Tilbake i hverdagen

Festen er over, men håpet er tent. Den overbevisende seieren i finalen mot Spania i Konføderasjons Cupen i juni, 3-0,  betyr noe langt mer enn bare en seier. Den gjenskaper troen på landslaget, og ikke minst, den gjenoppretter den brasilianske folkesjelens ære, som måles hvor på Fifas rankingliste landslaget befinner seg.

Nå er den brasilianske fotballen tilbake i hverdagen, og serien er i  full gang. Mano Menezes, som trente landslaget fra 2010 til han fikk sparken i november 2012, har tatt over flaggskipet Flamengo i Rio. Han kom til en klubb som etter seks omganger lå an til nedrykk, som manglet kvalitetsspillere, og som spilte uten struktur og selvtillit. I løpet av et par måneder har Mano Menezes klart å snu skuta, og laget ligger nå midt på tabellen.  Forrige søndag slo Flamengo byrivalen Fluminense 3-2 på Maracana stadion, i en fyrverkeri av en kamp. Flamengo bærer nå preget av Mano Menezes fotballfilosofi – strukturert i alle ledd.

Mens Flamengo, landets mest populære lag, har klart å komme seg velberget på land, synker en annen storhet Sao Paulo lenger og lenger ned i gjørma. Laget har syv tap, tre uavgjorte og to seire og ligger nest sist med ni fattige poeng. Laget har aldri tidligere høstet så få poeng etter 12 kamper, og skal en tro statistikk og historikk, så skal laget rykke ned. Nå viser det seg også at det er gnisninger blant spillerne, og det har vært krangel og politisk kamp innen topp ledelsen. Om ikke det var nok så har klubbens hovedsponsor varslet at kontrakten, årlig verdt 68 millioner kroner, må avsluttes da selskapet har lidd massive tap. Kort sagt, selskapet har ikke råd til å fortsette å sponse Sao Paulo. I sum kan det virke nærmest håpløst å komme seg ut av det som minner mer og mer om kvikksand. Uansett hvilke trekk laget gjør, så synker det enda lengre ned.  Men jeg tror, og det taler klubbens historie for, at Sao Paulo vil reise seg og komme seg helskinnet gjennom årets serie.

Aldri tidligere har det vært så mage utlendinger i den brasilianske førstedivisjonen som teller 20 lag. Til sammen finnes det 42 spillere fra 14 nasjoner, som spiller på 17 lag. Det kommer 17 spillere fra Argentina og seks fra Uruguay. Og en fra Nederland, nemlig Seedorf (38) som spiller i Botafogo i Rio. Til tross for alderen, er Seedorf ikke bare en av seriens beste spillere, men han har løftet Botafogo opp et hakk, og for øyeblikket ligget laget på topp av tabellen sammen med Cruzeiro fra Belo Horizonte. Seedorf er ikke bare viktig på banen, men like mye utenfor. Han har vist seg å være en inspirasjonskilde for lagets mange unge og talentfulle spillere. Han opptrer eksemplarisk, hyggelig og imøtekommende, og hver kamp er like viktig for ham. Som det å møte America foran 850 betalende tilskuere, på en tørr og humpede bane,  i Rio mesterskapet. Det skaper respekt.

Diego Forlan, som ble kåret til 2010 VMs beste spiller, gjør det godt i Internacional i Porto Alegre helt sør i landet. Han begynte beskjedent i fjor, men har blomstret for fullt i år og bøttet inn med mål. En annen spiller, kanskje mest kjent fordi han er svogeren til Messi, er argentinerne Maxi Biancucchi. Han spiller i Vitoria og er en av toppscorerne så langt i sesongen.

Ellers er det spillere fra Kina, Angola, Spania, USA, Paraguay, Colombia, Chile, Peru, Bolivia, Venezuela og Ecuador. Dessverre har serien mistet sin absolutt beste og mest attraktive spiller, Neymar. Men det finnes mange unge spillere som banker på og som vil frem. Og da er brasiliansk 1.divisjon et utmerket utstillingsvindu for europeiske storklubber. For ennå lokker Europa de mange talentene som finnes i Brasil.