Et barnegeni, en ekstrahjerne og en rosa bortegarderobe

I løpet av en uke rekker man å møte overraskende mange mennesker, og i mitt tilfelle ender møtene gjerne opp med å handle om fotball.

På bussen tidligere i dag, ble jeg snakket til av en helt ukjent 11-åring. Han syns nemlig det var på tide at vi i Premier League-studioet til TV 2 burde prate mer om forskjellige taktiske og formasjonsmessige varianter. Han fant uoppfordret fram den fillete kladdeboka si fra skolesekken og tegnet og forklarte mens han satte opp kryss og piler. Det var ikke lett, all den tid Oslos busspark ikke akkurat er utstyrt med den aller mest behagelige fjæringen. Vi humpet oss vestover mens han engasjert forklarte meg fordelene av at en midtstopper flytter opp i midtbaneleddet når laget har ballen. Med svetten piplende frem i panna og boblejakka krøllet oppunder ørene, viste han hvordan en av backene måtte sideforskyve for å dekke hullet etter stopperen, og hvordan Ajax hadde gjort dette med stor suksess i en eller annen cupkamp han hadde sett i opptak for noen år siden. La meg nok en gang minne om at pjokken er 11 år gammel, og at han dermed må ha observert denne sideforskyvende backen i 8-9 års alderen. Da jeg var på hans alder, syns jeg He-Man var litt småkompliserte og infløkte greier. Jøje meg.

Da han var i ferd med å sette opp Manchester Citys lag for å forklare meg hvordan Mancini kan få mest mulig ut av midtbanetrioen Barry, de Jong og Yaya, oppdaget han at han allerede hadde kommet fram til sin holdeplass, og løp ut av bussen uten å rekke å si hadet en gang.

Han sitter garantert i et eller annet TV-studio om 15 år og forbløffer seerne med en innsikt han begynte å få da han var litt over en meter høy. Det er bare å glede seg.

En annen kar jeg har hatt gleden av å treffe de siste dagene, er Gabriele Marcotti; mannen med den latterlig kule stillingstittelen “World Football Correspondent”. Han skriver for alt fra The Times, til Sports Illutrated og Wall Street Journal, og var gjest i vårt studio i Bergen i helgen. Mannen sitter på en bunnløs mengde fotballkunnskap. Jeg mistenker ham for å ha en ekstrahjerne på innerlomma, for det skal ikke være fysisk mulig å ha den oversikten han har. Uansett; vi satt i studio og så Sam Allardyce styre sitt kjære Blackburn, og da kom praten inn på britiske old-school managere fra de siste tiår: Brumlete menn med større porsjoner banneord enn taktisk innsikt. Vi ruslet muntlig innom folk som Souness, Walter Smith og Joe Kinnear, og endte opp med å mimre om masekoppen John Beck.

John Beck er mest kjent for sin tid som manager i Cambridge på tidlig 90-tall. Fotballfilosofien hans var uhyre enkel: Kælk ballen så langt opp i banen som mulig. Gjerne i retning hodet til Dion Dublin eller Steve Claridge. De skulle så stusse ballen videre, og så fikk de andre prøve å jage ballen i mål fra der den landet. Såpass ivrig var han, at han nektet banemannskapet på Abbey Stadium å klippe gresset nede ved hjørneflaggene. På den måten ville ballen stoppe opp der nede når ballen ble most så langt unna eget mål som mulig, og en eller annen Cambridgespiller ville så kanskje klare å lure til seg en corner eller noe annet nyttig. Det var så estetisk ubehagelig at du like gjerne kunne dyppet øynene i kokende frityrolje.

Alle hatet spillestilen hans. Selv deler av fansen syns etterhvert at dette var for mye av det gode. Spillerne ble klemt inn i så trange rammer som overhodet mulig. Steve Claridge har fortalt om hvordan han kom inn som innbytter, men ble byttet ut igjen kun ti minutter senere fordi han slo en støttepasning i steden for å stusse den i bakrom. Etter en annen kamp hadde spissen bedt sin manager om å skyve et og annet opp i det bakre hulrom, med det uunngåelige resultat at John Beck forsøkte å skalle ned sin egen spiller. Claridge svarte med å måke til sjefen midt i ansiktet med knyttet neve, og så brøt helvete løs. Claridge ga Beck kokos mens assistentmanageren angrep ham bakfra i et fånyttes forsøk på å redde sjefen. Det var fullstendig kaos.

Langballer og slåsskamper var dessverre ikke nok til å bli ansett som spesiell i engelsk fotball på det tidlige nittitall. Det måtte hardere lut til, og John Beck drev nærmest en egen lutfabrikk.

Han gjorde hva som helst for å vinne. Han fikk den overopphetede bortegarderoben malt sjokkrosa og sørget for at det gjestende laget måtte varme opp med fotballer med for lite luft i. Innbytterbenken deres ble plasser svært utilgjengelig, slik at det skulle bli så vrient som overhodet mulig å se noe om helst av aktivitetene ute på gresset. Som en slags krone på det uelegante verket, valgte Beck (i følge Claridge), å pisse i tekanna til det tilreisende laget – før han dynket teen deres med enorme mengder sukker. Klasse. Skulle likt å se Carlo Ancelotti gjøre noe tilsvarende.

For å sikre seg langball-stempelet, delte han for sikkerhets skyld ut en bonus på 15 pund til den som hadde sparket ballen lengst den siste uka. Det var et ørlite stykke unna sexy football.

Fotballen Cambridge spilte, var faktisk så gjennomført stygg at den ble nyskapende, men etter et par sesonger med sjokkerende gode resultater, hadde samtlige lag i ligaen knekt koden, og Cambridge sluttet å vinne fotballkamper. John Beck måtte finne seg en annen klubb å være vrien i. Valget falt på Preston North End. Siden da har han vært innom Lincoln City, en kjapp retur til Cambridge og i de senere år har han hatt diverse verv i Histon FC. På slutten av forrige sesong fikk han noen kamper i et slags manager-comeback i nettopp Histon, men to kamper inn i årets sesong trakk han seg. Han ga vel spillerne en runde for mye med bøttene fulle av isvann tenker jeg.

Jeg tror 11-åringen på bussen hadde vært en kulere og mer taktisk innsiktsfull manager enn gode, gamle John Beck.