Vil Emmanuel Adebayor igjen revitalisere Tottenham i kveldens kamp mot Wigan, etter at laget tapte mot Manchester City sist seriekamp? Tottenham har fire tap i serien i år. Adebayor har bare spilt i ett av disse.

 

Legger jeg til at det tapet kom mot Stoke, etter at Adebayor hadde scoret og at dommeren burde ha stilt i rødt og hvitt for anledningen, skjønner dere at Adebayor betyr mye for Tottenham.

 

Sammenlignet med de to lagene fra Manchester, City i særdeleshet, har Tottenham en mye mer stabil bruk av førsteellever. De har ikke midlene til konkurrentene, og det blir mer dyktigheten til menneskene rundt laget som avgjør. I City er det stort sett bare å velge de elleve i best form. Alle er i toppklasse uansett. De aller fleste trenere i Premier League hadde ledet City til topps, men svært få ville fått så mye ut av Tottenham som Redknapp og co.

 

Det er balansen i laget og samspillet som gjør at Tottenham i år er en seriøs tittelutfordrer. Og meget sentral i denne oppstillingen er Adebayor. Hvorfor er han så viktig?

 

Adebayor er rask, han skyter bra, er teknisk og god på hodet. Sammenligner man med andre store, fysiske spisser i Premier League, for eksempel Dzeko og Berbatov, finner man fort svakhet i tempo hos dem. Adebayor derimot har det meste.

 

Jeg så nylig en statistikk der Modric var den spilleren i Premier League som fullførte flest pasninger inne på motstandernes banehalvdel. Dette kjennetegner årets Tottenham-lag. Ballen blir flyttet opp i banen av backene, og innimellom midtstopper Kaboul, så begynner kombinasjonsspillet med van der Vaart og Modric, men også svært ofte spilles det direkte opp på Adebayor som holder bort motstandernes forsvarere.

 

Adebayors fysiske tilstedeværelse gjør at arbeidsfordelingen i motstandernes defensiv må tilpasses. Det holder ikke å stå 1:1 mot ham. Da vil han flikke, vende og rykke seg gjennom alene med keeper. Motstanderne må derfor, enten legge back lenger inn i banen, midtstopper nummer to nærmere, eller la en av midtbanespillerne falle ned å lage en ”sandwich”. Dette medfører et undertall andre steder på banen som direkte bidrar til van der Vaart og Modrics store treffprosent på pasninger.

 

Mange mener at Jermaine Defoe gjorde en bra kamp mot Manchester City, og at det ikke var hans skyld at Tottenham tapte. Det er galt. At Adebayor ikke fikk spille mot City avgjorde kampen.

 

Det var til slutt fortjent da Balotelli avgjorde på straffe. Ledley King viste igjen at han er god, men at kroppen ikke helt holder lenger. Han blir en risikofaktor i slike jevne kamper, på overtid, da han blir mer sliten enn de andre. Grunnlaget hans er for dårlig og han lagde en unødvendig straffe. En straffe King ikke hadde laget etter 15 minutter av kampen.

 

Men hvorfor var det fortjent at City vant? Jo, fordi laget hadde dominert kampen i store deler og Tottenham hadde ikke vært i nærheten av sitt beste. Måten som Tottenham scoret sitt reduseringsmål på viste paradoksalt nok lagets svakhet.

 

1-2-scoringen kom etter en lang kontringsball fra Kaboul mot Defoe. Defoe var dyktig 1:1 mot Hart og trillet ballen i åpent mål. Men nøkkelordet her er KONTRING. Med Adebayor på banen dominerer Tottenham kampene. Med Defoe som enslig spiss blir laget et mer rendyrket kontringslag. Og sorry Drillo, men kontringslag vinner sjelden noen liga.

 

Jermaine Defoe har mange kvaliteter, men han fungerer overhodet ikke som spillpunkt. I etablert forsvar kan derfor motstanderne la én enslig mann ta seg av ham. Tottenham mister overtallsmulighetene sentralt, og van der Vaart og Modric blir mer usynlige.

 

I slike tilfeller er Tottenham avhengig av sin andre ”dyrisk” fysiske spiller, nemlig Gareth Bale. Uten Adebayor må han dra på seg både to og tre spillere. Og etter reduseringen mot City skjedde nettopp det. Bale utlignet på et fenomenalt skruskudd fra 20 meter. Og på overtid gjorde han et raid i topp verdensklasse og serverte Defoe på åpent mål.

 

Til Defoes forsvar, på samme måte som King, han lider av mangel på stabil spilletid. Derfor blir toppkamper på 90 minutter for mye. Da Bale forserte siste forsvarer var det kun én ting Bale kunne gjøre, spille ballen på tvers. Da måtte Defoe være så klar at han nådde ballen uansett, om den var noe upresis eller ikke. Ballen var perfekt, men krampe/stivhet/utmattelse eller hva det nå var gjorde at Defoe ikke nådde ballen. Ballen havnet noen centimeter på utsiden av stolpen og City fikk sjansen til å avgjøre selv.

 

Det er umulig å si hva resultatet ville blitt med Adebayor på banen, men det ville blitt en annen kamp spillemessig. Tottenham ville bidratt mer. De ville sett ut som den seriøse tittelutfordreren de har vært hele sesongen, langt unna Drillos hjerte.

 

Adebayor spiller i alle fall sesongen ut for Tottenham. Det er et åpent spørsmål hva som skjer med ham neste sesong. Tottenham bør allerede nå begynne arbeidet med hvem som skal ha spydspissplassen 2012-2013.

 

Roman Pavljutsjenko og Peter Crouch har begge prøvd seg de siste sesongene. Begge to med fysisk tilstedeværelse i massevis, men også de mangler noe i forhold til Adebayor. Igjen skiller tempo seg ut, men også evnen til å involvere seg i oppspillene til Tottenham.

 

Så hvem bør spille spiss neste sesong?

 

Svaret er selvsagt Adebayor. Tottenham bør gjøre alt de kan for å forlenge låneavtalen eller til og med kjøpe han fri. Men med en ukelønn på over to millioner kroner er det skjær i sjøen. Det er heller ikke sikkert at Manchester City har lyst å gi ham bort eller fortsatt betale deler av lønna.

 

Det er jo noe sykt over det å betale lønn for at en av dine spillere skal gjøre konkurrenten din til en enda sterkere utfordrer.

 

Et annet alternativ er Zlatan. Han kunne gått rett inn og erstattet Adebayor. Utfordringen med å lykkes i Premier League er dessuten det Zlatan hadde trengt for å være på topp enda noen år. Men også her er det umiddelbart ting som gjør en slik overgang lite trolig. For det første har Zlatan et anstrengt forhold til van der Vaart. I følge Zlatans selvbiografi er det vondt blod mellom dem og Zlatan glemmer aldri! Dessuten verdsetter AC Milans mektige sjef, Berlusconi, ham til over én milliard kroner. Tottenham (eller jeg i alle fall) må glemme Zlatan. Han er den perfekte erstatter, men det skjer nok ikke.

 

Fernando Torres er det andre navnet jeg har lyst å nevne. Et eller annet har skjedd med ham siden overgangen til Chelsea. For oss utenforstående er det umulig å vite eksakt hva, men han nærmer seg point of no return i Chelsea.

 

Redknapp har revitalisert Adebayor. Det samme har han gjort med van der Vaart. En revansjesugen Torres kunne vært løsningen på spissproblemet i Tottenham til neste år. Men. Også her ligger høy lønn og overgangssummer som mulige hinder. Likevel, ender Chelsea opp uten titler i år er det stor sjanse for at Torres jages fra Stamford Bridge.

 

Hvem andre? Jeg kommer ikke på noen! Hjelp!

 

Lån av spillere til konkurrenter og av konkurrenter fører ofte til debatt. Fra hjemlig serie var Tromsø aktive i fjor og fikk (kortvarig?) suksess med det. Thomas Holm og spesielt Mos bidro til at Tromsø fikk sølv. Begge spillerne har forsvunnet og det kan bli vanskelig for Tromsø å gjenta suksessen. Molde kom styrket ut av handelen. De slapp en tung utgiftspost og vant serien, mens Vålerenga kanskje ikke helt har kommet seg over avgjørelsen med å sette Mos på flyet nordover.

 

Problemet er det jeg i parentes antyder, en suksess med lånespillere kan bli kortvarig glede. For Tottenhams del innebærer det at Defoe forfaller som 90-minutterspiller og laget kan komme til å trenge to nye spisser neste sesong.

 

Men.

 

Jeg kan ikke huske å ha sett Tottenham bedre enn i år. Jeg er født over ti år etter Tottenhams siste seriemesterskap. Drømmen er at de fortsetter på sporet de er på nå. Og spissrollen er avgjørende for å klare det. Store ressurser må legges her. Tottenham har blitt revitalisert, det samme har Adebayor selv, i det som må betegnes som et svært lykkelig ”ekteskap”. En skilsmisse nå og benketilværelse og middelmådighet kan være det Adebayor og Tottenham omtales som igjen.

 

I kveld får vi se om Adebayor er så viktig som jeg påstår.

Tottenham møter Wigan, en kamp Tottenham skal styre, og ikke kontre i! Se om Adebayor rydder plass for de små teknikerne.

Er Benoit Assou-Ekotto verdens beste venstreback? Spørsmålet er aktuelt etter hans strålende forestilling mot Everton i går kveld.

 

Assou-Ekotto kronet kvelden med et skudd fra 30 meter som sneiet Tim Cahill og steg bort i hjørnet, utagbart for Tim Howard. Tidligere i kampen hadde han en ufattelig crosspasning som Lennon tok med seg inn i feltet og scoret 1-0 på.

 

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive dette om Assou-Ekotto. Ikke etter hans smått legendariske intervju i The Guardian 1. mai 2010. Du kan lese det her: http://www.guardian.co.uk/football/2010/may/01/benoit-assou-ekotto-tottenham-hotspur

 

Et par av hovedpunktene var at han hatet at folk løy (enig der), men også at han kun spilte fotball for pengene og at han ikke trodde på vennskap innen fotballen. Han trente , men ellers var han turist i London. Han hørtes småtullete ut og det er jo ikke akkurat noe sjakktrekk å si at du spiller fotball for pengene mens andre løper rundt og kysser klubbemblemet etter scoring… Likevel, sakte, men sikkert har han vokst frem til å utfordre om tittelen: verdens beste venstreback.

 

Mål og målgivende i 2-0-seier er ikke hverdagskost for en venstreback, ei heller for Assou-Ekotto. Men hvilke andre egenskaper innehar han?

 

Blant defensive egenskaper må en back av klasse være plasseringssikker, god førsteforsvarer og aggressiv. Men det er ikke alltid enkelt å måle disse hos Assou-Ekotto. Problemet for analysen, og det som da skjuler Assou-Ekottos eventuelle svakheter er Tottenhams spillestil.

 

To poeng her:

 

Posession. Tottenham er ekstremt posessionorienterte. Redknapp sier de skal dominere kamper med pasninger. De skal bryte ned motstanderen. Dette har de lyktes med i år, og det er som oftest Tottenham som legger press på motstanderne, ikke omvendt.

 

Gareth Bale. Assou-Ekotto har gleden av å spille bak en annen spiller i verdensklasse, nemlig Gareth Bale. Alle motstandere frykter hans voldsomme tempo, høyrekantene bruker da store deler av kampen på å følge Bale og derfor blir det lite sprut igjen til å utfordre Assou-Ekotto.

 

På grunn av disse to poengene er det sjelden han blir utfordret. Spesielt i en periode i det siste da Tottenham i stor grad har møtt de middels til dårlige lagene i Premier League. Men jeg ser likevel tegn til at Assou-Ekotto har lært seg mye av det defensive også. Han klarerer langt når han skal og roer ned når det er riktig. Mye av trøbbelet han kan komme opp i nøytraliserer han med stor fart.

 

Men selvsagt er det offensivt at Assou-Ekotto er best. Og her er det fire viktige punkter man kan måle en venstreback på: Pasninger, innlegg og avslutninger. Og disse tre gjerne etter en dribling.

 

Dribling: 1:1 er Assou-Ekotto rå. Det eneste ankepunktet her er at han faktisk kunne ha utfordret enda oftere. Han gjorde Evertons forsvarere svimle ved flere anledninger. Viktig at han også kan gå inn i banen, slik han gjorde da han nesten spilte van der Vaart på blankt med høyrefoten. Da blir han umulig å lese.

 

Pasninger: Han er presis på de fleste typer pasninger. Fra knallharde langs bakken til crosspasninger til Walker på motsatt back (noe som ofte helt åpner opp spillet) eller til og med gjennombrudd på Lennon slik vi så i går. Han er dessuten eksponent for det å flytte spillet opp i banen. Norske offensive backer kan ofte ha et problem her. Når de har kommet opp i banen er det stort sett innlegg som gjelder. Internasjonalt skal backer også starte kombinasjonsspill høyere i banen. Her er Assou-Ekotto svært god til å finne trekanter med Modric eller van der Vaart.

 

Innlegg: Han har den sjeldne egenskapen å kunne drible i stor fart og så chippe ballen inn i feltet. Men han varierer også. Han kan slå harde innlegg, men har altså også egenskapen til å vippe ballen på bakre stolpe. (Dette er mangelvare hos en del andre hurtige driblere, eksempelvis: Lennon og Walcott.)

 

Avslutninger: Jeg skal ikke påstå han er en scoringsmaskin. Ifølge Wikipedia har han nå tre mål siden 2004. Ikke akkurat notorisk. Men måten han scoret på i går gjør at man ønsker enda flere skuddforsøk fra Assou-Ekotto. Det var et klokkerent treff! Likevel, det er ikke avslutninger som gjør at han kanskje er verdens beste.

 

Han minner om Daniel Alves. Alves har på samme måte som Assou-Ekotto tydelig oppgave å rive opp motstanderens forsvarsspill. Det er vanskelig å gardere seg mot spillere som hele tiden kommer bakfra. Det mest imponerende å se innen idrett er Barcelona på Camp Nou. (Jeg rangerer jo fotball som den desidert vanskeligste idretten å bli god i, og påstod engang på denne bloggen at det var en større prestasjon å spile venstreback på Hønefoss enn å bli verdensmester på ski.) Klikk-klakk-klikk-klakk mellom Xavi og Messi og så forventer man at de kun kan spille langs bakken før plutselig Xavi løfter ballen på gjennombrudd til Alves. Alves sine evig kommende løp er undervurdert hos Barcelona fordi de skaper plass for andre. Mye av det samme ser jeg hos Assou-Ekotto og Tottenham. (Litt lenger ned på siden peker jeg på at andre også åpner opp plass for Assou-Ekotto, alt i alt grunner dette i at jeg mener Tottenham er det best balanserte laget i Premier League for øyeblikket)

 

Hvilke konkurrenter har han om tittelen verdens beste venstreback?

 

I England finner jeg ingen bedre. Clichy på City, Evra på Man U., Cole på Chelsea, Enrique på Liverpool osv. Gode spillere, men ingen så markante som Assou-Ekotto for øyeblikket. (Og vær så snill ikke dra frem rundingsbøyen Baines på Everton!)

 

I Spania er det åpenbart å se til Real Madrid og Barcelona. Marcelo hos Madrid er en hard utfordrer, men også her synes jeg Assou-Ekotto er bedre. Hos Barcelona er venstrebacken et problem (i motsetning til Alves på høyre) og eksempelvis Abidal er ikke i nærheten av å kunne spille på Tottenhams venstreside.

 

Kanskje finnes den tøffeste utfordreren hos Bayern München i Philipp Lahm. Jeg ønsker å se Bayern utover våren og hvor langt de kommer i CL før endelig dom over den sammenligningen kommer.

 

I Italia ser jeg ingen helt like gode heller…

 

Selv om Assou-Ekotto spiller fotball kun for penger, og kanskje ikke liker noen av de han spiller sammen med, må han samtidig innse hvor avhengig han er av laget sitt. Grunnen til at han er blitt så god er selvsagt talentet og treningsvilje og alt det der, men det er også utrolig viktig for en spiller å passe inn i et kollektiv. Skal en spiller som Assou-Ekotto blomstre, trenger han plass og han trenger gode medspillere. Hos Tottenham er det to spillere som mer enn andre rydder vei med sin fysiske tilstedeværelse og det er Bale og Adebayor. Ingen av dem trenger å score eller ha målgivende for å spille godt. Begge to hadde en forestilling i går på det jevne, men Everton må til enhver tid bruke to spillere for å nøytralisere én av dem.

 

Dette åpner igjen plass for tekniske vidundere som Modric og van der Vaart. Disse fire (Bale, Adebayor, Modric og van der Vaart) gjør at det blir masser av plass for backene å komme. Walker på høyre er lovende og blir bedre og bedre, mens Assou-Ekotto allerede er verdensklasse.

 

Kanskje verdens aller beste venstreback.

 

 

Thierry Henry trillet ballen i det ”lengste” hjørnet og ble matchvinner. Det måtte jo bare skje. Men vil suksessen fortsette i Henrys comeback for Arsenal?

 

De første reaksjonene, fra ryktene til signering til første scoring, har vært svært forutsigbare. Han var selvsagt ønsket velkommen, men det var også de blant Arsenal-fansen og fotballinteresserte for øvrig som var bekymret for at dette kunne skade hans ettermæle.

 

Etter scoringen var konklusjonen like selvsagt klar: Wenger var et geni, Henry ville bli en suksess og Arsenal ville vinne gull. Vel…

 

Vanligvis er bekymringen/begeistringen for folks ettermæle noe overdrevet. Se på Maradona. Han har siden tidlig 90-tall gjort alt for å ødelegge sitt. Han har brukt stoff, skutt med luftpistol etter journalister og voldsomt underprestert som landslagstrener for et mannskap som kunne blitt verdensmester. Likevel regnes han av mange som den største fotballpersonligheten gjennom alle tider.

 

Men Henry kan kanskje trenge et siste positivt øyeblikk i rampelyset. Hans image har fått noen riper i lakken.

 

Det er sikkert fint å spille i Red Bulls. Å tjene bra med penger og samtidig bo i New York er en kombinasjon som ikke ville vært veldig vanskelig å leve med, men som fotballspiller faller man av radaren. Det er få som kan nevne så mange lagkamerater til Henry (utenom Jan Gunnar Solli) i Red Bulls.

 

Henry var dessuten ikke like toneangivende i Barcelona som i Arsenal. Han ble plassert i kanskje for stor grad på vingen og etter hvert også på benken. Her ble han en delvis dissident sammen med Zlatan hvis vi skal tro på svenskens biografi.

 

Til sammen blir tiden i Barca og Red Bull en tid som minsker Henrys ry som verdensstjerne.

 

Videre ble også det siste året som landslagsspiller en nedtur. Som tidenes toppscorer på Frankrikes landslag er han selvsagt en legende også der, men mange har handsen i kvaliken mot Irland brent fast i minnet. Et av de siste øyeblikkene man husker av Henry fra den internasjonale arenaen er derfor jukset for å komme til VM.

 

For fra selve VM i Sør-Afrika husker man jo ingenting utenom den skandaløse opptredenen til hele det franske fotballandslaget. Laget som nektet å trene. Sjelden har noen gjort så mye for å sette fotballspillere i et så dårlig lys som de franske landsspillerne da gjorde. Og Henry var der. For meg som har vokst opp med de fantastiske utgavene fra 1984 og 1986 har Frankrike alltid vært et av favorittlagene. Etter VM i Sør-Afrika fikk de ikke en eneste ny fan.

 

Før denne artikkelen leses kun som et angrep på Henry, han er en av de største gjennom alle tider. På sitt beste var han en type spiss a la Van Basten, Messi eller Ronaldo (både den tykke og tynne egentlig). En som kunne dra seg gjennom feltet på egen hånd. En som gjorde at forsvarsspillerne rett og slett ble redde for ham da han la ned ballen og hadde gress å løpe på.

 

Spesielt i 2003-2004 var Henry i perioder verdens beste spiller (selv om han begge årene ble ranket som nummer 2 av FIFA). I Arsenal regner de ham som den største gjennom alle tider. Han blir om mulig enda større hvis han fortsetter å score.

 

Og målet mot Leeds var klassisk Henry, eller var det?

 

Tja. Var det en anelse mer ukontrollert enn da Henry var på sitt beste? Spratt ballen litt opp? Var det også et resultat av en klønete forsvarslinje som ikke fikk satt ham i offside og som dermed ga ham bedre tid enn han vil få i oppgjørene som kommer i Premier og Champions League?

 

Jeg tror det stopper opp. Jeg tror Henry gjør et godkjent og koselig comeback, med noen gode innhopp og muligens et par scoringer.

 

Men forventningene etter gårsdagens kamp vil Arsenal-fansen snart måtte skru ned igjen.

 

Eller?