Category Archives: velkomsthilsen

Spikring, polering og dans. Hjertelig velkommen.

En lang og deilig sesong i Premier League er over, og overgangsryktene er allerede i ferd med å gå av skaftet. Hvor ender Benzema? Hva med Cesc, Bale og Berbatov? Vi aner ikke, men vi elsker å køle på med gjetting, rykter og ønsketenking frem til august

Spillerne tar mange faktorer med i vurderingen når de planlegger klubbytte. Lønn, klubbens ambisjoner, muligheten for fast plass i startoppstillingen og eventuelle videresalgsmuligheter er åpenbare elementer.

De burde kanskje slenge inn en liten ekstradetalj før de fatter sin endelige beslutning: Hvordan vil de bli tatt i mot av sine nye lagkamerater?

Oftere og oftere er det slik at nye spillere på klubb- eller landslag må synge en sang. Dette er spesielt utbredt i den John Terry-styrte Chelseagarderoben. Er du ny i klubben, bærer det opp på en stol og der må du kline til med favorittsangen din. Alexei Smertin prøvde seg med litt russisk karaoke, Schevchenko jamret seg igjennom We are the champions og Michael Ballack gikk for en tyskspråklig favoritt som Mourinho omtalte som “fantastisk!”. Bare tanken på Didier Drogba som gauler seg igjennom en av sine favorittsanger mens han står på en stol foran en samlet Chelseatropp, kan få hvem som helst til å gråte en skvett. Enten fordi du tror det blir en rørende vakker forestilling, eller slik som meg; at du blir livredd og får lyst til å dø en umiddelbar død.

“Gode gamle” Wimbledon med Vinnie Jones og de andre løkene vil for evig tid være risset inn i historiebøkene som tidenes mest slitsomme nye lagkamerater. Historiene er mange og kjente. Alt fra spikring av sko til gulvet, punktering av bildekk, til brenning av klærne dine mens du var i dusjen. En forferdelig gjeng å komme til, men en perfekt samling menn for alle oss som slapp å oppleve det hele personlig.

Selv om Wimbledon fremsto som masete og innovative, var de langt fra først. På 70-tallet var for eksempel skopuss den heiteste velkommen-til-klubben-rekvisitten. Fikk du ikke ansiktet pusset med skokrem, fikk ballene (altså de rett under penis) en runde med pussekluten. Hvordan i alle dager dette ble en slager i mange britiske klubber kan virke uforsåelig, men vi snakker tross alt om nasjonen som friterer så godt som all mat, så ingenting burde overraske.

Også i Norge har det til alle tider vært tradisjon for diverse velkomstritualer. Da Kjell Kaspersen debuterte i mål for Norge i 1961, fikk han en velkomst av de sjeldne. Første kamp var et stortap borte mot Finland. Fra Finland dro laget rett videre til Moskva og nok et susende nederlag. Etter at disse kampene var unnagjort, måtte Kaspersen til pers.

Tre-fire av spillerne dro ned til dansesalen på Hotel Metropol i Moskva for å slappe av litt. Det var i hvert fall forklaringen Kjell fikk, så han ble med. Overalt i det gigantiske lokalet var det dansende mennesker, men på en stol satt en dame helt for seg selv. Hun var ikke bare tjukk, hun var kolossal! Etter mye frem og tilbake, estimerte nordmennene denne noe uformelige kvinnens vekt til et sted mellom 110 og 150 kilo. Vanskelig å beregne vekt på sittende mennesker tydeligvis. En av de eldre i det norske følget mente en av dem burde by denne garantert single kvinnen opp til dans. Hvem som skulle svinge seg, skulle avgjøres ved loddtrekning. Dette hadde de andre gutta gjort før, så med litt godt gammeldags juks, var det nykomlingen, unge Kaspersen, som måtte by Gigantor ut på dansegulvet.

Som det står i hans biografi “I skuddet” fra 1968:

Etter én omdreining var jeg parkert på “balkongen” uten berøring med parketten. Føttene bare svevde rundt i løse luften mens hodet hadde det bløteste leie som tenkes kan. Det kom nemlig aldri løs fra rommet mellom balkongene.”

De andre gutta lo seg fillete mens den stakkars debutanten ble slengt veggimellom av en storbrystet dundre. Da dansen var ferdig, så han seg panisk om etter en fluktrute, men ikke før han hadde slengt et raskt blikk rundt i lokalet, startet nok en dans. Filleristingen startet for andre gang. Redningen ble til slutt et gjerde rundt fontenen midt i rommet. Kaspersen fikk grepet tak i gjerdet for å stanse galskapen og de evige rotasjonene inneklemt mellom “balkongene“. Han klamret seg til rekkverket mens han på norsk og engelsk forsøkte å snakke seg ut av knipa. De andre i det norske følget hadde på dette tidspunkt oppjustert sine vektestimater til røslige 160 kilo.

Kjell var en gentleman, så ved sangens ende fulgte han sin dansepartner tilbake til hennes bord, før han livredd takket for dansen. Han var nå innviet i landslagets innerste krets.

Så når unge som gamle spillere i dag gruer seg til noe så trivielt som synging på stoler, kan de trøste seg med at de i hvert fall slipper polering av genitalier, brenning av klær og dissende moskovitter.

TV 2 AS

Lars Hilles gate 30, Pb 7222, 5020 Bergen

Materialet på nettstedet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten avtale med TV 2 AS (utgiver) og/eller med annen klareringsordning (Kopinor www.kopinor.no eller Norwaco www.norwaco.no), er enhver lagring, eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring (herunder visning) bare tillatt når det er hjemlet i lov (til privat bruk, sitat og lignende). Utnyttelse i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.