på Tippeligasesongen 2010 så ganske annerledes ut enn den gjengen som bare noen måneder tidligere kvalifiserte seg for det øverste nivået. Tanken var sikkert å hente spillere med bedre ferdigheter og mer erfaring fra høyeste nivå enn de spillerne som var i Hønefoss fra før. Og det er i utgangspunktet en forståelig tanke. Men: Hønefoss-stallen 2010 var for det første underlig sammensatt med en voldsom overvekt av spillere som i utgangspunktet fungerer best i sentrallinja. Derfor har vi sett Hønefoss i år med fire stoppere i backleddet og fire sentral midtbanespillere i ledet foran. Enda mer ødeleggende var det imidlertid at utskiftingene ble for mange på en gang, det ødela det sportslige fundamentet og det rokket selvsagt med miljøet i spillergruppa. Filosofien som førte laget opp i Tippeligaen var utradert av shoppinggale klubbledere. Muligens kunne det fungert med en sterk, autoritær trener, men det hadde ikke Hønefoss.

Feilene som ble gjort i Hønefoss BK blir enda tydligere når vi tar en titt på hva som ble gjort hos opprykkskollega Haugesund. Årets FKH-lag er mer eller mindre det samme som spilte seg opp i Tippeligaen. Nikola Djurdjic kom til klubben allerede i 2009 og slo ut i full blomst i år, Chris Pozniak har spilt for Haugesund tidligere og Jacob Sørensen ble hentet som en rollespiller med erfaring.

At Hønefoss-spillerne begynte oppkjøringen til 2010-sesongen med ferie som en kompensasjon for lønnskuttet de måtte ta sommeren 2009, gjorde ikke forberedelsene enklere. Og da Madiou Konate ble hentet tilbake fra tyrkisk fotball, brukte klubben mange uker på å få papirene i orden. Konate skrev under for Hønefoss 23.januar, likevel var ikke papirene i orden til seriestart.

Sportslig sett kvalifiserte H&oslash
;nefoss BK seg for spill i Tippeligaen 2010. Administrativt og på ledernivå var de langt fra kvalifiserte da steget opp skulle tas. Noen spillere har blåst ut allerede, og etter den flaue innsatsen i kvaliken ser jeg ikke bort fra at det blir tatt flere knallharde oppgjør på Ringerike.

Å gjøre rett og skjel

Denne bloggen kunne handlet utelukkende om hvor vanskelig det er å forstå hvilken linje Disiplinærutvalget i NFF egentlig legger seg på.

I stedet vil jeg begynne med å gi ros til Disiplinærutvalget for deres ferskeste avgjørelse. Stine Andreassen får spille cupfinale for Røa til tross for utvisningen i sluttsekundene av semifinalen mot LSK Kvinner. For alle i og rundt norsk fotball, for alle som følger kampene fra tribunen eller tv-stolen, er det nemlig ingen selvfølge at fornuften seirer når NFFs ulike organer er på banen.

Vi har kommet dit at en fornuftig avgjørelse er å regne som en gla’sak!

Selvsagt er både journalister, supportere, trenere, ledere og spillere subjektive som bare rakkeren, like ofte mangler vi kunnskap om selve regelverket, men desto viktigere er det jo at avgjørelser i Disiplinærutvalget hviler fjellstøtt på lovverk, presedens og rettsoppfatning. Eventuelt bør NFF engasjere en pedagog som kan forklare oss hvordan tingene henger sammen.

For NFF har en pedagogisk utfordring: At Disiplinærutvalgets avgjørelse i Andreassen-saken ikke var enstemmig, sier egentlig alt. De er ikke enige med seg selv en gang, hvordan kan de da regne med å få aksept hos oss, tenker nok mange i dag.

Ta Makthar Thiounes utvisning i Drammen tidligere denne sesongen. Riddez mente han ble sparket ned bakfra, dommer i samarbeid med 4.dommer mente senegaleseren slo etter svensken. Etter å ha sett situasjonen fra flere vinkler kan jeg ikke etter beste evne skjønne at noe av det stemmer. I verste fall skulle Thioune hatt et gult kort for å hekte opp en motspiller som løp i full fart hjemover. Thioune fikk én kamps karantene, Moldes anke ble forkastet. Den gang uttalte lederen i Disiplinærutvalget at dommerens avgjørelse ikke kunne overprøves; slik jeg oppfattet det fordi det faktisk hadde skjedd en straffbar handling, uavhengig av om denne kvalifiserte til kun et frispark, frispark pluss gult kort eller utvisning. Men: “Two wrongs don’t make one right” og hvordan passer egentlig denne avgjørelsen med avgjørelsen i Stine Andreassen sin sak? Er det lettere å la Røa-spilleren slippe karantene fordi det ville vært “fryktelig synd om hun mister cupfinalen”?

Det er en misforståelse at tv-bilder ikke kan benyttes dersom dommeren har sett og dømt i en gitt situasjon. Og det kunne like gjerne vært Røa eller andres egen videofilm som ble ført som bevis i ankesaken. Disiplinærutvalgets avgjørelse i denne saken betyr i klartekst at de (flertallet) mener dommer Christina Westrum Pedersen gjorde feil.

Det smarteste dommeren kunne ha gjort etter semifinalen, var å strekke armene i været og si: ”Sorry, jeg misoppfattet situasjonen. Når jeg nå ser tv-bildene skjønner jeg at de røde kortene aldri skulle vært delt ut.” Svein Erik Edvartsen gjorde det etter å ha vist ut Bojan Zajic i kamp mot Tromsø i 2008. Da ble det også straks litt enklere for Disiplinærutvalget å konkludere med at serberen skulle slippe karantene.

Og det hadde jo vært interessant å høre mer fra Westrum Pedersen i denne saken, men hun har altså fått munnkurv av dommersjef Rune Pedersen. Ganske oppsiktsvekkende. Når fikk sist en Tippeliga-dommer uttale-nekt? (Da ser jeg bort fra at UEFA påla Øvrebø munnkurv i noen dager etter den famøse CL-semifinalen i 2009.) Her framstår Pedersen senior som en pater familias hjemmehørende i et helt annet tiår.

Christina Westrum Pedersen er en av landets beste kvinnelige dommere. Og om hun ikke allerede er den beste, har hun definitivt potensial til å bli det. Men jeg har også snakket med Toppserie-spillere som mener 29-åringen fra Åndalsnes har et unødig markeringsbehov. Og akkurat sånn så det ut i sluttsekundene av semifinalen på Røa.

I samme situasjon på Røabanen fikk LSKs Dorte Dalum Jensen et like ubegripelig rødt kort. Det er også anket, men jeg kan ikke se at Disiplinærutvalget uttaler seg om saken til den danske veteranen. Også her bør resultatet være ingen karantene.

I 2002 spilte Stine Andreassen cupfinale for Arna-Bjørnar mot Trondheims-Ørn. Heidi Pedersen ble den gang matchvinner for trønderne i det 119. spilleminutt. I fjor ble Andreassen cupmester i sin første sesong som Røa-spiller, men hun ble sittende på benken under hele finalen.

Nå får jenta fra Voss sannsynligvis spille fra start når Røa møter Trondheims-Ørn til cupfinale i Telenor Arena 13.november. Det er det eneste rette.

På gummisåler til VM

Onsdag kveld, litt før klokka åtte, er Norge klare for fotball-VM.

Fotball-VM i Tyskland neste år, altså. For kvinner. Eli Landsems jenter kommer ikke til å rote bort dette etter 1-0-seier borte mot Ukrainia i den første play off-kampen. Og skulle alt gå skeis, får vi en ny mulighet gjennom en play off-play off. Så kronglete er kvalifiseringsopplegget blitt, men glem det, for dette går ikke skeis. Selv om Ukraina deltok i siste EM, vant sin kvalifiseringsgruppe og blant annet har noen spillere i Mesterliga-finalisten fra 2009, russiske Zvezda. Som alle Risk- og Seinfeld-fans vet: ”The Ukraine is weak”. Og i hvert fall et svakere lag enn Norge.

Det norske kvinnelandslaget hører hjemme i VM-sluttspill, vi har vært i alle siden det første ble arrangert i Kina i 1991. Da kom vi til finalen. Og fire år senere gikk vi helt til topps. Det hadde gjort seg med en ny VM-finale. Den spilles forresten i Frankfurt 17.juli.

Kanskje er vi for godt vant med at fotballjentene alltid kvalifiserer seg til mesterskap. Kampen om en VM-billett (og eneste mulighet til å kvalifisere seg for OL i London i 2012) avstedkommer ikke særlig oppmerksomhet her hjemme. Jentene holder på med sitt – og lister seg på gummisåler til Tyskland-VM. Vi i TV 2 har riktignok sendt samtlige av hjemmekampene i kvaliken og vi sender også onsdagens avgjørende kamp mot Ukraina direkte på TV 2 Zebra fra klokken 17.50. Men hvor mange fikk med seg at Maren Mjelde scoret karrierens viktigste mål i Chernigov lørdag ettermiddag? Sannsynligvis færre enn de som så storebror Erik og Brann herje med TIL på Alfheim omtrent samtidig. En god lørdagsettermiddag var det uansett for familien Mjelde.

Den manglende medieoppmerksomheten rundt de norske fotballjentenes VM-play off fikk politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, til å reagere. I hvert fall på Twitter. Litt indignert på jentenes vegne var hun, men ikke nok til at hun selv har tenkt å se onsdagens kamp på Nadderud – eller på tv, kunne hun melde.

Men hvis DU har muligheten til å stikke til Bekkestua, eller benke deg foran tittekassa onsdag ettermiddag, foreslår jeg at du gjør det.

Det er tross alt ikke hver dag vi kvalifiserer oss til VM.

Se Norge-Ukraina på TV 2 Zebra onsdag fra kl. 17.50.

Det må bli de blaa!

Toppserien 2010 kan bli en uforutsigbar affære. Ikke helt i toppen, selvsagt, der alle regner med at Stabæk skal klare det de burde klart i fjor, nemlig sikre seg klubbens første seriemesterskap på kvinnesiden. Og ikke helt i bunnen heller, der alle tror at Linderud-Grei får et like tøft møte med det øverste nivået som Larvik, Fart, Fortuna og Sandviken har fått de to siste sesongene.

Men midt i mellom. Der er Toppserien mer uforutsigbar enn på lenge. Regjerende seriemester Røa har mistet spillere, det samme har bronsevinnerne fra Kolbotn. Hva skjer med de tapende cupfinalistene som har byttet navn fra Team Strømmen til LSK Kvinner? Og kommer det en overraskelse fra nord eller vest?

Nytt av året er det at du kan se én kamp fra hver serierunde direkte på www.tv2sumo.no. Dessuten sender vi som tidligere et utvalg kamper på TV 2, og begynner med det meget interessante oppgjøret Kolbotn-Stabæk i andre serierunde.

Her er mitt tabelltips for sesongen som sparkes i gang 2.påskedag. Hva tror du?

1 Stabæk
Jeg var ikke den eneste som tippet Stabæk som seriemester i 2009, og ettersom laget kun var én scoring på Røabanen i siste serierunde unna å oppfylle den profetien, var vi vel ikke helt på jordet. I år tipper alle bæringene på topp igjen. Riktignok er Melissa Wiik og Solveig Gulbrandsen borte, men inn har kommet Ingrid Camilla Fosse Sæthre (tidligere landslagsspiller som har gjort comeback), arbeidsjernet Lisa-Marie Woods og en av Toppseriens aller mest spennende nykommere Saba Soofi fra Kongsberg. Som i fjor synes jeg det bakre leddet ser svakest ut (litt avhengig av om Stabæk velger å bruke Trine B. Rønning som stopper eller ikke), men i denne sammenheng betyr ”svakest” like fullt sterkere enn hos de fleste konkurrentene. Roger Finjord har kommet inn som ny trener. Dette er hans første jobb som hovedtrener i Toppserien, men han har mange år bak seg som spillerutvikler i krets og som trener for aldersbestemte landslag og jeg tror han tar seriegull i første forsøk.

2 Røa
Denne klubben har hatt suksess med å snakke ned forventningene tidligere, og Geir Nordby forsøker det samme i år når han sier at dersom 2010-mannskapet tar medalje er det en større prestasjon enn alle seriegullene. Lene Mykjåland og Becky Sauerbrunn har forsvunnet til Washington Freedom; Marie Knutsen, Marit Fiane Christensen og Kristine Edner Wæhler er i lykkelige omstendigheter, i tillegg til at også landslagsbacken Camilla Huse er borte. Det betyr selvsagt at laget er betydelig svekket. Men mye viktigere er de spillerne som fortsatt er igjen i klubben og Røas førsteellever ser også i 2010 meget sterk ut. Spennende å se om Elise Thorsnes blir en permanent løsning på midtstopperplass og om spillere som Emilie Haavi, Anne Vikre og Ada Finskud kan fortsette utviklingen og etablere seg som fast inventar på Toppserie-laget. Se heller ikke bort fra at nykommer Kine Kvalsvik (Sandviken) fortsetter der Lene Mykjåland slapp, som Toppseriens toppscorer. For Røa, som stort sett fungerer best fra juni til begynnelsen av november, handler det om å ikke avgi for mange poeng til andre topplag tidlig på sesongen. Gjør de ikke det, kan de faktisk pushe Stabæk i kampen om seriemesterskapet hele veien inn.

3 Arna-Bjørnar
Bergens-klubben har alle muligheter i år til å tangere sin besteplassering i Toppserien. Trener Morten Kalvenes har flust av aldersbestemte landslagsspillere å velge fra, i tillegg til etablerte A-landslagsspillere som Maren Mjelde. Har mistet Stine Andreassen (som spilte halve sesongen før hun reiste til Røa) og Aimee Edriss, men ettersom Skarbø og Giske er tilbake for fullt etter mye skadetrøbbel og den gode høyrebacken Astrid Grøttå Ree er hentet fra Klepp, synes jeg Arna-Bjørnar totalt sett framstår som et sterkere lag i år. Har de siste par sesongene slitt med å ta det siste steget opp i medaljestriden, det steget har laget alle muligheter til å ta i år.

4 LSK Kvinner
Kanarifansen har ikke sluttet opp om LSKs nye Toppserie-lag på samme måte som Stabæk Support gjorde det i fjor, og det er egentlig litt synd, for dette laget kan også i år kjempe om medaljer. Marita Skammelsrud Lund mister første del av sesongen og fjorårets toppscorer Una Nwajei er tilbake i Grimstad. Men særlig midtbanen holder høyt Toppserie-nivå og framover på banen kan Ida Elise Enget og Rhian Wilkinson (som kan brukes i flere posisjoner) skape trøbbel for de fleste. Tidligere landslagsspiller Ranveig Karlsen har holdt på lenge blant aldersbestemte lag i LSK-systemet, nå blir hun historiens første trener for LSKs Toppserie-lag.

5 Kolbotn
Jeg bommet grovt da jeg tippet Kolbotn på en sjetteplass i fjor, men selv om Dan Eggen har vist seg som en lagbygger av rang og dessuten innført metoder ved fysisk trening og restitusjon som gjør klubben til en av ligaens beste på dét området, er det nesten utenkelig at Kolbotn skal ta medalje også i år. Herlovsen, Helgadottir, Colombo Nilsen, Lindblom, Schjeldrup, Holstad Berge, Mumtaz og Woods; det er ikke noe nytt at Kolbotn mister spillere etter en sesong, men dette er ganske ekstremt. Har fått inn en ok sisteskane i finske Korpela og Smørsgård er en god signering fra Klepp. Christensen, Dovland, Stavne og Haanes er unge spillere som sikkert bare blir bedre, i tillegg til at Ingvild Isaksen kan utgjøre en offensiv på egen hånd med sin store gjennombruddskraft. Men jeg er særlig skeptisk til om de finner en god nok stoppermakker til Vikestad og en sentral midtbanespiller som kan gjøre i nærheten av den jobben Lindblom gjorde i sesong etter sesong.

6 Fløya
Laget fra Tromsø har en bedre aldersmiks i troppen enn mange av konkurrentene. Her er det både ungt og gammelt, etablerte landslagsspillere som Anneli Giske og talenter som tvillingsøstrene Karlseng Utland. Fløya har gode resultater å vise til i vinter og Trine Lise Andersen har nå hatt et år på seg til å virkelig sette sitt merke på laget. Jeg tror Fløya er et av lagene som kommer til å forbedre seg mest i forhold til fjorårets tabellplassering, da ble de nummer ti til slutt.

7 Trondheims-Ørn
Kristin Lie og Solfrid Andersen har henholdsvis blitt omskolert fra stopper til spiss og fra spiss til stopper i løpet av årene i Ørn, men denne sesongen skal de for første gang spille sammen i midtforsvaret. Det kommer sikkert til å bli veldig bra. I tillegg har klubben sikret seg kommende A-landslagskeeper Ingrid Thorbjørnsen. Men med Lie, de siste sesongenes eneste målgarantist, i backrekka, hvem blir da den offensive trusselen? Midtbanespillerne har gode ferdigheter, men er det nok duellkraft og løpsstyrke der? &Osla
sh;konomisk og i forhold til lisenskravene har den ærverdige klubben levd på kanten av stupet en stund. Sportslig befinner de seg på tryggere grunn, men heller ikke noe særlig mer.

8 Klepp
Et ungt lag som har svingt veldig i prestasjonene (fra kamp til kamp) de siste sesongene og med Ree og Smørsgård borte, tror jeg det blir tungt for Klepp å ta et nytt steg nærmere medalje. Kjent for å være spesielt vanskelig å møte hjemme på Jæren. Mye ansvar hviler på A-landslagsspiller Gry Tofte Ims. Dessuten blir det spennende å se om Cathrine Dyngvold og hurtigtoget Hege Hansen fortsetter utviklingen. Flinke folk rundt laget både i det sportslige apparatet og organisasjonen for øvrig. Kommer sikkert til å ta poeng fra flere av topplagene, men det blir også den eneste måten Klepp blander seg inn i medaljestriden på.

9 Kattem
Lillesøsteren i Trondheim er ikke så langt unna å bli størst. Kjetil Fosse har fortsatt det gode arbeidet Tarjei Smågesjø startet, og den tidligere spillerutvikleren i Odd Grenland får mye ut av det mannskapet han til en hver tid disponerer. Det er han da også nødt til, for Kattem har valgt en ganske annen vei enn for eksempel Donn. Her er det ikke hentet en eneste utenlandsk spiller, i stedet finnes det en drøss talenter som Rikke Storø, Maren Snekvik og Marit Tananger. Har slitt med skader på potensielt gode offensive spillere som Adserø, Hermann og Jevne, men vil få et betydelig løft dersom midtbanestrategen Katrine Andresen er tilbake på 2008-nivå.

10 Donn
Én ting skal nyopprykkede Donn ha, de skaffer seg oppmerksomhet i lokalpressen på Sørlandet, enten det handler om nysigneringer fra USA og Portugal eller krangel med stiftelsen Cultiva om mangel på tilskudd til kvinnefotballen. I utgangspunktet liker jeg støy og hårete mål. Om Donn-laget holder til å berge plassen i Toppserien, er derimot et åpent spørsmål. Jeg tror det blir en beinhard kamp med sørlandsrival Amazon om å unngå 11.plassen, og det vil selvsagt bli ekstra bittert for den av de to som eventuelt rykker ned. Donn slo Amazon 2-1 i generalprøven, og tomålsscorer Shannon Smyth viste at hun er en av Donns nykommere det skal bli spennende å følge. Får trolig utsatt sin første kamp mot Kolbotn på grunn av dårlige baneforhold.

11 Amazon Grimstad
Una Nwajei er tilbake og på sitt beste og brukt riktig er hun en offensiv spiller av høy Toppserie-klasse. Amazon var relativt gjerrige i fjor, men det skortet voldsomt framover. I tillegg til at Nwajei er tilbake, kan det ligge an til at kaptein Stine Sannæss dyttes fram i det fremste leddet. Og på midtbanen kan det være duket for et comeback for Margunn Haugenes, i hvert fall i enkeltkamper der trener og husbond Gaute Haugenes ser behovet. Sesongen blir etter alt å dømme en eneste lang kamp for tilværelsen.

12 Linderud/Grei
På tide at et lag fra Oslo øst er tilbake i Toppserien, men oppholdet blir trolig kortvarig. Laget gikk fra bunnen av 1.divisjon til Toppserien på rekordtid og har ingen tunge nysigneringer å vise til i løpet av vinteren. Trener Glenn Kleven får gode skussmål, men har et fryktelig ungt mannskap, selv i Toppserie-sammenheng. Sorry, men dette er bare ikke bra nok.

Jenter til å dø ‘a

Dagen etter at Røa toppet The Double med avansement til kvartfinalen i Champions League, og dermed fullførte sin beste sesong noensinne, er det på sin plass å hylle en eksepsjonell prestasjonsgruppe og gjøre seg noen tanker om hvorfor Røa setter alle andre Toppserie-lag i skyggen. I år som i fjor.

Seriegull, norgesmesterskap og avansement i Champions League, alt i løpet av halvannen uke, alt i løpet av fire kamper som fullstendig avgjorde om sesongen 2009 skulle bli en historisk suksess eller en fiasko og nedtur; det er i slike tider en person viser sin karakter og sin støpning. Og det er i løpet av dager som disse et fotballag, med vekt på lag, kan smuldre hen under forventningspresset eller gå opp i en større enhet, ti ganger sterkere enn summen av de enkelte spillerne.

Små marginer? Ja visst. Ett eneste mål til Stabæk i seriefinalen, og gullet ville havnet hos erkerivalen på andre siden av Lysakerelva. En Zvezda-scoring da Røa blottla seg i sluttminuttene av den første åttedelsfinalen, eller da russerne trykket på som verst i returkampen, ville satt en stopper for Europa-eventyret. Og Diana Matheson skulle aldri vært vinket av for offside da hun plutselig var alene med Caroline Knutsen i den 2.omgangen av cupfinalen. Det kunne fort blitt i hvert fall ekstraomganger i Telenor Arena.

Men flaks? Det er bare tapere som snakker om flaks og uflaks i fotball. For i det lange løp får du betalt for den innsatsen du legger ned på hver eneste trening og i hver eneste kamp. Og de beste lagene har marginene med seg. Det er ikke tilfeldig.

Og i Røa-leiren ser det ut til at den ene triumfen utløser en energi som øker sjansen for å lykkes også i neste kamp. Det er ikke metthet å spore etter et nytt seriegull, et nytt cupmesterskap, derimot er gleden over å lykkes så iøynefallende at ingen kan være i tvil om hvor ekte motivasjon kommer fra. Den kommer innenfra, fra hver enkelt bankende Røa-hjerte.

Vi var mange før sesongen som tippet Stabæk som seriemester 2009. Alt annet virket usannsynlig. Ikke fordi de regjerende mesterne hadde blitt så mye dårligere. Men fordi nyskapningen fra Bærum var omgitt av en enorm entusiasme, kunne trekke veksler på tippeligaklubben Stabæks profesjonelle organisasjon og ikke minst fordi det tidligere Asker-laget (i seg selv et ganske slagkraftig mannskap) var forsterket med tre av de mest toneangivende spillerne i Toppserien dette årtusenet: Kristy Moore, Solveig Gulbrandsen og Trine B. Rønning. Legg til den danske landslagsspissen Maiken Pape, og det er kanskje ikke så rart at enkelte i andre klubber hvisket misfornøyde om ”kjøpelag”. For en mer lyssterk stjernehop har vi aldri sett på den norske Toppserie-himmelen.

Og for å være selvrettferdig i ett eneste avsnitt: Det er ganske spesielt at et lag som taper kun én kamp hele Toppserie-sesongen ikke ender opp som seriemester.

Men det koster poeng å spille uavgjort. Røa på sin side tok kun ett poeng mot Stabæk og gikk på en stjernesmell på hjemmebane mot et Kolbotn i full vårblomst. Men jentene fra Oslo vest har vist i flere sesonger at de tar hver eneste motstander på alvor, de virker alltid motiverte enten oppgaven ansees enkel eller umulig, de går sjelden på blemmer mot antatt svakere lag. Og de kan være fullstendig ubarmhjertige: Hvorfor vinne 5-0 hvis det er mulig å score seks, sju eller åtte ganger!

Kontinuitet på både spiller- og ledersiden er et annet stikkord for Røas suksess. Ole Bjørn Edner startet med kvinnefotball i Røa IL for at datteren Kristine skulle ha et tilbud. Begge er fortsatt med, henholdsvis på benken og på banen. Trener Geir Nordby har vært med på hele oppturen, det samme har lillesøster Siri, stolt kaptein da pokalen ble løftet til værs i Telenor Arena forrige lørdag. Og årets lagoppstilling i cupfinalen inneholdt bare to endringer i forhold til startelleveren i fjorårets finale. En slik kontinuitet gjør selvsagt også at spillerne er komfortable i sine roller, sikre på sine relasjoner med nærmeste lagvenninne og trygge på strukturen i laget som helhet. Samtidig har Røa vist at det er mulig å lykkes der selv med en annen historie og bakgrunn. Camilla Huse har levert en fantastisk sesong. Elise Thorsnes har slitt litt mer med å finne seg til rette, men ble tross alt matchvinner i cupfinalen. Og med kvartfinaler i Champions League som en gulrot foran neste sesong, bør det være mulig å holde på det samme mannskapet også i 2010. Hvorfor gi seg nå, Siri og Kristine? Hvorfor dra til USA eller en av de andre Østlands-klubbene når dere kan spille Champions League-finale i Madrid i mai, Lene og Elise?

I resten av kvinnefotball-Norge finnes det nok dem som irriterer seg grønne over at Røa-jentene stikker av med en stor del av den (totalt sett ganske beskjedne) medieoppmerksomheten som blir Toppserien til del. Landslagsnekten under Bjarne Berntsens siste år fikk enkelte til å snakke om bortskjemte vestkantjenter, som ikke tålte å bli stilt krav til. Trener Nordby er visstnok ikke fotballfaglig sterk nok. Og noen tåler rett og slett ikke at Røa-spillerne alltid synes å være så fordømt blide, så overstrømmende hyggelige og koselige.

Den kritikken tipper jeg bare får Røa-spillerne til å smile enda bredere. Og prestere enda bedre.

Gratulerer med en fantastisk sesong!

PS! Og til de av dere i Røa som ikke har vært der: Madrid er en fantastisk by, jeg anbefaler å ta en tur dit rundt 20.mai neste år.

Inne i varmen

Cupen har en særdeles sterk stilling i Norge sammenlignet med de aller fleste land. Og selv om cupfinalespill betyr mye for gutta fra Aalesund og Molde, er det nok jentene fra Røa og Team Strømmen som merker størst forskjell fra treningshverdag til cupfest.

Journalister på sidelinja under treningene, invitasjoner til nettmøter, tv-reportasjer og avisportretter, prisdryss i beste gullrekke-sendetid, kanskje 10 000 tilskuere og til slutt bankett på ærverdige Grand hotell; både oppladningen til årets største kamp og selve finalehelgen er helt annerledes enn det spillerne i Toppserien er vant til. Dette er ikke bare Fotballfesten med stor F, det er også en sjelden sjanse til å ta litt større plass i rampelyset, en mulighet til å kjenne på litt av det som er dagligdags for Skiri og Aarøy, Berg Hestad og Hoseth.

For Røa-spillerne kommer lørdagens finale i Telenor Arena attpåtil midt i en kampperiode som kanskje er den mest hektiske og mest avgjørende i klubbens historie. Seriegullet ble sikret med 0-0 mot Stabæk i siste serierunde for en uke siden. Onsdag ble det på nytt en målløs kamp på Røabanen da forrige sesongs tapende finalister Zvezda var gjester i første kamp i åttedelsfinalen i Champions League. Og mandag setter laget kursen mot Perm, Sibirs vestlige innfallsport, for et returoppgjør som forhåpentligvis ender med et historisk avansement. Vi skal ikke dvele for mye ved den to timer lange turen med Aeroflots innenriksfly fra Moskva til Perm, eller tidsforskjellen på fire timer, eller at værmeldingen for det som inntil 1991 het Lenin Komsomol stadion tilsier fem minusgrader på kamptidspunktet. Men det får i hvert fall lørdagens tur til Fornebu til å framstå som en hvilken som helst shoppingutflukt til CC Vest-senteret for seiersvante Røa-jenter.

Dette er Røas fjerde cupfinale og de har fortsatt til gode å tape. Det er samtidig en reprise på fjorårets finalemøte, noe som skulle bety særdeles revansjesugne Team Strømmen-spillere. Romerikingene var nærmere Røa i serien forrige sesong, men var likevel i realiteten sjanseløse på Bislett. Team Strømmen anno 2009 havnet langt bak medaljelagene Røa, Stabæk og Kolbotn, men har altså spilt seg fram til en ny finale og kanskje kan de håpe at motstanderen merker det tøffe kampprogrammet. Røa har dessuten gått målløse av banen i to kamper på rad og verken mot Stabæk eller Zvezda virket de særlig skarpe innenfor motstanders 16-meter. Om det er en trend eller tilfeldighet vet vi mer om lørdag kveld.

Da vet vi også om det kommer over 10 000 mennesker til Telenor Arena. Det burde være innen rekkevidde. For to lag som spiller på kunstgress til vanlig burde også underlaget passe glimrende, og jeg har hørt flere spillere som er svært godt fornøyde med å spille innendørs nå som kalenderen viser november og snøfillene driver gjennom oslogatene.

Se Røa-Team Strømmen på TV 2 lørdag fra kl. 15.30.

En gull-thriller på høy tid

Etter tidenes lengste sommerferie, starter Toppserien opp igjen på lørdag. Tre lag er for fullt med i kampen om gullet, som neppe blir avgjort før etter 90 minutter mellom Røa og Stabæk i aller siste serierunde.

Det bisarre serieoppsettet ble konstruert for å gi landslaget mest mulig tid til sine EM-forberedelser, og etter at det nederlagsdømte, norske mannskapet nådde semifinalen, kan vi kanskje si at opplegget fungerte etter hensikten. Men det har resultert i en Toppserie-sesong som ledere, trenere og spillere i klubbene helst ikke vil oppleve igjen. Den 17.serierunden ble spilt 4.juli. 84 dager senere er det klart for runde 18. Det betyr at flere spillere de siste ukene har vært gjennom en sesongoppkjøring som minner om den som vanligvis foregår i februar-mars. Og det er som kjent ikke fotballspilleres favorittid på året.

I det minste er kampen om seriemesterskapet vidåpen. Røa (43 poeng), Kolbotn (41) og Stabæk (39, én kamp mindre spilt) er alle i den posisjonen at de selv kan avgjøre om gullet skal havne henholdsvis på Røabanen, Sofiemyr eller Nadderud. Det er ikke noe dårlig utgangspunkt for sesonginnspurten, og en helt annen situasjon enn det vi opplevde med et suverent Røa-lag i fjor.

Jeg tippet Stabæk som seriemester før sesongen, og jeg ser ingen grunn til å gå bort fra det tipset nå, selv om Kolbotn er årets positive overraskelse og Røa har forsterket med to solide spillere i Becky Sauerbrunn (Washington Freedom) og Stine Andreassen (Arna-Bjørnar). Etter en svak periode i månedskiftet mai/juni, var Stabæk råsterke i de siste rundene før EM-pausen. Både helgens vanskelige bortekamp mot Klepp, som kan gjøre en av sine beste sesonger på lang tid, og neste ukes hengekamp mot Team Strømmen, blir i så måte svært viktige både for Stabæks gullambisjoner og mitt tips.

I den andre enden av tabellen har Sandviken fortsatt et tynt håp om å overleve i Toppserien, men da de vinne lørdagens hjemmekamp mot Amazon Grimstad, som på sin side håper på en Nordlie-effekt med erfarne Gaute Haugenes som nyengasjert trener.

Det store midtsjiktet har ikke like mye å spille for. Men Kattem bør i hvert fall finne motivasjon i at de for første gang kan avslutte høyere på tabellen enn storesøster Trondheims-Ørn.

Og samtlige klubber synes ganske sikkert det er på høy tid å fullføre Toppserie-sesongen 2009.

Hvem tror du vinner seriegullet? Og har Sandviken noen som helst mulighet til å klare seg? Fyr løs i kommentar-feltet.

Ganz oder gar nicht

Etter 45 minutter av semifinalen mellom Norge og Tyskland var den foreløpige tittelen på denne bloggen “Wunderbar!” Begeistringens rus skyldtes et norsk lag som til min store overraskelse hadde de regjerende europa- og verdensmesterne i kne.

Det var et norsk lag som vi har sett norske landslag så mange ganger tidligere: Stramt organisert i 4-5-1, helhjertet og lojalt i sitt soneforsvar, korte avstander mellom leddene og dermed hverken mellomrom eller bakrom for Prinz og de andre tyske stjernespillerne. Det var et norsk landslag som scoret på dødball.

Men det var også noe umiskjennelig norsk over hvor enkelt vi ga bort ballen, selv i de periodene der tyskerne virket fullstendig paralyserte av sin egen manglende offensive slagkraft. Og som kjent, det er slitsomt for både hode og bein å jage ballfører, i stedet for å la ballen jobbe for deg.

Tyskland er regjerende verdens- og europamester, de hadde vunnet 17 strake sluttspillkamper i EM-sammenheng før kampen i Helsinki. De slo oss 4-0 i første gruppespillkamp. Egentlig hadde vi ikke lov til å håpe på noe. Nichts.

Med den gnagende følelsen i kroppen brukte jeg pausen til å sjekke et sitat på internett. Den tidligere engelske landslagsspissen Gary Lineker gjorde mye smart, som for eksempel å ta overgang fra Barcelona til Tottenham. Han har sagt ganske mye smart også, for eksempel: “Football is a game for 22 people that run around, play the ball, and one referee who makes a slew of mistakes, and in the end Germany always wins.”

Og derfor burde det heller ikke komme som noe sjokk på de norske spillerne at det var et helt annet tysk lag som kom på banen etter hvilen. Et tysk lag som minnet faretruende om laget som løp og spilte oss i senk i mesterskapets første kamp.

Vi ble trykket bakpå, mistet ballen enda lettere enn i den første omgangen, klarte ikke flytte beina hurtig nok og dermed var den defensive strukturen i full oppløsningen. Det var blitz og det var donnerwetter innenfor vår sekstenmeter. Og Tyskland vant til slutt, som de alltid gjør, og ingen kan si at det ikke var fortjent.

Når det er sagt: Resultatmessig har EM vært en opptur for Norge. Medalje i mesterskap må man alltid være fornøyd med (det spilles ingen bronsefinale). Og kvartfinalegrusingen av bråkjekke svensker var en höjdare.

Så får vi se framover. Eli Landsem tar over som landslagssjef når kvalifiseringen til VM i Tyskland i 2011 begynner litt senere i høst. Og Landsem, som har fulgt EM på kloss hold, har ganske sikkert merket seg at flere av ferskingene i den norske troppen har vist seg modne for internasjonale oppgaver:

Maren Mjelde kan bli en klippe i det norske midtforsvaret i årene som kommer, selv om hun ofte brukes på midtbanen for klubblaget Arna-Bjørnar.

Cecilie Pedersen, som til daglig spiller på nivå tre for Avaldsnes, har ikke bare vært en EM-joker og troppfyll, hun har scoret to mål og testet også den tyske keeperen i semifinalen.

Anneli Giske, Fløya-spilleren som fikk sin mesterskapsdebut i Finland, kombinerer knallhard jobbing med et klokt fotballhode.

Isabell Herlovsen spilte sitt andre EM, men er tross alt bare 21 år gammel, og tok med seg kanongode prestasjoner for Kolbotn i vårsesongen til mesterskapet i Finland. Totalt var hun kanskje vår beste utespiller.

Og hva med Ingrid Hjelmseth, som har levd et landslagsliv i skyggen av Bente Nordby og Erika Skarbø. Når hun endelig fikk tillit av landslagsledelsen viste Stabæk-målvakten seg som en klassekeeper, fri for de blemmene hun tidligere har vært belemret med.

Tyskland og England spiller EM-finale torsdag. Et mesterskapsfritt 2010 gir Eli Landsem og det nye landslagsregimet tid til å bygge et norske lag som helst bør være nærmere de aller beste nasjonene i verden enn det som har vært tilfelle de siste åra.

Auf wiedersehen, Tyskland! Vi sees i VM-finalen i Frankfurt 17.juli 2011.

Til EM uten forventninger, men med ny formasjon

Til tross for en etterlengtet seier over Sverige i siste treningskamp, de norske fotballkvinnene reiser til EM i Finland nesten uten press og forventninger. Men med en ny formasjon som kanskje kan få mer ut av potensialet som finnes i mannskapet.

Mandag spiller Norge sin første kamp i EM i Finland. Motstanderen er formidabel; på motsatt banehalvdel venter nemlig de regjerende verdensmesterne Tyskland. Resten av gruppa består av Island og Frankrike. Jentene fra Sagaøya har vi allerede tapt for én gang tidligere i år. Og Frankrike ligger foran oss på FIFA-rankingen. (Frankrike er nummer åtte, mens vi er på en historisk svak tiendeplass.) Veien til en kvartfinale er med andre ord smal og full av hindringer.

Landslagsledelsen har valgt en annerledes oppkjøring til dette mesterskapet, med få kamper (og færre ble det etter at Nord-Koreas sterke landslag ble nektet visum til Norge!), men med mange og lange samlingsuker. Det har sikkert vært nyttig med tanke på at det på mange måter er et helt nytt landslag som skal komponeres. Men for klubbene har det betydd en ellevill vår der 17 av 22 serierunder, i tillegg til cupkamper fram til og med kvartfinale, ble unnagjort før et Toppserie-opphold så avsinding langvarig at det får lærernes ofte utskjelte sommerferie til å minne om en hastig røykepause på skolehjørnet. Skulle “Drillo” mot alle odds ta Norge til VM-sluttspill neste år, kan han bare drømme om å få de samme arbeidsbetingelsene hva antall samlingsdøgn og treningsøkter angår.

Nå virker det i rettferdighetens navn som om Bjarne Berntsen og teamet har brukt forberedelsestida godt. Mot Sverige kom Norge i en ny 4-4-2-formasjon, der man tidligere har tvilholdt på avarter av 4-3-3. Jeg sier avarter, fordi vi har brukt en av verdens beste midtbanespillere, Solveig Gulbrandsen, som midtspiss, og den typiske spissduo-angriperen Melissa Wiik som innoverkant ute til venstre. Ute på kanten har vi med jevne mellomrom også plassert Elise Thorsnes, den spilleren i den norske troppen som har de beste forutsetningene for å fylle midtspiss-tomrommet som oppstod den dagen Ragnhild Gulbrandsen ga seg. Men i den posisjonen har Thorsnes bare unntaksvis fått prøve seg. Og sånt blir det verken gode resultater eller spesielt fornøyde spillere av.

Derfor: Honnør til Bjarne & co. som nå tar et grep som altfor mange trenere virker altfor stolte til å ville ta. I stedet for å tvinge spillere inn i et system, kan det noen ganger være mer fornuftig å påtvinge seg selv som trener en kursendring og en formasjon som bedre passer de spillerne man har til rådighet. Venstresiden offensivt er kanskje fortsatt en utfordring, men pytt, der kommer sikkert backen Camilla Huse til å befinne seg likevel.

Lykke til!

La den rette komme inn

Norges Fotballforbund (NFF) må i løpet av de nærmeste månedene finne en ny sjef for kvinnelandslaget i fotball.

Det er vanskelig å se at Den Ene utpeker seg blant et kobbel av sikkert kvalifiserte, sikkert dugende kandidater. For hver spiller, trener og leder jeg snakker med, dukker det opp et nytt navn eller et nytt forslag til trenerteam, samtidig som det er viktigere enn noen gang at landslagssjefen virker samlende og sørger for at alle de beste spillerne vil og kan bidra for Norge.

Nå er det ikke spillere, trenere eller ledere i Toppserien som skal ansette landslagssjef, det er forbundets ansvar, men når NFF nå tar en ringerunde til sentrale aktører i kvinnefotballen er det for å utarbeide en kravliste før ansettelsesprosessen begynner. Hvilke menneskelige kvaliteter bør vedkommende ha og hvilken fotball bør han eller hun stå for?

Apropos han eller hun. Kjønn kan vise seg å bli en viktig faktor når Bjarne Berntsens etterfølger skal utnevnes. I motsetning til de fleste andre toppnasjonene har Norge aldri hatt en kvinnelig landslagssjef. Jeg tror NFF synes at akkurat det er på tide.

Og i så fall er ikke listen med aktuelle kandidater særlig lang:

Eli Landsem: Topptrener i en årrekke, fotballekspert på tv og sportssjef på Wang fotballgymnas. Men Landsem har blitt forbigått ved ansettelser tidligere, og når hun ikke fikk jobben sist er det vanskelig å se hvorfor NFF skulle mene at hun er den beste kandidaten nå.

Trine-Lise Andersen: Når NFF plukker ut Andersen til såkalt UEFA Pro-lisens-kurs (trener IV), så er det et tydelig signal om at hun har en høy stjerne i korridorene på Ullevaal. Cupmester med Kolbotn i 2007, men fikk for lite ut av det stjernespekkede laget sesongen etter og har så langt ikke gjort Fløya til et lag å regne med.

Gøril Kringen: Imponerte med seriesølv som Ørn-trener i 2006, de siste sesongene har storklubben trøblet langt mer. Var en klippe som landslagsspiller, mange har store forhåpninger til Kringen som trener og Røas landslagsnekter Marie Knutsen har allerede lansert henne som en god kandidat til jobben. Men kanskje kommer denne ansettelsen et par år for tidlig for Gøril Kringen, som allerede er inne i NFF-systemet som assistenttrener på U23.

Hege Riise: Nyter stor respekt internasjonalt for spillerkarrieren sin og ledet Team Strømmen til sølv både i serie og cup i 2008. Så forsvant hun til jobben som assistenttrener for USAs landslag og det er vanskelig å se for seg at hun skal slutte i den stillingen allerede etter et snaut år.

Finnes det så noen aktuelle menn?

U23-trener Roger Finjord og U19-trener Jarl Torske nevnes av flere. Begge er trofaste NFF-ere og kjenner selvsagt flere av dagens a-landslagsspillere fra årene på aldersbestemte lag. Dagens assistenttrener Pål Arne Johansen var en aktuell kandidat som Berntsens etterfølger, men etter et år med spilleropprør mot ledelsen og svake resultater er det vanskelig å se at “Paco” skal kunne fortsette rundt a-landslaget. Det finnes selvsagt rutinerte mannlige trenere i Toppserien også; Røas Geir Nordby og Stabæks Jan Aksel Opsahl Odden har begge vært med i en årrekke, men jeg tviler på om de er NFF-favoritter. Forbundet mener selv at jobben som landslagssjef er attraktiv nok, men den er neppe interessant for trenerkapasiteter i for eksempel tippeligaklubbene, blant annet fordi det norske landslaget i øyeblikket er kraftig akterutseilt av toppnasjoner som Brasil, Tyskland og USA.

Mitt tips: En av de fire nevnte kvinnelige trenerne med enten Finjord eller Torske som assistenttrener.

Hvem tror du blir ny landslagssjef? Finnes det kanskje gode navn her hjemme eller utenlands som ingen har tenkt på? Eller hva med Marit Breivik som leder av et bredt sammensatt team?