Dagen derpå

I dag skåler jeg i whiskey mens jeg ser en episode av den nostaligske tv-serien Mad Men. Samtidig er jeg utrolig lettet over at ikke USA nå er på vei tilbake til Don Drapers tidsepoke.

Mitt Romney (bildet over) og Don Draper fra tv-serien "Mad Men" (bildet til høyre) har mange likheter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg vet ikke om det var det faktum at Mitt Romney bruker magisk mormonerundertøy, hans kristenkonservative ideologi, hans motstand mot abort og til dels prevensjon, klokkertroen på at private foretak alltid er best – også når det kommer til helsetjenester og kriseberedskap, fokuset på skattelette til de rikeste, uttalelsene om at 47 prosent av USA består av late unnasluntrere, eller fornektelsen av global oppvarming, som gjorde meg aller mest nervøs for valgets utfall i går. Men på linje med 93 prosent av Norges befolkning,* hadde jeg altså et sterkt ønske om at Obama skulle vinne.

Hvorfor har vi så mye imot den sjarmerende og filmstjernevakre Mitt Romney? Jeg tror det handler om hele skabelonen hans: Den vannkjemmede businessmannen med gråstenk i håret og blendahvite tenner, blendahvite barn, svigerbarn og barnebarn, utgjør et for enkelt og plettfritt alternativ i et fargerikt, moderne, sammensatt og kriserammet USA.

I mine øyne fremstår Mitt Romney som en gammeldags mann, en herre fra 60-tallet, sånn som bestefedrene var før i tiden: Ikke slemme mot barnebarna, men bare litt ovenfra og ned – uten særlig forståelse for hvor den kommende generasjonen er, skal eller hva de driver med.

Ble familieportrettet av The Romney's for strømlinjeformet og blendahvitt?

Romney forfekter gode kristne verdier som sex innenfor ekteskapet og den oppofrende husmor. Familien hans fremstår som et glansbilde fra gamle dager: 5 kjekke sønner, deres like vakre piker og 18 barnebarn, pene i tøyet alle sammen. Familieportrettet står i grell kontrast til den virkeligheten jeg ser ute på gata i San Francisco hver dag: Uteliggere, tiggere, fysisk utviklingshemmede som humper seg bortover gata på krykker i møkkete klær. Hvor er hjelpen deres? Hvordan har de havnet her? Og ikke minst: Hvem fanger opp de som faller utenfor?

Dette betyr ikke at jeg tror mormoneren fra Massachusetts er en ond mann – det virker bare som han ikke genuint tar inn over seg hvor kompleks og mangefasettert verden er i dag; den verden som ligger utenfor rikmannsbobla han selv beveger seg i, vel å merke.

De av dere som følger med på tv-serien Mad Men (som handler om et reklamebyrå i New York på 60-tallet), vet hvor fascinerende det er å leve seg inn i gamledager gjennom hovedpersonen Don Drapers synsvinkel. Draper lever herrens glade dager som businessmann, drikker whiskey på morgenmøtet og omringes av søte sekretærer. Konas plass er foran kjøkkenbenken, og det er naturligvis henne som følger opp barna. Far har viktigere ting å bedrive: Han jobber og tjener penger.

Til forskjell fra Mitt Romney, drikker og røyker Don Draper som en svamp. Dessuten er han notorisk utro og ikke spesielt kristen. Han bruker heller ikke mormonerundertøy. Bortsett fra dette er likhetene mange, og under valgkampen har diverse medier påpekt at Mitt Romney forfekter et verdensbilde som hører hjemme på Drapers storhetstid.

Selv om jeg er ihuga fan av Mad Men, ønsker jeg ingen tilbake til den gangen menn var menn, kvinner var hushjelper, barna var usynlige, og verden sto på stedet hvil. En del av fascinasjonen for tv-serien om reklamebyrået på Manhattan, ligger nettopp i hvor mye som har forandret seg i løpet av de siste 50 årene.

Mange på den amerikanske venstresiden mener Mitt Romney ønsket å reversere USA tilbake til 60-tallet. Nå er jeg så glad for at jeg slipper å følge med på dokumentaren om hvordan dette gikk.

(* 93 prosent av nordmenn TNS har spurt på oppdrag fra TV2, oppga at de ville stemt Obama).