Hvordan vinne over terrorister

– Vi innså at slaget var tapt i 2001. Vi trakk oss tilbake til de religiøse skolene våre på landsbygda. Men vi ble forfulgt, arrestert og sendt til torturcellene på Guantanamo. Vi hadde ikke annet valg enn å ty til våpen.

Det sa Nur-ul-Aziz, en av de mest fryktede Taliban-kommandantene i Sør-Afghanistan, til meg i fjor sommer. Da hadde han nylig desertert fra Talibans rekker. Jeg måtte gjennom en grundig screening-prosess utført av den afghanske etterretningstjenesten NDS. De satt på informasjon om at Taliban hadde sendt en selvmordsbomber med ett mål for øye: å finne Nur-ul-Aziz og sprenge avhopperen med seg i døden. Etter tre grundige kroppsvisiteringer slapp jeg inn i opiumspalasset der Aziz fikk døgnkontinuerlig beskyttelse av en mektig stammeleder og beryktet narkobaron med tette bånd til Karzai-familien.

Aziz var en lavmælt mann, som med et vennlig smil om munnen skrøt varmt av personlig å ha «slaktet» 24 vantro soldater i ulike gerilja-operasjoner.

At det var forfølgelsen fra amerikanske styrker som tvang Taliban til å ty til våpen, er ikke Nur-ul-Aziz alene om å mene.

Intervju med mannen som var Taliban-leder Mullah Omars høyrehånd, tidligere utenriksminister Wakil Ahmad Mutawakkel. (videoen tar litt tid å laste opp)
 

Fra 2001 til 2006 lå Taliban nede for telling. Man hadde da mulighet til å ta de moderate elementene i Taliban inn i varmen. Det er ikke sikkert de hadde latt seg overtale. Men det finner vi aldri ut av, fordi for amerikanerne var fred og forsoning aldri et alternativ på den tiden. Taliban var fritt vilt. Terrorister som skulle tas for enhver pris. Ti blodige år senere gjør USA helomvending. Nå prøver man å vinne gårdsdagens terrorister over på sin side.

– Vi hadde nok ikke vært så kravstore og heller vært mer imøtekommende i forhold til fredsforhandlinger med utlendingene i for eksempel 2005 da vi var på defensiven. Men hevnlystne amerikanere ville det annerledes.

Det innrømmet Talibans offisielle talsmann Zabiullah Mujahid overfor meg i et telefon-intervju i fjor høst.

Mens Norge og andre Nato-medlemmer venter i spenning på å komme seg ut av hengemyren Afghanistan har blitt, har Taliban ikke noe hastverk med å gi opp kampen. Med viljestyrke, selvmordsbombere, svært enkle våpen og velkjent geriljataktikk er de i ferd med å blø ut Nato. Ikke mange medlemsland tåler å se flere soldater vende hjem i kister. Nato har nådd sin smerteterskel i Afghanistan. Taliban har lykkes i å tvinge verdens mektigste militærallianse i kne, mener afghanere. At virkeligheten er mer sammensatt enn det, er underordnet. Det viktigste er at afghanere er overbevist om at Taliban har overtaket i kampen om Afghanistan.

I møte med en 18-åring dømt for å ha satt sammen 25 bilbomber som drepte nærmere 100 mennesker i Kandahar. (videoen tar litt tid å laste opp)
 

I møte med selvsikre Taliban-topper må USA svelge kameler i den politiske hestehandelen med bevegelsen. Amerikanerne vurderer å løslate fem høytstående Taliban-ledere som sitter fenglset på Guantanamo, mot at de holder seg unna Afghanistan. Oljerike Qatar har allerede lovet å gi politisk asyl til Taliban-toppene.

Spillet om Afghanistan virker å være snudd på hodet. Nå er det terroristene som stiller krav til det internasjonale samfunnet. Denne uken ble det klart at Taliban får oppfylt sitt viktigste ønske før eventuelle fredsforhandlinger: Bevegelsen får åpne et representasjonskontor i Qatar, en form for ambassade. 

Taliban har dermed gått fra å være internasjonalt bannlyste terrorister som har blitt kjeppjaget, til å bli en anerkjent politisk bevegelse man håper vil legge ned våpnene og forhandle om fred i Afghanistan. Amerikanerne prøver febrilsk å forsones med fienden. En fiende de har forsøkt å knuse militært i ti år. Bedre sent enn aldri, vil mange si. Men tenk på de titusenvis av afghanske og utenlandske livene som kunne vært spart, hadde man bare lagt hevnen til side og søkt forsoning da forholdene lå til rette for det. Det er en tanke jeg ikke klarer å riste av meg.