Vil Emmanuel Adebayor igjen revitalisere Tottenham i kveldens kamp mot Wigan, etter at laget tapte mot Manchester City sist seriekamp? Tottenham har fire tap i serien i år. Adebayor har bare spilt i ett av disse.
Legger jeg til at det tapet kom mot Stoke, etter at Adebayor hadde scoret og at dommeren burde ha stilt i rødt og hvitt for anledningen, skjønner dere at Adebayor betyr mye for Tottenham.
Sammenlignet med de to lagene fra Manchester, City i særdeleshet, har Tottenham en mye mer stabil bruk av førsteellever. De har ikke midlene til konkurrentene, og det blir mer dyktigheten til menneskene rundt laget som avgjør. I City er det stort sett bare å velge de elleve i best form. Alle er i toppklasse uansett. De aller fleste trenere i Premier League hadde ledet City til topps, men svært få ville fått så mye ut av Tottenham som Redknapp og co.
Det er balansen i laget og samspillet som gjør at Tottenham i år er en seriøs tittelutfordrer. Og meget sentral i denne oppstillingen er Adebayor. Hvorfor er han så viktig?
Adebayor er rask, han skyter bra, er teknisk og god på hodet. Sammenligner man med andre store, fysiske spisser i Premier League, for eksempel Dzeko og Berbatov, finner man fort svakhet i tempo hos dem. Adebayor derimot har det meste.
Jeg så nylig en statistikk der Modric var den spilleren i Premier League som fullførte flest pasninger inne på motstandernes banehalvdel. Dette kjennetegner årets Tottenham-lag. Ballen blir flyttet opp i banen av backene, og innimellom midtstopper Kaboul, så begynner kombinasjonsspillet med van der Vaart og Modric, men også svært ofte spilles det direkte opp på Adebayor som holder bort motstandernes forsvarere.
Adebayors fysiske tilstedeværelse gjør at arbeidsfordelingen i motstandernes defensiv må tilpasses. Det holder ikke å stå 1:1 mot ham. Da vil han flikke, vende og rykke seg gjennom alene med keeper. Motstanderne må derfor, enten legge back lenger inn i banen, midtstopper nummer to nærmere, eller la en av midtbanespillerne falle ned å lage en ”sandwich”. Dette medfører et undertall andre steder på banen som direkte bidrar til van der Vaart og Modrics store treffprosent på pasninger.
Mange mener at Jermaine Defoe gjorde en bra kamp mot Manchester City, og at det ikke var hans skyld at Tottenham tapte. Det er galt. At Adebayor ikke fikk spille mot City avgjorde kampen.
Det var til slutt fortjent da Balotelli avgjorde på straffe. Ledley King viste igjen at han er god, men at kroppen ikke helt holder lenger. Han blir en risikofaktor i slike jevne kamper, på overtid, da han blir mer sliten enn de andre. Grunnlaget hans er for dårlig og han lagde en unødvendig straffe. En straffe King ikke hadde laget etter 15 minutter av kampen.
Men hvorfor var det fortjent at City vant? Jo, fordi laget hadde dominert kampen i store deler og Tottenham hadde ikke vært i nærheten av sitt beste. Måten som Tottenham scoret sitt reduseringsmål på viste paradoksalt nok lagets svakhet.
1-2-scoringen kom etter en lang kontringsball fra Kaboul mot Defoe. Defoe var dyktig 1:1 mot Hart og trillet ballen i åpent mål. Men nøkkelordet her er KONTRING. Med Adebayor på banen dominerer Tottenham kampene. Med Defoe som enslig spiss blir laget et mer rendyrket kontringslag. Og sorry Drillo, men kontringslag vinner sjelden noen liga.
Jermaine Defoe har mange kvaliteter, men han fungerer overhodet ikke som spillpunkt. I etablert forsvar kan derfor motstanderne la én enslig mann ta seg av ham. Tottenham mister overtallsmulighetene sentralt, og van der Vaart og Modric blir mer usynlige.
I slike tilfeller er Tottenham avhengig av sin andre ”dyrisk” fysiske spiller, nemlig Gareth Bale. Uten Adebayor må han dra på seg både to og tre spillere. Og etter reduseringen mot City skjedde nettopp det. Bale utlignet på et fenomenalt skruskudd fra 20 meter. Og på overtid gjorde han et raid i topp verdensklasse og serverte Defoe på åpent mål.
Til Defoes forsvar, på samme måte som King, han lider av mangel på stabil spilletid. Derfor blir toppkamper på 90 minutter for mye. Da Bale forserte siste forsvarer var det kun én ting Bale kunne gjøre, spille ballen på tvers. Da måtte Defoe være så klar at han nådde ballen uansett, om den var noe upresis eller ikke. Ballen var perfekt, men krampe/stivhet/utmattelse eller hva det nå var gjorde at Defoe ikke nådde ballen. Ballen havnet noen centimeter på utsiden av stolpen og City fikk sjansen til å avgjøre selv.
Det er umulig å si hva resultatet ville blitt med Adebayor på banen, men det ville blitt en annen kamp spillemessig. Tottenham ville bidratt mer. De ville sett ut som den seriøse tittelutfordreren de har vært hele sesongen, langt unna Drillos hjerte.
Adebayor spiller i alle fall sesongen ut for Tottenham. Det er et åpent spørsmål hva som skjer med ham neste sesong. Tottenham bør allerede nå begynne arbeidet med hvem som skal ha spydspissplassen 2012-2013.
Roman Pavljutsjenko og Peter Crouch har begge prøvd seg de siste sesongene. Begge to med fysisk tilstedeværelse i massevis, men også de mangler noe i forhold til Adebayor. Igjen skiller tempo seg ut, men også evnen til å involvere seg i oppspillene til Tottenham.
Så hvem bør spille spiss neste sesong?
Svaret er selvsagt Adebayor. Tottenham bør gjøre alt de kan for å forlenge låneavtalen eller til og med kjøpe han fri. Men med en ukelønn på over to millioner kroner er det skjær i sjøen. Det er heller ikke sikkert at Manchester City har lyst å gi ham bort eller fortsatt betale deler av lønna.
Det er jo noe sykt over det å betale lønn for at en av dine spillere skal gjøre konkurrenten din til en enda sterkere utfordrer.
Et annet alternativ er Zlatan. Han kunne gått rett inn og erstattet Adebayor. Utfordringen med å lykkes i Premier League er dessuten det Zlatan hadde trengt for å være på topp enda noen år. Men også her er det umiddelbart ting som gjør en slik overgang lite trolig. For det første har Zlatan et anstrengt forhold til van der Vaart. I følge Zlatans selvbiografi er det vondt blod mellom dem og Zlatan glemmer aldri! Dessuten verdsetter AC Milans mektige sjef, Berlusconi, ham til over én milliard kroner. Tottenham (eller jeg i alle fall) må glemme Zlatan. Han er den perfekte erstatter, men det skjer nok ikke.
Fernando Torres er det andre navnet jeg har lyst å nevne. Et eller annet har skjedd med ham siden overgangen til Chelsea. For oss utenforstående er det umulig å vite eksakt hva, men han nærmer seg point of no return i Chelsea.
Redknapp har revitalisert Adebayor. Det samme har han gjort med van der Vaart. En revansjesugen Torres kunne vært løsningen på spissproblemet i Tottenham til neste år. Men. Også her ligger høy lønn og overgangssummer som mulige hinder. Likevel, ender Chelsea opp uten titler i år er det stor sjanse for at Torres jages fra Stamford Bridge.
Hvem andre? Jeg kommer ikke på noen! Hjelp!
Lån av spillere til konkurrenter og av konkurrenter fører ofte til debatt. Fra hjemlig serie var Tromsø aktive i fjor og fikk (kortvarig?) suksess med det. Thomas Holm og spesielt Mos bidro til at Tromsø fikk sølv. Begge spillerne har forsvunnet og det kan bli vanskelig for Tromsø å gjenta suksessen. Molde kom styrket ut av handelen. De slapp en tung utgiftspost og vant serien, mens Vålerenga kanskje ikke helt har kommet seg over avgjørelsen med å sette Mos på flyet nordover.
Problemet er det jeg i parentes antyder, en suksess med lånespillere kan bli kortvarig glede. For Tottenhams del innebærer det at Defoe forfaller som 90-minutterspiller og laget kan komme til å trenge to nye spisser neste sesong.
Men.
Jeg kan ikke huske å ha sett Tottenham bedre enn i år. Jeg er født over ti år etter Tottenhams siste seriemesterskap. Drømmen er at de fortsetter på sporet de er på nå. Og spissrollen er avgjørende for å klare det. Store ressurser må legges her. Tottenham har blitt revitalisert, det samme har Adebayor selv, i det som må betegnes som et svært lykkelig ”ekteskap”. En skilsmisse nå og benketilværelse og middelmådighet kan være det Adebayor og Tottenham omtales som igjen.
I kveld får vi se om Adebayor er så viktig som jeg påstår.
Tottenham møter Wigan, en kamp Tottenham skal styre, og ikke kontre i! Se om Adebayor rydder plass for de små teknikerne.