Prognose: Romney tar to vippestater

 

Vi oppdaterer vår USA-prognose ved å flytte to vippestater over i Mitt Romneys leir. 46 dager før presidentvalget står vi dermed med åtte vippestater.

For fire år siden vant Barack Obama North Carolina med hårfin margin. Bare 0,3 prosentpoeng skilte i det som siden 1976 hadde vært en solid, republikansk stat. At Demokratene i år valgte å legge sitt landsmøtet til nettopp North Carolina var dermed ikke tilfeldig. Ambisjonen var å gi Obama drahjelp i en vanskelig stat, og landsmøtet ga faktisk en viss effekt på meningsmålingene. Men nå faller tallene såpass mye tilbake at vi velger å flytte North-Carolina over i Mitt Romneys kolonne.

Følg meg på www.twitter.com/khd

Hvis North Carlolina var hårfin snakker vi nok om en tykk hårtype, for med 0,1 prosentpoengs margin i Obamas favør var Missouri den jevneste staten for fire år siden. Nå synes vi at tallene svinger tydelig til høyre, og vi flytter staten over til Romney. Resultatet er vår oppdaterte prognose – som du ser over.

 

Gammel mann forklarer Barack Obama at han kan glemme North-Carolina.

For å bli president i USA må du vinne 270 valgmenn. I vår prognose gjenstår åtte vippestater der stillingen er for jevn til at vi kan komme med en vurdering.  Obama vant samtlige av disse for fire år siden. Ut fra denne analysen trenger han imidlertid bare 33 av de 95 valgmennene som gjenstår til fordeling for å bli president. Prognosen er utarbeidet av TV 2s mangeårige valgekspert Terje Sørensen. Den er basert på meningsmålinger, demografi, statistikk og historikk. Foreløpig bruker vi de amerikanske uttrykkene «solid», «leaning» og «toss up».  Noen som har forslag til GODE, norske ord?

Her er jeg på Facebook. Trykk «lik»!

Hvor ble det av Occupy-bevegelsen?

Zucotti Park på 11.september. Kun en demonstrant er igjen, de andre er nysjerrige som følger markeringen av 11.september

NEW YORK: Bare en mann med en plakat står igjen. – Ingen flere kriger, si nei til Israel, står det på plakaten. Borte er teltene, matlukten, musikerne, barna som lagde fargerike tegninger, biblioteket og allmøtene i Zucotti Park i New York. For ett år siden oppstod Occupy-bevegelsen i denne lille private parken, et steinkast fra Ground Zero. I løpet av noen uker vokste samfunnet Occupy Wall Street til mange hundre park-boere. Demonstrasjonstogene samlet et sted mellom 50.000 og 100.000 mennesker. På mine reportasjereiser rundt i USA datt jeg over Occupy-leire enten det var i Los Angeles, California eller Decorah, Iowa.

Bevegelsen fikk mye sympati de første ukene. Mange identifiserte seg med problemene demonstrantene pekte på. – Vi er de 99 prosentene som sliter, mens den ene rike prosenten har alle fordelene, var en del av budskapet. Ellers traff jeg alle type mennesker rundt grytene i parken. Bestemødre mot krig, college-ungdommer som var på jakt etter spenning i noen dager  og  yrkesdemonstranter.  Men også mange arbeidsløse og høyt utdannede amerikanere, som var fortvilet over at de ikke fikk jobb, til tross for at de har brukt tusenvis av dollar på høyere utdanning. Jeg møtte folk som var sinte fordi ingen på Wall Street hadde blitt straffet for forhold som de mente utløste finanskrisen. Mange var rasende på grunn av næringslivets grådighet. Occupy-bevegelsen samlet flest mennesker på venstresiden, selv om jeg også møtte folk som var registrert som uavhengige velgere. Bevegelsen fikk raskt kritikk fordi den ikke hadde noe felles budskap og ingen ledelse.

På høyre-siden hadde du et par års tid hatt Tea Party-bevegelsen, som klarte å få en del av sine kandidater inn i Kongressen i 2010. Kanskje ikke så mange som de hadde håpet på, men Tea Party-bevegelsen har skjøvet det Republikanske partiet mot høyre. Denne bevegelsen valgte å jobbe innenfor den etablerte partistrukturen. Når Occupy-bevegelsen feirer sin ett-årsdag i dag er den en skygge av seg selv.  De klarte ikke å blokkere Wall Street, som de ønsket på årsdagen, men fikk oppmerksomhet fordi et hundretalls demonstranter ble arrestert.  Occupy-bevegelsen er likevel ikke helt død. Den har klart å påvirke valgkampens dagsorden. Obama snakker ofte om 99-prosent’erne. Temaer som penger i politikken,  økende sosiale forskjeller og ekstremkapitalisme er sentrale i valgkampen. Men du vil neppe se en Occupy-demonstrant bli valgt inn i Kongressen ved valget i november.

Solid Obama-ledelse, men mye å slåss om

Da fyrer vi opp bloggen med TV 2s første prognose for valget i USA. Basert på en grundig analyse av stillingen i samtlige stater vurderer vi det slik at president Barack Obama akkurat nå ligger an til å vinnne 237 valgmenn mens Romney har grepet om 181. Det trengs 270 valgmenn for å vinne, dermed er det fortsatt igjen 120 å slåss om.

Følg meg på Facebook og Twitter: www.twitter.com/khd og  www. facebook.com/kjetilhdale

TV 2s valgekspert Terje Sørensen har gjennom mange år dokumentert usedvanlig god innsikt i meningsmålinger og valg både her hjemme og i utlandet. Under presidentvalget i 2008 stod han i spissen for et team som kom med riktig prognose (ærklæring) for samtlige 50 stater. Dermed lå TV 2 Nyhetskanalen i en rekke tilfeller foran amerikanske medier i løpet av valgnatten.

Terje er med oss også i år, og dagens prognose er den første i en rekke som skal danne grunnlag for vår dekning valgnatten. Kom gjerne tilbake hit.

 

 

 

 

Hva er det med politikere og mødre?

CHARLOTTE, NORD-CAROLINA: USA, USA, USA, roper landsmøtedelegatene. Noen ganger roper de også FOUR MORE YEARS. Dette er i Charlotte. Sist uke i Tampa ropte de MITT, MITT, MITT. Noen ganger tenker jeg at jeg er på en rockekonsert, og bare venter på at bandmedlemmene skal entre scenen. Men dette er politiske landsmøter etter amerikansk mal. I ni år dekket jeg norsk politikk og jeg har vært på et stort antall landsmøter med alle partiene på Stortinget. Ingen av disse kan sammenliknes med et amerikansk «convention».  På convention er alt stort. Landsmøtesalen, avstanden mellom salen og pressesenteret og cola’en og hamburgerne. Entusiasmen er også stor. Bare talene er relativt korte. Også de er helt annerledes enn norske politiske taler. Amerikanske politikere snakker stort sett om følelser og ideologi, eller rettere sagt de store spørsmålene. Norske politiske taler er mye mere jordnære og spesifikke om hvordan politiske løfter skal innfris. Ingen slår amerikanske politikere når det gjelder fremføring. Alle bruker selvfølgelig telepromter, det vil si en skjerm hvor teksten til talen kommer opp. Selv innledningsordene til Michelle Obama som var: Thank you so much, Elaine, kommer opp med store bokstaver på en skjerm  ca. tjue meter midt i mot scenen.

Jeg har til nå blant annet fått med meg talene til Ryan, Christie, the Romneys, fru Obama og demokratenes nye latino-stjerne Julian Castro. Alle har de snakket om mødre og fedre. Det hender at Jens Stoltenberg har nevnt Thorvald og hvor vanskelig det er å bli klok på trygdereglene, men jeg har til gode å høre Erna Solberg snakke i detalj om hvordan foreldrene strevet for å gi henne et bedre liv slik at hun kunne virkeliggjøre den norske drømmen. Det nærmeste jeg har hørt noe slikt i norsk politikk er Siv Jensens taler, hvor hun har nevnt sin mor som sitt forbilde.

Hensikten med landsmøtetaler i USA er å skape entusiasme. Fortsatt er valgkampen preget av slagord og lite detaljer om den konkrete politikken kandidatene vil føre.  Kanskje ikke så fristende å være for spesifikk når det sitter et kobbel av «faktasjekkere» som avslører hver lille minste løgn eller i beste fall  omskrivninger  av sannheten.  Faktasjekkere kan like gjerne være politiske motstandere som journalister.

Du sovner sjelden under et amerikansk landsmøte, for det er jubel, musikk og engasjement time etter time. Og noen ganger er det deilig å lytte til politikere som ikke er redde for å ta i bruk store ord, enten de snakker om Gud, familie eller mer eller mindre bruk av statlige dollar. God bless you, God bless America. Det blir ikke helt det samme på norsk.