Hva holdt vi på med i Newtown?

 NYHETENE  gir hvert år ut en årsmelding om nyhetsåret som har gått. Dette er mitt bidrag til årets utgave.

NEW YORK: Det er en stille fredag i desember. Jeg snakker med vår handyman Jack som skifter et vindu i leiligheten. Samtidig følger jeg med ett øye opplysningene på TV-skjermen om en bevæpnet person på en skole i Connecticut. Jeg har allerede gitt beskjed til redaksjonen at jeg følger saken, men informasjonen er sparsom. Skytedramaer er dessverre dagligdags i USA. De fleste av dem rapporterer vi aldri om.

Jeg legger merke til at lokalmediene snakker om intens skyting, men ambulansene blir ikke fyllt opp og kjørt avgårde. Dårlig tegn.

Meldingen kommer: Minst tjue drept, mange barn. Tenker på at jeg skulle dratt med en gang det var meldt om skyting, og heller snudd på veien. På vei ned til 96 gate for å hente leiebil. Fredag ettermiddag i New York er trafikkaos. Det er da du skjønner at det bor 8 millioner i denne byen. Blir enig med fotograf Andreas om å møtes nord for byen, for å spare tid.

Samtidig som jeg kjører nordover, rapporterer jeg på Nyhetskanalen. Om en person som er pågrepet i New York, hjemmehørende i New Jersey. Moren hans skal også være drept. Hun er ansatt på skolen. Flere skal være savnet, en kjæreste etc. I slike situasjoner er jeg som korrespondent prisgitt andre mediers opplysninger. Sjelden har jeg rapportert mer feil. Jeg er ikke alene om det. Vanligvis etterettelige medier bruker navn på feil gjerningsmann, rapporterer galt om hendelsesforløpet, ja, kort sagt det meste. Suget etter informasjon er enormt. Det twitres, facebookes, lives og skrives i et enormt tempo. Ingen har tid til å vente på politiet. Det tar tre dager før navnet på gjerningsmannen blir bekreftet offisielt.

Fremme i Newtown er byen allerede invadert av biler med satelittantenner. Jeg har dekket mange katastrofer, men aldri sett et så stort antall journalister på ett sted. Newtown er mindre enn Lillestrøm og Nesttun. Bare en hovedgate og et ti-talls forretninger.

Jakten på intervjuobjekter starter. Vi er som fluer på trekkpapir når det dukker opp noen lokale. De store TV-stasjonene bygger egne studioer, gjerne halveis ut i gaten. Det gjør det enda mere kaotisk. Skoleområdet er fysisk avsperret, mange veier også. Det er trafikkork i idylliske Newtown i timesvis hver dag.

Berg med bamser, lys, juletrær, hilsner og fotografier vokser frem. De som er direkte berørt av tragedien holder seg stort sett hjemme. Alle familier med ofre får en politibil parkert i oppkjørselen for å holde pressefolk borte. Politisjefen oppfordrer pressen til å vise respekt for privatlivets fred, men noen pårørende vil gjerne snakke. De store amerikanske mediene har en hær med researchere og produsenter som forsøker å få eksklusive intervjuer. TV-stasjoner sender sine mest kjente nyhetsankere for å banke på dørene til ofrenes familier. Det fungerer, men jeg håper det er få journalister som synes dørbanking hos foreldre som har mistet seks år gamle barn, er en behagelig del av jobben.

Raskt dukker debatten om å intervjue barn opp. Jeg mener det kan forsvares, hvis foreldre er tilstede, men det er en vanskelig avveining.

Etter et par dager settes det opp flere skilt med «No media beyond this point». Det er greit å forholde seg til. Ikke det at vi gjør noe galt. Vi har en jobb å gjøre. Men når det er så mange av oss føler du at du tramper ufint inn i folks sorg og fortvilelse.

På fjerde dagen etter skoleskytingen, filmer Andreas og jeg juletrær som er satt opp for å minnes hvert av ofrene. Barn kommer med poser med julepynt for å henge på trærne. Plutselig deiser et av trærne nær oss ned, så julekuler knuser og engler daler ned i skjul. Alle tror det er vår skyld. Akkurat da bestemmer jeg at det er på tide å la Newtown sørge i fred og avslutte vår dekning av tjue skolebarn, seks voksne, en mor og en sønn.

Følg meg på twitter/facebook er du snill: @ElinsTV2  eller på Facebook på elin sorsdahl og TV2 News New York.