Det slo ikke akkurat ned som en stor bombe. Neymar, hele Brasils fotball idol, er sliten. Ja, mer en sliten. Han er utslitt og har prestert lite på banen de siste par uker. Han har ikke fått til sine geniale dragninger, eller lure og kjappe bevegelser, for ikke å snakke om frekke og overraskende skudd. Brasiliansk presse er bekymret. Ikke for helsa til Neymar, for den er god. Han er bare utslitt. Han har mistet noe av piffen. Men hvorfor er en veltrent 20 åring utslitt?

Jeg blir selv sliten. Bare av å se Neymar. Jeg ser ham hver eneste dag. Det være seg morgen eller kveld. Åpner jeg avisa er han der. I tidsskriftene jeg abonnerer på, ja der dukker han også opp. Men mest av alt er han å se på tv. Enten snakker han i en eller annen mobiltelefon, eller han skryter av en storbank, sitter i en frisørsalong og gjør, hva vet vel jeg. Eller nikker anerkjennende til et bestemt bilmerke. Ja, ingen i Brasil har inngått så mange sponsorkontrakter som Neymar. Tror han har 10 hovedsponsorer og har nå, i en alder av 20 år, en årsinntekt på rundt 108 millioner kroner. Ifølge mai utgaven av det engelske tidsskiftet SportsPro, så er Neymar den atleten på kloden som er mest ettertraktet av sponsorer. Mer en Usain Bolt, Messi og Cristiano Ronaldo. Og da hevder jeg – er det rart at gutten er sliten.

Nei, klart det ikke er merkelig. Det er faren som styrer finansene, og det er faren som presser på for at Neymar skal hanke inn mest mulig penger på kortest mulig tid. Jeg forstår sponsorene. Og jeg forstår faren. Og Neymar. Jeg har selv intervjuet Neymar i klubbhuset til Santos i byen Santos i delstaten Sao Paulo. En intim stadion hvor Pele i sin tid regjerte og var Konge. Mange mener at Neymar skal overta tronen til Pele, men det er ennå langt frem. Ja, for ikke å spore av. Jeg forstår hvorfor sponsorene elsker og flokker seg rundt Neymar. Han er en både hyggelig, veloppdragen og åpen gutt. Uten nykker. Med begge beina godt plantet på bakken. Og det er jo der han trives best. Og så er han en trendsetter for brasiliansk ungdom. Hans frisyrer etterlignes av ungdom ned til 10 år. Men noe sexsymbol, ala Becham, blir han aldri.

Treneren til Santos, den litt hissige og ofte sure, Muricy Ramalho, er særdeles misfornøyd med kronjuvelens mange sideoppdrag. For det er jo på banen han skal prestere, selv om det er her han tjener minst. Bare litt i overkant av 3 millioner kroner i måneden. Med sponsorinntektene kan du plusse på med ytterligere 6 millioner i måneden. Treneren, som var det brasilianske fotballforbundets (CBF) førstevalg da ny landslagstrener skulle ansettes i 2010, men som sa nei, mener Neymar må konsentrere seg mer om fotballen. Og lagets massør, Ricardo Rosa, sier rett ut at alle blodprøver som er tatt, dokumenterer at Neymar er utslitt. Og det bare en måned før OL i London. Lover ikke godt. Verken for gutten eller det brasilianske OL-landslaget.

Så er det dem, og det finnes jo alltid kritikere av enhver type. Også dem som bygger sannheter på rykter. Jo, Neymar er i ferd med å begå samme feil som Ronaldinho Gaucho. Leve mer om natta enn om dagen. Da snakkes det om et besøk på en nattklubb i Sao Paulo for en stund siden. Nå er det ingen som mener at Neymar velger den løsningen. Andre mener at Neymar er oppskrytt. At han bare spiller bra mot dårlige lag. At han faller igjennom når han møter toppspillere fra storklubber, som den famøse VM-finalen for klubblag i fjor, da Santos ble rundspilt av Barcelona , og hvor Neymar virket som en guttespiller sammenlignet med Messi.  Jeg tror ikke på verken den ene eller andre teori. Neymar er et supertalt helt utenom det vanlige.

Men hva med argumentet om at Neymar er sliten fordi han spiller mer kamper enn de andre. At han i 2011 spilte 66 kamper, inkludert landslaget. Klart det er mye, men likevel ikke mer enn det Messi spilte i 2011/2012 sesongen. Den vesle trollmannen iførte seg Barcelona trøyen og den argentinske landslagsdrakten 69 ganger. Ego: Jeg tror Neymar først og fremst er sliten fordi jakten på rikdom, enda mer, tar både tid og krefter. Og da blir innsatsen deretter på banen. Selv en 20 åring har grenser.

Det er kanskje en fornærmelse mot familien, og ikke minst mot Artur Miani, som bor i en liten by i delstaten Sao Paulo. Han er jo ingen baby, men en liten gutt på knappe seks år. Jeg vet heller ikke om han er begynt i skole, noe mange brasilianere gjør når de er seks år. Jeg vet heller ikke om familien har god råd, noe som ikke virker særlig sannsynlig, med tanke på hvor de kommer fra. Men som sagt, jeg har ikke svar på disse spørsmålene. Men noe vet jeg, og det er at verdens beste klubb for øyeblikket, Barcelona, har kastet sine øyne på den vesle gutten, fra Monte Auto, i Brasils største delstat, som er større enn mange europeiske land. For her bor 42 millioner innbyggere, og staten har et BNP som er større enn Argentina og Chile til sammen.

Barcelona har hatt vesle Artur i kikkerten en tid. Så lang tid kan det jo ikke være, siden gutten bare er seks år. Men nå har familien akseptert et tilbud fra Barcelona, et tilbud som familien ikke hadde muligheter å si nei til. Selvfølgelig kunne mor og far sagt nei, og forklare talentspeideren fra Barcelona at sønnen har det best i byen, hvor vesle Artur har venner, og hvor familien bor. Og hvor han, uten tvil, har vist et fotballtalent langt utover det normale. Men familien takket selvfølgelig ja til tilbudet, noe annet hadde vært overraskende, om ikke utenkelig. For drømmen til 100 millioner brasilianere er å spille fotball i Europa.

Artur på seks år har vært gjennom den fysiske testen, den obligatoriske legesjekken, og har fått grønt lys. Dermed drar mor og barn til Barcelona i september for å innlemme ham i spillerfabrikken til Barcelona, La Masia, som har produserte flere av verdens beste spillere. Som Xavi, Iniesta, Fabregas, Bojan, Giovani dos Santos, Thiago Motta og selvfølgelig Messi. Selv om Artur er som barn å regne, tatt alderen i betraktning, har Barcelona tro på gutten. Og investeringen er liten i forhold til hva Barcelona kan få tilbake. Både i form av en storspiller som i penger på overgangsmarkedet.

Nå er det selvfølgelig umulig å vite hva en spiller er verdt om 15 år, og det kan tenkes at den økonomiske krisen som herjer, og som vil fortsatte å prege store deler av Europa i noen år, vil virke inn på prissettingen av fotballspillere. Hvordan ser mediemarkedet ut om 15 år?  Hvem kjøper kampene, og hvem viser dem? Sponsormarkedet? Mye er usikkert, og som kjent er det vanskelig å spå  –  særlig om fremtiden. Men en ting er sikkert: Ambisjonene til Barcelona er alltid å frembringe en ny Messi. Ingen har gått gradene i Barcelona så raskt som Messi. På en sesong gikk han fra å spille på ungdomslaget B, til ungdomslaget A, til BarcaC, BarcaB og han debuterte på A-laget. Alt i en og samme sesong.

En brasiliansk baby på vei til Barcelona. Jeg kaller ham baby, fordi jeg husker godt da jeg spilte min første babykamp for Viking, tilbake i det forrige århundre. Da var jeg 11 år – og sett med øynene til Barcelona, en gammel spiller. Ikke så gammel, riktignok, men nesten for gammel til å bli innlemmet i La Masia. En annen sak er at akademiet til Barcelona ikke eksisterte da jeg var babyspiller for Viking. Det var idolet Johan Cruyff som startet skolen i 1979, og siden har Barcelona holdt fast på spillestilen, som vi alle kjenner til. Det skal bli spennende å følge vesle Arturs karriere i Barcelona.

Så er den brasilianske serien, Brasileirao,  i gang. 20 klubber kjemper om tittelen og de fire første sikrer seg inngangsbilletten til Copa Libertadores 2013. Men det koster å kjempe i toppen av serien, og vi kan se en slags europeisering av brasiliansk fotball. For det første utkrystalliserer det seg rundt 10 klubber som alltid kjemper om de ulike titlene, som har de høyeste spillerlønningene, inntektene, men også de største underskuddene. Det er klubbene fra delstaten Sao Paulo – Corinthians, Sao Paulo, Santos og Palmeiras. Rio klubbene Flamengo, Fluminense, Vasco og Botafogo, og klubbene Gremio og Inter fra Rio Grande do Sul. De siste sesongene har det i realiteten vært fire klubber som har dominert – Flamengo, Vasco, Fluminense og Corinthians. Ennå et stykke fra den voldsomme ulikheten som finnes i spansk fotball med to lag, og italiensk fotball med fire lag som alltid kjemper om trofeene. Her kan vi vel også ta med engelsk fotball, som de siste årene har bestått av fire lag som har tatt for seg rubb og bit.

Økonomien tynger. Og den tynger mer enn klubbene har godt av. Til tross for økte TV-inntekter, økte sponsorinntekter, økte billettinntekter, så har spillerlønningene økt enda mer. Verst ut er de fire Rio klubbene, som står for 40 prosent av all gjeld.  Botafogo er verstingen med 1134 millioner kroner, fulgt av Vasco med 1119 millioner, Fluminense med 1104 millioner og Flamengo med 1026 millioner kroner. Den samlede gjelden for landets 25 ledende klubber ligger for øyeblikket på 10.8 milliarder norske kroner. Store summer som klubbene ikke har på konto eller klarer å dekke inn. Dermed blir spillerlønningene ofte noe forsinket, og Flamengos store stjerne, som for øyeblikket er ute i kulden hos så vel lagkamerater som fansen, Ronaldinho Gaucho, har ikke fått millionlønningen på flere måneder. Han alene koster Flamengo 44 millioner kroner i året. Når så lønningene for klubbens andre A-spillere varierer fra 1.2 millioner til 1.8 millioner kroner i måneden, sier det sel selv at regnestykket ikke går i hop. Det vil si, du får store røde tall på bunnlinjen. For å sette lønningene i et sosialt perspektiv så er gjennomsnittslønningen for en brasilianer på kr 62 000 i året.

Hva er det som gjør Flamengo- fansen, og dem finnes det 36 millioner av i Brasil, så forbanna på Ronaldinho Gaucho? Som for bare 15 måneder siden ble hilst velkommen av 20 000 tilskuere på Flamengos treningsbane i Rio. Hyllet som Flamengos nye superstjerne som skulle føre klubben til seier i Copa Libertadores og til nye internasjonale triumfer. Ikke noe er slått til. Dette skyldes dels at Ronaldinho ikke er i form. Men enda viktigere. Han spiller bare når lønningen tikker inn på hans fete konto. Dermed har fansen de siste kampene buet og pepet, og kalt ham for en leiesoldat. En spiller som bare reiser rundt og hever penger, uten å spille med hjertet.

Og det er ikke mulig i en klubb som Flamengo. Nå forsøkte broren, Roberto Assis, som også er manager, å løse lønningsproblemet på en heller uortodoks måte. I forrige uke gikk han resolutt inn i Flamengos butikk ved klubbens hovedkontor, og rev til seg flere Flamengo-skjorter. De ansatte ble perplekse, og forsøkte å hindre Assis i å ta for seg. Til svar fikk de høre, at klubbens skylder Ronaldinho et hav av penger, og derfor kunne han med god samvittighet ta til seg av t-skjorter. Opptrinnet er blitt kraftig kritisert, og Assis har forsvart seg med at som spiller har Ronaldinho krav på noen t-skjorter. Hva skal man si til en slik oppførsel, annet enn at den ikke er akseptabel for en mann som tjener millioner av kroner på klubben. Opptrinnet viser samtidig at familien Assis hjerte ikke slår for Flamengo.

Så er det dokumentert, det som vi som bor i Rio de Janeiro har oppdaget. At Rio er blitt en svindyr by, og at det nesten ikke er mulig for vanlige folk å ta inn på gode 4-5 stjerners hoteller. I dag kom beviset i form av en undersøkelse gjort av Hotel Price Radar. Rio er verdens dyreste hotell-by med en gjennomsnittpris per døgn på kr 1844, eller dobbel så dyr som Oslo. Det er ikke dårlig når gjennomsnittsinntekten i Rio ligger på rundt 5000 kroner i måneden. Ja, nå er det ikke akkurat byens egne innbyggere som sjekker inn på hotellene, som ikke holder noen høy standard, men unntak av 4-5 hoteller som er i verdenstoppen. Det er den økende velstanden, økonomien som går godt, de enorme investeringene som skal gjøres i forbindelse med VM i 2014 og OL i 2016. Mer enn 100 milliarder kroner skal brukes på veier, havner, nybygg og utbedring av flyplassene i byen.  Men det finnes også en annen faktor – de store oljefunnene. Rio er Brasils oljehovedstad, som Stavanger er det i Norge. Og utenfor Rio ligger de store oljefeltene som lokker stadig flere utenlandske selskaper, deriblant rundt 120 norske offshoreselskaper. Alle skal de bo et sted, og nesten alle vil de bo i Rio Sul, som omgis av de kjente strendene Copacabana og Ipanema. Og det er selvsagt her de beste hotellene finnes. Er det da rart at Rio er blitt en dyr by!!

VM blir ingen billig affære for nordmenn som tenker seg hit. Og dem finnes det mange av. Jeg er blitt kontaktet av nordmenn med spørsmål om jeg kan hjelpe til med hoteller, leiligheter eller annen innkvartering. Jeg kjenner mange som planlegger å reise bort og heller leie ut boligen eller feriehusene. Og når jeg spør hvorfor, er alltid svaret ” tenk på hvor mye vi kan tjene”. Og mange forestiller seg fantasipriser, noe som dessverre kan være med på å drive opp prisene på overnattingssteder. Mens prisene på overnatting har økt med 50 prosent siden i fjor, så er eiendomsprisene steget enda mer, til glede for dem som har fast eiendom i byen. VM og OL vil ytterligere drive prisene opp. Og opp, og opp hvis ikke myndighetene foretar seg noe. Vi ser det allerede i dag, i forbindelse med den store miljøkonferansen Rio+20, som skal avholdes mellom 15-22 juni. Prisene på overnatting er så høye, eller umoralsk høye, at mange delegasjoner, som den tyske, har  kansellert og redusert antall deltagere. Mange av 4-5 stjernes hotellene tar mellom 7000-9000 kroner natten. Mer er det vel ikke å si.

Det viser det seg at arrangørene av miljøkonferansen har satt ut hotellbookingen til selskapet ,Terramar,  som tar 30 prosent i tillegg til det hotellene krever. Det har ikke vært mulig for utenlandske delegasjoner eller enkeltpersoner å bestille direkte med hotellene i byen, men via dette selskapet som står for bookingen. Nå krever myndighetene at hotellene fritt kan forhandle om prisene, slik at det vil kunne bli billigere, også for den tyske delegasjonen, å overnatte i byen. Jeg kjenner godt en forretningsmann som driver med eventer, organiserer show, konferanser, booker hoteller og reiser i Brasil for skandinaviske turister. Han kommer ingen vei når han forsøker å få avtaler med hoteller i Rio med tanke på Konføderasjonscupen i 2013 og VM i 2014. Hvorfor? Jo, fordi i Brasil er det makta som rår. Og makta i denne sammenhengen har vært den tidligere presidenten i det brasilianske fotballforbundet, Ricardo Teixeira.

Men ikke fortvil. Det finnes håp for dem som ønsker å reise til Rio, enten under VM eller OL. Da snakker jeg om den gjengse nordmann, som drar for å se VM og oppleve atmosfæren i Rio. For den kommer til å bli utrolig. Det er jeg overbevist om. Jo, nå er det flere og flere private som omgjør deler av boligene til en slags bed and breakefast. Og det i de gamle slumområdene, som kalles for favela. Siden myndighetene i byen gikk til totalkrig mot narkogeriljaen i 2009, og jaget dem ut av de største favelaene, er det nå fullt mulig å vandre fritt rundt. Ikke bare det, men det investeres som aldri før, i restauranter og små herberger. Foreløpig, og da må jeg si foreløpig, ligger prisene her langt under de vanlige overnattingsprisene i Rio.

Nå blir det litt brasiliansk fotball historie, og hvilken ærerik historie. Santos Foot-Ball Club ble etablert i Santos i april 1912 i landets største havneby Santos. Det var ikke tilfeldig at klubben hadde et engelsk navn, for på den tiden var det praktisk talt bare engelskmenn som spilte fotball i Brasil. Det var engelskmannen Charles Miller som i 1894 innførte fotballen til landet. Etter et studieopphold i England vendte han tilbake til Brasil. Og i kofferten hadde han med seg to fotballer. Vel hjemme i Sao Paulo innkalte han engelske kamerater til dyst, og dermed startet ballet. På den tiden fantes det en mengde engelske selskaper, entreprenører og banker i Brasil. Det var engelsk kapital som bygget de fleste jernbaner, industriselskaper og veier. Like etter kom tyskerne og italienerne, som alle etablerte sine fotballklubber. Brasilianere fikk bare se, men ikke røre. Og da de ble invitert til å delta i det nye ballspillet, var det bare hvite brasilianere. Svarte og mulatter fikk bare se, og til nøds hente ballene. Det var først på slutten av 1920-tallet at brasilianere flest fikk delta i det nye spillet, som spredde seg som en farsott.

Santos Futebol Clube, som den heter i dag, har vunnet alt som tenkes kan. Ikke noe lag i verden har scoret flere mål enn Santos  –  mer enn 11.700. Laget har vunnet ni nasjonale mesterskap og 19 delstatsmesterskapet i Sao Paulo. Historisk sett kan Santos 100 årig historie deles inn i perioden før og etter Pele. For ingen har betydd mer for Santos enn Kong Pele. I perioden 1956-74 akslet han Santos trøyen 1.106 ganger og scoret ufattelige 1.091 mål . Gjennom hele karrieren, inkludert landslaget og den amerikanske klubben Cosmos, nettet han 1281 ganger. Under Peles tid vant også Santos Copa Libertadores tre ganger og to ganger ble laget verdensmester for klubblag. I 1962 slo de Benfica og året etter Milan.

Jeg hadde den store gleden av å intervjue Pele for et par år siden på hans kontor i Sao Paulo. Han holder seg utrolig godt, trener nesten daglig, og er levende opptatt av Santos og brasiliansk fotball. Noe annet hadde vel vært rart. Vi satt sammen i over tre timer, og han fortalte meg om alt mulig, inkludert mange fotball historie. Ikke minst da Santos var på turne i Afrika, og spilte i det borgerkrigsherjede Kongo. Nyheten om at Santos og Pele skulle spille, fikk partene i borgerkrigen til å inngå en fredspakt, slik at folk kunne se kampen: – Det viser hvor store Santos var på den tiden. Ja, og alle ville de se Pele, fortalte han uten å blunke. I samtalen med meg omtalte han seg konsekvent i tredjeperson. Han skiller mellom fotballspilleren Pele og privatpersonen Edison Arantes do Nascimento. Ja, og så husket han besøket i Oslo, da han og Cosmos spilte en oppvisningskamp mot VIF. Resultatet derimot var han usikker på, men regnet med at Cosmos vant. Det han derimot ikke kunne huske, var at VIF spilleren Trond Hoftvedt, kjent spiller og bohem, spilte skjorta av ham. ” Jeg spilte skjorta av Pele”, som ble oppslaget i flere aviser. Peles forklaring er at Hr. Hoftvedt kunne være spilleren som fikk hans trøye etter kampen.

I dag er det Neymar ( 20)  som er kronprinsen i Santos, og som på sikt kan overta arven etter Pele. Han forsvinner nok til Europa etter VM i 2014, da mest sannsynlig til Barcelona. Laget som ydmyket Santos i fjorårets VM-finale for klubblag i Japan. Så langt i sesongen har Neymar imponert voldsomt, og han har funnet sin spillestil. I går briljerte han i semifinalen mot Sao Paulo i delstatsmesterskapet. Han scoret hat-trick og har dermed rundet 102 mål for Santos. Mange mål er scoret slik: Rundt midtlinja snapper han til seg ballen. I lange klyv, og med ballen en halvmeter foran, akselerer han direkte mot mål. Han bruker begge beina, og er dermed vanskelig å stoppe. Klarer motstanderen å stoppe ham, blir det som regel frispark eller straffe. Santos er videre i Copa Libertadores, og klubbens mål er å vinne turneringen og hevne det forsmedelige nederlaget mot Barcelona.

Videre i Copa Libertadores er derimot ikke Flamengo fra Rio, som ble slått ut i gruppespillet. Ydmyket, er vel riktig å si, og det med Ronaldhino Gaucho som kaptein og helt ute av form. Det har han for så vidt vært siden han kom til klubben i januar i fjor. Jeg har skrevet om Ronaldhino flere ganger i spaltene her. Ikke fordi jeg har noe imot Ronaldhino, for i likhet med mange, så ønsker jeg ham tilbake på topp. Problemet er at han lever et liv utenfor banen som ikke er forenelig med spill på toppnivå. Når han i tillegg koster Flamengo 3.7 millioner kroner i måneden, og ikke bidrar med mye på banen, så er dette noe Flamengo ikke kan leve med. Ikke når klubbens 2011 finanser viser et underskudd på 1.4 milliarder kroner.  Jeg har tidligere tippet at han er på vei ut, og at partene leter etter en ærerik løsning, slik at Ronaldinho kan forlate klubben gjennom hovedporten.

Ronaldinho Gaucho koster Rio klubben Flamengo 3.2 millioner kroner i måneden. Og det er mye for en klubb som sliter med en gjeld på godt over milliarden. Nå sier ryktene, og mine kilder, at ledelsen vil forsøke å kjøpe seg ut av kontrakten og selge Ronaldinho når overgangsvinduet igjen åpner seg. Vurderingen ledelsen gjorde  høsten 2010 var at kjøpet  var en kalkulert risiko, men at det ville lønne seg. At sponsorene ville stå i kø, og at Ronaldinho ville heve laget, som senest i 2009 ble seriemester.

Ikke noe har slått til, snarere tvert imot. Sponsorene er uteblitt, og Ronaldinho har ikke klart å markere seg, selv med kapteinsbindet på armen. Det er noe tragisk, om ikke patetisk, å se den gamle storspilleren, ballvirtuosen, som gledet en hel verden med sine tryllekunster, nå stå med hoftefest på banen. Nå ser det ut for at begeret er fullt for ledelsen, noe Ronaldinhos eget som regel er på nattetider. Og det går hardt for seg i Rios heftige og pulserende natteliv, skal vi tro insiderne jeg har snakket med. Folk som kjenner den talentfulle spilleren, som to ganger er kåret til verdens beste spiller av Fifa. Og som hadde kvaliteter og talent til ytterligere noen kåringer.

Flamengo er Brasils mest populære klubb, med over 36 millioner fans. Da stilles det samtidig enorme krav til både ledelse og spillere. Kun seire teller, til nådigst noen uavgjorte kamper. Så langt i år har det stort sett blitt tap, ispedd noen få seire. Verre er det at laget spiller dårlig, og har fortjent å tape. Mange, og da spesielt fansen, legger skylden på Ronaldinho, som ikke leverer varen. Ingen ville ha klandret Ronaldinho om han hadde forsøkt, eller iallfall vist interesse. Men han virker helt uinteressert. Ronaldinho spiller ikke dårligere enn de andre for øyeblikket, men han kan ikke måles opp mot ordinære spillere, verken i talent eller lønn.

Nå står klubben i fare for å bli slått ut av årets Copa Libertadores, Sør-Amerikas svar på Champions League i Europa. Skjer det, noe som er meget sannsynlig, så øker den økonomiske og sportslige krisen i klubben. Da spillerne kom hjem fra tapet mot et middelmådige ecuadoriansk lag, for en uke siden, ble spillerbussen pepret med egg av illsinte fans. Og i Brasil er det alvor. Så alvorlig at Ronaldinho ikke beveger seg utenfor banen uten følge av et par digre gorillaer av noen sikkerhetsvakter.

Men det er for enkelt å legge all skyld på en spiller, noe Flamengos mange stjernespillere understreker. Alle har sviktet så langt i sesongen, og de som muligens har sviktet mest er direksjonen i Flamengo. Presidenten i klubben, Patricia Amorim, er totalt uinteressert i fotball. Men desto mer interessert i å sole seg i glansen, og dessuten bruke vervet som et politisk springbrett. Hun er innvalgt i Rios bystyre, men hun stiler høyere. Hun var i sin tid Brasils beste svømmer, men derfra til å lede Brasils mest populære klubb, er ikke gjort i en vending.

Nå gjenstår det å se om Ronaldinho blir solgt, eller om det hele fører til en palassrevolusjon. At ledelsen blir kastet, og Ronaldinho blir spart. Han bar selv ved til bålet da han for et par dager siden, etter at laget slo erkerivalen Vasco i Rio-mesterskapet, sa at han ville forlate klubben gjennom hovedporten.

Ingen sa det klarere, og mer nådeløst, enn den gamle storscoreren, Romario, da det i går ble kjent at presidenten i det brasilianske forballforbundet, CBF, Ricardo Teixeira trakk seg med umiddelbar virkning: – Endelig. Nå er brasiliansk fotball  kvitt en kreftbyll. Men faren er at vi i stedet må hanskes med Aids, uttalte Romario, med et verbalt spark til etterfølgeren, den 79 år gamle Jose Maria Marin fra Sao Paulo. Han er nestleder i CBF, og rykket dermed opp i lederstolen. Her kan han bli sittende frem til 2015, da CBF igjen skal velge ny president. Men han er ingen god løsning for brasiliansk fotball. Snarer tvert imot. Han er en gammel og reaksjonær politiker, som begynte sin karriere under militærdiktaturet ( 1964-85) og for partiet ARENA, som var generalenes eget parti. Og på det tidspunktet det eneste lovlige i Brasil.

Jose Maria Marin har hatt mange verv innen fotballen, men han har alltid levd i skyggen av  Ricardo Teixeira. Helt til januar i år da han for alvor ble kjent for det store publikum, men på en særdeles uheldig måte. Corinthians juniorlag vant den store nasjonale fotballturneringen i Sao Paulo, og laget var på podiet for å motta sine medaljer av visepresidenten i CBF, Jose Maria Marin. I løpet av et lite sekund tar han en av medaljene og putter i egen lomme, og fortsetter utdelingen som om ikke noe er hendt. Det mangler en medalje, og Corinthians målvakt må få den tilsendt i posten. Dette ble filmet, og dagen etter må fotballforbundet rykke ut og si at jo, den gamle visepresidenten hadde fått tillatelse til å ta medaljen. Selvfølgelig hadde han ikke det.

Jeg har skrevet mye om Ricardo Teixeira, også i disse spaltene, og nesten alltid i negative vendinger. Og selv om mange forsøker å fokusere på det positive i dag, så er det det negative han først og fremst vil bli husket for. Den 64 år gamle Teixeira har sittet i 23 år med makten, helt siden han første gang ble valgt tilbake i 1989, da med hjelp av svigerfaren Joao Havelange. Siden har Teixeira regjert som en diktator, og som en diktator har han sikret seg støtte. Enten ved trusler, eller ved andre goder. Han har vært og er per i dag etterforsket av politi og siktet for omfattende korrupsjon. Han har vært gjennom flere store høringer i Kongressen, og hans private selskaper har mottatt mange lukrative kontrakter. Teixeira har de siste par årene vært under et voldsomt press, og han stod til slutt uten politisk støtte. President Dilma Rousseff ville ikke snakke med ham, det samme gjalt for Fifas president Joseph Blatter. Når han i tillegg har slitt med dårlig helse, kunne det ikke gå i lengden. Dermed dro han til Miami, hvor familien for tiden bor.

Ricardo Teixeira vil bli husket for noe positivt. Under hans regime vant Brasil VM i 1994 og 2002. Laget har vunnet Copa Amerika fire ganger, tre ganger Konfederasjonscupen, og i 2011 ble ungdomslandslaget verdensmester. Ikke bare på det sportslige har han lyktes, men like mye på det økonomiske. Fra et underskudd i 1997 på 25 millioner kroner til et overskudd for CBF i 2011 på 284 millioner kroner. Ricardo Teixeira klarte å gjøre CBF attraktiv for de store sponsorene. Han gjorde CBS til en merkevare.

Det er bare to år til VM i fotball. Et VM som skulle bli høydepunktet i Ricardo Teixeiras karriere. Et VM som for alltid skulle meisle hans navn inn i fotballhistorien med seier på hjemmebane. Slik blir det ikke. Teixeira er historie. Verre er det at det brasilianske landslaget under trener Mano Menezes ikke ser ut som noe vinnerlag. Menezes ble utpekt av Teixeira, men var nummer tre på lista. Vinner han ikke OL med Brasil i sommer, er han ferdig som landslagstrener. Mye kan ennå skje, og som man sier: Håpet er det siste som dør.

Den tidligere landslagsspilleren, og eks proffen i Italia, Adriano håpet i det lengste på suksess med Corinthians i Sao Paulo. Men han ble veiet og funnet for tung av ledelsen, over 100 kg, som ga ham avskjed på grått papir i går. Adriano har aldri lagt skjul på sitt problem med Kong alkohol. Ei heller at han har slitt psykisk. Derfor var det raust av Corinthians å engasjere Adriano på kortidskontrakt da han i fjor fikk sparken i Roma. Han fikk en gylden sjanse, som han dessverre forvaltet ekstremt dårlig. Adriano  ønsker seg tilbake til Flamengo i Rio, men det tror jeg skal bli vanskelig, om ikke umulig.

Fifas franske generalsekretær Jerome Valcke kan umulig kalles diplomatisk, ei heller særlig lur, etter at han uttalte følgende om  Brasils VM forberedelser:  ”Arrangørene trenger et spark i baken”. Det gikk bare et døgn før Brasils sportsminister, Aldo Rebelo, gjorde det klart at han ikke vil ha noe med den mektige generalsekretæren å gjøre, og at hans uttalelser er både usanne og falske: ” Jerome Valcke kan gjerne komme til Brasil, men han får ikke møte meg eller president Dilma Rousseff. Hvis vi skal ha en god dialog med Fifa i framtiden, må Valcke byttes ut”, understreker Rebelo, som tilhører det brasilianske kommunistpartiet. Ja, han er faktisk den eneste kommunisten som har fungert som president i Brasil, riktignok bare for en dag. Han var nemlig president i Kongressen, og da president Lula var i utlandet, og visepresidenten på sykehuset, rykket Aldo opp som president. Fifa har fått en vanskelig motstander å hanskes med, det er sikkert.

Fifas generalsekretær, Jerome Valcke, som har som oppgave å følge utviklingen i de 12 delstatene som skal arrangere VM i 2014, var heller ikke særlig diplomatisk i svaret til sportsministeren: ”Dette er en barnslig reaksjon. Jeg skal uansett til Brasil den 12. mars. Så får vi se. ”  Men dette er langt mer enn en minister og en generalsekretær som er uenig i ordbruk, dette er en kamp om kontrollen med VM i 2014. Kan Fifas lover, ønsker og krav, overkjøre et lands egne lover? For Fifa står det milliarder av dollar på spill, for Brasil retten til selvbestemmelse. Det gjør ikke saken bedre at generalsekretær Valcke er fransk, noe som får Marco Aurelio Garcia, president Dilmas spesialrådgiver, til å tenne på alle plugger: ”Denne Valcke er en vagabond. Han har ikke skapt problemer for Brasil, men for Fifa. Franskmennene har aldri gjort noe bra i Brasil, selv ikke når de var her for noen århundre siden som kolonialister.” Sterk skyts fra presidentens spesialrådgiver. Noen vil vel si, lite diplomatisk.

Men, og her er et stort MEN. Fifas generalsekretær Valcke har noe rett i kritikken. I tillegg har han et ris bak speilet. For president Lula undertegnet i juni 2007 et dokument hvor Brasil sier seg enig i klausul 7.7, som gir Fifa rett i å annullere, eller frata Brasil VM i 2014, innen 1. juni 2012. Og det uten å måtte betale mulkt. I klartekst betyr det at skulle Fifa være av den oppfatning at Brasil ikke makter å gjennomføre VM, og oppfylle Fifas krav, så kan Brasil fratas VM. For mye gjenstår: Ennå har ikke Kongressen godkjent Fifas krav til billettpriser, alkoholreklamer, alkohol på stadionene, etc. Ennå gjenstår det mye arbeid på anleggene, selv om de vil stå ferdig til avspark i juni 2014. Det som kan bli et problem, og som også er Fifas hovedkritikk, er manglende infrastruktur. Som skikkelige flyplasser, sikkerhet, og nok 4-5 stjerners hoteller. Presidentens spesialrådgiver, Marco Aurelio, understreker at alt vil bli klart, men at europeerne ikke forstår brasilianernes måte å gjøre det på: ”Vi har erfaringer med store mesterskap. Alt vil stå klart til juni 2014”.

Det er alle mot alle. President Dilma Rousseff snakker ikke med Ricardo Teixeira, som er president i det brasilianske fotballforbundet, CBF. Hun avskyr mannen som er anklaget for korrupsjon. Han på sin side snakker ikke lengre med presidenten i Fifa, Joseph Blatter. De er blitt bitre fiender etter at Teixeira støttet opposisjons kandidaten, og dermed betraktes han som en forræder. Og Brasils sportsminister Aldo Rebelo snakker altså ikke lenger med Fifas generalsekretær Jerome Valcke.

Mister Brasil VM, kryper Fifa til korset og skifter ut Valcke, eller hva? Den forhatte Ricardo Teixeira, som hadde planer om å etterfølge Joseph Blatter, er ikke i tvil om at VM blir arrangert i Brasil i 2014:  ”Det er ikke tilfeldig at VM ble tildelt Brasil.Vi er fem ganger verdensmester, og vi har en av de største økonomier i verden. Men det er viktig at landets demokrati blir respektert”, uttaler president Ricardo Teixeira i CBF med et spark til Fifa.

Jeg har reist rundt og sett en del anlegg. Mye gjenstår, men det jobbes døgnet rundt, og alt faller på plass. Det store problemet, tror jeg, blir infrastrukturen. Ikke minst landets flyplasser. Nå har regjeringen privatisert tre av de største flyplassene, men det går nesten aldri en dag uten klager. Enten på forsinkelser eller lange køer. I likhet med de fleste brasilianere er jeg imidlertid ikke i tvil om at det kommer til å bli et supert mesterskap. Har du vært på et karneval i Rio, så forstår du hva jeg mener.

Landslagstrener Mano Menezes  har en plan. Og det bør han jo, siden målet er å vinne VM på hjemmebane i 2014. Ikke bare det, men planen innebærer også å vinne OL i London om fire måneder.  Og aller dristigst – innbakt i planene finnes et prosjekt han kaller for R10 – Ronaldinho 10. Mange fotballeksperter, professorer og hva de nå enn liker å kalle seg i Brasil, var overrasket da Mano Menezes offentliggjorde troppen som skal møte Bosnia i Sveits i morgen  28. februar. På listen er Ronaldinho Gaucho i Flamengo, men ikke Kaka i Real Madrid. Begge tidligere stjerner og begge kåret til verdens beste spillere av FIFA. Samtidig gjorde landslagstreneren det klart at nå er det ikke mer tid for eksperimentering, og at de 23 spillerne som er innkalt vil danne stammen  til både Ol og VM. Og det etter å ha prøvd 83 spillere siden han overtok trenerjobben for 19 måneder siden.

R10 er et vågalt prosjekt. Ikke fordi Ronaldinho Gaucho ikke er en god spiller. Ja, en glimrende spiller, når han gidder. Ingen gledet et fotballhjerte mer enn Ronaldinho da han herjet som verst i Barcelona på midten av 90-tallet, lekte med motstanderne, gjorde greier med ballen som ingen andre var i nærheten av, som geniale pasninger, og scoret bøttevis med frispark mål. Jeg husker da han alene slo Real Madrid på selveste Santiago Bernabeu i Madrid. Da han gikk med ballen fra eget halvdel, fintet ut alt av Real spiller, inkludert en oppgitt keeper, før han satte ballen i mål. Publikum reiste seg og applauderte. Det sier alt om prestasjonen. Siden ble det mer moro om nettene, for Ronaldinho. Og det har han fortsatt med.

R10 slet for det meste benken i Milan etter overgangen fra Barcelona. Så glimtet han til, og alle tenkte at endelig får vi se gamle gode Ronaldinho. Men så ble det mer fest og ablegøyer, og resultatet var benken eller tribuneplass. Så kom han til Flamengo i januar 2011. Han ble møtt av 30 000 flamengister som øyeblikkelig utropte ham til Kongen. Og Ronaldinho Gaucho kysset drakten, rettet på pannebåndet og dro opp det berømte tannsmilet. I løpet av 2011 sesongen spilte Ronaldinho noen få meget gode kamper, flere middelsgode kamper og ganske mange elendige kamper. Det gikk så langt at fansen pep ham ut, og det skal mye til, når du heter Ronaldinho Gaucho og er kaptein på Brasils mest berømte lag. Flamengos president måtte ta en alvorlig prat med Ronaldinho og minne ham om at han er ansatt i Flamengo med en månedslønn på 3-4 millioner kroner. Det er ikke lite når gjennomsnittslønnen per måned er på rundt kr 5000.

R10 viser ingen glede på banen. Han er lite konsentrert på treningene, og blikket er tomt. Kanskje ikke så merkelig når mannen, som er blitt 33 år, trives best i nattetimene. Det er ingen hemmelighet at han fester mye, liker samba, kvinner og ikke minst øl. Som han kan skylle ned i bøttevis. Men han møter alltid opp til morgentreningen, og dermed er det vanskelig å ta ham på noe. Hva han gjør utenfor banen, er hans egen business. Rio er en vanskelig by å bo i for en som liker fester, kvinner og musikk. Byen er full av det, i tillegg til de flotte strendene. Mange spillere har gått i baret, bokstavelig talt, etter de har flytett til Rio. Derfor har lagene her den tradisjon at spillerne samles på et hotell dagen før en kamp. Nærmest låses inne for at de skal være best mulig oppladet til kampen.

R10 har hittil i år bare spilt en god kamp, og det var en kvalifiseringskamp til årets Libertadores. Flamengo som hadde tapt 0-1 borte måtte vinne på hjemmebanen. Da Flamengo kom ut på banen her i Rio, kunne alle se, også tv publikum, at den gamle mester var innstilt på å gjøre en skikkelig kamp. Du kunne se ansiktsutrykket, hvordan han knyttet nevene, slo hver spiller på brystet og gikk som en general i bresjen for lagspillerne. Flamengo vant og generalen scoret seiersmålet. Men siden har han senket kården, og ikke gjort noe.

R10 er et prosjekt. Og et vågalt. Jeg er en av dem som ennå har tro på Ronaldinho. Men jeg skal innrømme at skuffelsene er flere enn gledene. Og her har nok den  gamle og lure reven Zagallo (80), fire ganger verdensmester, to ganger som spiller i 1958-62, og som hovedtrener for det brasilianske landslaget i 1970 og hjelpetrener i 94, et godt poeng.  I et intervju jeg gjorde med ham for noen måneder siden levnet han Ronaldinho liten ære: ” Ronaldinho har ikke noe å gjøre på et landslag. Han er for gammel i 2014, dessuten er han en 30 meters spiller, som står for mye med hoftefest på banen.”

Mano Menzes har ikke mange stjerner å skilte med i troppen, faktisk bare en, Neymar. Han fylte nylig 20 år og scoret sitt 100 mål som presang til seg selv.  Neymar blir slått av Pele som var 17 år og Ronaldo ”Fenomenet” som var 19 år. Hva så med verdens beste spiller, Messi. Han var 22 år da han satte inn mål nummer 100. Heller ikke dårlig, selv for en argentiner, ville en ekte brasilianer si.

Godt nytt år. Og det blir et alvorlig år for det brasilianske landslaget og et avgjørende år for treneren, Mano Menezes. Hvis det brasilianske landslaget ikke tar gull i OL i sommer, er jeg redd for at den sympatiske trenerens dager er talte. Han har ennå tillit hos den mektige presidenten i det brasilianske fotballforbundet, CBF, Ricardo Teixeira, men bare om Brasil henter hjem gullmedaljen. Den eneste medaljen landslaget mangler i premieskapet. Ikke bare blir OL-turneringen i London viktig for landslaget, men samtidig blir OL-laget grunnstammen i troppen som skal spille Konføderasjonscupen i Brasil i 2013 og VM i 2014.

Hvilket landslag som var best, 1970 utgaven med Pele i Mexico eller laget som varmet millioner av fotballhjerter i Spania i 1982, er vanskelig å bedømme. En ting hadde de imidlertid til felles – de spilte teknisk brasiliansk fotball – og lagene bestod av spillere fra den hjemlige serie. Landslaget i 1982 , hvor Zico, Cerezo, Falcao og Socrates spilte, bestod i all hovedsak av nasjonale spillere. Av en tropp på 23 spillere var det bare Falcao som tjente til livets opphold utenfor Brasil – i Roma i Italia. Brasil hadde på det tidspunktet de beste spillerne i Brasil, og det var ikke plass til “utlendinger” som spilte i Europa. Men samtidig førte tapet i Spania til at Brasil endret spillestil og taktikk. Filosofien var at skulle du slå europeiske lag måtte du spille som europeerne. Og siden har det stort sett bare vært “utlendinger” som har ikledd seg den kjente karnarifugl-drakten. Sist uten særlig suksess i Sør-Afrika i 2010.

I dag er det imidlertid ikke godt nok bare å spille i Europa, slik som tradisjonen har vært de siste 30 årene. I tillegg finnes det færre brasilianske stjerner på de beste europeiske lagene, noe som bl.a skyldes at de unge stjerneskuddene ønsker å bli værende i Brasil. Riktignok eksporterer Brasil mellom 1000-1200 spillere i året, men de fleste er annenrangsspillere. De unge stjernene, som Neymar, Ganso, Lucas, Damiao, Dede, Jefferson, alle aktuelle for OL og 2014, spiller i Brasil. Og hvorfor? Jo, fordi brasilianske toppklubber nå kan konkurrrere med lønninger som de beste europeiske klubbene kan tilby, med unntak av Real-Madrid, Barcelona og Manchester-United. Men drømmen om å spille for Brasil i 2014 er større enn en enda mer velfylt bankkonti. Neymar, som har skrevet kontrakt med Santos til over VM i juli 2014, vet at han utvikler seg bedre i Santos enn i Real-Madrid, hvor han måtte regne med å slite benken i perioder. Da er det bedre å være stjerne i Brasil, hvor han ukentlig får vise seg frem. Slik tenker stadig flere unge talenter i Brasil, noe som på sikt ikke bare vil styrke landslaget, men like mye klubblagene som Santos, International, Flamengo, Corinthians, Sao Paulo, Vasco og Fluminese, for å nevne noen.

2012 blir dermed et spennende år for brasiliansk fotball. Det var heller ikke tilfeldig at det brasilianske ungdomslandslaget ble verdesmester i fjor. Jeg tror trener Menezes gjør lurt i å bruke en grunnstamme fra den hjemlige serien, og spe på med de beste “utlendingene” som spiller i Europa.  Men det finnes også et annet aspekt som jeg tror er viktig om Brasil skal vinne VM – entusiasme og folkelig støtte. Brasilianere flest har vanskelig for å indentifisere seg med et landslag som består av spillere fra Europa, som de stort sett bare ser på TV eller leser om i avisene.

I dag ble det klart hvilke lag Brasil skal bryne seg på frem til OL-turneringen. Starter 28. februar mot Bosnia-Hercegovina i Sveits, 26. mai møter laget Danmark i Hamburg, 30. mai mot USA i Boston, 3. juni spiller laget mot Mexico i Dallas for så å møte erkerivalen Argentina 9. juni i New Jersey. Deretter blir det London og OL.