Deco legger opp

 

Det var et trist syn. Ikke et verdig farvel for en av de store internasjonale spillerne, som forrige onsdag hinket ut av stadion etter kampen mellom Fluminense og Gremio, oppløst i tårer og med synlige smerter. Deco, eller Anderseon Luis de Souza, som han er døpt fyller 36 år i dag. I går kom en kort meldingen om at han legger fotballskoa på hylla, etter et langt og suksessrikt liv som spiller for Porto, Barcelona, Chelsea og Rio klubben Fluminense: – Kroppen tåler ikke mer – det er slutt, var den korte meldingen fra Deco.

Jeg har alltid vært en stor beundrer av Deco – både på som utenfor banen. Første gang jeg så ham, eller ble oppmerksom på ham, var da Deco ledet det portugisiske laget Porto til seier i Champion League finalen i 2003/2004. Hans lette og elegante spillestil, enkle berøringer med ballen, et utrolig overblikk, pasningssterk og ikke å forglemme hans mange utsøkte frispark som resulterte i mål. Mange mål for hans respektive klubber.

Deco forlot banen oppløst i tårer. Hans siste kamp for Fluminense ble ikke slik han gjerne selv skulle ha avsluttet en suksessrik karriere, som begynte i Sao Paulo klubben Corinthians i 1996. Fluminense hadde gjort sine tre bytter, og dermed ble en skaddet Deco gående ute på banen til dommeren blåste av. Jeg så kampen på tv og nærbildene viste hvordan han beit tenna sammen i smerter, mens tårene trillet ned kinnet. Ifølge keeper Diego Cavalieri var det en amper stemning i garderoben etter kampen. Alle visste de at dette antagelig var Deco, eller maestro, som han kalles, siste kamp. Og at det ikke var slik Fluminense hadde planlagt hans avskjed – den som Deco varslet skulle komme etter VM neste år.

Jeg har møtt Deco et par ganger. Gjort intervjuer med ham for TV2. Han har i motsetning til mange andre stjerner, ingen nykker. Han er likefrem, veltalende, reflektert og så har han et stort sosialt hjerte, som banker for senteret han har bygget opp – Deco 21. Et senter for fattige og vanskeligstilte barn i Sao Bernando do Campo, 100 km utenfor Sao Paulo, hvor han selv vokste opp. Senteret som jeg har besøkt sammen med Deco er topp moderne, med alle mulige tilbud, som IT, sport, musikk, kultur og ernæring. Mer enn 300 elever finner veien til Deco 21 hver eneste dag –fordelt i to puljer. De som kommer kl 0700-1200 og de som kommer kl 13-1700. Her får de mat, senteret har et tiltall høyt utdannede lærerer og pedagoger, og sist med ikke minst, Deco besøker stedet regelmessig.

Jeg ble ikke overrasket over nyheten på hans 36 års dag – men synes det er litt vemodig. Ikke at han legger opp, for det må alle gjøre etter hvert, slik er spillets og naturens lover. Kroppen får nok, og motivasjonen reduseres gradvis i takt med skadene. Da jeg snakket med ham sist for et halvt år siden, var han full av optimisme, og så for seg en suksessrik sesong. Lik den Fluminense opplevde i 2012 da de suverent vant den brasilianske serien: – Jeg legger nok opp etter VM i 2014, og håper å kunne jobbe videre med Fluminense, men da i en annen funksjon, sa han til TV2. La oss håpe siste ord ikke er sagt i sagaen om Deco.