Underholdene og offensiv?

To av norsk fotballs storheter, Rosenborg og Brann spilte begge bortekamper i helgen. Begge la seg paddeflate ned i forsvar og gikk for 0-0. Hva er det som skjer?

Jeg er enig i at det kan være lurt å ha en noe mer avventende holdning på bortebane. Med stor vekt på ordet noe. Det er besynderlig å se en regjerende norsk seriemester være fornøyd etter å knapt ha skapt en målsjanse, mot et lag som tross alt ikke er noe mer enn en outsider i medaljekampen.

Brann velger dessuten å sette ut sin toppscorer og utvilsomt beste spiller. (Ja, jeg hevdet nylig her på sidene at Helstad ikke er i form, men han kan da ikke settes på benken!) Før eller siden kommer storformen, og den kommer ikke uten at han spiller. For sammenligningens skyld, jeg hadde blitt noe overrasket hvis Manchester United satte Chritiano Ronaldo på benken på bortebane mot Bolton eller Portsmouth for å sikre null baklengs.

Enda mer besynderlig er det å se på Rosenborg. Og kanskje spesielt på omtalen av Rosenborg om dagen. De er nærmest skånet for kritikk. Årsaken ligger i det selvfølgelige, at Rosenborg venter på ny trener, samt at det sikkert er utrolig mye mer gøy å skrive om Nordlie og Fjørtoft…

Erik Hamrén tar over styringen i Rosenborg 1. juni. Hamrén er et spennende valg. Stor suksess i danske Aalborg. Men personlig husker jeg ham best som trener for Örgryte i 1999, da jeg selv spilte mot laget. De hadde en underholdende og offensiv spillestil, med blant andre brilijante Marcus Allbäck.

Underholdende og offensiv kan ingen beskylde Rosenborg for å være. I en årrekke har jeg kommet med utsagn om Rosenborg. Men i bunn har det faktisk ligget en respekt for det de har oppnådd, og for måten laget spilte fotball på. Man kunne beskylde Rosenborg for mye. Men defensive og kjedelige, det var de definitivt ikke.

Jeg har vært med og slått Rosenborg (faktisk flere ganger) og jeg har tapt mot dem. Men jeg har aldri spilt eller trent mot et Rosenborg som har ligget på egen banehalvdel, forsvart seg og knapt skapt en halvsjanse i løpet av en Tippeligakamp. Det er skremmende å se på. Og det er utrolig å høre Jan Jönsson og Daniel Nannskog stå etter kampen og være delvis misfornøyde. Det er ikke lenger nok å vinne mot Rosenborg. De er blitt så dårlige at de rett og slett skal knuses.

I en årrekke har det blitt jobbet knallhardt på Lerkendal for å bryte ned alt det Nils Arne Eggen bygde opp. Det har vært mye fokus på spillesystem og spillestil. 4-3-3 kontra 4-4-2 har blitt hyppig diskutert. Men hvordan man i løpet av så få år kan klare å bryte ned en vinnerkultur så totalt, det burde det nesten blitt forsket på.

Alene i front står Trond Henriksen. Han vet han har jobben på lånt tid. Spørsmålet er, hva med alle de andre. Alle de andre som solte seg i glansen da det gikk som best. Hvor er de blitt av? Er Brakka tømt?