Maktmisbruk

I en periode der Drillo og spredte meningsmotstandere småkrangler om kvaliteten på norsk fotball, er det rart at et av de størst talentene utsettes for maktmisbruk uten at det kritiseres spesielt mye.

 

Jeg snakker om Harmeet Singh.

 

Drillo slo fast i VG at han mente at norsk fotball ikke var så ille ute. Men han har også gjentatte ganger poengtert at han savner virkelig gode midtbanespillere. Hans meningsmotstandere hevder stort sett at norsk fotball er i ”skithuset”, som den gamle Stabæk- og Moldetreneren Hans Backe ville ha betegnet det.

 

Vålerenga hadde en god sesong i 2010. Det samme hadde Harmeet Singh. Begge parter opplevde en nedtur i 2011, og etter overgangsvinduet stengte 1. Februar i år, har ikke Singh vært villig til å fornye kontrakten sin med Vålerenga. Dette resulterer i at Singh plasseres på benken. I media leser vi uttalelser om at han skal selges til andre norske klubber eller at, som Martin Andresen sier det: ”Under ellers like forhold vil andre spillere bli prioritert.”

 

Er dette greit?

 

Jeg kjenner ikke Harmeet Singh personlig, men lot meg til grader imponere av ham i 2010. Jeg satte ham opp på et uhøytidelig Årets lag på denne bloggen og understreket hvor viktig han var for VIF. Han hadde også imponert meg den ene gangen jeg så ham på nærmere hold.

 

Det var i 2009 da jeg var trener for Skeid. Klubben hadde store økonomiske problemer og arrangerte en vennskapskamp mot VIF. VIF stilte velvillig opp, brukte alle sine beste spillere, men lot også profiler som Moa få aksle sin gamle klubb Skeids drakt.

 

Kampen gikk i fred og fordragelighet, slik denne type kamper som regel gjør. Morten Berre, tidligere Skeid-gutt, ble satt som midtbaneanker på Skeid og styrte spillet med briljant teknikk og blikk. Til slutt sto det 3-0 til Skeid og klubben fikk noen veltrengte grunker i klubbkassen.

 

Slike kamper kan innimellom være plagsom for enkeltspillere. Det er kamper der man litt mer ukonsentrert enn vanlig kan gå på en unødvendig skade. Derfor blir disse kampene preget av variabel innsats. Dette er forståelig, og for alle oss som har spilt slike kamper, innerst inne akseptabelt.

 

Men.

 

Det var én spiller som ikke syntes dette var greit, og det var Harmeet Singh. Singh som ikke har noen Skeid-fortid ble rasende over å ligge under mot dette, for ham, langt dårligere laget. Gang på gang var han på medspillere som ikke la tøft nok press på Morten Berre. Der og da så jeg en vinnerinnstilling som er sjelden hos norske fotballspillere. Der og da så jeg konturene av det som kunne bli en fremtidig norsk landslagsstjerne.

 

Utviklingen til Singh fortsatte i stor stil gjennom 2010-sesongen. Singh ble en av de aller beste norske midtbanespillere, og en fremtid på landslaget var ikke lenger så langt unna.

 

Så skjedde det et eller annet med Vålerenga i 2011. Mye har blitt sagt om det å hente inn alskens spisser og leie ut Mos til Tromsø. Dessuten var spillere som Veigar Pall Gunnarsson og Fegor Ogude med på å direkte blokkere utviklingen til Mohammed Fellah og også Harmeet Singh.

 

Singh ble derfor, som Fellah, i 2011 flere ganger plassert ut av posisjon og han klarte aldri å gjenskape suksess-sesongen 2010.

 

Vålerenga hevder at 2011 var sesongen da Singh skulle bli solgt. Da er det rart når man ser på hvordan han ble brukt sammenlignet med 2010, men uansett, resultatet var at det ikke kom noen akseptable bud på Singh.

 

En fotballspillers karriere er kort. Den mulige salgsperioden til en god utenlandsk klubb enda mye kortere. Det er vesentlig vanskeligere å bli solgt jo lenger opp i 20-årene man kommer. Harmeet Singh fyller 22 i november. Selvsagt er han fremdeles ung, men skulle han spille en ny treårsperiode i VIF begynner mulighetene å innskrenke seg internasjonalt.

 

Vi glemmer fort.

 

Noe av det vanskeligste som fotballmenneske er overgangen fra å være spiller til å jobbe i klubb, som trener eller som leder. Innimellom glemmer vi fort hvem som er de aller viktigste, nemlig spillerne. Ronny Deila, som ellers er den kanskje fremste i norsk fotball når det gjelder behandlingen av unge talenter, kaller Singh en egoist i gårsdagens VG. Han mener at Singh burde skrive ny kontrakt og la VIF tjene penger på å selge ham.

 

Denne uttalelsen møter selvsagt jubel hos representanter for Klanen, men er det riktig?

 

Og er det galt å være egoist i fotballen?

 

I en ideell verden ville alle fotballspillere la seg selge dyrt, slik at moderklubben (hvis man da har et hjerte for den, noe jeg tror Harmeet Singh absolutt har) tjener penger. Men. Alle har vel fått med seg at verden er i forandring. Pengene satt mye løsere for noen få sesonger siden. Harmeet Singh og andre unge talenter er også ”gisler” for den økonomiske utviklingen.

 

I fotball-Europa blir det færre og færre store overganger. Bare se på januarvinduet i år kontra i fjor. Denne trenden vil definitivt også ramme de nest største overgangene. A la det et utenlandsoppkjøp av Harmeet Singh ville være, med en overgangssum et sted mellom 10 og 20 millioner kroner. Disse overgangene sitter langt inne, og spesielt for en spiller som ikke hadde sin beste sesong i fjor og som ikke ble brukt kontinuerlig i sin beste posisjon.

 

Det må være innlysende at VIF skyter seg selv i foten. Klubber vil ikke kjøpe en benkesliter, Harmeet Singh vil i alle fall ikke signere ny kontrakt i en klubb der han føler seg dårlig behandlet. Og det må være lov å stille spørsmålet: Ville VIF selv ha hentet en spiller som Harmeet Singh på Bosman hvis de fikk muligheten? Mistenker vi at svaret er ja, snakker vi om en stor grad av dobbeltmoral.

 

Vi etterlyser gode spillere, og vi etterlyser flere norske utenlandsproffer.

 

Norsk fotball blir bedre av at vi har spillere ute i Europa. For at landslaget skal lykkes trengs det flere spillere som får internasjonal matching. Dette er det vanskelig for norske klubber å skape selv gjennom e-cupdeltakelse, noe som satt på spissen stort sett ender i en seier mot et latvisk lag og exit mot et belgisk. Vi trenger utenlandsproffer.

 

(Drillo har uttrykt bekymring for manglende spilletid på utenlandsproffene, og argumentene mine om utvikling faller selvsagt hvis talentene blir sittende på benken, men det gjelder jo både i VIF og utlandet.)

 

Husk også at sjansene er større til å få spille i middels europeiske klubber enn i storklubber som har råd til å hente dyre spillere. Og middels europeiske klubber er, enten vi liker å innrømme det eller ikke, et steg opp i sportslig utvikling for en norsk klubbspiller.

 

Utenfra virker det som om situasjonen med Singh er fastlåst. En tragedie i så fall for norsk fotball og Singh selv. Jeg håper følgende skjer: At Vålerenga ombestemmer seg, lar Singh spille og jobber aktivt for å selge ham ut av landet til redusert pris i sommervinduet.

 

Norsk fotball har ikke mange Harmeet Singh-typer. Vi trenger slike ”vinnerskaller”. Og konsekvensen av trangere økonomiske tider nedover i Europa gjør at vi faktisk trenger flere ”egoister”.