Garrincha – Engelen med skjeve bein

Jeg husker det som det skulle ha vært i går. Men så er det 29 år siden, nærmere bestemt den 20. januar 1983 i Rio de Janeiro.  På en bar, kl 0500, og sammen med min gode venn Ivar Hippe, en Brasil – og fotballkjenner som i dag er en lykkelig kommunikasjonsrådgiver, som flere av de gamle journalistene etterhvert kaller seg. Jo, vi satt der og ble mer og mer høyrøstet etterhvert som vi diskuterte Brasils exit fra VM i Spania året før, altså i 1982.  Jeg hadde nettopp intervjuet Zico, mens Ivar hadde vært en snartur i Sao Paulo og snakket med Socrates. To av Brasils største fotballpersonligheter gjennom alle tider. Hva gikk galt, og hvorfor tapte Brasil for Italia? Midt i denne opprivende diskusjonen ble vi avbrutt av en høy , klar, men ufattelig trist stemme: “Garrincha er død, Garrincha er død”. Det var avisbudet med den ferske morgenutgaven av “O Globo”, Rios største avis, som over hele førstesiden hadde historien om Garrincha, storheten, nedturen og døden – i en alder av 49 år.

Døpt Manuel dos Santos  – men kjent som Mane Garrincha -“den lille raske fuglen Manuel”. Er en utrolig historie, vakker, morsom, men også tragisk. Ikke minst de siste leveårene. Men det var på banen Garrincha for alltid vil bli husket. På 1950-60 tallet herjet han med motstanderne. Høyrevingen med de skjeve beina som elsket å drible, finte, drible og finte på nytt. Da det brasilianske landslaget spilte en treningskamp mot Juventus i forkant av 1958 VM i Sverige, fintet Garrincha ut fem til seks italienere, inkludert keeper. Men istedenfor å sette ballen i mål, tok han den med seg ut, og fintet så to nye forsvarsspillere før han satte ballen i mål. Dette var Garrincha i et nøtteskal – fotball var en lek. Han gikk på banen for å ha det moro, og brydde seg ikke om taktikk og systemer. Tvert imot spilte han på impuls, fantasi og et fantastisk balltalent. De nærmeste i dag er nok Messi og Neymar – ganske like også rent fysisk. Det vil si, bare høyden over havet – 1:70 meter. At Garrincha ble en atlet, er et under, født som han var med det ene benet bøyd utover, og det andre innover.

Fotballtalentet viste han tidlig, og snart var representanter fra Rios storklubber og så på ham. Han endte opp med en kontrakt med Botafogo, et lag han spilte for i 12 år. Garrincha trakk fulle hus på Maracana stadion, og han var folkets helt. De lo, gråt og kastet seg rundt halsen på hverandre etterhvert som Garrincha tråklet seg gjennom et forsvar, ga en målgivende pasning, eller selv lagde mål. Han ble verdensmester i 1958, hadde sin storhet under VM i Chile i 1962 , da han også ble kåret til turneringens beste spiller, og Brasil hentet hjem sitt andre VM-trofe. Under VM i England scoret Garrincha sitt siste mål, og Brasil ble slått ut av turneringen etter tap for Ungarn 3-1. Han spilte 60 landskamper, og dette var hans eneste tap.

Født i fattigdom i den lille byen Pau Grande, rundt 150 km fra Rio. Her jobbet han på byens fabrikk, giftet seg da han var 18 år, og fikk 9 døtre.  Siden fikk han fem barn med ulike kvinner, og i dag lever 10 av dem. Da han skilte seg fra sin første kone og giftet seg med sambastjernen Elza Soares, fikk Brasil sitt første kjendispar. Et uhyre turbulet forhold, hvor den ene skandalen avløste den andre . Det endte med at Soares gikk fra ham etter en alvorlig krangel hvor Garrincha lappet til henne. I mange åg forsøkte Elza Soares å skjule for verden det store alkoholproblemet Garrincha hadde, men alle visste om det, men lite ble gjort for å hjelpe ham. Det var pinga -billig sukkerbrennevin – han drakk. Og det i store mengder, akkurat som faren. Livet fikk en brå og tidlig slutt, da han i en alder av 49 år døde av akutt alkoholforgiftning.

Tusener fulgte ham til graven – fra Maracana stadion ut til den vesle kiregården i Pau Grande. Så ble det stille rundt Garrincha. Han ble fort glemt av de store gutta i det brasilianske fotballforbundet (CBF) , av de gamle stjernene som han hadde spilt sammen med, og av det etablerte politiske Brasil. Jeg var for noen dager siden på kirkegården og ble overrasket over den usle og bortgjemte graven. Ikke en verdensstjerne verdig, noe graveren Jose Carlos Lopez som stedte ham til hvile i 1983 var helt enig i. ” Her kommer bare familien og noen av døtrene. Pele som han spilte sammen med i 10 år, har aldri vært her og æret Garrincha. Det er bare Zico som har vært her. Det brasilianske fotballforbundet har i mange år lovet å gjøre noe, men ikke noe  er gjort. Ikke noe”.

Garrincha lever i folkets hjerter. Når du spør en godt voksen brasilianer om hvem som er Brasils største spiller, er svaret som oftest Garrincha. Ikke Pele. En av Brasils kjente poeter har omtalt Garrincha som “Engelen med skjeve bein”.