Welcome to the Lillestrøm

 

Det var så vidt over 4 000 mennesker på Åråsen da Lillestrøm tok imot Haugesund. Sønnen min og jeg var blant dem.

 

Lillestrøm har alltid fascinert. Det har vært noe solid over laget. Noe tøft noe. Noe som har gjort at man som motspiller har gruet seg. Man har ikke følt seg velkommen.

 

Jeg har akkurat gitt ut bok. Den heter En sommer med fotball, og handler om det å se fotball sammen med sønnen min på 5 år. Det er for meg, som gammel fotballspiller, fint å dele fotballinteressen med ham. Og introdusere ham med spennende sider av verdens vakreste spill.

 

Det gir forventning å møte den store, svarte veggen med den gule kanarifuglen på, så parkere i sentrum og deretter rusle opp gjennom Alexander Kiellands gate med vaiende flagg ut fra hver eneste veranda, fra hver eneste lyktestolpe.

 

Det var flagg, men i går gikk vi nesten alene.

 

I billettluka var bare én mann foran oss. Han kjøpte enkeltbillett. Vi kjøpte bak mål, gikk mot felt R og forbi en kiosk der mannen bak disken ropte på oss. I sin ensomhet ønsket han desperat kunder.

 

”Har du ikke pølse?” sa sønnen min etter å ha vurdert utvalget. Resignert pekte mannen på en kiosk litt lenger bort. Var det slik med hele LSK? Et lag som litt resignert pekte på noe annet. De der borte har pølser eller de der borte kan vinne, det spilte liksom ikke så stor rolle lenger, virket det som.

 

Vi brydde oss ikke så mye om å lete opp eksakt stolsete. Det var ikke tvingende nødvendig. Det var litt som å gå på kino en mandags formiddag. Ut av høyttaleranlegget dundret Guns n’ Roses klassiske Welcome to the Jungle. Alle vi som var tenåringer da den ble utgitt har et forhold til den. Og mange av oss har lenge ventet på et skikkelig album fra Guns n’ Roses igjen. Det er litt slik det må føles å være Lillestrøm-supporter også, og man kan lure på om det er Kanarifansen eller gamle rockere som først blir tilfredsstilt. Ja, Guns n’ Roses kom med albumet Chinese Democrazy og ja, Lillestrøm har fått et par fjerdeplasser, men ingen av dem holder vel det som sine høydepunkt.

 

Det var så glissent. Når man ved kampstart kan lese det som de svartfargete stolsetene staver blant de gule, da vet man at klubben er i trøbbel. Jeg spilte her selv for første gang for nesten nøyaktig 20 år siden. Guns n’ Roses hadde fremdeles Slash på gitar, Use your Illusion-albumene var riktignok blitt et par år gamle, men man trodde fremdeles at gruppa skulle fortsette å produsere på dette nivået. På Åråsen var det 8620 tilskuere, Bjarmann og Bjerkeland spilte stoppere, McManus og Mjelde på topp. Det gjorde vondt å møte Lillestrøm. Da.

 

Nå. Dommer Helgerud satte i gang kampen. Knapt 3 minutter var spilt da Fredrik Stoor slo en glimrende pasning i det såkalte rom-2, altså mellom midtstopper og back hos motstander. I dette rommet var Fredrik Gulbrandsen på løp. (For øvrig baby første gang jeg spilte på Åråsen mot hans far. Faen hvor gammel begynner jeg egentlig å bli?). Nede mot kortlinja ble vinkelen til å skyte for spiss, Gulbrandsen vendte heller lynkjapt ut igjen og fant Bjørn Helge Riise som klistret ballen i nettaket. Et flott mål, et resultat av et godt utført spissløp.

 

Løpet til Gulbrandsen var buet og vekk fra motstander. Lørdag så jeg Rosenborg mot Vålerenga og irriterte meg i store perioder over Nicki Bille Nielsens’ spill. Bille Nielsen har, utenom kampen mot Sarpsborg da han scoret tre mål, slitt med effektiviteten. Årsaken er at han, i motsetning til Gulbrandsen, er mer opptatt av å springe i motstandere enn fra motstandere. Bille Nielsen har en beundringsverdig energi. Han er god i luften. Og disse tingene må han selvsagt foredle videre, men hans løpsmønster må jobbes med skal han bli den toppspissen som Rosenborg forventer.

 

Mot Lillestrøm spilte Alexander Søderlund, en av de i Norge som er flinkest til nettopp å løpe. Men mot Lillestrøm skulle han ikke lykkes. Hans utgangsposisjonen for løp var hver gang den samme. Dette førte til at Stoor enten fulgte ham, eller snakket ham over til Anders Østli ved siden av. Etter hvert gikk Søderlund lei, og i andre omgang sluttet han å prøve. Enten må Søderlund kunne vandre helt fritt, som spiss i en 4-4-2 sammen med Grytkjær. Eller så må han, når det går i stå fra venstre, bytte kant i perioder. Slik det ble på Åråsen ble det altfor lett å lese.

 

Gulbrandsen derimot fortsatte. Han kom nesten alene med keeper da Umaru Bangura satte inn det som må være årets takling i Tippeligaen. Men. Like etter snappet Johan Andersson, som i andre omgang spilte venstreback for Lillestrøm, en gjenbruddspasning og sendte ballen rett i bakrom. Gulbrandsen var igjen på løp, han kontrollerte ballen og forserte seg inn fra venstre. Skuddet fra drøye 20 meter var hardt, men samtidig kontrollert nede i venstre hjørne. Gulbrandsen gjorde det spisser altfor ofte glemmer, han skjøt lavt.

 

Igjen var det lett å sammenligne med Bille Nielsen. Flere ganger i første omgang mot Vålerenga hadde Rosenborg kontringsmuligheter. Ballen ble da slått opp i duell mot den store dansken. Og flere ganger vant han hodeduellen, men ingen hadde rukket å følge etter og han kunne ikke selv gå i bakrom på egen stuss.  Det var her Gulbrandsens løp var smartere. Vekk fra motstander.

 

Vekk fra motstander løp også Daniel Chima Chukwu på lørdag. Hans første scoring for Molde mot Hønefoss var resultat av et perfekt taimet løp i forhold til Magne Simonsens innlegg. Hans andre scoring var også flott, men viser litt av grunnen til at han kun hadde scoret ett mål tidligere i sesongen. Han driblet seg elegant gjennom og satte ballen tilsynelatende kontrollert forbi keeper Clark. Ser man nærmere etter er det et litt slurvete treff på ballen, og mistanken er at ballen like lett kunne ha truffet Clarks ben eller gått utenfor.

 

Etter Molde-Hønefoss og Vålerenga-Rosenborg på lørdag så jeg, som de fleste andre, Bayern München mot Borussia Dortmund. Arjen Robben har siden fått enormt med ros. Robben, som kunne ha avgjort VM-finalen i 2010 mot Spania, som kunne ha avgjort Champions League-finalen mot Chelsea i fjor, kunne lett ha blitt syndebukk også i år. Da han endelig scoret helt på slutten burde han ha stått med hat trick.

 

Tysk dominans er spådd de neste årene i europeisk fotball. Og ja, Bayern München kommer nok til å være blant de 3-4 mest sannsynlige vinnerne i Champions League de neste sesongene også. Er det samme tilfelle med Dortmund? Forsvarsspillet til Dortmund var i store deler en katastrofe. Sjansene som Bayeren kom til var enorme, og enkle. På en dag der Bayern var langt under sitt toppnivå burde de ha avgjort finalen mye tidligere. Tysk dominans? Aldri i verden om Dortmund kommer like langt neste år, med mindre de fundamentalt forbedrer forsvarsspillet.

 

Men Champions League-finalen er på mange måter ”fasiten” for fotball, det beste som finnes for inneværende sesong. Er det da mulig å sammenligne Mandzukic og Lewandowski med Tippeligaens spisser? Selvsagt. Mandzukic imponerer ikke så ofte med sine løp, men han har en meget sterk tilstedeværelse i duellspillet, og så har han lurheten inne i feltet. Måten han frigjør seg på 1-0-scoringen er en måltyv verdig. Likevel er ikke Mandzukic den som imponerer mest på Europas beste lag. Lewandowski er en bedre spiss. Måten han frigjorde seg på inne i feltet i første omgang var ren klasse. (Det samme var Neuers redning.) Det ble hele tiden Lewandowski og Reus som måtte gjøre det for Dortmund og det ble nesten suksess, men til slutt sviktet forsvarsspillet en gang for mye. Robben kom alene og trillet ballen forbi Weidenfeller. Da satt jeg med litt samme følelse som da jeg så Daniel Chima Chukwu score mot Hønefoss. Var dette en kontrollert avslutning, eller var det rett og slett et dårlig treff? Gulbrandsens avslutning var bedre enn både Chukwus og Robbens.

 

Uansett, jeg tror ikke på den spådde totale tyske dominansen. På samme måte som jeg tviler på at Lillestrøm med det første er tilbake i toppen av norsk fotball.

 

Eller?

 

På Åråsen var kampen tidlig avgjort. Innbytter Erling Knudtzon spaserte inn 3-0. Kunne det likevel være starten på en ny storhetstid for Lillestrøm, eller ble det et slags Chinese Democracy? Noe som var greit nok, men som ingen riktig elsket. Noe man litt resignert pekte på uten helt å bry seg.

 

Og.

 

Vi følte oss velkommen på Lillestrøm. Det har ikke alltid vært slik.