Alle innlegg av Maria Fürst

Utdannet medieviter, jobber som kulturjournalist, bosatt i San Francisco. Du finner henne på twitter @mariafurst

Dagen derpå

I dag skåler jeg i whiskey mens jeg ser en episode av den nostaligske tv-serien Mad Men. Samtidig er jeg utrolig lettet over at ikke USA nå er på vei tilbake til Don Drapers tidsepoke.

Mitt Romney (bildet over) og Don Draper fra tv-serien "Mad Men" (bildet til høyre) har mange likheter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg vet ikke om det var det faktum at Mitt Romney bruker magisk mormonerundertøy, hans kristenkonservative ideologi, hans motstand mot abort og til dels prevensjon, klokkertroen på at private foretak alltid er best – også når det kommer til helsetjenester og kriseberedskap, fokuset på skattelette til de rikeste, uttalelsene om at 47 prosent av USA består av late unnasluntrere, eller fornektelsen av global oppvarming, som gjorde meg aller mest nervøs for valgets utfall i går. Men på linje med 93 prosent av Norges befolkning,* hadde jeg altså et sterkt ønske om at Obama skulle vinne.

Hvorfor har vi så mye imot den sjarmerende og filmstjernevakre Mitt Romney? Jeg tror det handler om hele skabelonen hans: Den vannkjemmede businessmannen med gråstenk i håret og blendahvite tenner, blendahvite barn, svigerbarn og barnebarn, utgjør et for enkelt og plettfritt alternativ i et fargerikt, moderne, sammensatt og kriserammet USA.

I mine øyne fremstår Mitt Romney som en gammeldags mann, en herre fra 60-tallet, sånn som bestefedrene var før i tiden: Ikke slemme mot barnebarna, men bare litt ovenfra og ned – uten særlig forståelse for hvor den kommende generasjonen er, skal eller hva de driver med.

Ble familieportrettet av The Romney's for strømlinjeformet og blendahvitt?

Romney forfekter gode kristne verdier som sex innenfor ekteskapet og den oppofrende husmor. Familien hans fremstår som et glansbilde fra gamle dager: 5 kjekke sønner, deres like vakre piker og 18 barnebarn, pene i tøyet alle sammen. Familieportrettet står i grell kontrast til den virkeligheten jeg ser ute på gata i San Francisco hver dag: Uteliggere, tiggere, fysisk utviklingshemmede som humper seg bortover gata på krykker i møkkete klær. Hvor er hjelpen deres? Hvordan har de havnet her? Og ikke minst: Hvem fanger opp de som faller utenfor?

Dette betyr ikke at jeg tror mormoneren fra Massachusetts er en ond mann – det virker bare som han ikke genuint tar inn over seg hvor kompleks og mangefasettert verden er i dag; den verden som ligger utenfor rikmannsbobla han selv beveger seg i, vel å merke.

De av dere som følger med på tv-serien Mad Men (som handler om et reklamebyrå i New York på 60-tallet), vet hvor fascinerende det er å leve seg inn i gamledager gjennom hovedpersonen Don Drapers synsvinkel. Draper lever herrens glade dager som businessmann, drikker whiskey på morgenmøtet og omringes av søte sekretærer. Konas plass er foran kjøkkenbenken, og det er naturligvis henne som følger opp barna. Far har viktigere ting å bedrive: Han jobber og tjener penger.

Til forskjell fra Mitt Romney, drikker og røyker Don Draper som en svamp. Dessuten er han notorisk utro og ikke spesielt kristen. Han bruker heller ikke mormonerundertøy. Bortsett fra dette er likhetene mange, og under valgkampen har diverse medier påpekt at Mitt Romney forfekter et verdensbilde som hører hjemme på Drapers storhetstid.

Selv om jeg er ihuga fan av Mad Men, ønsker jeg ingen tilbake til den gangen menn var menn, kvinner var hushjelper, barna var usynlige, og verden sto på stedet hvil. En del av fascinasjonen for tv-serien om reklamebyrået på Manhattan, ligger nettopp i hvor mye som har forandret seg i løpet av de siste 50 årene.

Mange på den amerikanske venstresiden mener Mitt Romney ønsket å reversere USA tilbake til 60-tallet. Nå er jeg så glad for at jeg slipper å følge med på dokumentaren om hvordan dette gikk.

(* 93 prosent av nordmenn TNS har spurt på oppdrag fra TV2, oppga at de ville stemt Obama).

Valgdagsmåling

Det er akkurat nå, i disse timene, at presidentvalget avgjøres. Derfor gikk jeg ned til valglokalet på Harvey Milk Elementary School i bydelen Castro, og snakket med noen av de som nettopp hadde avgitt sine dyrebare stemmer der.


Romney er urettferdig!

En vakker og vennlig mor med to små sønner kommer smilende ut fra valglokalet. De virker både glade for og stolte av å ha gjort sin borgerplikt. Den eldste sønnen forteller at ønsker seg Obama som president.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg ikke vil at Mitt Romney skal bli det, sier lysluggen Sam (5).

– Hvorfor ikke?

– Fordi.

Will (3), Deborah og Sam (5) Nelson er enige om å stemme på Obama.

– Da tipper jeg mammaen din også ønsker seg Obama?

– Det stemmer, jeg er enig med Sam. Vi har snakket om dette, og funnet ut at alle tre ønsker å stemme på Barack Obama. Vi syns han er en bra mann, forklarer mamma Deborah Nelson.

– Hvordan tror dere landet blir dersom Romney vinner?

– Ikke happy, sier Sam.

– Det blir nok ikke så bra for amerikanere flest, i hvert fall. Jeg syns Romney virker som en bakstreversk politiker som kommer til å gjøre det lettere for de rike, men vanskeligere for de fattige og folk fra middelklassen, utdyper Deborah.

– Og det er jo ikke særlig rettferdig?

– Nei, bekrefter Sam.

– Både Sam og Will er veldig opptatt av rettferdighet og ønsker virkelig at Obama skal vinne, forklarer moren deres.

– Hva tror du den største forskjellen på et Obama-styrt land og et Romney-styrt land vil bli, Deborah?

– Med Romney i ledelsen kommer vi tilbake til en gammel modell der kapitalistiske bedrifter og de rike får enda større innflytelse, mens middelklassen og de fattige får desto mindre. I mine øyne er Obama en mer framsynt politiker. Han virker også mer ærlig, og ser ut til å være en bedre representant for landet vårt i forhold til resten av verden. Men jeg gleder meg veldig, for jeg tror han kommer til å vinne!

– Mener du det?

– Ja, jeg er nesten helt sikker!

 

To forskjellige ideologier

Mo Phelon har også et fornøyd smil om munnen når hun kommer ut fra skolens provisoriske valglokale. Som de fleste andre i San Francisco, foretrekker hun den sittende presidenten.

Mo Phelon har stemt blått, som tilsvarer rødt i Norge.

– Hvorfor?

– Jeg syns han fikk en tøff arv i fanget da han inntok Det hvite hus for fire år siden, derfor trenger han også den neste fasen til å få økonomien tilbake på rett kjøl.

– Hvis Romney vinner, hva slags USA ser du for deg framover da?

– Det er ikke nødvendigvis fullstendig krise, for vi har jo senatet og kongressen som balanserer maktfordelingen litt ut. Så jeg er nok ikke like bekymret som mange andre, men både tror og håper Barack Obama får en ny runde.

– Og hvordan ser landet ut framover dersom Obama vinner?

– I og med at det da blir et gjenvalg, tror jeg politikerne vil være mer pragmatiske, mer villige til å gjøre kompromisser og til å samarbeide mellom partigrensene i denne perioden.

– Hva er den største forskjellen på Obama og Romney?

– Jeg blir ikke helt klok på Romney, men både ideologien og retorikken hans skremmer meg litt. Jeg syns demokratenes retorikk virker mindre splittende, og det er derfor jeg heller mot dem i dette valget.

 

Obama trenger fire år til

En liten jente i brun kjole med ”I Voted”-klistremerke på kommer løpende oppover gaten. Moren hennes følger hakk i hæl, og når henne igjen ved bilen.

– Jeg har stemt, sier Leah (3).

– Har du? På hvem da?

– Mmm… Obama?

– Syns du han virker hyggelig?

– (Leah nikker)

Vashti Ferguson og datteren Leah (3) gir Obama gjerne enda flere perioder.

– Hun vet at mamma og pappa ønsker seg Barack Obama som president i fire år til, forklarer moren, Vashti Ferguson.

– Vi syns han trenger mer tid til å hjelpe landet inn i en tilstand der folk har jobber og en positiv framtid å glede seg til. Vi ønsker oss ikke tilbake til der alt dette rotet startet, fortsetter hun mens Leah klatrer inn bak rattet.

– Jeg beundrer Obama for hans bakgrunn, hans oppvekst, og måten han har jobbet seg opp til toppen på, men føler ikke at den andre kandidaten er et forbilde på samme måte.

– Hva tror du den største forskjellen vil bli mellom et Obama- og et Romney-styrt land?

– Jeg tenker at Obama vil fortsette i den samme tralten, og at de fleste kan glede seg til en positiv framtid med ham bak rattet. Romney sikter seg mer inn på den øvre middelklassen og de rikeste. Jeg ser ikke hvordan han skal kunne bidra med noe for vanlige folk og de fattigste ­– en gruppe som for øvrig har falt helt ut av debattene i denne valgkampen.

– Likevel støtter nesten halvparten Romney. Hvorfor det, tror du?

– Kanskje de forventet at Obama skulle klare å rydde opp alt etter finanskrisen i sin første periode, og nå er skuffet over at han ikke har klart det? Jeg for min del skjønner ikke hvordan dette kunne vært mulig. Forandring krever tid, og jeg skulle gjerne stemt Obama inn for 8 nye år i dag. Kanskje til og med 12.

 

Sandy setter dagsorden

Valgkampens «October-surprise» ble Sandys herjinger på østkysten, mens den første overraskelsen i november, var at New Yorks partiuavhengige borgermester Michael Bloomberg gikk ut med nyheten om at han kommer til å stemme på Obama ved valget. I og med at Bloomberg har vært registrert republikaner fra 2001 til 2007, ville få ha gamblet på dette. Men for den orkanrammede borgemesteren er det nå klimapolitikken som veier tyngst.

– Klimaet vårt forandrer seg. Og selv om det ikke er sikkert at det tiltakende eksremværet vi erfarer både i New York og resten av verden har noe med dette å gjøre, bør risikoen for at det er en sammenheng være nok til å få alle valgte ledere til å handle umiddelbart, skriver han på Bloomberg.com.

– Den ene vurderer klimaendringene som et alvorlig og faretruende problem, den andre gjør ikke det. Jeg ønsker meg en president som setter vitenskapelige bevis og risikohåndtering over valgpolitikk, skriver borgemesteren videre i sin forklaring på hvorfor han nå velger Obama.

Samme dag kom magasinet Bloomberg Businessweek ut med følgende covertekst:

Klimadebatten reiser seg i tolvte time

Klimadebatten har glimret med sitt fravær gjennom hele den amerikanske valgkampen, men det fikk superstormen Sandy satt en stopper for. Etter hennes herjinger langs østkysten i begynnelsen av uken, har det blomstret opp en grønn debatt om global oppvarming, klimatiltak og føderal krisehåndtering ved naturkatastrofer.

Et hovedskille mellom demokrater og republikanere går nettopp på anerkjennelsen av global oppvarming. De fleste demokrater tror på menneskeskapte klimaforandringer, mens republikanere argumenterer for at klimaskifter kommer og går, og at vår oppførsel her på jorda ikke har så mye å si for hvordan planeten vår har det.

– Selvfølgelig har vår oppførsel en viss innvirkning, men mindre enn de fanatiske miljøvernerne vil ha det til. Værmønsteret skifter gjennom tidene, og klimaet forandrer seg stadig. Jeg tror Moder Jord er langt mektigere enn menneskeheten, og at vi derfor ikke kan kontrollere hennes bevegelser, sa Thomas Moyer, nestleder i San Francisco Young Republicans, da jeg snakket med ham på tirsdag.

Demokratgrønn eller republikanerrød energipolitikk?

Selv om verken Romney eller Obama har vist særlig interesse for å sette miljøsaken på kartet under valgkampen, er det ingen tvil om at presidenten i hvert fall har tatt inn over seg det faktum at global oppvarming er et problem. I løpet av sin fireårsperiode har han igangsatt en rekke miljøvennlige tiltak, blant annet for å redusere amerikanernes karbonforbruk.

Da Mitt Romney var guvernør i Massachusetts gjorde også han grep for å bedre miljøet, men etter at han peilet seg inn mot det hvite hus, kan det i følge Michael Bloomberg virke som han har endret synspunkt i hele saken. På Romneys nettside listes det opp presidentkandidatens viktigste prioriteringer, men klimaforandringer nevnes ikke med et ord. Dermot harseleres det over Obamas miljøfokus, og planen hans om å skape grønne arbeidplasser:

«Istedenfor å omfavne landets mange energikilder, har presidentens uendelige forsinkelser, revideringer, lovforslag og overreguleringer bidratt til å hemme den potensielle utviklingen og fremme hans «grønne» alternativer«, skrives det på mittromney.com

Romney på sin side, lover å gjøre USA til en uavhengig energisupermakt innen 2020. Skulle være noen tvil om hvilke hensyn som ligger i bånn i hans politikk, kan vi friske opp minnet med dette nå noe hårreisende klippet fra republikanernes landsmøte i august:

Miljøvernere i harnisk

– Sandy gjør det fullstendige fraværet av debatten rundt klimaforandringer i denne valgkampen grotesk. I et år med rekordhøye temperaturer over hele USA, rekordtørke i landets maisåkre, og nå en rekordstorm som rammer landets mest populære byer, er det påfallende at ingen av kandidatene har funnet emnet diskusjonsverdig, skrev Elizabeth Kolbert i The New Yorker mens stormen herjet som verst.

Utover uka har miljøvernere gått i strupen på de som ignorerer forskningen om global oppvarming. Michael Moore gjestet CNNs Piers Morgan torsdag kveld, og var meget klar i sitt syn på saken. Han får også støtte av CNN-meteorologen Chad Myers:

[iframe src=»<object width=»416″ height=»374″ classid=»clsid:D27CDB6E-AE6D-11cf-96B8-444553540000″ id=»ep»><param name=»allowfullscreen» value=»true» /><param name=»allowscriptaccess» value=»always» /><param name=»wmode» value=»transparent» /><param name=»movie» value=»http://i.cdn.turner.com/cnn/.element/apps/cvp/3.0/swf/cnn_416x234_embed.swf?context=embed&videoId=bestoftv/2012/11/01/pmt-michael-moore-chad-myers-climate-change-debate.cnn» /><param name=»bgcolor» value=»#000000″ /><embed src=»http://i.cdn.turner.com/cnn/.element/apps/cvp/3.0/swf/cnn_416x234_embed.swf?context=embed&videoId=bestoftv/2012/11/01/pmt-michael-moore-chad-myers-climate-change-debate.cnn» type=»application/x-shockwave-flash» bgcolor=»#000000″ allowfullscreen=»true» allowscriptaccess=»always» width=»416″ wmode=»transparent» height=»374″></embed></object>»]

Forskning viser at temperaturene stiger og breene smelter. Det mangler ikke på vitenskapelige advarsler om at noe må gjøres for å stoppe den globale oppvarmingen, og at dette begynner å haste veldig. Likevel avfeier republikanerne altså hele klimadebatten som svada.

Er det ikke litt paradoksalt at et parti som i denne valgkampen har vært såpass opptatt av å ettergå advarselene om manglende sikkerhet rundt konsulatet i Benghazi, kategorisk ignorerer alle advarsler om at kloden vår er i ferd med å få heteslag?

Republikanernes redningsmann i San Francisco

– Så det er her dere gjemmer dere?

Den unge, velkledde mannen på bildet jobber i dotcombransjen og har kontor downtown, like ved byens nest mest kjente bro, Bay Bridge. Endelig har jeg funnet en republikaner, og ikke en hvilken som helst: Thomas Moyer (30) er nestleder San Francisco Young Republicans og medlem i styret til San Francisco Republican Central Committee. Ikke minst står han bak bloggen Moderate Moyer og er forfatter av boka A Conservative Survival Guide to San Francisco, som kom ut tidligere i år.

– Den er skrevet til likesinnede som ankommer byen og ikke vet helt hva de har i vente. Folk som er gift og har barn, for eksempel, og som kanskje ønsker å unngå alle de eksotiske fellene byen har å by på. Man kan jo støte på mye rart i gatene her; homofile som har sex i all offentlighet under Folsom Street Fair, menn som løper nakne rundt på gata – sånne ting som jeg selv ikke var forberedt på da jeg flyttet hit for ti år siden, forklarer Moyer om bokprosjektet.

Istedenfor å irritere seg over byens rariteter har han lært seg å elske San Francisco for alle dens vakre aspekter. Men hver eneste dag kjenner Moyer på kroppen hvordan det er å være konservativ i USAs mest venstrevridde by.

– Vi har ikke hatt en republikansk borgermester på 50 år. Og sist gang San Francisco stemte på en republikansk president var da Eisenhower stilte til valg i 1952, så det begynner jo å bli en stund siden, det også.

– Men du gir ikke opp?

– Nei. Enten kan jeg sitte på gjerdet og klage over at ikke ting går min vei, eller så kan jeg reise meg opp og gjøre noe. Jeg ønsker å endre retningen denne byen beveger seg i. Vel går det bra i teknologibransjen og medisinnæringen, men likevel er arbeidsledighetstallet på over 10 prosent. Skatte- og fordelingspolitikken er i ferd med å svekke hele statens økonomi, og dette må snus.

– Så hva er planen din?

– Vi tar ett skritt av gangen, og prøver stadig å verve nye grupper til partiet. Det viser seg for eksempel at folk fra de kinesiske og søramerikanske miljøene i byen egentlig er enige i mange aspekter ved vår politikk. De bare vet det ikke ennå, for det er ingen som har snakket med dem om dette. Men vi blir alltid truet, kjeftet på, ja til og med spyttet etter, når vi er ute og går rundene våre. Likevel står vi på og gjør hva vi hva vi kan, fortsetter Moyer tappert.

I klippet under, hentet fra Fox News, utdyper forfatteren både bokprosjektet og disse opplevelsene:

– Hva er det aller viktigste for deg i denne valgkampen?

– Dette er sikkert et kjedelig svar, men sysselsetting og økonomi veier tyngst for meg i år. Vi trenger en økonomisk plan som gjør at arbeidsmarkedet kommer seg på beina igjen. USA har et seriøst problem når det kommer til arbeidsledighet, men også retningen landet vårt er i ferd med å dreie. Nest viktigst for meg er Benghazi-saken: En amerikansk ambassadør og tre av hans kolleger er nettopp drept på grunn av en svikt høyere opp i systemet.

– Mener du at Obama var ansvarlig for Benghazi-drapene?

– Vi må grave dypere i denne saken, for noe har sviktet på høyt nivå. Det kan ha vært Obama, det kan ha vært andre i hans administrasjon. Men noen gjorde en alvorlig glipp, og de bør stilles til ansvar for dette.

– Hva tenker du om det som kalles krigen mot kvinner i denne valgkampen?

– Ærlig talt syns jeg det er alt for mye demagogisering av republikanerne og deres kvinnepolitikk. Det er jo faktisk mange kvinner i partiet. I sentralkomiteen i San Francisco er det til og med flertall av kvinner. Dessuten finnes det også mange kvinnelige abortmotstandere.

– Hvordan reagerte du på kommentarene til Todd Akins, og nå sist Richard Murdock, som hevdet at graviditet etter voldtekt er Guds vilje?

– Disse uttalelsene er helt idiotiske. Enten bommet Akins og Murdock på det de forsøkt å si, eller så har de seriøse problemer begge to. Heldigvis er ikke slike tanker representative for resten av partiet.

– Hva er ditt synspunkt på abort?

– Jeg er mot abort, og mener alt liv er hellig. Men likevel må det finnes unntak fra regelen, for eksempel i tilfeller av voldtekt, incest eller dersom morens liv står på spill. Med andre ord følger jeg Mitt Romneys syn i denne saken.

– Men som abortmotstander bør man vel være for prevensjon?

– Vel, hvis du er promiskuøs og har sex med masse forskjellige folk over alt uten å bruke prevensjon, så er jo ikke det en særlig lur oppførsel.

– Jeg mente for eksempel tilbud om prevensjon til en 16-17 år gammel jente som har sex med kjæresten, men ikke ønsker å bli gravid. Slik som den nedleggingstruede organisasjonen Planned Parenthood bidrar med?

– Poenget er at jeg ikke syns staten skal betale for den enkeltes sexliv. Det er opp til hver og en å passe på seg selv. De unge parene kan kjøpe seg en pakke med kondomer. Det koster under 10 dollar.

Republikaneren Thomas Moyer elsker mangse sider ved den vakre, men rekorddemokratiske byen sin.

– Noen republikanere omtaler Europa og særlig de skandinaviske landene for sosialistland og kommuniststater. Hva er det ved sosialisme du frykter aller mest?

– At statskassen til slutt skal tømmes for alle andres penger. I USA har vi en lang tradisjon for ikke å bedrive sosialisme, men når det er sagt: Også republikanere tror på ideen om et visst sikkerhetsnett for folk som trenger det. Det er ikke slik at vi er ultraliberalister for anarki og fullstendig nedleggelse av staten, men alt med måte.

– Så for deg handler det mest om økonomi?

– Ja. Man kan jo fortsette og fortsette å heve skattene, skattlegge de rike og andre bestemte folkegrupper mer, men det er ikke min greie. Selv er jeg ikke rik, men likevel syns jeg det fins grenser for hva de rikeste skal finansiere. Mitt ideal er å gjøre det enklere for folk å klare seg selv, og å skape flere arbeidsplasser. Det er slik vi har bygget landet vårt, og til tross for finanskrisen, har jo denne modellen funket ganske så bra.

– En gjennomsnittsnordmann betaler ca 40 prosent i skatt. Dette dekker i stort monn helsetjenester, skole, utdanning, pensjon, arbeidsledighetstrygd og barnehage. Hva tenker du om det?

– At det høres ut som dere har en bedre og mer effektiv økonomisk styring enn oss. Hvis jeg fikk alt det du lister opp for skattepengene jeg betaler, er det mulig at også jeg hadde vært for dette systemet.

– Så du syns det høres ok ut?

– Ja. Men i USA har det vært så mye ineffektivitet. Ærlig talt virker det som om skattepengene bare forsvinner i et svart hull her. Men demografien i Norge gjør det kanskje enklere å drive effektiv fordelingspolitikk?

 – Det har du nok rett i. Vi er bare 5 millioner mennesker med masse oljepenger på bok.

– Nettopp. Jeg tror hvert land må finne sin egen vei, avhengig av hvem de er og hvor de bor.

 

5 på gata: Her skal det stemmes!

Jeg må innrømme at jeg aldri har forstått meg helt på den amerikanske valgordningen. Alt fra partienes landsmøter, delegatene, samspillet mellom senatet, høysterett, kongressen, det hvite- og repsesentantenes hus er ganske så forvirrende for en politisk outsider som meg. Men særlig dette med vippestater er krunglete å forstå.

California har lenge vært en soleklar demokratisk stat – det vil si at flertallsoppslutningen rundt demokratene ikke vingler fra gang til gang, men holder seg konstant høy – dette i motsetning til en vippestat, der det er uforutsigbart hvem som vil sanke flest stemmer valg etter valg. Obama fikk hele 61 prosent av Californias stemmer i 2008, og i San Francisco var oppslutningen rundt demokratenes presidentkandidat enda høyere: Her fikk han 303.606 stemmer, mot McCains 49.899.

For å teste stemme-engasjementet foran det nært forestående valget, tok jeg meg likevel en tur rundt i nabolaget Noe Valley. Jeg kom tilbake med svar fra fem stopp på gata, og resultetet var like lite overraskende som det var klinkende klart:

Hjemløse Sharon

Hjemløse Sharon Randle (57) er registrert demokrat og gleder seg til nok en gang å stemme på Obama.

– Om jeg skal stemme, ja. Definitivt! Jeg stemmer hvert år, jeg, sier hjemløse Sharon Randle (57) og smiler et bredt, men dessverre noe tannløst smil. Hun har registrert seg for å stemme og er klar til valgkamp.

– Jeg er demokrat, og har alltid stemt demokratisk, helt siden jeg fylte 18 år. Mamma ble født og vokste opp i Louisiana, og hun lærte meg hvor viktig det er å bruke stemmeretten; hvordan folk har kjempet og blitt drept for at vi skulle få lov til det.

– Blir det et stort tilbakeskritt for deg dersom Romney vinner?

– Jeg liker ikke å si dette, men jeg føler vel at Romney er de rikes mann, at han ikke jobber for de fattige, slik som jeg er. Jeg pleide å arbeide, men er ufør nå og kjemper for trygd og medisiner. Det virker ikke som om Romey er opptatt av slike problemstillinger.

– Syns du folk som stemmer på Romney er egoistiske?

– Nei, jeg tror bare de har en annen innstilling til verden. De er republikanere og da stemmer de republikansk. Jeg er demokrat og støtter Obama uansett. Ikke fordi han er svart, men fordi jeg syns han er en god politiker og fremstår som en veldig god leder.

Kollegaene David og Kat

David Moran (26) sitter på valg-gjerdet, mens venninne og kollega Kat Illera (42) prøver å dra ham ned.

– Jeg har tenkt til å stemme på Obama. Hvis Romney vinner, flytter jeg til Canada, sier Kat Illera (42) og ler.

– Neida, men jeg tror valgseier til Romney vil føre til en nedgradering av landet vårt i forhold til andre nasjoner. Dessuten virker ikke skatteplanen hans troverdig, og nok en gang tror jeg middelklassen kommer til å lide under dette, fortsetter hun.

Kats gode venn og kollega David Moran (26) er mer i tvil:

– Hvis jeg kommer meg til stemmeurnene, skal jeg stemme demokratisk, sier han.

Hvorfor tviler du på om du skal stemme?

– I og med at jeg vet så lite om de forskjellige temaene, syns jeg det er litt uansvarlig av meg å stemme. Og dessuten er California en såpass liberal stat at jeg ikke tror min stemme vil bety noe fra eller til.

– Men hvis alle tenker det, vinner jo motstanderen?

– Jada, jeg vet det. Men jeg er litt apatisk av natur.

– Stemte du sist? 

– Ja, da gikk jeg faktisk for McCain… Jeg er nok mer republikaner når det kommer til økonomi, men demokrat når det gjelder sosialpolitiske spørsmål. Hvis Romney vinner blir jeg likevel fortvilet, for som homofil mann vil jeg selvfølgelig ikke at rettighetene mine skal begrenses. Dette er et viktig tema for meg, understreker Moran.

Læreren Amanda

Barneskolelæreren Amanda Sanfilippo (48) stemmer som vanlig med hjertet: I år blir det de grønne.

– I år skal jeg stemme på Jill Stein og de grønne. Jeg stemte Obama ved forrige valg, men da var det første gang på veldig lenge at jeg støttet demokratene. Tidligere har jeg pleid å stemme på Ralph Nader, både da han var uavhengig presidentkandidat og som kandidat for de grønne.

– Hvorfor gir du ikke Obama en ny sjanse?

– Jeg syns ikke han har overholdt de humanistiske løftene han kom med forrige gang. Obama hadde muligheten til virkelig å markere seg som en politisk leder, men etter min mening har han ikke benyttet denne anledningen godt nok. Jeg ville dog stemt på Hillary Clinton.

 – Ikke alle vet at det er flere partier enn to å velge mellom. Hjelper det å stemme på dem?

– Verden er i ferd med å kollapse. Vi har gått for langt uansett, og Obama gir ikke miljøvern nok oppmerksomhet. Jeg har ingenting å tape ved å stemme for det jeg tror på. Og i år blir det altså de grønnes Jill Stein.

– Kan hun komme inn i en innflytelsesrik posisjon?

– Hvis mange nok er modige og stemmer med hjertet, kan det gå. Hvis man aldri tar noen sjanser, skjer det i hvert fall ingenting. Første gang jeg stemte, var det på en god venn. Man kan jo faktisk stemme på nøyaktig hvem man vil. Men det er mulig jeg ville tenkt annerledes hvis jeg kom fra en vippestat.

Brannmannen John

Brannmannen John Rogers (45) tror det går bra uansett, men håper Obama vinner valget.

– Er du engasjert i valget?

– Ja.

– Kommer du til å stemme?

– Selvfølgelig.

– Hvem skal du stemme på?

– Obama, sier brannmann John Rogers (45), som sitter på en benk og nyter solen.

– Spesielt på grunn av helsepolitikken. Jeg syns alle i USA bør ha tilgang til skikkelige helsetjenester, og ikke behøve å bekymre seg. Folk er jo så glade i å kalle USA verdens beste land, og da skulle vel dette egentlig bare mangle.

– Hva tenker du dersom Romney vinner?

– Nå er det jo heldigvis ikke sånn at presidenten er eneveldende i dette landet, han må fremdeles forholde seg til kongressen, sentatet og representantenes hus. Så hvis Romney vinner, får vi ta det positive han har å tilby og prøve å få dette til å funke. Da får vi heller håpe kongressen eller senatet blir liberalt nok til å gi ham litt motvekt, forstetter den pragmatiske brannmannen.

– Men det virker jo som om landet vårt kommer seg igjennom utfordringene det står overfor uansett hvem som sitter i det hvite hus, og det er greit å huske på.

Pensjonistene Susan og Sally

Fra venstre: Venninnene Susan Stregalis (71) og Sally Ericsson (65) gleder seg til å stemme. De er ikke er et par.

– Vi er demokrater – eller; «progressive» er vel den mest korrekte betegnelsen, sier danskættede Sally Ericsson (65). Hun og venninnen fra East Bay pleier å kjøre inn til byen og gå tur hver tirsdag.

– Trodde du jeg var republikaner? Mange gjør det, fortsetter hun vennlig før hun fortsetter:

– Du finner mange republikanerne i vårt nabolag, særlig i Valnut Creek. Der bor det rike folk som ikke er opptatt av at folk er forskjellige.

– Jeg har lett og lett etter republikanere, foreløpig uten hell. Kan dere forklare denne ekstremt demokratiske byen?

– Det er store forskjeller her. Folk kommer fra over alt. Og det er en grunn til at folk flytter hit. San Francisco regnes som en tolerant by full av valgmuligheter, sier Susan, før hun påpeker at hun og Sally ikke er et par.

– Det er også mange rike folk her, men til og med på kaksevillaene finner du Obama-skilt, sier Sally.

– Hvordan vil dere føle dere dersom Romney vinner?

– Da vil jeg ønske å flytte ut av landet, sier Susan.

– Jeg tror Romney kommer til å reversere de sosiale rettighetene vi har kjempet frem i løpet av de siste 40-50 årene. Han vil ha kongressen i ryggen, og ikke minst høysterett – der det kommer til å settes inn to nye dommere med ekstreme synspunkter. Den søkkrike ene prosenten er bare opptatt av å mele sin egen kake, mens det er som om resten av oss ikke eksisterer. Slik føler i hvert fall jeg det, avslutter Sally ikke spesielt optimistisk.

Neste gang lover jeg å finne noen republikanere. Kors på halsen, ti kniver i hjertet.

Kvinnene kriger tilbake mot Romney

– Det virker som om Romney og Ryan vil ha oss tilbake til husmorstadiet, sier Ivana Agnic (22) oppgitt. Hun står mellom lakksko og fløyelskåper i barnebutikken Dottie Doolittle som ligger i en av San Franciscos fjongeste gater, Sacramento Street. Jeg har gått inn hit med håp om å finne en republikanermamma som kan motsi at partiet hennes fører en krig mot kvinner i denne valgkampen, men finner bare en ung ansatt som er registrert demokrat.

Krigen mot kvinner

Det var kongressmedlem Todd Akins kontroversielle synspunkt i abortsaken som for alvor blåste nytt liv i det egentlig feministiske uttrykket War on Women. Under et tv-intervju i august uttalte han, for å forklare hvorfor han var mot alle former for abort – inkludert de utført etter en voldtekt – at «etter en ekte voldtekt har den kvinnelige kroppen så vidt jeg forstår metoder for å skru av hele reproduksjonsmaskineriet».

Dette hadde Akin etter eget sigende lært av en lege.

http://www.youtube.com/watch?v=M09iWwKiDsA

Uttalelsen skapte selvfølgelig bruduljer også innenfor de republikanske rekker, og Romney har i ettertid ønsket å stenge kongressmannen ute. Likevel kjemper Akin fremdeles om senatorplassen i Missouri.

Jeg skal ikke skrive så mye om Binders of Women-fadesen til Romney her, men etter flere eksempler på kvinnefjerne utsagn som dette, spesielt når det kommer til abort, prevensjon og et grøtete fokus på skillet mellom «ekte» og «falsk» voldtekt, er republikanernes «War on Women» blitt et flittig brukt begrep i valgkampen – i hvert fall blant liberale og demokrater.

Tilbake til kjøkkenbenken?

– For meg er et godt eksempel på republikanernes krig mot kvinner det Mitt Romney sa under presidentdebatten om å skape fleksible arbeidsordninger slik at kvinner kan dra hjem og lage middag og vaske huset, fortsetter Dottie Doolittles butikkmedarbeider Ivana Agnic.

– Det er så utrolig gammeldags. Det virker som om Romney og Ryan ønsker å fjerne rettigheter som amerikanske kvinner har opparbeidet seg gjennom flere tiår. Jeg skjønner ikke hvordan alle de sterke, respekterte republikanerdamene godtar å bli omtalt på denne måten.

Ivana (22) jobber i barnebutikk mellom studiene i journalistikk. Hun er lesbisk, men ønsker seg barn om 10 års tid. Først skal hun gjøre karriere.

Den eksklusive barnebutikken ligger i Pacific Heights – selve indrefileten av San Francisco. Det er her fiffen bor, noe som er tydelig når man svinser forbi husene og bilene i området. Som på alle andre formiddager, er det nesten bare damer å se i gatene også denne onsdagen: Joggende, trillende på barnevogner eller spaserende med en dobbel-nonfat-decaf-cappucino i den ene hånda og en iPhone i den andre.

– Selv om det bor mange velstående mennesker her, er dette samtidig et barnevennlig område. Derfor er nok de fleste i strøket opptatt av både familie- og kvinnerettigheter også. I det hele tatt bor det ikke så mange republikanere i denne byen, sier Ivana.

Likevel fortsetter jeg å saumfare de storslåtte gatene etter republikanervennlige kvinner, og håper jeg har funnet en i damen med caps og mørke solbriller som nå står foran meg.

Ingrid (48) har jobbet som nanny i 25 år. Arbeidsdagen hennes begynner 06.30 og slutter 18.00. Dette er lite sammenliknet med andre dagmammaer i området Pacific Heigts.

– Jeg kan dessverre ikke stemme, for jeg er ikke amerikansk statsborger, sier Ingrid (av hensyn til arbeidsgiveren vil hun ikke oppgi etternavnet sitt).

– Men hvis jeg kunne, ville jeg ha stemt Obama.

– Hvorfor det?

– For eksempel fordi offentlig utdanning er ekstremt viktig! Tenk på alle innvandrerne som kommer hit og jobber for minstelønn. De kan ikke språket en gang. Det er klart folk trenger gratis skolering. Ikke alle har råd til privatskoler.

Nanny-staten California

Ingrid prøver å sjonglere voksensamtalen med å holde orden på ettåringen som kravler opp og ned trappene bak henne. Men det er ikke datteren hennes, slik jeg tror. Ingrid er nanny. Hun er opprinnelig tysk, og har jobbet som dagmamma i 25 år. Hun har passet den lille jenta hun nå fotfølger siden hun ble født. Arbeidsdagen til Ingrid begynner klokken 06.30 og varer til 18.00, men hun jobber bare fire dager i uka. Dette er lite sammenliknet med andre.

– I den forrige familien jobbet jeg fra 07:00 til 19.00 hver dag. Foreldrene var borte i hele tidsrommet. Og dette er vanlig. Folk jobber veldig mye her.

– Når ser foreldrene barna da?

– De spiser middag sammen på kvelden, og ser hverandre i helgene og ferier. Men jeg har kolleger som jobber 55 timer i uka for familier der foreldrene ikke kommer hjem til middag en gang. Hva skal de da med barna? Jeg skjønner ikke hva folk driver med.

Mødre, barn og dagmammaer samles hver formiddag på lekeplassen Julius Khan i Presidio-parken. Fedrene glimrer med sitt fravær.

I San Francisco finnes det knapt barnehagetilbud før preschool, der barna kan begynne når de er rundt 3 år. Men mange foreldre ønsker å gi barna en myk overgang, og holder derfor poden hjemme flere dager i uka, selv når de har begynt i barnehagen. Eventuelt har de kortere dager. Det er først når barna nærmer seg 5 år og begynner i kindergarden, at de må møte opp på skolen hver dag. Familiene med dobbeltarbeidende foreldre er derfor avhengig av nanny, mens de som har økonomi til det, kan velge å være hjemme i alle disse årene med sine håpefulle små.

Frustrerte hjemmefruer?

San Francisco-fødte Katie Morris (41) leier datteren Alice (2), ut av den store lekeplassen i Presido-parken. For denne sakens skyld håper jeg hun er republikaner.

– For meg handler valgkampen om å ta politikk, deltakelse og demokrati seriøst. Republikanerne er ikke opptatt av dette. Det kan virke som de egentlig ikke vil at folk skal stemme; at de superrike pampene som styrer partiet foretrekker at folket lever i uvitenhet. Jeg kan ikke forestille meg å leve i et ekskluderende land der det ikke er åpent for forskjeller mellom raser, kjønn, legning og religion, sier Katie.

Hun er hjemmeværende, men har en liten bedrift som drives fra heimen.

Tobarnsmor Katie Morris (41) har vært hjemme med begge barna sine i flere år, men driver samtidig en liten bedrift fra stua.

– Hva tenker du om det som kalles krigen mot kvinner i denne valgkampen?

– Jeg er ikke så glad i sånn overdrevet krigsretorikk. Men det jo en selvmotsigelse å være mot både mot prevensjon og abort. Enten får man hjelpe kvinner til å ikke bli gravide, eller så får man la dem velge bort barnet de ble gravide med fordi de ikke fikk prevensjon. Fokuset på ”Pro-life” er bullshit, for dette handler ikke egentlig om liv. Det handler om helt andre ting. Det er så mye hykleri i det republikanske partiet.

Katie har bodd en periode i London, og kjenner derfor godt til både den sosialdemokratiske modellen og velferdsstaten Norge.

– Jeg er nok hva den jevne amerikaner vil betegne som en sosialist, og syns ordningene i Norge virker fantastiske. Amerikanske kvinner burde også ha mulighet til å velge om de vil jobbe eller være hjemme med barna. Selv er jeg heldig som har økonomisk mulighet til kombinere arbeid med morsrolle, men jeg vet at betalt fødselspermisjon generelt ville lettet stressnivået i småbarnsfamilier enormt. Dagens barn er dessverre vitner til alt for mye angst og uro hos sine foreldrene på grunn av manglende velferdsordninger, et vanskelig arbeidsmarked og dårlig økonomi.

Nok en demokrat. Men der ser jeg i hvert fall en mann som triller babyvogn oppover den bratte bakken fra parken. Jeg spurter etter for å et nytt perspektiv på den påståtte krigen mot kvinner, men den nybakte faren forsvinner som dugg for sola.

I gatestubben ovenfor øyner jeg dog et nytt håp: En eldre dame med pene klær og store smykker på vei inn i bensinbil. Kanskje hun er republikaner?

En utro demokrat

– Jeg er registrert demokrat og stemte Obama ved forrige valg, forteller Catie (65) i en fart.

Hun er allerede ti minutter forsinket til et møte, og har ikke tid til å ta bilde. Men hun er rik, såpass forstår jeg. Så rik at hun, som registrert demokrat, har valgt å leie ut det virkelig store huset sitt i Washington Street, og heller flytte inn i en mindre prangende leilighet like rundt hjørnet.

– Men i år ser jeg meg nødt til å prioritere landets økonomiske tilstand framfor både kvinnerettigheter og helsepolitikk. Hvis økonomien kommer på rett kjøl, vil jo dette ha en positiv effekt på kvinnesaken også. Derfor har jeg bestemt meg for å stemme på Romney, fortsetter Catie før bilen hennes spinner avgårde oppover Laurel Street.

Det nærmeste jeg kom en ekte republikaner på min vandring. Men spørs om det bor en kvinne bak dette vinduet.

Satirikerne vinner sofavalget

Skal si det er noe annet å følge den amerikanske valgkampen fra sofaen her, enn å observere stortingsvalget fra stua hjemme i Norge. Kampanjemaskineriet er nærmest overveldende, reklameretorikken ukjent og debattene mer polariserte (noe som selvfølgelig ikke er så rart, i og med at det bare er to partier som diskuterer). TV-sendingene stiller dog i særklasse. Nyhetene er gjerne lagt opp som actionfylte sportssendinger, der meningsmålinger presenteres på direkten og kan få eviglange etterspill.

CNN rapporterer relativt objektivt, og det er vanskelig å skjønne hvor hovedprofilene Anderson Cooper, Erin Burnett og Piers Morgan ligger politisk. Nyhetssendingene til CNN er også det nærmeste du kommer norske nyhetssendinger, men betegnende nok er det nesten ingen amerikanere som følger denne kanalen. Seertallene ligger på rundt en halv million i primetime – altså under seertallene til både Dagsrevyen og TV2-nyhetene – i et land med 310 millioner innbyggere.

Overvinklede nyhetskanaler

For i motsetning til i Norge, kan du, hvis du ønsker det, finne deg en nyhetskanal som matcher din politiske overbevisning og utelukkende følge denne. Dermed vil du gjennom hele valgkampen bli sittende i sofaen med en følelse av at du har rett – også rent objektivt sett. Motstanderne slipper nemlig ikke til på kanalen din, med mindre det er for å bli latterliggjort.

Fox News er kanskje det beste eksempelet på en slik politisk vinklet kanal. Her jobber erkerepublikanske program- og debattledere som kategorisk vrir nyhetene slik at de passer inn i deres eget verdensbilde og ditto politiske agenda. Da nyheten om at arbeidsledigheten i USA hadde gått ned til 7,8 prosent i september (laveste tallet siden januar 2009 – første måned for den nåværende presidenten), var Fox News for eksempel raskt ute med å koke sammen en konspirasjonsteori: Det måtte være demokratene som hadde fått sine gode venner i det statlige statistikkbyrået til å pynte på tallene slik at matchet Obamas gjenvalgsforsøk.

På venstresiden finner du MSNBC, en erkeliberal kanal som driver omtrent like tendensiøs journalistikk, bare den andre veien. Du blir selvfølgelig verken særlig klok eller informert av å følge noen av disse kanalene slavisk, underholdningsverdien er likevel stor når du ser på dem med en viss ironisk distanse.

Men når nyhetskanalene begynner å svikte, hvem er det da som radbrekker deres overvinklede framstillinger av virkeligheten og kommer med gode politiske analyser? Komikerne.

Seriøs og sylskarp satire

Hver fredag kveld raljerer Bill Maher over ukas viktigste nasjonale hendelser på HBO-programmet sitt, Real Time, mens NBCs legendariske Saturday Night Live har ukentlige innslag med mer lettbeint politisk satire. Denne lørdagen var det først og fremst visepresidentdebatten som ble pillet fra hverandre og satt sammen på nytt:

[iframe src=»http://videos.mediaite.com/embed/player/?content=43MFV208YTH2M0ZH&content_type=content_item&layout=&playlist_cid=&media_type=video&widget_type_cid=svp&read_more=1″]

Talkshow-verter som Jimmy Fallon og Jimmy Kimmel bedriver også politisk satire under valgkampen, men kanalen Comedy Central stiller i egen klasse: Med kveldsprogrammet The Daily Show troner 10-ganger-på-rad-Emmy-prisvinner Jon Stewart øverst. Sammen med teamet sitt dekonstruerer, analyserer og kommenterer programlederen systematisk den politiske hverdagen.

I den politiske humorens navn debatterte for øvrig Stewart mot Bill O’Reilly fra nettopp Fox News i The Rumble for et par uker siden.

Og førstkommende torsdag gjester president Obama studioet hans.

En falsk republikaner blant raddisene

I programflaten etter Stewart, finner vi Stephen Colbert og hans Colbert Report. Professor Michael Rodriguez ved Boston University beskriver komikeren slik: «Med kirurgisk presisjon avslører satirikeren Colbert hykleri. Han inviterer oss til å gå i dybden av kompliserte emner og dermed forbedre vår sosialpolitiske tilstand». Det var Colbert som bygget opp en egen Super PAC og prøvde seg som republikanerpresidentkandidat etter at klumsete Herman Cain gikk ut av dansen i vinter:

Stephen Colbert utgir seg for å være republikaner, men vil ikke snakke om hva han egentlig stemmer. Jon Stewart på sin side, er uttalt demokrat, og Bill Maher såpass politisk engasjert at han i år har støttet Obamas valgkampanje med 1 millioner dollar.

– Obama må ha brukt den millionen på å røyke hasj før han skulle debattere mot Romney, gjønet Maher i åpningsmonologen sin forrige uke, før han gikk løs på den selvmedlidende og defensive tonen Fox News tok etter visepresidentdebatten.

(Selv)høytidelige skjermtroll

Da Joe Biden hadde ledd sin siste latter og Paul Ryan drukket sin siste slurk med vann etter den intense visepresidentdebatten, var Fox News kjapt ute med å kritisere Biden for dårlige manerer. Istedenfor å fokuserer på sakene som ble tatt opp (utenrikspolitikk, skattepolitikk, helseforsikring, abort), hang de seg opp i den patroniserende latteren til landets visepresident. Men Ryans påfallende vanninntak ble ikke nevnt. Ikke at dette var like graverende, likevel var det jo litt komisk, og alle andre kommenterte den hyppige drikkingen. Men Fox News liker ikke å le av sine egne. Kanalprofilene der virker i det hele tatt en smule nærtagende og selvhøytidelige. De ser ut til å mangle den nødvendige selvironien som Bill Maher selv utviste på vegne av sin presidentkandidat.

Hva betyr så dette? At republikanere ikke har sans for humor?

I boka A Conservative Walks Into a Bar – The Politics of Political Humor, prøver den politiske forskeren Alison Dagnes å kartlegge hvorfor det i dag finnes så få republikanske komikere. Etter en lang og grundig analyse, konkluderer hun med at konservatisme og satire er gjensidig utelukkende størrelser, rett og slett fordi politikken alltid kommer først for en konservativ.

– Konservatismens natur gir ikke næring til de forholdene som er nødvendige for å dyrke god politisk satire, skriver hun.

Komiske vaktbikkjer

Mer interessant i denne sammenhengen, er det kanskje at Dagnes utnevner moderne politisk humor til en svært innflytelsesrik kulturinstitusjon. Ifølge forfatteren har Jon Stewart, Stephen Colbert og deres likemenn (for det er bare menn) mye definisjonsmakt, særlig når det kommer til unge velgere. Dagnes mener også at de amerikanske nyhetssendingene nærmer seg underholdningsarenaen, mens senkveldskomikk ser ut til å overta en del av den vaktbikkje-funksjonen som nyhetsjournalistene tradisjonelt har sittet på.

Hvordan rimer så dette med tilstandene i TV-Norge? Muligens er nyhetene våre mer underholdende enn før, men hardtslående politiske satire a’la Stewart og Colbert glimrer fremdeles med sitt fravær.

Det burde noen gjøre noe med.

 

Symbolsk presidentbesøk

Det var ikke bare prisen som var høy for de 100 gjestene som mandag kveld betalte 20.000 dollar (ca 120.00 kroner) per snute for å spise middag i anledning presidentens besøk i San Francisco. Symbolverdien var også høy, både når det gjaldt maten som ble servert, kokkene som laget den, gjestene som deltok, musikken som ble spilt, og de mange demonstrantene som hadde samlet seg utenfor Bill Graham Civic Auditorium, midt i hjertet av sentrum.

I denne bygningen ble det fortært mat til en verdi av 2 millioner dollar mandag kveld.

For å ta det siste først: På en ellers fredelig og solrik mandag skilte de demonstrerende seg ut – ikke ved å skrike, hyle og lage rabalder – men mer fordi de engasjerte seg i presidentbesøket. Ved siden av noen nysgjerrige oppmøtte, samt køen av konsertgjengere som ventet på å betale mellom 100 og 7.500 dollar for å høre John Legend spille, kanskje få et glimt av 49ers quarterback Alex Smith og samtidig støtte Barak Obamas valgkamp økonomisk, var det ikke mye som vitnet om at landets mektigste mann var i byen mandag ettermiddag.

– Det blir en stille og rolig kveld, forsikret politimannen Jim oss, der han satt på bakeriet La Boulange i Hayes Valley og spiste lunsj, før han og kompanjong Vincent skulle gå på vakt for å passe presidenten.

SFPDs Vincent forbereder seg på en stille og rolig kveld med presidentbesøk i byen.

De forhåndsvarslede demonstrasjonene utenfor lokalet Obama besøkte utgjorde tre fraksjoner: Fight Crime – Not Cannabis skulle markere sitt standpunkt for bruk av medisinsk marijuana, World Can’t Wait, Code Pink og Iraq Veterans Against the War skulle demonstrere mot USAs krigføring i Afghanistan, mens People for the Ethical Treatment of Animals (PETA) var opptatt av å tale sirkuselefantenes sak når presidenten nå først var på besøk. Uten å tråkke noen på tærne, kan vi vel si at symbolverdien var større enn effekten av demonstrasjonene for alle disse gruppene.

Det samme gjaldt republikanerne som hadde møtt opp. De var ikke så mange, men i mengden av Obama-tilhengere, utgjorde de en skarp kontrast til hallelujastemningen som ellers rådet blant folkene i området.

Michelle (t.v.) og Billie setter pris på anledningen til å demonstrere mot Obama.

– Om vi føler oss alene her? Neida! Det er flere republikanere i San Francisco enn du kanskje skulle tro, forteller Billie og holder stolt opp ”Nobama”-skiltet sitt.

– Vi stemmer på Romney fordi han vet hva det vil si å drive en bedrift. Og fordi han er patriot. Romney elsker landet sitt, det har aldri Obama gjort, sier venninnen hennes, Michelle.

– Og det kritikerne sier om republikanere og kvinner; jeg skjønner ikke hva de mener! Både datteren min og jeg har da alltid kjøpt våre egne p-piller, avslutter Billie mens Michelle drar henne i armen. De må komme seg fram til de 20-30 demonstrerende republikanervennene sine, som altså også holder en symbolsk markering mot presidenten i USA mens han er på besøk.

Ville du takket ja til denne invitasjonen?

Den på alle måter eksklusive middagen som skulle fortæres i Bill Grahams auditorium, ble stelt i stand av kjøkkensjef Alice Waters, grunnleggeren av Berkeley-restauranten Chez Panisse – en institusjon i Bay Area, som siden oppstarten i 1971 jevnlig blir rangert som en av verdens 50 beste restauranter. Det var på Waters restaurantkjøkken at det som i dag kalles California Cuisine oppsto. Denne maten kjennetegnes av kortreiste, sesongbaserte grønnsaker, organiske råvarer, sunn tilberedning og fokus på presentasjon – og har siden 70-tallets glade dager fungert som trendsettende inspirasjon til mangt et moderne og bærekraftig slow food-kjøkken.

I 2009 oppfordret Waters president Obama til å lage en organisk grønnsakshage utenfor det hvite hus. Presidentfruen tok oppfordringen på strak hånd, plantet dill, salat og ertet samtidig på seg tradisjonelle amerikanske bønder. Waters har også vært førstedamens største inspirasjonskilde til Let’s Move!-kampanjen. Selv har økokokken engasjert seg sterkt i skolemat-saken, og jobber nå hardt for å lobbyere på plass en reform som krever at den offentlige skolen skifter ut fett og tomme karbohydrater med organisk, sunn mat. Målet hennes er å bedre matvanene for en hel oppvoksende generasjon.

Symbolsk nok var Alice Waters altså kveldens vertinne da Obama gjestet San Francisco mandag kveld. Med seg hadde hun matekspert og kjendiskokk Tyler Florence ved siden av grytene, samt et arsenal av lokale kokkestjerner. Kveldens 12-rettersmeny besto av blant annet fisketartar à la japonaise, ferske oster med bakt fiken og andeconfit med urter og friséesalat. Regningen på 20.000 dollar inkluderte også VIP-seter til konserten som utspilte seg samme sted etter desserten. Uansett kan vi vel trygt kalle måltidet overpriset.

Men disse arrangementene handler jo egentlig ikke om mat. Ei heller musikk. De handler om å samle inn flest mulig penger til en kampanje som det nå bare er 27 dager igjen av. Dagen før Obamas stopp i San Francisco, gjestet han LA i tilsvarende øyemed. Der var målet å samle inn 10 millioner dollar. I SF var taket ”bare” 4 millioner ditto. Dette er jo lommerusk å regne for et politisk maskineri som er avhengig av alt fra grasrotmobilisering til hardtslående retoriske TV-reklamer for å vekke velgerne fra dvale og drasse dem til valglokalene. Sannsynligvis var det også lommerusk for de som faktisk bladde opp en halv gjennomsnittsårslønn for å spise californisk gourmetmat sammen med sine mektige venner. De rike demokratiske velgjørerne kunne selvfølgelig bare ha satt inn penger på kampanjekontoen til Obama isteden, men det virker ikke som det er slik amerikanerne foretrekker å gjøre det. De vil ha litt baluba for pengene også.

Tirsdag gikk fristen ut for å registrere seg som stemmegiver i Ohio. Samme dag lettet Obamas Air Force One fra San Francisco International Airport for å vende snuten dit. Presidenten skulle gjøre et siste forsøk på å mobilisere de valgberettigede demokratene i denne viktige vippestaten – en handling som på ingen måter var symbolsk.

Den nakne sannheten

– Jeg er en sann absurdist, fortalte den nakne mannen til magasinet SF Weekly, men dette var mange år før jeg visste hvem han var.

Noe av det rareste jeg har opplevd siden vi flyttet til San Francisco, var da jeg et par uker uti oppholdet tok med meg eldstedatteren (6) på spasertur i homsestrøket Castro. For ordens skyld: Ikke for å geleide poden inn i voksenverdens kjærlighetsmysterier, men fordi butikken vi skulle til lå i området. Dette var en av de få varme dagene i byen, og vi hadde kledd på oss alt for mye.

Likevel var min forbløffelse stor da en skjeggete herremann kun iført sandaler, hatt, stokk og et minimalt, gjennomsiktig lendeklede, passerte oss. Datteren min la ikke merke til mannen, men jeg ble både lattermild og såpass perpleks at jeg uten å tenke meg om utbrøt: «Der gikk det en naken mann, gitt. Det var litt rart!». 6-åringen så undrende på meg før hun lo og hadde aldri hørt på maken: «Hadde han glemt å ta på seg bukse, mamma?». Da vi rundet gatehjørnet Castro Street og Market Street, var det hennes tur til å utbryte: «Der er det jo en naken mann til … og enda en!». Og jeg skjønte at her var det noe muffens på gang.

Det er fort gjort å gå på The Naked Guys i bydelen Castro. Her skal de på julenissetreff.

The Naked Guys, kaller de seg; nudistene som henger på Jane Warner Plaza i hjertet av Castro hver gang solen tillater det. Dette er et trafikalt møtepunkt på størrelse med Majorstuakrysset i Oslo, og du kan jo bare tenke deg hvilken oppsikt det hadde vakt dersom en gjeng nakne herremenn plasserte seg utenfor Vinkel Sko hele sommerhalvåret. Men i San Francisco eksisterer det ingen lov som forbyr folk å gå nakne på gata.

I fjor ble det imidlertid av hygieniske årsaker lovpålagt at nudistene må sitte på noe – en avis eller et sjal, for eksempel – før de plasserer sine nakne skinker og pølser på en offentlig stol. Hvis ikke venter bøter på opp til $1000 dollar og inntil 1 års fengsel (dersom overtredelsen skjer tre ganger i løpet av et år).

Lesbiske, homser, biseksuelle, transseksuelle, tvekjønnede m.m. for Obama.

Da staten California i februar gjorde det klart at forbud mot ekteskap mellom samme kjønn er grunnlovsstridig, vaiet de mange regnbueflaggene som rammer inn Castros gater om kapp med den sure vinden som blåser der, og da president Obama i mai gikk offentlig ut og støttet homofile ekteskap, kunne vi nesten høre jubelbrølet helt hjem til oss i nabobydelen Noe Valley.

I disse valgtider er homsestrøkets vinduer følgelig pyntet med plakater som oppfordrer folk til å stemme på Obama. Og i leiligheten som ligger på hjørnet at Castro Street og 19. Gate, finner du en valgplakat i det ene vinduet, og en haug med demonstrerende Barbie og Ken-dukker i det andre. De mer eller mindre påkledde figurene holder opp plakater som sier «Nudity is not a crime – nude in!» og «Keep your laws off my body».

Demonstrerende dukker for nakenhet. (NB: Bildet er sensurert av hensyn til bluferdige lesere).

Følgelig er det lett å tenke seg at de frigjorte nudistene som frekventerer strøket også vil stemme demokratisk i år. Overraskelsen var derfor stor da jeg dristet meg bort til nakenhjørnet og en tilfeldig utvalgt herremann, George Davis (66), som satt der i bare nettoen. Jeg spurte om han hadde tenkt til å stemme ved valget, og i tilfelle – hva?

– I og med at jeg bor i San Francisco, California, bryr jeg meg egentlig ikke noe særlig om presidentvalget. Fordi vi ikke er en vippestat, teller jo ikke stemmene våre uansett. Så jeg tror nok min stemme kommer til å gå til Roseanne Barr i år, sier Davis og ler.

Den heterofile nudisten George Davis (66) viser seg å ha mange overraskelser på lur.

Komikeren Roseanne Barr? Jeg prøver å se Davis rett inn i øynene for å sjekke om han snakker sant – og samtidig unngå å la blikket vandre nedover hans nakne kropp.

– Men hvis du hadde bodd i en vippestat som Ohio. Hva ville du stemt da?

– Det er jeg søren ikke sikker på. Men så liker jeg da heller ikke å svare på hypotetiske spørsmål.

– Er det naivt av meg å anta at du, som tilhører denne eksentriske nudistgruppen her i homsebydelen Castro, har mer til felles med liberale Obama enn konservative Romney?

– Nja. Du er demokrat, skjønner jeg? Det er faktisk en større fraksjon av liberalister blant republikanerne enn demokratene. Ron Paul, for eksempel, er jo svært liberalistisk, sier Davis.

– Så dersom valget sto mellom Obama og Ron Paul, ville du stemt på sistnevnte?

– Tja. Det er ikke så enkelt heller. Jeg, som bruker fritiden min til å danse naken i gatene, er selvfølgelig enig med Pauls tanker om individuell frihet, men den økonomiske politikken han står for, har jeg litt problemer med.

– For på det punktet er du mer enig med Obama?

– Nei, ikke egentlig. Jeg er forretningsmann, skjønner du, og for en vellykket forretningsmann fungerer det amerikanske systemet utmerket. Det er mange gunstige smutthull for oss entreprenører. Vi som bygger opp arbeidsplasser kommer godt ut av det. Men jeg har hatt mange ansatte, og vet at flere av disse verken kan eller vil starte sin egen bedrift. Og for dem fungerer selvfølgelig en mer sosialdemokratisk modell bedre. Personlig gir jeg likevel litt blaffen i 99%-ene, det må jeg innrømme.

Jeg må innrømme at slik Davis sitter og slikker sol naken på en stol, er det vanskelig å se ham for seg som velkledd forretningsmann i dress og slips. Men måten han snakker på er overbevisende, og jeg tror på det han sier  – selv om mye er overraskende.

Krysset Davis og vennene hans frekventerer uten en tråd.

Etter samtalen går jeg derfor hjem og googler«George Davis + The Naked Guys». Og hva får jeg opp? Det viser seg at jeg har snakket med mannen som oppfant fenomenet nakenyoga. George Davis er «The Naked Yoga Guru», han som ble arrestert da han lanserte yogaboken sin splitter naken blant vantro turister på Fishermans Wharf i 2004. Det var altså slik forretningsvirksomhet Davis snakket om – og ikke akkurat fondsmekling som jeg så for meg.

Mer interessant i denne sammenhengen, er det uansett at google forteller at George Davis stilte til valg som borgermester i San Francisco i 2007. Hans politiske ståsted var liberalistisk, mens plattformen han gikk til valg på var nudistisk. Kandidaten fikk bare 0.45% stemmer, men gjorde seg svært bemerket, og ettertiden husker ham fremdeles som «the naked guy who ran for Mayor».

Og dermed rimer det også at Davis, den selvutnevnte absurdisten, i år skal stemme på TV-komikeren Roseanne Barr. For hun stiller faktisk til valg. Først representerte hun de grønne, men nå er hun gått over til det californiabaserte Peace & Freedom Party, som blant annet er for legalisering av marijuana, en fredelig løsning i Israel/Palestina-konflikten og rent vann – men mot genmanipulert mat.

Om ikke alt dette er absurd, så vet ikke jeg.

Annerledesbyen San Francisco

Nakne menn i gata, marijuana på resept, høflige tiggere, økologisk mat, kolonihager for hjemløse, flere hunder enn barn, fortau, kollektivtrafikk og syklister, tre årstider på en dag og tåke så langt øyet kan se. Velkommen til San Francisco, California, USA; en kjølig storby full av varme mennesker.

Typisk San Francisco-bebyggelse med typisk valgplakat i vinduet.

For eksempel naboene våre i bydelen Noe Valley, Steven og Elaine: Verdens skjønneste, mest hjelpsomme og inkluderende folk, som stadig legger små brev og avisutklipp med tips om spennende kulturbegivenheter i postkassen vår. Både Elaine og Steven er pensjonister, men har begge jobbet som lærere. Nå reiser de verden rundt, er opptatt av Europa generelt og spansk spesielt. På alle måter svært oppegående folk, altså, og typisk velmenende og imøtekommende San Franciscanere. Iført pysjbukser klokken åtte om morgenen, går for eksempel ikke Steven av veien for å hente sin egen stige og klatre inn på soverommet vårt, fordi vi nok en gang har klart å låse oss ute.

Kyniske intellektuelle mener at USA består av tre hoveddeler: Østkysten, vestkysten og det store intet i midten, der flere stater er preget av alvorlig analfabetisme, sykelig fedme og generell kunnskapsløshet. Noen sammenlikner til og med midtdelen, populært kalt ”fly-over America”, med et u-land. Dét er kanskje å trekke det litt langt, men for å fortsette å sette ting på spissen: På østkysten finner du finanseliten, det hvite hus og storpolitikken. I New York er det pulserende liv, skyskrapere, høyt tempo, spisse albuer, nettverksbygging og maraton. På vestkysten finner du like spissalbuede nettverksbyggere i Los Angeles, der den myteomspunne og overflatiske underholdningsbransjen regjerer, mens trehusbebyggelsen i San Francisco er befolket av 850.000 hettejakkekledde it-gründere, slackere, surfere, livsnytere, yogautøvere og intellektuelle – folk som puster med magen og tar livet med ro. Til og med bilistene er tålmodige og vinker deg høflig foran seg når du skal krysse gata her.

De fleste har sett San Francisco på film: I biljakt-scener nedover en av byens mange bratte bakker, i dokumentarfilmer om området Haight Ashbury på slutten av 60-tallet, i historien om Harvey Milk, den første folkevalgte åpne homofile, som bidro til å gi homsebydelen Castro et ansikt utad på 70-tallet. I fortellingen om Beat-poetene som røykla bydelen North Beach med jazztobakk sent på 50-tallet. Vi har også sett mordere flykte fra verstinganstalten Alcatraz, og sinte gorillaer ta hevn over arrogante leger på selveste Golden Gate Bridge i Rise of the Planet of the Apes. Uansett: San Francisco brukes ofte som kulisse for å illustrere annerledeshet. Dette er ikke en vanlig by i USA – tvert imot er det kanskje den mest uvanlige, i betydningen aparte, byen i landet.

Jeg vet ikke om det er etterdønninger etter studentopprøret som startet på Berkeley i 1965, og deretter utviklet seg til den verdensomspennende hippiebevegelsen, som fremdeles preger befolkningens fredelige, åpenhjertige og gjennomøkologiske livsførsel. For en kvinne født og oppvokst i strømlinjeformede Oslo, virker det i hvert fall som om takhøyden er svært mye høyere for det meste som er «mot normalt» her enn hjemme. Ingen hever på øyenbrynet hvis du går med dobbel parykk og synger på bussen, ingen stusser over at du er veganer, vegetarianer, driver med obskure meditasjonsteknikker, er nudist, pasifist eller bare planter dine egne grønnsaker i bakgården. Uansett hva du driver med, ser det ut til å bli møtt med en holdning som sier: ”Å, ja, så spennende! Klart vi har plass til deg.”

Idealismen overgikk fortjenesten på dette garasjesalget i bydelen Hayes Valley.

Likevel er det noe som blir sett ned på – dog med subtile blikk: Å bruke plastpose (det ble forbudt allerede i 2007), pakke inn maten i miljøfiendtlig aluminiumsfolie, spise hormonbehandlet kjøtt, handle klær i en kjedebutikk (de fleste lokalsamfunnene forbyr kjedebutikker å etablere seg i handlegatene. Urbane American Apparel ble for eksempel nektet etablering i det unge og trendy studentområdet The Mission). Det er også påfallende få tjukkaser her, og like påfallende mange som stadig er ute og trener.

Dette er i hvert fall hovedinntrykket jeg har fått etter å ha bodd i denne byen i ett år. Nå skal det sies at barna våre går på Steinerskolen – eller Waldorf School – som den heter her borte, og at mange av de amerikanerne vi kjenner har en eller annen tilknytning til dette miljøet. Men kanskje nettopp fordi dette er en annerledesby, blir Steinerskolen sett på som en prestisjeskole i San Francisco, et sted der Apple-storheter som sjefdesigner Jonathan Ive og kollegene hans sender barna sine – til tross for at skolen forbyr bruk av data og tv, også på hjemmefronten. Blant folk bosatt i denne byen oppfattes slike regler som vidsynte og moderne, ikke trangsynte og gammeldagse. Og det er man jo ikke så vant til hjemmefra.

Som du skjønner; det skjer mye i den liberale byen San Francisco som ikke er helt forenlig med Mitt Romneys businessorienterte verdensbilde, og jeg har fremdeles til gode å se et bilklistremerke som er pro Romney/Ryan 2012. Obama-klistremerker er det derimot flust av – og kanskje ikke så overraskende er de som oftest festet på en Toyota Prius eller liknende hybridbil (som jeg anslår utgjør om lag halvparten av bilparken i byen. Igjen, for å sette det litt på spissen).

"Don't blame me. I didn't wote for him", sier skiltet. Det nærmeste jeg er kommet Romney-støtte via bilvindu så langt. Men så er det da heller ikke en hybridbil vi ser her.

Overraskelsen var derfor stor, nærmest overveldende, den dagen naboparet Steven og Elaine hadde invitert oss på pizzabakemiddag hjem til seg. Vi ble skjenket med musserende og rødvin fra lokalområdet Napa Valley, og barna fikk bake og brus. Men midt i andre pizzastykke holdt jeg på å sette det i halsen, for da kom Steven med følgende innrømmelse. Det var som om han måtte lette på et trykk vi ikke en gang hadde merket at hang over rommet:

– Jeg må bare si det, jeg er en ABO-er.

Først trodde jeg det hadde noe med alkohol å gjøre, jeg hadde nemlig lagt merke til at Steven var svært opptatt av vin. Men så spurte jeg:

– En hva for noe?

– A.B.O., sa Steven: – Anything But Obama. Han er den verste presidenten USA har hatt.

– Huff, la oss ikke snakke politikk, da, sa Elaine – noe som for så vidt også er litt uvant for oss nordmenn å høre. Selv prøvde jeg å svelge pizzabiten mens jeg tenkte: ”Den verste presidenten USA har hatt? Verre enn forgjengeren, klovnecowboyen George W. Bush? Verre enn han apekatten som overtok etter J.F.K.? Hvordan kan noen foretrekke ALT ANNET enn den tøffeste presidenten siden skuespiller Ronald Reagan?”. Diplomatmannen min holdt klokelig kjeft, mens jeg, som er vant til å stille spørsmål, gjorde som jeg pleier:

– Hva mener du? Obama tok jo over landet midt i en alvorlig økonomisk krise, og nå jobber han for å hjelpe de vanskeligstilte ved å lovfeste helseforsikringer, samt å bistå vanlig ungdom med studielån. Er ikke det bra?

Men da kom det, svaret som gjorde at jeg forsto at en stor del av USAs befolkning tenker helt annerledes enn brorparten av oss som er født inn i et trygt og godt (men sikkert også litt traust og tungrodd) sosialdemokrati. Vi som har planøkonomi i ryggmargen og tar det for gitt at styresmaktene skal hjelpe de svakest stilte i samfunnet, samt jobbe for å fremme rettighetene til kvinner, gamle, unge og barn. Plutselig gikk det opp for meg at Steven og meningsfellene hans følger en helt annen logikk, de har en annen ideologisk overbevisning, og dermed blir det jo vanskelig å diskutere noe som helst. Steven svarte:

– I USA er alle født med like rettigheter, men det er opp til hvert enkelt individ om de vil klarer seg eller ikke. ”Nanny”-land som Norge og Sverige, der befolkningen får penger uten at de trenger å jobbe for dem, gjør folk late. Og lite opptatt av å yte service. Det er derfor vi har så bra service her i USA. Alle vet at de må jobbe hardt for å beholde jobbene sine, gjøre det bra og komme seg opp og fram. Du er din egen lykkes smed, og sånn syns jeg det skal fortsette å være. Derfor er Obama den verste presidenten vi har hatt. Han ønsker jo å endre hele systemet.

Stakkars Elaine satt der og så brydd ut, og av hensyn til både henne, det gode naboskapet og barna, jeg lot saken ligge. Men resten av middagen ble det sittende en stor elefant i rommet.

Bortsett fra Steven denne søndagen, har jeg ikke møtt på noen som har uttrykt sin støtte til republikanerne i årets valgkamp. Og i tillegg til at dette selvfølgelig sier mye om meg, sier det vel også ganske mye om byen jeg bor i.

Tror jeg må gå bort og spørre hvordan de nakne mennene i bydelen Castro forholder seg til saken.

Maria Fürst er utdannet medieviter og jobber som kulturjournalist. Du finner henne på twitter @mariafurst