Smed, gangsterkompis og fotballspiller.

Når Premier League-spillere gjør noe som såvidt ligner på noe utidig, slås det opp med krigstyper i engelske skvaldreaviser. Det fikk nåværende Liverpool-back Glen Johnson erfare i 2007 da han og Millwall-spissen Ben May ble tatt på fersken i å stjele et toalettsete. Det flaueste for backen med en inntekt på 300 000 kroner i uka, var visstnok ikke at han prøvde å spare noen hundrelapper, men at han som stanset ham, var en gammal gubbe på 74 år.

Hadde Johnson og May prøvd seg på noe sånt for 20, 50 eller 100 år siden, ville ikke avisene brydd seg. Spillerne ville sannsynligvis fått juling, men oppslagene ville vært minimale. Klisjéen om at fotballen var tøffere i gamle dager, er nemlig ekstremt sann, og et dassrelatert tyveri ville blitt møtt med et skuldertrekk.

Alle har hørt om Vinny Jones og hans taklinger i knehøyde, slag, skriking, trusler og pungklyping. Hans mest kjente muntlige avlevering er fortsatt da han lovet Kenny Dalglish at han skulle rive av “det jævla hodet ditt, og spy ned i hølet.” Elegant var han aldri, og ubehagelig var han, men det finnes allikevel hundrevis av karer fra fotballhistorien, tøffere enn Vinny. Mye tøffere.

Jeg har nevnt flere tidligere, deriblant Chic Charnley og Duncan Ferguson, men vil denne gangen trekke frem et beist av en mann. Det dreier seg om en kar som debuterte som profesjonell fotballspiller for 99,5 år siden, i juli 1911.

Mine damer og herrer: Ta vel i mot Frank Barson!

Som for å etablere sin ubehagelige natur for omverdenen, startet han proffkarrieren med en to måneder lang suspensjon på grunn av en kolossal slåsskamp i en treningskamp før sesongen begynte. Det var en rolig start på en 25 år lang karriere som skulle ta ham fra den ene kula varmt til den andre. Frank var egentlig smed, hadde never store som dasslokk, med håret gredd bakover i gangstersleik og en nese brukket i de fleste mulige vinkler. Han var så tøff at motspillere nærmest taklet seg selv for å slippe unna knottene hans. Han kunne sannsynligvis steke en biff bare ved å se stygt på den.

Barson var fryktelig glad i sitt kjære, stygge Sheffield, og nektet å flytte på seg selv om han spilte for Barnsley. Sjefene i klubben gikk lei av å betale for de stadig voksende reiseutgiftene hans. Resultatet var uunngåelig: En enorm krangel der den skumle smeden stakk av med seieren. Det endte gjerne slik; Frank Barson tapte nemlig ikke dueller. Hverken på eller utafor banen.

Han ble i 1919 solgt til Aston Villa, men fortsatt ville han ikke bosette seg i en fremmed by. Han hadde nemlig en butikk i Sheffield og den hadde han ikke tenkt å kvitte seg med. Sjefene i Villa krevde til slutt at han måtte flytte, men da han fortsatt nektet, ble han ilagt en toukers suspensjon. Det passet ham ganske bra, for da kunne han nyte livet hjemme i stålbyen.
Da han kort tid etter comebacket grafsa til seg kapteinsbindet, sies det at han i kapteinsdebuten scoret fra 25 meter. Med en heading!

Ryktet om Barsons hardhet var så kraftig, at han i garderoben før FA cup finalen i 1920, ble advart av kampens dommer Jack Howcroft. “Jeg kommer til å vise deg ut ved første og beste anledning hvis du prøver deg på noe”, var beskjeden.

Hans manglende vilje til å bytte bosted gjorde at han nok en gang ble solgt. Denne gangen til Manchester United, som syns det var helt greit at han ble boende i Sheffield. Som en ekstrabonus ble han lovet en pub hvis han hjalp klubben med opprykk på første forsøk.

United rykket selvfølgelig opp, og styreformann John Henry Davies holdt sitt pub-løfte. Åpningsdagen til drikkebulavar en kjempesuksess. Alle ville drikke hos Manchester United-spilleren. Derfor var det synd at Barson selv syns driften av vannhullet var så bortkastet tid, at han ga bort hele stedet til en av servitrisene. Da hadde han selv stått bak baren i hele femten minutter. Det fikk holde. Han viste seg aldri i den puben igjen.

Han dro på seg haugevis av røde kort og suspensjoner. Han ble, blant mye annet, utestengt i åtte uker for å ha slått Manchester Citys Sam Cowan bevisstløs i semifinalen i cupen og fikk seks måneders suspensjon for å ha sparket etter en Fulham-spiller. I det siste tilfellet spilte han for Watford, og ordføreren mottok over 5000 protest-underskrifter etter det røde kortet. Ting kunne tyde på at han for en gangs skyld var uskyldig dømt. Andre vil kalle det karma.

Han endte på 12 røde kort, og imaget hans som hardhaus blir ikke direkte svekket av hans nære vennskap med gangsterne,drapsmennene og de etterhvert henrettede brødrene Wilfred og Lawrence Fowler. At han visstnok entret en av sine mange lønnsforhandlinger med en pistol i hånda, blir bare for en dråpe i havet å regne.

Med Frank Barson i tankene, blir liksom ikke Vinny Jones, Dennis Wise eller Karl Henry så innmari tøffe lenger. Og, Glen Johnson…jøje meg.