Kategori arkiv - Valg 2013

Sofaen senker Ap

Da har jeg gjort min borgerplikt i gymnastikksalen på gamle Nordlandet barneskole i Kristiansund.

Selv i slike omgivelser, hvor jeg vanligvis spiller fotball med gutta på fredager, er det en viss andakt over denne demokratiets enkleste, men helt fundamentale gjerning.

Akkurat det å få så mange som mulig av oss til å stemme, er en utfordring for demokratiet. Men det er også en utfordring for partiene. Deres største konkurrenter er ofte ikke de andre partiene, men sofaen. Denne gangen ser det i særlig grad ut til å ramme det tradisjonelt største, Arbeiderpartiet.

Velgerne har demobilisert, som det heter. De som stemte Ap i 2009, svikter. Noen nye velgere har selvsagt kommet til, men ikke mange nok til at det kompenserer for de som er blitt borte. Ap lekker også til andre partier, noen har gått til Høyre, noen har gått til andre partier, herunder Miljøpartiet det grønne, som på enkelte målinger har forsynt seg med nærmere 30.000 tidligere Ap-velgere.

Men flest har gått til sofaen. Eller gjerdet. Eller andre steder hvor de gjør alt annet enn å stemme på partiet. Ifølge de siste nasjonale målingene ligger Ap an til en lojalitet på rundt 70 prosent av 2009-velgerne. Noen målinger har dem litt under, noen litt over. For å sikre flertall og fire nye år, måtte Ap trolig ha hatt rundt 80 prosent lojalitet fra 2009, og i tillegg styrket seg også i andre grupper enn dem som stemte på partiet forrige gang.

Dette har vært Jens Stoltenbergs store utfordring gjennom hele valgkampen. Og det er hovedforklaringen på at det etter alle solemerker blir regjeringsskifte.

I tillegg har Stoltenbergs samarbeidspartnere slitt. Både Senterpartiet og SV fikk 6,2 prosentpoeng i 2009. Det klarer de neppe denne gangen. Liv Signe Navarsete havner vel på 5-tallet et sted. SV var i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. Men Audun Lysbakken har kjempet som en løve, og vil få uttelling for det. Jeg tror SV kan gjøre det langt bedre enn noen hadde trodd for få uker siden. Partiets desperate bønn om hjelp, og Lysbakkens sterke og tydelige innsats i debattene, ser ut til å ha gitt et løft.

Arbeiderpartiet har imidlertid ikke fått det løftet de fleste hadde regnet med gjennom valgkampen. Jens Stoltenberg har levert en ny, sterk valgkamp, men det har ikke gitt uttelling til nå. Partiet ligger fortsatt under 30-tallet på ubehagelig mange målinger. Kampen om å bli største parti er på ingen måte avgjort.

Det er mot denne bakgrunnen vi må se de siste dagers påminnelser om at Ap også kan regjere alene, dersom det borgerlige flertallet ikke skulle greie å bli enige eller gå fra hverandre i løpet av perioden, og dersom Ap blir stort nok. Det siste betyr største parti i Stortinget.

Trond Giske er den som har sagt det hyppigst og klarest, blant annet her:

http://www.tv2.no/nyheter/politisk/giske-ap-kan-regjere-alene-4118060.html

Statsministeren har vært litt mer forsiktig, men har formidlet samme budskap, først i partilederdebattene, og siden i intervjuer.

Hvorfor snakker Ap-toppene nå om en plan B, mens de fortsatt kjemper for plan A?

Av flere åpenbare grunner:

Aps eneste realistiske mål er nå å bli største parti. Det er reell fare for at også det kan ryke. Da må det en kraftig mobilisering til på slutten. Det er grunn til å frykte ytterligere demobilisering fordi mange Ap-velgere kan tenke at flertallet ryker likevel, og at det derfor ikke er vits i å stemme.

Mange Ap-velgere fra 2005 og 2009 er nå lei av det rødgrønne prosjektet, og lar være å stemme fordi «de ikke kan stemme Ap, men tvinges til å stemme rødgrønt».

Mange velgere tror at de rødgrønne vil opptre sammen også i opposisjon, som en blokk, etter å ha tapt valget.

Ap-toppene ønsker nå, helt på tampen, å minne om at det rødgrønne prosjektet har vært et flertallsprosjekt. I kveld ryker antakelig flertallet. Da oppstår en ny situasjon. I slike situasjoner vil Ap stå friest mulig til å manøvrere gjennom stortingsperioden, også til å kunne gå i regjering, dersom en teoretisk parlamentarisk situasjon skulle tilsi det. Å minne om at det er slik, for å utløse de siste velgerreservene, er det viktigste, uavhengig av hvor sannsynlig det er at en slik situasjon skulle oppstå.

Hvordan kommer det så til å gå?

Det er som kjent farlig å spå, og spesielt om et resultat som bare er timer unna.

La meg likevel ta sjansen på noen oppsummeringer til slutt:

Ap blir størst, men kan havne både over og under 30-tallet. Alt over 30 er en seier nå. Men sofaen senker partiet og drømmen om fire nye år.

Høyre blir nest størst. Partiet har tapt valgkampen, men vinner valget.

Venstre og Krf gjør gode valg fordi borgerlige velgere som ønsker regjeringsskifte, ser at Frp blir med i regjeringen, og vil styrke det borgerlige sentrum. Derfor stemmer de V og Krf i stedet for Høyre.

Siv Jensen og Frp har gjort en god valgkamp og hanker inn et godt resultat målt mot bakgrunnstallene på målingene det siste året. Likevel blir det klart dårligere enn 2009, da Frp fikk 22,9 prosent.

Jeg har lenge trodd at Miljøpartiet De Grønne ville bryte sperregrensen, men tviler nå, spesielt etter at de knapt greide det i skolevalgene.

Da har jeg lagt hodet på blokka. Om noen timer har vi fasiten.

Godt valg!

 

Hva bør Stoltenberg si i natt?

 Erna Solberg sier til Aftenposten i dag at Jens Stoltenberg allerede i natt bør kunngjøre at han går av hvis de rødgrønne taper flertallet. I sosiale medier er det likeledes trykk på at «Stoltenberg ikke må klamre seg fast til makten».  Enkelte tror også at Stoltenberg II-regjeringen blir et forretningsministerium i natt hvis de rødgrønne taper flertallet.

 

Ved regjeringsskifter er det viktig å holde på formene. Ikke bare av hensyn til statsskikken, men også for å klargjøre hvorfor skiftet fant sted og hva som er en ny regjerings politiske rammer.

 

Selve avskjedssøknaden innleveres til HM Kongen først når det er klart at det er grunnlag for ny regjering, i et statsråd etter at Stortinget er blitt orientert. HM Kongen vil da trolig gi Erna Solberg i oppdrag å danne ny regjering, og avskjedige gammelt statsråd og utnevne nytt når det er klart: HM Kongen innvilger ikke avskjedssøknaden før ny regjering er klar. Kongen og det gamle statsrådet utnevner det nye statsrådet, og skifte av regjering har funnet sted. Slik regjeringsdannelse tar normalt et par dager. Det er først når avskjedssøknad er levert inn, at regjeringen blir et såkalt forretningsministerium med betydelige skranker på aktiviteten. Dette er mange uker frem i tid fra i natt. Frem til så skjer har Norge en regjering, ikke et forretningsministerium.

 

I 2005 holdt de rødgrønne pressekonferanse om at de var kommet frem til enighet på Soria Moria 13. oktober, Kjell Magne Bondevik innleverte avskjedssøknad 14. oktober og Regjeringen Stoltenberg II ble utnevnt i statsråd 17. oktober.

 

Hva skal så statsministeren si om avgang i natt?

 

Etter flertall for mistillitsforslag i Stortinget er det nå grunnlovsfestet at regjeringen må tre tilbake. Automatikken i dette er ikke like selvfølgelig og umiddelbar etter et valg, det avhenger av situasjonen.  Landet har alltid en regjering, og statsministeren har ansvar for at landet styres til en hver tid.

 

Hvis Høyre skulle ha oppnådd rent flertall og vært et eget regjeringsalternativ, hadde Stoltenberg annonsert avgang valgnatta. Ingen hadde vært i tvil om hva som skulle skje. Dette vil imidlertid ikke være situasjonen i natt. Det foreligger ikke et avklart regjeringsalternativ.

 

Stoltenberg har tre muligheter hvis de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti oppnår flertall:

 

1.

Nekte å si noe som helst om avgang, utover at han vil annonsere avgang og innlevere avskjedssøknad til HM Kongen dersom de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti blir enige om grunnlaget for ny regjering. Det er statsministerens fulle rett, men vil neppe skje.

 

2.

Annonsere avgang allerede i natt, og fortelle at han vil be HM Kongen om å henvende seg til Erna Solberg for å gi henne i oppdrag å forsøke å danne regjering. Thorbjørn Jagland gjorde noe lignende til Arbeiderpartiets valgvake allerede valgnatta i 1997: «Vi kommer igjen- vi er der allerede». Jagland hadde imidlertid stilt ultimatum til velgerne og varslet avgang umiddelbart som følge av sine egne regler, ikke fordi det var et annet erklært regjeringsalternativ som hadde vunnet valget. Dette vil neppe skje heller.

 

3.

Det jeg tror kan skje er noe lignende det Bondevik gjorde i 2005. Bondevik varslet valgnatta at han ville søke avskjed 14. oktober, under forutsetning av at de tre rødgrønne partiene innen den datoen klargjorde at det ville bli dannet en annen regjering. Altså et signal om å tre tilbake under forutsetning om at det ble grunnlag for en annen regjering.

 

I en situasjon hvor det fortsatt er helt i det blå hva slags regjering de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti vil samle seg om, tror jeg dette er det mest fornuftige statsministeren kan gjøre i natt.

 

Han forteller da velgerne at han har skjønt at de rødgrønne har tapt flertallet, men at de de borgerlige partiene og Kristelig Folkeparti har en jobb å gjøre. Ballen spilles over til de fire partiene, som må vise kortene. I løpet av noen uker vil da landet se med full tydelighet hva slags ny regjering vi får, og ikke minst hva som er en ny regjerings politiske grunnlag. Hvis Venstre og Kristelig Folkeparti for eksempel skal innsette Fremskrittspartiet i regjering, må de gjøre det i fullt dagslys og med krystallklare rammer. Å hoppe bukk over disse helt nødvendige avklaringene er uansvarlig, det vil føre til usikkerhet om en ny regjerings politiske grunnlag. Også Høyre bør se seg tjent med at farskapet til en ny regjering er uomstridt, og at det parlamentariske grunnlaget er avklart. Det er forutsetning nummer 1 for styringsdyktighet.

Klar for opposisjon

Gjennom hele valgkampen har Jens Stoltenberg fått god trening i å oppføre seg som opposisjonsleder. De borgerlige kan vente seg litt av et kjør.

Jens Stoltenberg sloss til siste slutt i den siste debatten før valget og har klart å holde engasjementet oppe hele veien. Men han må finne seg i at hans posisjon som ener i debattene er kraftig utfordret.

I dueller er Erna Solberg på høyde med ham. I større debatter, som partilederdebatten, er det ingen selvfølge lenger at Jens er den briljante retorikeren og statsmannen, en klasse over de andre.

En årsak er at Erna Solberg er blitt mer angrepsvillig i innspurten. En annen at regjeringspartiene er blitt mer presset til å svare for sine åtte år nå helt på tampen av valgkampen. Det har også gitt Venstres Trine Skei Grande og KrF-leder Knut Arild Hareide mer spillerom. I tillegg har Siv Jensen hatt en god stigning i formkurven. Sånn sett har de borgerlige styrket seg i debattene.

Dessuten er det den åpenbare årsaken; de rødgrønne ser ut til å miste makten. Det skal godt gjøres for en statsminister på oppsigelse å holde gløden og spiriten på topp.

Nå må han forberede seg på en ny rolle, som opposisjonsleder. Debattmessig har han god trening i dette gjennom hele valgkampen. I store deler av valgkampen har Ap hamret løs på opposisjonen. De fire borgerlige partiene har i større grad måttet stå til rette for sin politikk enn regjeringspartiene. Rollene har vært snudd på hodet i forhold til det «normale».

Partilederdebatten viste igjen at Jens er best i angrep, og svakere når han må forsvare regjeringens politikk. Det er et varsel om hva de nye regjeringspartiene har i vente.

Jens som ren angrepspolitiker i opposisjon kan bli enda tøffere enn dagens statsminister.

Slik vandrer velgerne

Den siste målingen TNS Gallup har laget for TV 2 før valget viser borgerlig flertall.

stortinget-valgurne_996385a

Med 30,4 prosent (+ 0,4) ligger Arbeiderpartiet an til å bli landets største parti. Bakgrunnstallene i målingen viser at 68 prosent av velgerne fra 2009 er lojale mot partiet, 23 prosent har skiftet parti, mens ni prosent sitter på gjerdet. Regnet om til antall velgere viser overgangsmatrisene at Arbeiderpartiet netto mister 58.000 velgere til Høyre og 34.000 til Venstre.

Høyre går tilbake 1,6 prosentpoeng til 24,5 og ligger med det an til sitt tredje beste valg i moderne tid. Tallene er likevel lavere ved slutten av valgkampen enn de har vært på to år. 75 prosent av Høyres velgere fra 2009 er lojale, mens 18 prosent har skiftet parti og sju prosent sitter på gjerdet. Åtte prosent av Høyres velgere fra 2009 sier de vil stemme Frp, mens fire prosent sier de vil stemme Venstre.

Fremskrittspartiet styrker seg med 0,6 prosentpoeng til 16,5. Med 70 prosent lojale velgere mister partiet 23 prosent av sine tidligere velgere til andre og sju prosent sitter på gjerdet. Fremskrittspartiet mister 61.000 flere velgere til Høyre enn de henter tilbake.

Venstre er nå fjerde størst og med 6,2 prosent ligger partiet an til å kunne gjøre sitt beste valg på 44 år. 58 prosent av partiets velgere fra 2009 er lojale, mens 37 prosent har funnet seg et nytt parti og fire prosent sitter på gjerdet. Venstre henter nå hele 78.000 velgere som stemte på andre partier i 2009, derav 40.000 fra Arbeiderpartiet og mister bare 6.000 tilbake. Venstre henter også litt flere velgere fra Høyre enn de mister tilbake.

Venstre er nå jevnstore med Frp blant velgere under 30 år, hvor de konkurrerer om å være tredje størst.

KrF får 6,1 prosent (- 0,5) og har en lojalitet på 72 prosent. Bakgrunnstallene viser at 18 prosent av KrFs velgere går til et annet parti, de fleste av dem til Høyre, mens 10 prosent sitter på gjerdet.

Sosialistisk Venstreparti får 5,3 prosent. Bakgrunnstallene viser at under halvparten nav velgerne fra 2009 er lojale, mens 18 prosent sier de vil stemme Ap og 13 prosent går til Miljøpartiet De Grønne. Bare åtte prosent av Svs velgere fra 2009 sitter på gjerdet. Samtidig henter SV like mange tidligere Ap-velgere som de mister til regjeringsstorebroren. Dette er med å holde oppe oppslutningen for partiet.

Senterpartiet er minst av dagens stortingspartier på den siste TV 2-gallupen med 5,0 (+ 0,1). 64 prosent av velgerne fra 2009 er lojale.  26 prosent har forsvunnet til andre partier, flere av dem til borgerlig side og De Grønne.

Rødt får 1,4 prosent. Partiet mister mange tidligere velgere til SV, Rødt og De Grønne, mens de henter flest nye fra SV.

Miljøpartiet De Grønne holder på de fleste av sine velgere fra 2009, men henter mange nye velgere som stemte på de andre partiene, spesielt Arbeiderpartiet og SV.

De Grønne er nå jevnstore med SV blant velgere under 30 år.

Her kan du lese mer om målingen

 

Taktikk kan ramma dei store

Dei neste to døgna vil kandidatar og valkampmedarbeidarar gjera ein siste desperat innsats for å kapra usikre veljarar. Eigentleg er det litt rart. For i sitt stille sinn reknar alle med at det store spørsmålet  – Jens eller Erna? – for lengst er avgjort. Valkampen har ikkje endra vesentleg på det politiske bildet som har vore tydeleg det siste året: Eit klart fleirtal i folket vil ha regjeringsskifte.

Men under det store dramaet er det mange små som utspelar seg nå i sluttspurten. Fem parti ligg i nærkamp med sperregrensa, og i dei fleste fylke er det små marginar mellom suksess og fiasko for parti og enkeltkandidatar.

Uklart om Erna-regjering

Dessutan: Om det er ganske klart at det blir regjeringsskifte, er det mykje meir uvisst kva regjering som skal avløysa Jens Stoltenbergs mannskap. Blir det ei blå-blå eller blå-grøn-gul  regjering, eller endar det opp med at Erna styrer aleine? Som alle dei borgarlege partileiarane har slått fast: Det er styrkeforholdet mellom partia etter valet som skal avgjera det.

Men dermed kan dei ha opna opp for taktisk stemmegiving i eit omfang som me tidlegare ikkje har sett her til lands.

Det viser ikkje så tydeleg på dei nasjonale målingane, sjølv om det er påfallande at Ap og Høgre ikkje gjer det betre når så mykje av den sentrale valkampen har handla om duellen mellom Jens og Erna.

På fleire av dei siste fylkesmålingane ser me derimot ganske kraftige utslag.  Høgre taper for eksempel 3,8 prosentpoeng i Nord-Trøndelag, 6,7 i Sør-Trøndelag, 5,6 i Oppland, 2,9 i Nordland og 4,7 i Sogn og Fjordane. På dei fleste av desse målingane går samtidig Frp, KrF og Venstre fram.

Gryta hennar Erna

Høgre er på sett og vis ei stor gryte med veljarar som dei andre borgarlege partia ausar av, dels for å sikra utsette mandat for den borgarlege alliansen, dels for å påverka profilen til den framtidige Erna-regjeringa.

På den eine sida har me ”Olav Thon-segmentet”, som prøver å lokka Høgre-veljarar over til Frp, slik at det kan førast «skikkeleg Høgre-politikk».

På den andre sida fiskar Venstre og KrF etter dei lyseblå Høgre-folka som er ukomfortable med at Frp får for mykje makt.

Høgre har tilsynelatande tatt trusselen om taktisk stemmegiving med ro. Det viktigaste er at det borgarlege fleirtalet er stabilt, har vore Ernas mantra når ho har kommentert tilbakegang for Høgre. Men dersom overgangane til dei andre borgarlege partia aukar på i sluttfasen, kan det bli ei ganske trasig valnatt for Høgre, sjølv om regjeringsmakta blir sikra. Erna bør helst vera nærmare 30 enn 20 prosent for at Høgre skal få den dominerande stillinga i ein ny regjeringsallianse som partiet har sett for seg.

SV lokkar venstre-Ap

Også på raud-grøn side ser me teikn på taktisk stemmegiving. Kampanjen for å berga SV over sperregrensa ser ut til å lykkast, og det er neppe tvil om at ein del Ap-folk denne gongen hoppar over til SV for å styrka den radikale venstresida  i det nye Stortinget . Men dermed dempar dei også den framgangen Ap kunne få nå i innspurten.

Omfanget av taktisk stemmegiving skal ikkje overdrivast. Den krev politiske kunnskapar som langt få alle veljarar har. Men dei partia som kan tena på det, vil i alle fall gjera sitt beste for å overbevisa folk om at det denne gongen kan vera klokt å stemma på eit anna parti enn det dei hadde tenkt.

Bli derfor ikkje overraska om oppteljinga måndag kveld viser at dei to store  – og særleg Høgre – får eit dårlegare resultat enn det har sett ut til så langt. Og det er heller ingen sensasjon om det i år blir større forskjellar frå fylke til fylke enn vanleg ved eit stortingsval. Dei taktiske stemmene går dit veljarane trur dei gjer mest nytte. Og det treng ikkje vera likt i Oslo og i Sogn og Fjordane.

Volvo og rødgrønt

Jeg stemmer rødgrønt. Kall meg gjerne feig. I motsetning til tidligere Frp-politiker og rallykjører Martin Schanche, er jeg redd for unødvendig risiko. Jeg har pengene mine i banken framfor i fond som lover høy avkastning. Jeg sparer til bolig i BSU framfor å kjøpe meg ny, rask bil med forbrukslån. Og ja, jeg stemmer rødgrønt.

Misforstå meg rett. Det er lite som tyder på at Norge vil bli et radikalt verre sted å bo med en borgerlig regjering. Selv om Fremskrittspartiet får være med på laget. Se til Danmark. Der har Frps søsterparti, Dansk folkeparti, fungert som støtteparti for regjering i en årrekke. Danmark er fortsatt verdens lykkeligste land.

Men det er noen ting jeg forstår og noen ting jeg ikke forstår, som gjør at jeg må stemme konserverende i år, framfor å satse på Høyre, Venstre, Krf eller Fremskrittspartiet. For når jeg tenker på en borgerlig fremtid, er det en del ting som uroer meg.

”Se hvor handlekraftige vi er”

”Jeg garanterer at folk vil merke det om Frp kommer i regjering”. Nestleder i Per Sandberg forsikret Klassekampens lesere om at vi vil merke Frp. Jeg tviler ikke. Hver nye regjering må vise seg fram for velgerne. De må innføre ”symbolreformer”.

Noen ganger kan nødvendige ting bli gjort, som når den forrige regjeringen blir låst på hestehandler internt. Men ofte blir summen negativ.

Skolepolitikken er et godt eksempel, hvor reform har fulgt reform. Det skolen trenger er ikke mer reform, men frihet for lærere og skoler til å gi god undervisning til elevene.

Dessverre er det slik at politikere tvinges til å handle, selv om de ikke vet om det de gjør vil hjelpe på problemet de forsøker å løse. Nye regjeringer er spesielt ”handlekraftige” i betydningen at de forsøker å løse mange problemer som de burde latt være å løse.

Jeg ønsker ikke at Fremskrittspartiet skal ”rive tapeten”, når de kommer inn i Finansdepartementet, eller ”kaste møblene og dra på IKEA for å kjøpe nye”, som Sandberg formulerte det.

Svulmende byråkrati

En ting jeg irriterer meg over i mitt daglige liv er alle papirene som flyter, rutinene som ikke sitter og en generell mangel på effektivitet. Jeg irriterer meg like mye over slikt på arbeidsplasser. Spesielt arbeidsplasser som jeg er med på å finansiere over skatteseddelen og som skal gi gode tilbud til meg og mine.

Jeg frykter at en borgerlig regjering vil øke mengden rot på offentlige kontorer. Når du ønsker å gjøre mye, legges det uunngåelig på et ekstra lag med administrasjon.

Den andre grunnen er at du ikke reduserer byråkrati ved å øke det. De borgerlige vil evaluere mer og innføre mer resultatstyrings-regimer. Dette har allerede ført til massive utvidelser av administrasjonen i utdannings- og helsesektoren.

Resultatet blir ytterligere komiteer, ytterligere skjemaer og ytterligere papirflytting.

En tredje grunn er mindre effektive reformer. Fagbevegelsen har en innebygd skepsis til reformer fra borgerlig hold. Det kan man like eller ikke like, men det er slik det er.

Mens reform fra de rødgrønne blir sett på som nødvendig omstilling (i alle fall noen ganger), blir reform fra de borgerlige sett på som forsøk på ondsinnete kutt. Det gjør at fagbevegelsen mobiliserer imot og reformene mislykkes. Effekten er økt byråkrati.

For det fjerde må en borgerlig regjering smøre nye velgergrupper og interesseorganisasjoner. Men det er lettere å smøre nye enn å kutte de gamle. Summen er økt offentlig forbruk.

Dette er gjentakende fenomen både i Norge og i andre land. Borgerlige regjeringer bruker mer offentlige penger, selv om de lover det motsatte.

Politikk-lotto

Jeg handler ofte i den samme butikken hver dag. Da veit jeg hva jeg får og hvor tingene er. Slik vil jeg også ha det i politikken. Veit du hvilken retning en borgerlig regjering vil føre oss? Det vet ikke jeg.

Ta helsepolitikken som eksempel. Både Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å bruke mer private i helsesektoren. Alle forstår at dette vil bli dyrere.

Derfor vil Høyre innføre egenbetaling for å redusere bruken av helsetjenester. Men dette er, ifølge Siv Jensen, «dobbelt usosial politikk» siden det vil gå utover de svakeste. Hva er deres løsning: Bruk mer av oljepenga.

Dette er ingen liten konflikt og jeg vil anta at dette er noe folk bryr seg om. Hva vil resultatet bli? Hvem vet?

Jeg er ingen tilhenger av noen av ordningene, men tvinger du meg til å velge så ønsker jeg heller egenbetalinger enn å tillate en helsesektorvekst uten kostnadskontroll.

Noen synes det er gøy å sette utenfor bratte bakker uten bremser. Jeg er ikke en av dem. Og jeg satser ikke stemmen min og styringen av landet de neste fire årene på en 50 prosents sjanse for bremseløs styring.

Det blir Volvo, rekkehus og hageflekk i år også. Og rødgrønt på stemmeseddelen. Så tar jeg spenninga på Tusenfryd.

Valgkampens største bullshitter

Valgkampen går mot slutten, og det er på tide å kåre den tåpeligste uttalelsen som har falt.

 

Vi legger Princeton-professor Harry Frankfurts forståelse av begrepet «bullshit» til grunn, hans glitrende analyse «On Bullshit» er tilgjengelig her:

http://www.stoa.org.uk/topics/bullshit/pdf/on-bullshit.pdf

 

Essensen i bullshit er at det produseres uten omtanke for sannheten; det er ikke nødvendigvis falskt, men først og fremst bare tåpelig. Bullshit er teknisk sett ikke en løgn, bullshit forholder seg  ikke til fakta og bryr seg ikke om hva som er sant og usant. Hensikten med bullshit er å fremme bullshiterens agenda, og han uttaler seg om forhold han egentlig ikke kan vite noe om. Det siste i motsetning til en løgner, som må vite sannheten for å dekke over den. Derfor mener Frankfurt at bullshittere er farligere for sannheten enn løgnere.

 

Bullshit omgir oss overalt og vi bidrar alle fra tid til annen, men under valgkamper blir vi spesielt eksponert. I løpet av denne valgkampen har vi blitt utsatt for tre uttalelser som utmerker seg i så stor grad at de aller fleste av oss umiddelbart og instinktivt kan sette navn på fenomenet: «For noe fordømt bullshit!»

 

Og de nominerte er:

 

1. André Oktay Dahl om Utøya hvis Høyre hadde vært i regjering:

«Operasjonssentralen hadde vært bedre rustet, bemanningen hadde vært bedre og helikopteret hadde vært tidligere i luften.» (VG 17.august)

 

2. Landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum:

«Det blir ingen norsk fårikål med Erna.»  (VG 31.august)

 

3. Carl I. Hagen:

«Det rødgrønne flertallet har Anjas død på sin samvittighet.» (Facebook 5.september)

 

Mottar gjerne forslag til andre kandidater i kommentarfeltet!

«Smile-Siv» og «Jern-Erna» er tilbake

Kvinnelige politikere omtales fremdeles mer stereotypisk og med friskere språk enn mannlige politikere i valgkamp.

I min nyeste publiserte studie, som er bygget på masteroppgaven min fra 2010 (Klesvask og kjoleprat? Fremstilling av kjønn i valgkamp, Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, nr. 2, 2013), analyserer jeg medieomtale av politikere som stod på trykk i tre norske aviser i valgkampinnspurten 2009. Hovedfunnene i studien var at kvinnelige politikere var gjenstand for mer personfokusert omtale enn mannlige politikere, og at det ble benyttet ulikt språk når kvinnelige og mannlige politikere ble beskrevet. Mens de mannlige politikerne jevnt over ble omtalt med et nøytralt og forsiktig språk, ble kvinnene fremstilt i dramatiske og polariserte vendinger, enten som kalde og beinharde «mannekvinner», eller som myke og moderlige «kvinnekvinner».

I forbindelse med årets valg bestemte jeg meg for å gjøre en liten stikkprøve av medieomtale fra valgkampen for å se om noen av de samme tendensene gjør seg gjeldende. På en helt tilfeldig valgt dag, onsdag 4. september, fem dager før valget, saumfarte jeg derfor valgstoffet i Norges fire største aviser, VG, Dagbladet, Dagens Næringsliv og Aftenposten, for å ta en kikk på måten mannlige og kvinnelige politikere blir beskrevet. En enkelt dag med avisomtale er selvsagt ikke tilstrekkelig for å få et helhetlig bilde av måten politikere blir omtalt på i valgkampen, men den lille, og høyst uvitenskapelige, undersøkelsen avslører i alle fall noen interessante mønstre.

Med personfokusert omtale menes omtale som gjelder politikeres personlige egenskaper og fremtoning, utseende eller privatliv, og den 4. september 2013 stod det 143 slike karakteristikker på trykk i de fire utvalgte avisene. 77 av de personfokuserte omtalene gjaldt menn og 66 gjaldt kvinner, så i absolutte tall var graden av personfokus høyere for menn, men avisene skrev denne dagen om fire kvinnelige politikere og 17 mannlige politikere, noe som gir et gjennomsnitt på omtrent 4,5 personlige omtaler per mann, og 16,5 personlige omtaler per kvinne. Og i tillegg viser undersøkelsen, i likhet med studien fra 2009-valgkampen, at kvinnelige politikere også blir omtalt med et friskere språk og også mer stereotypisk enn sine mannlige politikerkollegaer.

Jern-Ernas nye angrep, melder Dagbladet på sin forside, mens VG viser et bilde der Høyre-leeren blir påført lipgloss.

Jern-Ernas nye angrep, melder Dagbladet på sin forside, mens VG viser et bilde der Høyre-lederen blir påført lipgloss.

I undersøkelsen fra 2009 studerte jeg hvordan omtalen av politikerne relaterte seg til stereotypiske oppfatninger om hvordan kvinner og menn skal oppføre seg, og så ble også gjort i år. Egenskaper som blir ansett som maskuline er gjerne at man er tøff/sterk og kompetent/dyktig, men typiske feminine egenskaper er at man er varm og omsorgsfull. Den mest iøynefallende tendensen fra avisomtalen 4. september er at de mannlige politikerne får svært mye ros for å inneha maskuline egenskaper som styrke og kompetanse. Vi kan for eksempel lese at Jens Stoltenberg er «flink og dyktig», ja, faktisk «marinert i statsministererfaring», at Oslo-byråd Torger Ødegaard har «viljestyrke til å jobbe mot det han tror på og ikke gir opp», og at Audun Lysbakken «gir alt».

Det er imidlertid en god del omtaler som gjelder kvinnelige politikeres styrke og dyktighet i avisspaltene også, men mange av disse er ganske mye krassere formulert. Dagbladet melder for eksempel i fete typer over hele forsiden at «Jern-Erna» stiller med nye angrep, og inni avisen slås det fast at «Jern-Erna er tilbake».

En annen tydelig tendens er at de kvinnelige politikerne får langt flere karakteristikker knyttet til feminine egenskaper som varme og omsorg enn det mennene får. VG kan for eksempel melde at Erna Solberg «smiler litt sånn Mona Lisa-aktig», men det som er mest karakteristisk med de omtalene som gjelder kvinnenes feminine egenskaper er nettopp at de poengterer at den omtalte politikeren ikke er det motsatte av feminin, varm og omsorgsfull, altså kald og aggressiv. Dagbladet bruker for eksempel to sider på å fortelle at «sinte-Siv» har blitt «smile-Siv», og at Frp-lederen er blitt både «mykere i kantene», «mer harmonisk» og «ikke så innesluttet og sint som før».

Når det gjelder karakteristikker som påpeker politikeres mangel på både styrke, kompetanse og varme, kommer også kvinnene dårligere ut enn mennene. Kvinnene får jevnt over flere negative karakteristikker, og beskrives som både aggressive og svake: Siv Jensen er «sinte-Siv», mens Erna Solberg både angrep og «gikk i strupen på Jens», men hun er også «blek» og «nesten passiv». Når menns mangel på styrke eller varme beskrives, er det på en mer forsiktig måte: Jens Stoltenberg er «slapp», Torger Ødegaard er «litt sjenert» og Per Sandberg er en «kruttønne».

Av de omtalene som vedrører utseende, stammer de fleste fra en VG-sak der et panel av eksperter har vurdert Erna Solberg og Jens Stoltenbergs antrekk og fremtoning i de siste TV-debattene. Stoltenberg får jevnt over ros for sine «pene dresser og fine slips». «Dette er maktens estetikk», slås det fast, og selv om Stoltenberg får noe pepper for å se litt «hovmester-aktig» ut ved en anledning, så kommer han svært mye bedre ut av utseendevurderingene enn Solberg. En kommentator mener riktignok at «Erna fremstår som sober og stilig», men ellers er det lite entusiasme å spore: Erna ser litt u-pikete og lite statsminister-aktig ut, Ernas antrekk har en uheldig blåfarge, Ernas hår er en tanke bedre enn i går, Erna er helt grei.

Både norsk og internasjonal forskning har vist at kvinnelige politikere ofte blir omtalt mer negativt enn sine mannlige kollegaer, og at kvinner ofte må velge mellom å bli fremstilt som harde og kalde «mannekvinner» eller myke og moderlige «kvinnekvinner». Dette blir forklart med det faktum at kvinnene representerer noe annerledes i politikken siden de første politikerne var menn og det er menn som har skapt de målestokkene vi vurderer politikere etter. Det fører til at kvinnelige politikere risikerer kvinner å havne i skvis mellom tradisjonelle politiker-idealer og tradisjonelle kvinne-idealer. Når en kvinnelig politiker går til frontalangrep på en debattmotstander gjøres det for eksempel ofte til et poeng, fordi det bryter med de forventningene vi har til den måten en kvinne skal oppføre seg (hun skal være varm og empatisk). Erna Solberg er for eksempel neppe hardere eller tøffere enn Jens Stoltenberg, men det er likevel ingen som kaller Jens for jern-Jens.

Den siste kategorien av personfokuserte omtaler gjelder politikernes privatliv, og overraskende nok gjelder samtlige av disse menn. Aftenposten har vært med Oslo-byråd Torger Ødegaard (kanskje Norges neste kunnskapsminister, spekulerer avisen) på jobb en hel dag og byr på en del opplysninger om Høyre-mannens fritid og familiære forhold. Den saken som drar opp andelen privatliv-omtaler mest, er imidlertid kommentaren «Pappafiguren» fra Dagens Næringsliv der Knut Arild Hareide får passet sitt påskrevet for å dra «bleiekortet» litt vel ofte i valgkampen. Hareide ble far for første gang i april, men figurerer fortsatt som «nybakt far», han har «pappakvote nok til å fylle en hel valgkamp», harselerer DNs kommentator. Heller ikke mannlige politikere slipper altså unna negative karakteristikker dersom de fremstår som for «pappa-aktige» og for lite politiker-aktige.

 

Håp for SV og Venstre

Venstre kan notere seg for årets beste TV 2-gallup. Alle de små på Stortinget er nå over fem prosent.

Med 5,7 prosent er det nok flere i Venstre som trekker et lettelsens sukk. Partiet kjenner kampen mot sperregrensen bedre enn de fleste.  Nå ser det ut til at den har kommet litt på avstand fire dager før valglokalene stenger.

Bakrgunnstallene viser at 59 prosent av Venstres velgere fra 2009 er lojale mot partiet, det er noen færre enn på onsdagens måling. Samtidig er det noen flere som sier de vil stemme Ap og Høyre.

Men Venstre nyter godt av at det er en økende mengde tidligere Ap-velgere som sier de vil stemme på partiet. Omregnet i antall velgere er det nå 40.000 som stemte Ap i 2009 som i dag sier de vil stemme Venstre.

Partiet er omlag jevnstore blant menn og kvinner på målingen torsdag kveld, der TNS Gallup har intervjuet 2000 personer. tallene viser at Venstre kniver med SV om å være fjerde størst blant velgere under 30 år. Partiet står betydelig sterkere blant velgere under 45 enn de som er eldre.

Venstre står klart sterkere i Oslo og Akershus enn i resten av landet.

For SV er femtallet også en pustepause fra kampen mot sperregrensen. Etter sterke 5,7 og høly lojalitet onsdag går partiet end til 5,3 (- 0,4) torsdag.

Bakgrunnstallene viser at 49 prosent av Svs egne velgere fra 2009 vil stemme på partiet. 17 prosent sier de vil stemme Ap, det er flere enn onsdag og er noe av årsaken til at SV går tilbake. Men partiet henter fortsatt nesten like mange tidligere Ap-velgere tilbake. Også en del tidligere SV-velgere sier de vil stemme på Miljøpartiet De grønne og flere av de andre partiene. Bare ni prosent sitter på gjerdet-

Sv har nesten tre ganger så¨stor oppslutning blant kvinner som blant menn og står betydelig sterkere blant unge enn eldre.

Svs største problem er imidlertid at de henter få andre velgere.

Som grafen viser er det de rødgrønne som styrker seg på torsdagens TV 2-gallup. Samlet går blokken frem 1,3 prosentpoeng til 40,4 prosent, mens de borgerlige svekker seg med 1,0 til 54,6. Differansen melølom blokkene har dermed falt med 2,3 prosentpoeng til 14,2.

Sammenligner vi med nivået for de rødgrønne på samme tid før valget i 20009 ligger de nå 4,0 bak skjemaet som førte til en knappest mulig valgseier.

blokkene3

 

 

Bremser oljeaktiviteten ned? Ingen quick fix.

Norge er i en unik posisjon med oljeeventyret og klyngen rundt som skaper arbeidsplasser i mange regioner.

Vi er mer oljeavhengige enn vi tror slår professor Hilde Bjørnland fast i Dagens Næringsliv 5.september.

I de regionene som tjener på oljen flytter det stadig flere høyt utdannede mennesker, de tjener godt og boligprisene stiger til nye høyder. Vestlandet, Vest-Agder, Kongsberg-regionen og etter hvert deler av Nord-Norge får positive ringer i vannet.

Nye tall fra SSB viste at oljeinvesteringene blir rekordhøye i 2014, rundt 215 mrd kroner! Det er enda høyere enn i år, hvis prognosen slår til. Se tall her http://www.ssb.no/energi-og-industri/statistikker/oljeinv/kvartal/2013-09-05

Hva nå med utbyggingen av Lofoten og Vesterålen? Går konsekvensutredningen sin gang? Det er mulig, men jeg tror det blir en pause i utbyggingstakten, uansett hvem som vinner valget. Venstre er veldig sterk motstander, og Høyrefolk er delt på midten i dette spørsmålet i følge en ny undersøkelse. Frp er for åpning, mens Krf er  imot.

Dyrere arbeidere…

Vi glemmer ofte at lønninger på oljeplattform og tilknyttet leverandørbransje ligger skyhøyt over industrien på land. Samtidig smitter lønninger fra bransje til bransje. Det blir mer og mer krevende å overleve som vanlig eksportnæring. Enten det er hoteller og reiseliv, eller annen arbeidsintensiv eksport. Videre blir offentlige tjenester dyrere og dyrere gjennom lønnsveksten som følger frontfaget.

Det er altså et stort dilemma for politikerne at høy oljepris og ekstrem lønnsomhet skaper mange jobber og høye skatteinntekter ett sted, men bidrar til nedleggelse av normal industri i flere innlandsfylker. I hovedstaden er markedet stort og innovasjonen sterk, men for mange tilhører stab for «styring og kontroll».

Jeg tror på fortsatt god økonomisk vekst i AS Norge, men frykter at de regionale forskjellene vil bli enda tydeligere.

Verktøy i distriktspolitikken

Fylkene på Innlandet; Hedmark og Oppland samt Østfold og Telemark sliter med færre private jobbskapere. Det er ikke enkelt å konkurrere uten drahjelp fra olje- og gass eller teknologimiljøer. Og ungdom flytter, og for få kommer tilbake!

Det er mulig å se på rammevilkår, skattesystemet og formuesskatt, lønnsdannelsen og verktøy for region- og næringsutvikling. Alle partier er på gang med samferdsel for neste stortingsperiode som vil bidra til større arbeidsmarkedsregioner. Vi vet at det blir vanskelig å prioritere fremover. Viktige velgergrupper vil ha mer til helse og omsorg. Ingen vil betale mer for tjenestene enn i dag.

Det store oljedilemma er at konkurranseevnen settes under hardt press i enkeltnæringer og noen regioner. Høyere lønninger vil i tillegg kreve høy effektivitet (produktivitet) fra ansatte. Da faller dessverre flere utenfor arbeidslivet som er tragisk for den det gjelder og sløsing av ressurser.

Ingen quick fix

Det er ingen enkel løsning på alt dette. I valgkamp er alt mulig. Etter 9.september vil hverdagen innhente selv den mest geniale retoriker.

Med min bakgrunn som finansrådgiver for Høyre tror jeg mest på de blå kreftene for å bygge nye løsninger for landet.