3 fotballkamper

Denne uken har jeg sett tre kamper live. Kamper som sier noe om nivået i toppen av europeisk, nordisk og norsk fotball. Her er mine svært så subjektive oppfatninger.

Kampene var Real Madrid-AC Milan, Barcelona-FC København og Atletico Madrid-Rosenborg.

Den første kampen, på tirsdag, gikk mellom de to kanskje aller største klubbene i europeisk sammenheng, i alle fall de mestvinnende. AC Milan, som av mange har blitt hevdet å være litt utdaterte, har likevel fornyet seg. Unge Pato er en kommende storstjerne (kanskje allerede), de har hentet en av mine aller største favorittspillere i Zlatan og Robinho er heller ingen dinosaur.

Fra start overrasket AC Milan i å komme i en svært offensiv formasjon. De spilte en diamantformasjon med Ronaldinho som offensiv midtbanespiller bak spissene Pato og Zlatan. Med Pirlo som sentral midtbane og Gattuso og Seedorf som indreløpere. På papiret spennende, med fantastiske navn, men for en utrolig skuffende prestasjon. Formasjonen ble fotballmessig selvmord.

Hvorfor?

Gattuso og Seedorf er ikke like gode lenger. Zlatan kan være verdens beste eller verste spiss. I denne kampen tippet han svært nær det siste ved egentlig bare å gå rundt. Men det aller verste er å se Ronaldinho. En spiller som bare akkurat har fylt 30 år, som burde være på høyden. En spiller som for noen år siden var verdens i særklasse beste spiller.

Det er utrolig hvor dypt man kan falle. Ja han kan av og til spille godt i Italia. Men, og med sjanse for å bli skjelt ut, italiensk seriefotball er ikke det det engang var. Og at han fikk lov å spille så lenge, før de endelig byttet han med Robinho, var en gåte. Pato var heller ingenting og når de tre fremste spillerne i en så offensiv formasjon var ”døde for dagen, da var laget som helhet sjanseløst.

Real Madrid blir trent av Jose Mourinho. Man ser det. De er beinhardt organiserte defensivt og man blir imponert av stopperspillet til Pepe og Carvalho. Og i perioder av Özil og Khedira. To typiske Mourinho kjøp. Unge fremadstormende verdensstjerner. Akkurat slik han gjorde i Chelsea med Drogba, Cech og flere (før han muligens ble tvunget til å kjøpe eldre spillere som Ballack og Sjevtsjenko, og det begynte å gå nedover.)

Men den aller beste, som begynner å finne tilbake til formen for et par år siden, var Christiano Ronaldo. Han var innblandet i nesten alt Real foretok seg offensivt. Ronaldo som nesten ikke jobber defensivt annet enn en evig søken etter å bli kontringsspiller. Alle de andre i Real lå i formasjon, mens han tenkte neste angrep. Hvor kan ballen komme? Ronaldo er svært interessant å følge, og svært vanskelig for motstanderne å følge. Og han scoret selvsagt på frispark…

Real er gode, de kan vinne Champions League denne sesongen, men likevel ikke det beste jeg har sett denne uken.

Barcelona.

Første omgang som Barcelona leverte mot FCK var drømmefotball. Det sto 10-0 i sjanser! Laget fikk to mål annullerte for offside der FCK ikke skjønte noe som helst. Når jeg ser Barcelona i første omgang. Eller på Emirates i fjor. Eller på sitt beste i serien i Spania må jeg spørre meg selv, har verden noensinne sett et bedre fotballag? Det er vanskelig å tenke hvem som jeg heller ville hatt enn eksempelvis Pique, Alves, Iniesta og Messi hvis jeg skulle satt opp et all-star-team de siste 30 årene jeg har fulgt internasjonal fotball.

Miraklenes tid var likevel ikke forbi og det sto kun 1-0 til pause.

Likevel synes jeg at Ståle Solbakken og laget hans har all ære av kampen. Ja, de er heldige i første omgang, men Solbakken hadde lagt opp til et offensivt forsvar, akkurat slik de spiller hjemme i Danmark og de ville ha ballen selv. Utover i andre omgang lykkes de med dette og spiller en omgang de må være svært stolte av. Danske aviser skryter av forsøket og jeg er helt enig. Da N’Doye blåser ballen i tverrliggeren er danskene bare noen centimeter fra poeng mot det jeg kaller tidenes fotballag. Det hadde vært sterkt!

Offensivt forsvar kjennetegner også Barcelona. Det er fantastisk å se hvor høyt de står med sin forsvarsfirer, og FCK var nesten like tøffe. Ingen i Norge er i nærheten av dette!

Så var det Rosenborg. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg ikke er verdens største Rosenborg-supporter. Det har ikke endret seg. Faktisk er mine favorittlag til enhver tid det siste laget som vinner mot trønderne. Det er derfor litt deilig å slutte å gå rundt i den rosa drakten til Follo og nå heller holde Atletico som favorittlag en stund!

Bortsett fra dette var det også en enorm forskjell i kvalitet fra de to andre kampene. Avstanden fra Barcelona ned til Atletico var påfallende, det samme var avstanden fra FCK ned til Rosenborg, og det relevante spørsmålet er om det er Vålerenga som er Norges beste fotballag i øyeblikket (vi får se senere i dag mot Lillestrøm..).

Atletico skuffet også. Det var litt kjedelig, helt til Sergio Aguero kom inn, viste verdensklasse ved et par anledninger og forklarte hvorfor det ikke er walkover for Barcelona når de møter Madrids nummer 2 klubb. Det er utrolig hvor stor forskjell en enkelspiller kan gjøre.

Det var noe tamt over Rosenborg, mens FCK virkelig gjorde et hederlig forsøk. Heldigvis var det noe som minnet meg om tidligere utgaver av Rosenborg, og det var da Atletico ble snytt for straffe. Noe var i alle fall som før…

Konklusjon:

De to spanske gigantene Real Madrid og Barcelona befestet sitt kandidatur som mulige CL-vinnere denne sesongen. FCK beviste at de utvilsomt er Nordens beste lag, mens Rosenborg og AC Milan for øyeblikket er langt unna det de engang var.