En surrealistisk tv-kveld.

Det er surrealistisk å følge det norske landslaget om dagen. Man blir ikke helt klok. Det var i alle fall surrealistisk å følge kampen på tv i går.

Åge Hareide prøvde i forkant å være tydelig. Foran landskampen mot Uruguay ble det satt fokus på innstramming. Disiplin etc. Prosjektet lyktes han delvis med. Norge kom litt etter 49 minutter, det er 41 minutter tidligere enn de siste kampene.

Oppladningen til kampen var også surrealistisk. Det norske landslaget var i en bølgedal, den dypeste på mange, mange år. og så klarer vi å kåle bort all diskusjon i forkant fordi en drage får all fokus. Sjelden har jeg vært vitne til en kjedeligere og mindre fruktbar diskusjon enn dette. Rundt et landslag, der åpenbart mye ikke stemmer, klarer vi å henge oss opp i en drage eller ei på drakten.

Fotballforbundet har fått mye kjeft opp gjennom årene. Det aller meste fortjent. Men i denne saken får de urettferdig mye. For meg kan det norske landslaget skifte til grønne drakter så lenge de spiller bra og vinner. Det er der diskusjonen bør ligge. Eneste interessante hadde vært hvis vi fant et emblem som tente gutta, som representerte det de stod for og fikk dem til å ville blø for drakta. Men det hadde kanskje sett rart ut med et emblem bestående av Aylar, Ferrari og Playstation. Kanskje det hadde funket, kanskje ikke…

Det er også surrealistisk å høre og lese analysene og unnskyldningene i etterkant. La oss starte med Uruguays 2-1 scoring. All skyld legges i media på Tore Reginiussen. Jo da. Reginiussen gjør ingen stor innsats ved dette målet, men det må snart være lov å stille spørsmålstegn ved Brede Hangelands defensive kvaliteter. Når innlegget kommer har Hangeland blitt dradd mot kanten. Dette gjør at han har en posisjon 10-15 meter foran første stolpe. Reginiussen ser ikke dette og blir på bakre stolpe. Og åpner et hav av rom for Eguren å løpe inn i. Ikke bra av Reginiussen, men det er akkurat like mye Hangeland som i denne posisjonen er feilplassert. Hangeland er en utmerket fotballspiller. Men i EM-kvaliken er hans defensive svakheter en av de største årsakene til at vi ikke er med i årets mesterskap. Han misser to markeringer mot Hellas, og det avgjørende målet som Nihat scorer for Tyrkia på Ullevaal, ville en Henning Berg eller Erland Johnsen ha blokkert. Hangeland er det som kalles en moderne midtstopper. God med ballen og fine oppspill. Men kall meg gjerne gammeldags. En forsvarer må, og jeg gjentar må, først og fremst være god defensivt. Her sliter Hangeland og landslaget som følge av det.

1-0 målet til Uruguay peker også på vårt problem på høyre back. Hareide har ingen lett oppgave å ta ut mannskapet her og på et par andre posisjoner. Alternativene er få og ikke fullgode. Men først og fremst savner jeg ydmykhet. Jeg savner at spillere holder opp hånden og sier “sorry, den er min!”. Men hva skjer? Høiland misser to tre sjanser til å klarere ballen og bruker etterpå unnskyldningen om en “knekt knott”. Jeg har spilt fotball i ca 30 år. På gress, grus, kunstgress, is og snø. Jeg har spilt med faste knotter, skru og kunstgressko. Mang en gang har jeg mistet fotfestet. Men. Jeg har aldri selv opplevd eller hørt noen andre si at de falt fordi den ene skruknotten knakk. På en vanlig fotballsko er det seks skruknotter. Disse er av metal, spisse og hos forsvarsspillere gjerne 19 millimeter lange. Knekker 1 har du fremdeles 5. Det holder. Se under en skruknottsko og du skjønner dette. Jeg beklager at dette virker som en uthenging av Høiland, det får så være, men hans svar etterpå representerer en holdning som må endres. Gjør du feil, si fra. Ta skylda og gjør alt for at du ikke gjentar den. For meg har Høilands unnskyldning klassikerpotensial. Kanskje hører vi om noen år spørsmålet “hvor var du da Høiland knakk knotten?”

Og rett etter at Høiland serverte godbiten så slang Lillestrøm seg på. Hvordan de greide å blande seg inn en dag de kunne ha sluppet negativt fokus er en gåte. Det endte opp med at klubbleder Per Mathisen for åpen mikrofon sagde Tom Nordlie i tusen biter mens han prøvde å ikke si noe som helst. En norsk klubbleder blir forfulgt av media. Det er hverdagen. Man kan ikke si noe annet enn at en trener har full tillit i media, uten å sparke vedkommende. Faktisk er det slik at en klubbleder må lyge. Han må si at treneren har full tillit selv om han ikke har det. Slik er mediehverdagen. Og i dette tilfellet føyde Lillestrøm seg på det surrealistiske.

Men for oss som satt og så på ble det ganske så underholdende.