TENK Å FÅ BETALING FOR Å HA DET GØY!

RVi som er fotografer i TV2 Nyhetene opplever mye interessant i jobben, noen ganger også svært spennende. Og det behøver ikke å være i utlandet. Nå i høst fikk jeg jobben med å lage en reportasje for Lørdagsmagasinet. Sjefen min spurte meg en dag; «Er du klar for en fjelltur?» Ja, jeg er alltid klar for en fjelltur for jeg elsker fjellet. «Du og Thorstein må dra i kveld til Odda og overnatte der, fjellturen starter i morgen tidlig.»

En finne, to amerikanere, en inder, en nordmann og to turledere sammen med oss.

En finne, to amerikanere, en inder, en nordmann og to turledere sammen med oss.


Kort
og grei beskjed. Jeg pakket utstyr for fjellet, både fjellklær som henger i skapet mitt her på jobb og filmutstyr som er egnet for en lang dag i terrenget. Det var allerede mørkt da jeg satte meg i bilen og hentet kollega Thorstein på veien. Klokken 23 åpnet jeg døren til hotellrommet. Da var det først klargjøring av ryggsekken og testing av kamera slik at alt skulle være klart neste morgen. Vi skulle møte turfølget vårt klar for avgang til fjells klokken 9:00. Søvnen kom fort etter hodet sank ned i den myke puten i hotellsengen.

Da vi svingte inn på parkeringsplassen i Skjeggedal i Hordaland neste morgen sto de andre i turfølget klare allerede. Vårt oppdrag var å lage reportasje om og fra den legendariske Trolltunga! Det er en vanvittig fjellformasjon, en smal steinblokk som stikker ut i løse luften som en tunge, under den er det tre hundre meter med luft. Folk fra hele verden har spesielt de to-tre siste årene kommet hit for å se denne spektakulære formasjonen og ikke minst ta bilder av seg selv ute på kanten av stupet.

En fantastisk fjellformasjon i Hordaland som har blitt populært turistmål for turister fra hele verden.

En fantastisk fjellformasjon i Hordaland som har blitt populært reisemål for turister fra hele verden. På turen vår var det bl.a. to amerikanske jenter på kun en ukes tur for å oppleve stedet de hadde sett bilder av på nett, bilder som gjorde at de ville dra til Norge.


Turen
oppover er 11 kilometer og en stigning på omtrent 800 høydemeter. Det starter knallhardt og går bratt opp, resten er en krevende tur selv om været er bra, slik det var for oss denne nydelige dagen i oktober, så er det viktig å ha tilstrekkelig med klær og mat i sekken. I vakkert høstvær men stedvis sterk vind slet vi oss oppover liene og bergene med tunge ryggsekker på en ganske god sti og etter 6 timer stod vi på kanten av fjellet der trollet rekker tunge til Ringedalsvatnet og den dramatiske naturen rundt.

Det er en solid tur å komme seg til Trolltunga og tilbake.

Det er en solid tur å komme seg til Trolltunga. Beregn gjerne 4-5 timer opp og 3 tilbake. Minst!


Jeg
har aldri vært der før, men da jeg sto der oppe i herlig høstsol, vakker natur og sammen med flotte folk, var det nesten lett å glemme at dette var en godt betalt jobb og ikke en tur på fritiden. Tenk å ha det slik! Tenk å få betaling for å ha det fantastisk og gøy! Tenk å få lov å gå i fjellet i arbeidstiden. WOW, jeg er heldig, jeg har verdens beste jobb!

Men når det er sagt, det er ikke noe slaraffenliv. Jeg jobber med videokameraet mitt nesten hele tiden, jeg leter kontinuerlig etter gode motiver og jeg løper rundt de andre, foran, bak, på siden, kryper lavt eller klatrer opp for å få de rette utsnittene og de flotte komposisjonene slik jeg ønsker. Reporterkollega Thorstein og jeg kommuniserer stadig vekk for å diskutere innholdet. Da vi sto der på toppen var det mange utenlandske kommentarer og WOW og Oh My God og lignende på flere språk. Mitt oppdrag var å filme og jeg måtte konsentrere meg for å få flotte bilder av de som løp, hoppet og stuntet helt ute på Trolltunga og noen som torde å sette seg på kanten av stupet med beina dinglende i løse luften. Det så ganske sykt ut på avstand der jeg sto og filmet det hele.

Den ene amerikanske jenta sitter med beina ut over kanten mens den andre stirrer ned i avgrunnen

Den ene amerikanske jenta sitter med beina ut over kanten mens den andre stirrer ned i avgrunnen. Det er ca. 300 meter luft under den spektakulære steinformasjonen.


Men
for meg er det ikke nok å se verden på avstand og filme derfra. Jeg må være DER, tett på det som skjer. Jeg måtte med andre ord ned på Trolltunga selv for å få de riktige bildene, de bildene jeg selv ønsket, bildene som får TV-seeren til å kjenne suget i magen. MEN – noen centimeter for langt ut, eller en feil bevegelse her og du er død! Å sitte slik er ramme alvor, det er livsfarlig. Det gjelder altså å ha balansen i orden og ikke bli grepet av angst eller panikk om du virkelig vil helt ut på kanten. I sommer skjedde det, den første dødsulykken ved Trolltunga, en ung kvinnelig student falt utfor og ble drept. Turguiden vår Jostein sier at de frykter utviklingen og vil advare alle mot å gå for langt ut eller gjøre dumdristige bevegelser.

Ikke lett å se herfra, men disse jentene ligger helt ute på kanten av stupet

Ikke lett å se herfra, men disse jentene ligger helt ute på kanten, ytterst på Trolltunga.


Tre
norske jenter som var der ville ta en selfie. Jeg fulgte de ut på kanten og tenkte; hvordan føles det egentlig å lene seg ut? Hvordan føles det å se ned i avgrunnen? DET ville jeg dokumentere. Det er også en advarsel: IKKE gjør det, IKKE gå ut på kanten hvis du noensinne tar den fantastiske turen dit. Vær trygg, kom hjem igjen!

Vi leverte et innslag til Lørdagsmagasinet og det gikk på sendingen den 10.10.15, du kan se hele innslaget på SUMO på tv2.no. Men her på denne bloggen, vil jeg vise deg videoen som jeg tok med et lite «action-kamera» denne dagen, video som ingen har sett før, som ingen bør å tenke på å ta, eller prøve å oppleve selv. Dette videomaterialet ble ikke ble brukt i reportasjen vår i Lørdagsmagasinet. Husk bare: Trolltunga kan være livsfarlig!

Det var fantastisk å være der men vi måtte ned igjen. Da alle de andre hadde begynt på tilbakeveien pakket jeg ned videoutstyret mitt og fant frem nistepakken. Etter en halvtime nådde jeg de andre igjen. Turen ned fra fjellet var også hard og jeg var godt sliten i beina. Det tror jeg også de andre var etter 22 kilometer i fjellet, alle unntatt vår eminente turleder Jostein og hans venn fra Odda Røde kors hjelpekorps, Yngve Vestrheim. De har dette som jobb og går opp og ned flere ganger i uken gjennom hele sesongen. Men Yngve advarer også; Turen er svært krevende og det har i år vært flere redningsaksjoner enn noensinne. Det gjelder derfor å være godt forberedt både fysisk, mentalt og med riktig utstyr på turen.

Yngve Vestrheim fra Odda Røde kors hjelpekorps

Redningsmann Yngve Vestrheim fra Odda Røde kors hjelpekorps ber alle om å være godt forberedt på turen, for den er krevende. Han har hjulpet mange utslitte turister ned fra fjellet med godsnakk og motivering.


De
siste to kilometerne ned gikk i stummende mørke og den siste kilometeren går i kronglete og bratte trapper. Da var det bare å finne frem hodelykten og sørge for at trøtte bein og knær klarte å bære vekten fra den tunge ryggsekken og tråkke riktig helt frem til målstreken. De to jentene i turfølget fra California reiste hjem med et minne for livet og vi fikk reportasjen vår i boks. YESS! Thorstein og jeg hadde hatt en krevende men en fantastisk 11 timers dag på kontoret og forhåpentligvis klarte vi å gjenskape noe av den flotte naturen vi fikk oppleve til våre seere i Lørdagsmagasinet.

Jeg vil anbefale turen dersom du liker å gå i fjellet, men start tidelig og spør gjerne om råd hos Jostein Soldal i Trolltunga Active, så kommer du trygt både frem og tilbake.

En serie-sauemorder går løs

Sommeren 2014 har vært varm, vakker og fantastisk på mange vis. Men for sauebøndene i Årdal i Sogn, ser den ut til å bli et mareritt.

På vårparten slapp de over tusen dyr på fjellbeite i de næringsrike fjellene mellom Tyin og Årdal. Der er det rein natur og det vokser bær og saftige vekster i store mengder, bøndene mener at disse forholdene gir noe av det beste kjøttet for norske ganer.

sauebilde

Men i år har det gått gale for sauene. Bøndene begynte tidlig å finne drepte lam i fjellet og de forsto da at det ville bli en dramatisk sommer. Til nå har de funnet cirka 80 døde dyr av en besetning på omtrent ett tusen. De mener at det reelle tallet kan bli tre ganger høyere når status gjøres opp etter sauesankingen.

Og de er ikke i tvil om hvem som er synderen: Jerven har trolig tatt livet av de fleste drepte lammene og sauene. Drapsmetoden er ett kraftig bitt over nakken, den knuser nakkehvirvlene. Noen ganger har sau og lam også merker etter bitt over snuten. Det er kun jerven som dreper dyrene på denne måten.

Statens naturoppsyn, SNO har ansvar for å holde bestanden på riktig nivå slik Direktorat for naturforvaltning har fastsatt. Det betyr 39 årlige kull hvert år. Men når jerven nå dukker opp i et fjellområde som er definert som beiteområde som her i Årdal, så har det i år blitt en katastrofe for husdyr og bønder.

Årdalsfjella

Vi får oppleve de fantastiske fjellområdene i Årdal sammen med noen av bøndene fra Naddvik.

«Kan dere ikke skyte jerven da?»

I august er vi på reportasjetur for Lørdagsmagasinet inn i fjellområdet der jerven har herjet nå i sommer og vi spør sauebonden om den enkle løsningen. Men det er ikke fullt så enkelt for de staute karene.

«Vi er sauebønder, ikke jegere. Hvis vi skal bruke all tiden vår på å finne jerven så klarer vi ikke ta vare på sauene våre» sier bonde Ole Bjarne Hovland. «Nei, det får andre ta seg av».

Senere samme dag lengre inne i fjellet, møter jeg gjeteren Eilif Rosnæs som bøndene har ansatt for å passe dyra og jakte på jerven. Han har ligget på ei hytte i beiteområdet i fire uker når vi møter han.

GjeterEilif

«Jerven er nesten umulig å finne. Den gjemmer seg om dagen, ligger kanskje og slapper av i lyngen et sted og så streifer den og jager om natten» sier Eilif.

Vi spøker litt om at forsvaret burde engasjere seg…

Jeg er ferdig med oppdraget for Magasinet og går og legger meg om kvelden men får ikke sove og tanken om forsvaret kverner i hodet. Med dagens militærteknologi kan soldater sitte på et kontor i USA og ta livet av terrorister i andre verdensdeler ved hjelp av en dataskjerm og joystick med en rød avtrekksknapp på. Da burde vel det norske Forsvaret også kunne knerte en enkel jerv eller to i Sognefjella? Hva nå hvis de sendte ut et lag med spesialsoldater til beitefjella i Årdal for å ta livet av jerven?

blaaber

Med god trening fra fjell-landskap under ulike himmelstrøk og utstyrt med termiske sikter, nattkikkert, langholdsrifler og skarpskyttere som kan kunsten å kamuflere seg, noen enkle droner og kanskje et par sekshjulinger, kommunikasjonsmidler og satellittnavigasjon, så kunne vel dette bli en meget god og realistisk øvelse for soldatene eller for elever på krigsskolen? Et oppdrag å tenke på forsvarsledelsen? Samfunnsnyttig tjeneste samtidig med realistisk trening? Jeg er sikker på at bøndene ville bli henrykt, sauene ville kommet seg tryggere på fjellbeite neste år og staten ville kanskje spart hundretusener i erstatningsbeløp.

dausau

Statens naturoppsyn ville vel også blitt glad for litt drahjelp i jakten på den usynlige morderen. Det må da være en klar vinn vinn situasjon? Ja, bortsett fra for fi da. Jerven ville nok vært uenig. Men med mange hundre saueliv på samvittigheten denne sommeren må denne seriemorderen snart regne med litt pes, selv om det bare blir fra sporjakt til vinteren.

Men for sauebøndene er dette ingen spøk. For dem er de snakk om å fortsette med sauedrift eller å slutte med dyra dersom de ikke får hjelp. Bonde Ole Bjarne Hovland slapp 400 sauer og lam på beite i sommer, han får kanskje bare tre hundre tilbake.BondenJervtrekk

«Du blir frustrert og motlaus og du mister litt interessen og iveren etter å drive på. Det er den interessen og gløden for å drive med sauehold som blir borte då når du opplever sånne ting…»

Vi forstår bonden. Men også han innrømmer at det må være en viss andel rovdyr i norsk natur, bare ikke akkurat her i fjellet som er avsatt til beiteområde.

Der har Statens naturoppsyn en oppgave å løse… Og har du lyst å hjelpe til og jakte på jerven? Da er det bare å melde seg til bøndene i Årdal.

 

Jeg var i Saddams dødscelle

 
Det er april 2003. Jeg står midt i folkevrimmelen i sentrum av Bagdad. Restene av den enorme bronsestatuen av landets triumferende leder ligger fortsatt veltet på bakken mellom de mange hvite granittsøylene etter at den ble revet overende av en amerikansk stridsvogn. Stemningen er euforisk. Folk tramper og spyttet på statuen av Saddam når vi kommer for å se. De vil vise oss sin vrede mot diktatoren og sin glede over at han nå er borte. Det er ti år siden i disse dager.

Omgitt av glade mennesker i sentrum av Bagdad

Jeg betraktet de enorme folkemassene: «For første gang kan de faktisk si hva de mener og tenker uten å bli straffet» tenkte jeg. Og det var tydelig at mange hadde mye på hjertet. Kollega Øyvind Brigg og jeg skulle lage reportasjer fra «Irak etter frigjøringen». Det var ikke vanskelig, historiene stod nærmest i kø og folk kom stadig bort til oss og tryglet om å bli intervjuet for å fortelle sin historie. Det var faktisk et svare strev å si nei til alle.

Vi var ikke vanskelig å få øye på. Utstyrt med stort videokamera og tungt kamerastativ, I tillegg hadde vi hver sin ryggsekk fulle av utstyr og vann. Og som om det ikke var nok så hadde vi på oss den tunge, blå skuddsikre vesten med ordet «PRESS» i reflekterende bokstaver på tvers av brystet. Kamera 10 kilo, stativ 9 kilo, ryggsekk 8 kilo, vest 10 kilo. I underkant av førti ekstra kilo slepte vi rundt på i den drepende varmen. Jeg så på termometeret som var festet til ryggsekken; 32 grader. Kanskje ikke så ille, men mer enn nok når du også skal være anstendig kledd for ikke å støte mennesker fra en annen kultur.

Sentrum av Bagdad sett fra hotellrommet mitt

En av de første ettermiddagene sto jeg på gaten, en kort spasertur fra Hotel Sheraton der vi hadde vært heldige å få et rom i kaoset av internasjonale journalister. Jeg skulle filme men tenkte allerede på turen tilbake til rommet vårt. Det lå i 13.etasje, heisen virket ikke, jeg hadde ca tretti kilo ekstra vekt på kroppen og det manglet vann i springen, dusjen – og toalettet på rommet. Men slik var forholdene etter bombingen noen uker tidligere. Jeg skulle bare ta noen videostrekk til en reportasje vi var i gang med da en eldre mann kom bort til meg. Han kan ha vært i sekstiårene, han hadde litt grått i det fyldige håret, grått skjegg. Jeg la merke til at han hadde en skarp press i de blå terylenebuksene sine. En pussig detalj å legge merke til men som fotograf så ser jeg ofte småting som andre ikke bryr seg om.

Han henvendte seg på ganske bra engelsk, rakte frem hånden og presenterte seg og uten noen særlig innledning sa han «Jeg satt i Saddam sitt fengsel… Jeg vil gjerne fortelle deg min historie» Det jeg visste om Saddam sine forhatte fengsel var ikke så hyggelig. Så jeg ble nysgjerrig. Det viste seg at Ahmed var yrkesoffiser i hæren og hadde vært militær fange i ni år men sluppet ut med helsen i behold. Da Saddam skjønte at Amerikanerne var på vei, åpnet han noen av fengslene og slapp ut mange av fangene med ordre om at de skulle bli med soldatene og beskytte Bagdad. Ahmed sin fortelling skapte bilder i hodet mitt, et godt utgangspunkt for et nyhetsinnslag. «Hvor ligger fengselet?» spurte jeg? «Ikke langt herfra» sa han. «Det heter Abu Grahib»

Dette fengselet ble under Irak-krigen mye omtalt etter at Amerikanske soldater inntok de fryktinngytende bygningene og brukte de til det samme som Saddam – å torturere sine fanger. Men i disse dagene med kaos, spenning, uoversiktlige forhold og massevis av våpen rundt oss, hadde vi fremdeles ikke hørt om dette grufulle stedet.
Sjåføren vår kjørte en stor, romslig hvit 4×4 Chevrolet Suburban. Vi hadde leid han og bilen hans for hele oppholdet. Reisen startet i Jordan, en kjøretur på ti timer nærmest rett frem gjennom ørkenen og nå var vi her midt i heksegryten. Utenkelig for noen uker siden da vi satt hjemme i Norge og fulgte begivenhetene og krigsretorikken fra Bush jr mens Saddam fremdeles poserte for fjernsynskameraene sammen med sine grønnkledde rådgivere rundt gedigne mahognibord på hemmelige steder rundt i Bagdad.

Rester etter kamphandlinger inne på fengselsområdet

Sjåføren svingte snart inn foran porten til det forlatte fengselet. Den stod åpen. Det så tomt og øde ut og det var en ekkel følelse, vi visste ikke om noen av Saddam sine patrioter lå klar med våpen inne i bygningene eller om noen hadde lagt ut «Boobie traps,» bomber som blir utløst ved hjelp av usynlig snubletråd og tar livet av de som kommer gående. Pulsen var høy og svetten rant fra pannen og nedover ryggen da vi langsomt kjørte inn på området. Ahmed var med i bilen sammen med reporter Øyvind Brigg og jeg.
Vi gikk ut av bilen og inn på det enorme fengselsområdet. Ikke en bygning men utallige. Yrkesoffiseren som nettopp hadde fått friheten sin tilbake, viste vei med sikre skritt men hjertet mitt hamret i kroppen av spenning og trykkende, fuktig hete. De skuddsikre vestene var tunge og gjorde det enda verre. Vi passerte noen utbrente biler og tegn på kamp og skyting etter at amerikanske soldater hadde befridd de siste fangene. Det viste seg å være et enormt stort fengsel med mange like fløyer på rekke og rad. «I denne fløyen satt de kriminelle» kunne han fortelle. «Der borte satt det politiske fanger og her satt militære fanger.» Han ledet oss inn i en av de lange bygningene.

En lang korridor med åpne glugger på den ene siden og store gitterdører på den andre. Veggene langs korridoren var dekorert med utallige malerier av Saddam Hussein i ulike flotte og prangende positurer. Saddam med hvit due. Saddam med gevær. Saddam på hvit hest. Absurd. Hvor mange timer hadde hoffmaleren brukt på gudebildene av sin tyrann her inne? Etter en stund kom vi frem til en ny sidefløy hvor vi gikk inn. Vi kunne se inn i en gang. Der inne var det mange celledører stod som stod åpne. Han gikk bort til en av dem og vi fulgte etter. Det var ubehagelig stille og en trykket stemning. Så gikk vi inn i cellen hans.

Ahmed Ali Muhammed tilbake i cellen sin i Abu Grahib fengselet

Han sto lenge stille der inne i det dunkle rommet, det var lett å se at dette var et sterkt øyeblikk for han. Vi sa heller ingenting. «Her satt jeg i nesten ni år» sa han. Rommet var ikke stort, men han fortalte at de satt elleve personer i det lille rommet.» Oppe på veggen var det to små åpninger som var dekket med et gitter. Der falt dagslyset inn fra den blå himmelen utenfor. Igjen sto han stille og ettertenksom. Det var et veldig sterkt øyeblikk for oss også og jeg tenkte på hva han hadde gjennomlevd her inne. Hvordan ville det være å sitte innelåst her en ukes tid sammen med mange andre ukjente menn? Hvordan ville psyken min vært etter en måned? Han satt her i ni år…
Vi intervjuet Ahmed der inne i cellen.

«Vi hørte de fortvilte ropene fra fagene hver gang fangevokterne hentet noen for å henrette dem. Og vi hørte de forferdelige skrikene fra dødscellen…»
«Hvordan kunne du vite at de ble henrettet?» spurte vi i vår naivitet.
«Alle her visste det. Vi så dem noen ganger da de passerte. De kom aldri tilbake. Jeg kan vise deg dødscellen» sa han.

Øyvind og jeg så på hverandre. Vi skjønte at dette var en opplevelse vi verken kunne unngå eller ville unngå. Vi fortsatte ut igjen i gangen, forbi de utallige maleriene av Saddam til enden av korridoren. Der stoppet han og pekte mot døren. «Der inne…»

 

Skrekkens rom i Abu Grahib fengselet

 Det var allerede for mange inntrykk. Jeg prøvde å skjerpe sansene, så tok jeg mitt store videokamera og gikk inn i rommet. Det var dunkelt der inne og det tok litt tid før øynene mine stilte seg om fra det skarpe lyset utenfor. Jeg var alene i rommet og sto en liten stund og bare prøvde å oppfatte hva jeg egentlig så der inne. Jeg stod nå inne i Saddam sin dødscelle…
I enden av rommet var det et lite podium. Det gikk en rampe opp dit, kanskje to meter bred. Oppe på podiet kunne jeg se en slags konsoll med noe som lignet på to store håndtak. Det sto også en slags benk der oppe på podiet.

Ned fra taket hang det to tykke rep, ett på hver siden av denne konsollen. I enden av repene var det en kraftig løkke. Det var ingen tvil om hva dette var. Jeg begynte å filme. Så gikk jeg opp rampen til podiet hvor repene hang. Under hvert rep så jeg nå at det var en stor luke i gulvet. Jeg filmet de grusomme detaljene i rommet. Etter en stund tok jeg det tunge kameraet mitt ned fra skulderen, jeg sto der og prøvde å forstå hva som hadde foregått i dette nakne, dystre rommet…

De hentet altså fangene opp på podiet, to stykker om gangen. Så åpnet bøddelen den tykke løkken og la den rundt halsen på fangen mens den andre ventet. Så var det hans tur. Hva var det han hadde sagt? Hva hadde han gjort? Hvorfor sto han her nå? Uansett hva det var så hadde Saddams angivere fått han fengslet. Nå ble løkken strammet rundt halsen. Hvem tenkte den stakkars fangen på i disse sekundene?

Bøddelen
stilte seg så ved konsollen mellom de to fangene med en hånd på hvert håndtak. Disse var koblet til lukene i gulvet som fangene sto på. Skulle han trykke ned begge håndtakene samtidig eller bare det ene håndtaket først og så vente en stund mens den andre fangen så på og hørte lydene fra den første fangen? Hvilken metode i dag?
Oppe på podiet sto også en annen ruvende gjenstand – en stor kraftig benk av tre. Det så ut som en avlang hoggestabbe, en slaktebenk. Den var tydelig slitt etter utallige hogg med skarpe økser eller sverd. Det var tydelige spor av smerte og lidelse over hele benken…

1372

Øynene mine hadde vent seg til mørket og i lyset som sivet inn gjennom den åpne døren så jeg nå støvet som svevde i rommet. Realitetene nådde meg nå, presset seg inn i hjernebarken min og det begynte å bli svært ubehagelig å være her. Jeg kjente kvalmen presse seg på. Her hadde de altså blitt henrettet, hver eneste dag og flere ganger om dagen, de som var kritiske mot diktatoren. Her opplevde jeg Saddams grusomheter så tett på som det er mulig å komme for et fritt menneske. Fytti h….! Jeg måtte ut i frisk luft.
Tusenvis av mennesker skal Saddam Hussein ha drept hvert eneste år ved makten. Her i Abu Grahib fengselet døde nok mange av dem. Akkurat her i dette jævlige rommet!

Vi var kanskje de første journalistene i det beryktede fengselet. Jeg kom meg ut igjen derfra, det gjorde Ahmed også. Det er ti år siden nå. Saddam fikk til slutt smake sin egen medisin, løkken rundt halsen. Han er borte nå slik Ahmed og mange andre ønsket.
Minnene mine fra turene til Irak forsvinner aldri, de følger med meg i fotobagasjen sammen med utallige andre utrolige opplevelser fra denne jobben.

Kåre Breivik
14.04.13

En fornemmelse av røyk

Først kom det noen nølende host med røyk fra pipen på det sixtinske kapell i Vatikanet. Menneskemengden trakk pusten. Regnet og skumringen gjorde det vanskelig å se fargen tydelig. Det begynte å mumle i folkehavet. Svart? Gråsvart? Nei…Hvit! HVIT RØYK! –Det er hvit røyk dere! Kom det fra den norske pateren, Sigurd Markussen. Fumata Bianca. Kamera rullet.

 

Ekstasen, euforien og gledesutbruddene over røyken overvant med ett skybruddene og Petersplassen, fylt med paraplybærende mennesker, tok skikkelig fyr. Jubel og tårer om hverandre. Nonner og hippier. Skrål og salmesang. Kirkeklokkene begynte å ringe. Og også den norske pateren var lykkelig over tilstedeværelsen ved den historiske begivenheten. Menneskene tilstede ble én organisme som tvang seg lenger frem. Frem mot altanen hvor den nye paven ville vise seg. Alle ville se. Røyken fra takpipen hadde igjen, som i århundrer, gitt beskjed om at en ny pave var valgt av konklavet av kardinaler. Og jeg hadde sikret bildene.

 

– Habemus Papam! -Vi har en ny pave, ble det erklært fra Vatikanet og en argentinsk kardinal steg frem på altanen og ut i regnet – som pave. Da satt jeg allerede bak i en drosje, fast i trafikkork i Romas gater. Jeg spurte sjåføren, på en blanding av laber italiensk og god engelsk, om det ikke fantes alternative ruter tilbake til hotellet. Han dro på skuldrene og pekte på trafikken og sa – kaos! Point taken.

 

Førsteprioritet var å få hjem stoff til TV 2 nyhetene så fort som fy. Mobilnettet rundt Petersplassen var ubrukelig og ikke et alternativ, Roma, hele Italia for den saks skyld, er ikke kjent for hurtig internett, men hotellet vi hadde booket tilbød racerlinje. Med litt hjelp av trafikkpolitiet kom vi oss løs fra sirupskaoset i den evige stad. Vel tilbake på hotellet med liten tid til deadline, ble opptakene lastet inn, klippet og komprimert før internettlinjen fikk jobben med å sende alt hjem. Med klokken tikkende ubønnhørlig mot 21.00, var min spenning om kilobyte og megabyte ble sendt fort nok over på god upload speed.

 

Mens 21-vignetten løp over skjermen på TV 2 Sumo kunne jeg trekke et lettelsens sukk. Bildene kom på. Det var MIN hvite røyk. Den jeg sliter, løper, filmer, klipper og sender hjem for. Og for meg føltes akkurat DET like deilig som gleden og euforien på Petersplassen.

 1286

En viktig dom til ettertanke

En dom til ettertanke for Norgeshistoriens største drapssak

Den 14. februar 2013 falt dommen mot den folkemordtiltalte mannen fra Rwanda som har bodd i Norge i tolv år. Han ble i Oslo Tingrett dømt til 21 års fengsel for medvirkning til massedrap i hjemlandet sitt Rwanda i 1994. Dommen er basert på vitnebeskrivelser fra folk som var der, folk som slapp unna de fryktelige opplevelsene, tutsier som flyktet for å redde livet. Kan man noensinne glemme et slikt drama? Neppe. Det har trolig brent seg inn i hukommelsen for alltid. Det fantes ingen tekniske bevis lengre. Derfor ble mannen dømt på grunnlag av at vitnene husket hva som skjedde for 19 år siden. Dommen fastslår derved et viktig prinsipp;

– Hukommelsen har juridisk holdbarhet i minst 19 år

Folkemord eller mordbrann – noen forskjell?
Dommen blir særdeles interessant i annen sammenheng – Norgeshistoriens største drapssak; brannen ombord på passasjerfergen «Scandinavian Star» i 1990 der 158 personer omkom.

Saken ble oppklart etter kort tid. Politietterforskningen konkluderte med at brannen om bord var påsatt av en dansk trailersjåfør som selv døde på lugaren sin. Det merkelige er at etter at han omkom startet tre nye branner om bord på passasjerfergen. Hvorfor startet det nye branner hvis brannstifteren allerede var død? På bakgrunn av dette ubesvarte spørsmålet mener mange overlevende og pårørende i «Støttegruppen etter Scandinavian Star» at etterforskningen var mangelfull og at disse nye brannene og trolig også dødsbrannen, må ha vært påsatt av andre personer enn mannen som fikk skylden for tragedien. De mener derfor at saken ikke er oppklart og har flere ganger forsøkt å få saken gjenopptatt uten å lykkes.

Riksadvokaten sier at hukommelsen ikke har verdi i den sammenhengen
Mange fagfolk har engasjert seg for å hjelpe de etterlatte med å lete etter svar på årsaken til tragedien. Men uansett nye opplysninger de har fremlagt, blant annet påstander om forsikringssvindel og økonomiske motiv, så har riksadvokaten flere ganger avslått å gjenoppta saken. Ett av argumentene i sitt siste avslag fra 12.januar 2012 begrunner riksadvokat Tor-Aksel Busch hvorfor saken ikke bør gjenopptas:

«Sentrale personer i saken ble avhørt forholdsvis kort tid etter brannen. For riksadvokaten fremstår det som klart at muligheten for å få frem nye, avgjørende og pålitelige opplysninger gjennom avhør snart 22 år etter, og som i tilfelle skal kunne legges til grunn ved en strafferettslig bevisvurdering, er svært lite sannsynlig. På grunn av tidsmomentet vil dette også gjelde for eventuelle brannmannskaper som ikke tidligere har forklart seg for politiet.»

Her mener altså riksadvokaten at folk ikke husker hendelser så lang tilbake i tid og at det derfor ikke er grunn til å starte ny etterforskning. Dommen i «folkemord» saken konkluderer derimot med det motsatte. Hukommelsen ble lagt til grunn, vitnene husker nesten like langt tilbake i tid. Kan riksadvokaten ha fattet feil beslutning? Har han undervurdert hukommelsen til alle de som på en eller annen måte var involvert i den dramatiske skipsbrannen i 1990? Ansatte? Passasjerer? Forsikringsfolk? Bankfolk og en mengde personer som har hatt befatning med papirene vedrørende eierskap, skatteforhold og driften av Scandinavian Star? Har alle disse glemt hva som skjedde til tross for dramatikken ombord?

Norgeshistoriens største drapssak er trolig ikke oppklart
158 mennesker døde om bord på Scandinavian Star. Det var mordbrann. Drap. Dobbelt som mange drepte som i terroraksjonen den 22.juli 2011. Fremdeles, 23 år etter, sier både etterlatte, pårørende, fagpersoner på skipsteknikk, journalister og politifolk som jobbet med saken at etterforskningen har vært mangelfull og at saken må tas opp igjen for å finne sannheten.

Kan man noensinne glemme dramatiske hendelser i sitt eget liv?
I saken mot den folkemordtiltalte mannen fra Rwanda trodde dommeren på vitnenes hukommelse. De fortalte om fryktelige opplevelser de husket så alt for godt. Etter dommen sa en av dem til TV2 at nå fikk de endelig fikk oppleve rettferdigheten. Riksadvokaten burde kanskje også tro på hukommelsen til vitnene fra Scandinavian Star. Nå ser det imidlertid mørkt ut for rettferdigheten etter mordbrannen. I 2015 er saken foreldet. Etter det vil det trolig være liten sjanse for å finne sannheten om norgeshistoriens største massedrap.

11.3.13

Jeg var en av gribbene. Unnskyld?

Nesten hver dag er det nye, spennende utfordringer som venter når jeg starter arbeidsdagen. Men noen dager kan utfordringene være vanskelige, for eksempel når folk jeg møter føler seg plaget av at jeg er der og gjør jobben min.

De siste ukene har vi hørt mye om terroraksjonen i In Amenas i Algerie og de forferdelige konsekvensene dette fikk, blant annet for fem av de norske som arbeidet der. Så kom kistene hjem og Statoil arrangerte offisiell minnestund i Håkonshallen i Bergen for pårørende og berørte. Vi skulle dekke begivenheten for Nyhetene og Nyhetskanalen. Vi rigget utstyr i timevis for å følge seremonien. Ett kamera inne, ett ute. Flere hundre meter med kabler, opp med antenner, sjekke batterier, teste mikrofoner og kontakte linjekontrollen for å undersøke om forbindelsen virker og bilder og lyd er ok.
Så var alt klart.

Antenner, kabler, måleinstrumenter og våte teknikere, det er bare en liten del av en direktesending på Nyhetskanalen eller TV 2 Nyhetene

 

Vi hadde fått klare føringer fra Statoil om hva vi kunne og ikke kunne gjøre. Vi fikk på ingen måte lov til å sjenere de pårørende med våre aktiviteter. I og for seg forståelig, men vi er ofte ganske dyktige til å gjøre våre egne etiske vurderinger. En av beskjedene vi fikk var å ikke filme de da de ankom seremonien. Derfor hadde vi avtalt med den ansvarlige fra Statoil om hvor vi skulle stå utenfor med vårt kamera. Om alle restriksjonene fra Statoil overfor pressen i denne saken har vært for omfattende, det er kanskje en diskusjon som kommer. Vi klarte oss bra gjennom 22.juli-hendelsene, vi fikk tilogmed skryt for vår opptreden. Så hvorfor skulle Statoil overstyre vår vurderingsevne denne gangen?

Det var en hustrig dag, med sludd og regn og harde vindkast. Fem flagg vaiet på halv stang utenfor. Jeg hadde gjort klart mitt store videokamera på det solide kamerastativet. Lyskasteren min stod også på stativ ved siden av og alt var klart og testet. På grunn av det elendige været hadde jeg tredd en stor søppelsekk av plast over kameraet for å beskytte det. Da kunne for så vidt også de Statoilansatte se at vi ikke filmet og respekterte de sørgende.

Jeg sto på avstand og så at de pårørende begynte å ankomme. Noen andre pressefolk var der også. Jeg stod nært nok til å se ansiktene til de som kom. Sorgtunge fjes. Det var ikke bare regndråper på kinnene. Mange hadde det vondt, noen holdt rundt hverandre. Det var også barn til stede blant de pårørende, fint pyntet var de alle sammen, i mørke klær. En dag for å markere sorg og respekt. Det var bra å stå på avstand og slippe å filme de sørgende.
Det strømmet på med folk, men så plutselig var det en annen TV-fotograf som tok sitt store kamera og stativ, løftet det opp og gikk frem mot inngangsdøren der gjestene ankom. Jeg ble ganske overrasket. Samtidig reagerte flere andre pressefotografer med å gjøre det samme. Plutselig rykket alle frem til inngangen, like ved sperrebåndet som var satt opp.

 

Fem flagg på halv stang utenfor Håkonshallen i Bergen under sørgeseremonien den 2. februar. Været var tungt og grått, det samme var stemningen den dagen.

Logoen på jakken til den kvinnelige tv-fotografen viste tydelig hvor hun arbeidet. Jeg gikk frem og spurte om hun hadde tenkt å stå der. «Vi fikk lov» var svaret. Fikk lov?? Hva med egen vurderingsevne? Hva med etisk standard? Hva med «vær varsom» plakaten som er vårt «lovverk» for å unngå å gjøre feil og skade eller plage andre med vårt arbeid?
Den sier blant annet at vi skal ”Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.”

Var det nødvendig selv om vi fikk lov av noen? Ja kanskje det var nettop det. Kanskje hun gjorde det rette allikevel? Kanskje det var en grunn til å overprøve oppfordringen vi fikk fra Statoil om ikke å filme akkurat der?

På to meters avstand fra inngangsdøren begynte hun å filme rekken av gjester som ankom. Pressefotografene som også hadde stilt seg opp langs sperrebåndet gjorde det samme. Det var så mange gjester at det ble kø i inngangen og de måtte derfor vente på å komme inn. Og der sto alle gribbene. De sørgende gjestene måtte gå spissrotgang forbi alle pressefolkene.
Jeg måtte da ta et utrolig ubehagelig valg. Jeg kunne ikke stå på femten meters avstand med mitt kamera og filme, da ville jeg bare se ryggen til alle pressefolkene og lite av gjestene og det som skjedde. Så jeg gikk tilbake og hentet mitt kamera, flyttet det frem blant de andre pressefolkene og stilte meg opp for å kunne filme. Det var uebhagelig å stå der og jeg ventet i det lengste med å trykke på knappen…

Hvem som «bare» var Statoil ansatte av de jeg filmet og hvem som eventuelt var pårørende, venner eller andre berørte var umulig å si i den lange rekken av gjester på vei inn. Uansett, alle var i sorg og burde beskyttes mot oss. Og hva tenkte de om oss der de sto? Om gribbene? Om meg? «Der står de hensynsløse, de nedrige pressefolkene uten følelser. Hva er de vil? Hvorfor må de filme oss, plage oss? Kan de ikke la oss få være i fred med sorgen vår?»

Jeg er enig. Jeg forstår følelsen du har, hva du tenker om meg. Du har rett til å tenke det du gjør. Spørsmålet er hvorfor jeg også måtte stille meg der? Kunne jeg ikke latt være? Holdt min sti ren? Jo jeg kunne. Det er en vanskelig avgjørelse der og da, et valg mellom å tilfredsstille arbeidsgiveren, skaffe bildene som kanskje er viktige i formidlingen av hele hendelsen og mellom å oppføre seg på en skikkelig måte overfor folk i en sårbar situasjon, å følge «Vær varsom plakaten» uten å tenke «jeg fikk jo lov». Valget mellom å være pyse eller klyse.

 

På vei inn til minnestunden for de drepte Statoil-ansatte

Akkurat da følte jeg meg kjip der jeg sto og filmet de sørgende. Jeg plaget folk som jeg egentlig ville la være i fred. Jeg hadde oppført meg som en av gribbene. Jeg VAR en av dem. Men det er dilemmaet til oss som fotografer. Mitt dilemma. Den kvinnelige fotografen sitt dilemma. Noen ganger MÅ vi gå tett på folk som ikke liker det. Det kan være en viktig del av historien vi må filme. Noen ganger en vanskelig balansegang mellom rett og galt, mellom å beskytte og fortelle. Det er uforståelig for de som blir utsatt for det og opplever ubehaget. Men vi som står bak kamera har kanskje en grunn til å gjøre det, til å gå tett på, til å gjøre den ubehagelige jobben. Kanskje var det rett å formidle sorgen denne dagen og ikke skjule de triste ansiktene? Kanskje var det bra for seerne våre, for nasjonen, å få kjenne på den tunge, vonde følelsen? Derfor tok også jeg disse minuttene med film.

Jeg forventer ikke at folk skal forstå hvorfor vi oppfører oss slik. Eller Statoil. Men noen ganger har vi et oppdrag som må utføres selv om det er ubehagelig.
Så unnskyld om du følte deg plaget av oss denne dagen. Men sorgen fikk et ansikt i rekken av sørgende på vei inn i Håkonshallen. Det var bra for oss alle å oppleve og få dele.

Kåre
8.2.13

LIVE, LIVE, LIVE!

Trygt og godt, inne i varmen, kan du ligge henslengt i sofaen med et godt grep rundt fjernkontrollen. Med et enkelt tommeltrykk dukker bilder opp på flatskjermen og du får verden inn i stuen. Det var nok en del tiår siden vi synes det virket magisk. Til det er vi blitt for godt vant. Vi har sett kriger ta til, dødsdommer bli opplest fra jungelen i Kongo og angrepene 11 september, for å nevne noe. Alt dette på direktesendt TV – historie mens det skjer. Før ble historien skrevet og fortalt, nå virker den alltid å bli dekket av et kamera eller ti.

FLERE LIVE-MULIGHETER

Det er mange måter å få til en direktesending på. Ofte involverer det satellitter men vi bruker også internett og mobilnett. I grisgrendte strøk her hjemme og utenlands kan vi bruke små satellitt-sendere kalt Bgan. Dette gir laptopen internett-tilgang via satellitt der vi ellers ikke kommer oss på nett. Mobilen er også en mulig sender. Om det er 3G eller 4G-dekning kan saker sendes hjem eller direktesendinger gjennomføres med mobiltelefonen som sender.

Dette er en Bgan som er tatt i bruk for direktesending før valget i USA høsten 2012.

Bgan'en gir internett-tilgang via satellitt. Dermed kan vi sende hjem saker eller gå direkte omtrent hvor som helst i verden.

Men fortsatt er det mest stabile og trygge, bruken av SNG. SNG står for Satellitte News Gathering og er utstyr som sender signaler, som navnet avslører, via satellitter i verdensrommet. Ettersom satellittene er i bruk av mange må det bookes tid for når en ønsker å benytte dem, via selskapene som drifter disse. Det er vanlig å bestille tid for reportere som skal direkte inn i nyhetssendingene eller så bestiller man satellitt-tid for å spille hjem ferdige saker eller bildemateriale en har laget i felt. I Bergen har vi en mobil SNG-enhet. Den er ikke like enkel i bruk som fjernkontrollen hjemme i stuen. Det kan du se når kollega Sven Are Nydal har gjort et timelapse-opptak av en SNG-jobb.

 1286

Franske feil ble gjørmebad

Det pisset ikke lenger ned fra oven, regnet kom i stedet i form av yr. Fotball-VM var i gang i Korea/Japan. Det var mørkt utenfor stadion i Saitama, en av 10 stadioner i bruk i Japan. Jeg var på vei ut av stadionporten for å få over en av kveldens saker til redaksjonen hjemme i Norge.

 

I 2002 var vi ennå ikke begynt ordentlig med å sende hjem saker over internett som vi gjør nå.  Det var i stedet overspilling av den fysiske tapen i en avspiller, på et bestemt punkt. Det være seg hos en tv-stasjon eller i en satellitt-opplink bil som går under navnet SNG-bil. I tillegg var det nødvendig å booke et 10-minutters tidsrom på en av satellittene som svevde hundrevis av kilometer over det tykke skylaget, som hang tungt over forstaden av Tokyo. På teipen hadde jeg klippet to saker som skulle hjem til 18.30 og 21.00-sendingene på TV 2. Rundt meg var det ikke liv å se. Japanerne tok tidlig kveld i forstedene. Nå nærmet klokken seg midnatt i Nippon, det lokale navnet på Japan som betyr solens opphav. -Jeg skulle gjerne sett litt til den solen, tenkte jeg mens yret arbeidet hardt for å gjøre meg gjennomvåt.

TIL OVERSPILLING

Kamera og overføringsledninger var med i bagen over skulderen i tilfelle avspilleren hos SNG-bilen ikke var av rette typen. Instruksjoner på engelsk (og litt japansk) om hvor overspillingspunktet var, kom over telefon. Jeg skulle traske forbi en togstasjon, ta til venstre, så ut på en dyrket mark, 2 kilometer fra stadion. Jeg passerte togstasjonen som var opplyst av lystoffrør men stengt for natten og skrittet over veien til venstre. Det var folke- og biltomme gater og jeg så ikke tegn til bilen med satellitt-antenne på taket. Jeg fortsatte litt til. Fortsatt ingenting. Bare lyden av regndråper som traff jakken min. Det var gått fra yr til større og våtere dråper.

 

Jeg dro frem mobiltelefonen reporter Vegard Jansen Hagen og jeg hadde på deling. I Japan var de et godt stykke foran norsk teknologi og våre egne mobiler fungerte ikke på nettet. Derfor ble vi nødt til å leie til ågerpris i seks uker. -Hello? I´m having trouble finding you guys. Where are you at? Jeg forklarte etter beste evne hvor jeg var, men istedet for å begynne å forklare ba produsenten meg om å gå tilbake til togstasjonen, så skulle de plukke meg opp i bil. Jeg var takknemlig for det. Det begynte å nærme seg høljing ovenfra.

 

SNG-bilen var ikke helt der instruksjonene hadde ført meg. Men det spilte mindre rolle nå. Produsenten kjørte, vindusviskerne arbeidet med god japansk effektivitet og kastet nedbøren til sides så vi klarte å se veien. Han stoppet ved en åker. Litt uti sto en svær truck med antenne på taket. Vi skyndte oss gjennom regnet og klatret opp i noe som minnet om en militær koloss av et fremkomstmiddel. Jeg koblet opp kameraet og gav dem ledningene for utspilling. De hadde ikke spillere som kunne ta teip-typen jeg jobbet på.

SNG-trucken i åkeren var av denne typen, svær og tung. Foto: Hirorinmasa Wikimedia Commons

LOST IN SPACE 

Jeg ringte linjekontrollen i TV 2. Stedet hvor alt av stoff tas imot og sendes ut. -Hei ser dere meg? Eh, vi ser bilder fra sør-Korea, en stor plass fullt av folk. Var svaret. -Nei, første bildet mitt er av en stadion og fotballspillere som trener. De begynte å sjekke hjemme. Samtidig hørte jeg hørte med den lokale produsenten om de var oppe på satellitt og sendte ut bildene mine. Han nikket bekreftende. De sendte ut på avtalt frekvens. Den bestilte satellitt-tiden begynte 00:30 lokal tid og mine tilmålte 10 minutter var begynt å tikke. Regnet hamret på taket av trucken. Linjekontrollen kunne også bekrefte at de var i opptak på riktig satellitt og fattet ikke hvorfor de bare fikk bilder fra en folkefest i Sør-Korea. Det føltes forferdelig hjelpeløst å sitte i en åker utenfor Tokyo med alt riktig innstilt og alt hjemme klart for mottak, men ingen bilder som var på vei over. Ti minutter gikk og tiden min var ute. Linjekontrollen bestilte nye minutter til meg men det var først ledig tid på satellitten en halvtime senere. Jeg var siste overspilling for japanerne i trucken, men de sa de kunne vente til jeg hadde fått sendt sakene mine hjem.

 

Pressebussen ved stadion skulle allerede vært kjørt. Vegard Jansen Hagen gjorde det som var i hans makt for å holde den tilbake til jeg returnerte. Jeg skulle jo bare på en overspilling av et par saker. Jeg var like rundt hjørnet! Men etter 20 minutters heltemodig gjenholding av bussen ble han nådeløst truet med utkastelse og det som verre var av engelsk presse. Han ante ikke hvor jeg var og hva som hadde skjedd. Vi hadde jo bare én mobil på deling og fikk ikke kommunisert. Han dro til hotellet, det eneste punktet vi hadde felles.

 

Optimistisk gikk jeg til verks med å fyre opp kamera. Satellitten var igjen min. Men fortsatt fikk linjekontrollen kun bilder gjennom fra sør-Korea. Optimismen døde hen. Nye 10 minutter forsvant ut i verdensrommet uten at jeg fikk bilder hjem. Crewet i SNG-bilen begynte å bli rastløse. Bilen måtte tilbake til kontoret i Shinjuku-bydelen i Tokyo. De hadde full avtalebok og skulle tidlig avgårde neste dag. Det var langt å kjøre og det var blitt natt. Jeg hadde spilt over hos EBU (European Broadcasting Union) sitt kontor i en hotellsuite i Daiba i Tokyo tidligere. Jeg spurte om haik inn til byen og de var alle glad for å kunne hjelpe. Jeg ringte og bestilte ny satellitt-tid til litt før 21-sendingen på TV 2, 04.00 lokal tid. Jeg fikk sportskoordinatoren hjemme til å legge igjen melding på hotellet hvor Vegard var, med beskjed om hva som hadde skjedd, så han ikke behøvde etterlyse meg. Sjåføren gikk igang med å få lagt ned antennen i kjørestilling, skalket alle luker på monsteret av en truck og startet opp. Foten trykket på gassen, men vi beveget oss ikke. I stedet hørtes en høy hvining. Åkeren var blitt til en rismark, et eneste stort gjørmehull etter all nedbøren! Alle vi andre hoppet ut for å prøve å dytte, men den tunge bilen grov seg lenger og lenger ned. Hver gang sjåføren tråkket på gassen føk den rødfargede gjørmen oppetter klærne og i ansiktet på oss som var utenfor. Vi sto over anklene i gjørmen og skoene ble fylt opp. Vi fant frem planker og grov med nevene for å se om dekkene kunne få tak og ikke bare spinne. Alt til ingen nytte. Produsenten skjønte etterhvert at jeg var i ferd med å få trøbbel med tiden for å nå neste overspilling. Han ba sjåføren kjøre personbilen som hadde hentet meg på togstasjonen. -Prøv å finne en taxi som kan ta han til Tokyo! Jeg takket og vi dro avgårde etter at sjåføren hadde tørket regn og dugg av brillene sine.

 REISE I NATTEN

Men taxi i en sovende forstad skulle vise seg å være vanskelig å få tak i. Vi kjørte rundt med vindusviskerne på fullt, uten å se så mye som en bil. Sjåføren begynte å bli urolig for kollegene, han måtte snart snu og hente dem. Han hadde ikke sagt det før vi fikk øye på en bil – og det var en taxi! Jeg hoppet ut, flagget den ned og fikk sjåføren min til å oversette for meg. -Kan ha ta meg til Daiba? Sjåføren pusset brillene sine og tørket dem for dugg igjen før han oversatte. -Nei, ikke til Daiba. Han kjenner ikke Tokyo sentrum, men han kan kjøre deg så langt han er kjent. Jeg hadde ikke noe valg, takket sjåføren og hoppet inn i taxien som ble kjørt av en eldre mann. Bilen banet seg vei gjennom regnet og det føltes som en evighet. Gjennom duggen på innsiden av vinduene kunne jeg se at det ble gradvis mer trafikk og neonlys. Jeg ante ikke hvor jeg var, det gjorde knapt taxisjåføren heller, for han stoppet og åpnet døren min fra førerplassen med et trykk. Jeg betalte med yen og prøvde meg på -Where can I find another taxi? Jeg kunne like så godt spurt på norsk. Den eldre mannen var like dårlig i engelsk som jeg på japansk. Han smilte som om han ønsket meg lykke til og døren lukket seg automatisk. Jeg sto igjen i regnet og så baklysene forsvinne i nedbøren, trakk pusten, snudde og trasket i retning av der det var mest neonlys og aktivitet.

 

Etter en liten stund fant jeg en taxi som sto langs fortauet. Spurte høflig om han kunne ta meg til Daiba. Han skjønte ikke annet enn Daiba, tror jeg, men han nikket og trykket opp døren for meg. Etter en liten stund spurte han meg om noe jeg trodde var på japansk. I tillegg gjorde han en armbevegelse som om han pekte oppover og så på takstameteret. Det gikk noen sekunder før jeg skjønte at han ville vite om han kunne kjøre på motorveien mot litt ekstra betaling, da den virket å være avgiftsbelagt. Jeg smilte og nikket. Endelig noe som virket å gå min vei i natt. Den ble enda bedre da jeg dro kjensel på broen over til Daiba. Tokyo er et fantastisk skue i mørket med sine storbylys. Et øyeblikk lot jeg meg drive avgårde i tankene på vei over broen før taxisjåføren virket å lure på hvor han skulle slippe meg av. Jeg pekte og sa Hotel Nikko. Han forsto.

 

Jeg takket for turen og betalte. Døren spratt opp og jeg kunne trå ut. Regnet var i ferd med å avta. Jeg så på meg selv i refleksjonene fra drosjevinduet. Håret var vilt og fullt av gjørmeflekker, klærne likeså. Det føltes som om jeg hadde tatt halve Saitamas jordbruksareal med i skoene inn til Tokyo. Jeg var på plass et kvarter før overspillingstiden. Nattevakten i resepsjonen så litt ekstra på meg. Neppe fordi jeg kom inn midt på natten, men mer på grunn av hvordan jeg så ut. Han var høflig nok til ikke å si noe. Jeg tok heisen opp i EBU´s etasje og slepte meg mot rommet de hadde gjort om til kontor, overspillings- og livepunkt. Det var ikke vanskelig å se hvor jeg var på vei. De gjørmete skoene lagde tydelige spor i teppet etter meg. Noen kom til å få en lei jobb i morgen.

 

Jeg banket på hos EBU og gikk inn. Det var som om himmelporten åpnet seg. Muzak spilte og jeg ble møtt av smil. -It is 7 minutes before your time, we are already up on satellitte. Would you like us to start the playout now? Would you like some red wine? Jeg var nesten målløs. Å gå fra gjørmesprut og regn i en åker i Saitama og tre timer senere stå i en luksushotellsuite i Tokyo og bli tilbudt forfriskninger og en myk stol mens noen tar seg av overspillingen for meg, er en avsindig kontrast. Jeg tok en telefon til linjekontrollen. De kunne se bildene og tok i mot dem. Feilen fra tidligere på natten hadde vært i Frankrike. Når man er i Japan og spille over levende bilder, krever det så mye som 4 satellitter i aktivitet samtidig. Hvert kontrollrom for den enkelte satellitt må ha stilt inn riktig i forhold til bestillingene som er gjort. Franskmannen som unnlot å sende det riktige signalet videre ante nok aldri at en nordmann på andre siden av jorden, fikk en opplevelse han aldri vil glemme som resultat av det.

Min kamp mot giftige kryp i Montenegro

1286

 

I helgen var det parlamentsvalg i republikken Montenegro, nok et lite men viktig skritt i den videre utvikling av demokrati og stabilitet etter uroen på Balkan på nittitallet og et viktig skritt videre på veien for å søke medlemskap i EU, slik de ønsker. Koalisjonen med det regjerende partiet DPS med Milo Djukanovic som leder, vant med 46 % av stemmene.

Her snakker valgvinneren med pressen utenfor valglokalet etter at han har avgitt sin stemme i hovedstaden Podgorica den 14.oktober

Spent stemning i Podgorica
Jeg var også på valgjobb i Montenegro i september 2000 sammen med kollega og utenriksjournalist Øystein Bogen og stemningen var da ganske spent. Derfor var det også mange andre pressefolk til stede for å dekke begivenhetene. Slobodan Milosevic som den gang ledet «Den føderale republikken Jugoslavia» som bestod av Serbia og Montenegro, sørget imidlertid for å kaste ut 20 kritiske journalister og jeg og kollega Øystein ble selv anholdt på en ganske fysisk måte og måtte gi fra oss noen filmopptak som de ikke likte, før vi ble sluppet fri. De ville ikke at vestlig presse sin tilstedeværelse skulle påvirke demokratiske krefter i Montenegro slik at folk stemte mot Milosevic og mot et videre samarbeid med Serbia. Men det var nettopp det de gjorde. Milosevic mistet makten ved dette valget og i 2006 var det også slutt på samværet mellom de to landene. Montenegro fikk sin uavhengighet.

Beklager, fullt!
Hovedstaden Podgorica er en liten by på 150 000 innbyggere og da vi skulle bestille hotell til oppholdet vårt var alt fullt. Ved litt hjelp klarte vi derfor å leie en leilighet slik at vi hadde et sted å overnatte. Da vi ankom byen begynte vi å arbeide med en gang for å levere innslag til Nyhetene og vi var derfor ikke klar for å dra til leiligheten som vi ikke visste noen ting om, før sent på kvelden.

Sjåføren vår kjørte oss til et øde sted med spredt bebyggelse like utenfor byen og det var mørkt da vi ankom. Med kofferter, kamerautstyr og pikkpakk gikk vi ned trappetrinnene til leiligheten som lå på bakkeplan. Trappene var opplyst av en svak utelampe, ellers var det ikke mye å se. Vi låste opp døren til leiligheten men der var det bekmørkt. Lysbryteren som vanligvis sitter like innenfor døren, var ikke å se. Vi følte med hendene opp og ned på veggen men fant ingen bryter.

Derfor måtte vi bare ta inn all bagasjen i det mørke rommet og prøve å ta oss frem som best vi kunne for å finne en lysbryter et eller annet sted i det svake lyset fra utelampen. Det var ganske varmt på den tiden og jeg var svett og sliten etter reise og jobbing den dagen. Derfor var det godt å ta av seg de tunge skoene og klamme strømpene og sette slitne føtter på det kalde flisegulvet i mørket.

En grusom oppdagelse
Jeg gikk barbent innover i det åpne rommet som i mørket virket som en stue, jeg kunne så vidt skimte lys fra et stort vindu med fortrukket tyllgardin. Jeg sto vel midt på gulvet da lyset plutselig kom lyset på, Øystein hadde funnet en lysbryter.

Rommet ble opplyst og jeg stivnet av skrekk! Jeg hadde kikket ned på gulvet og der, noen centimeter fra de nakne føttene mine på det hvite flisegulvet jeg nettopp hadde famlet meg frem på i mørket, lå en vanvittig stor edderkopp! Jeg har aldri sett noe lignende før. Jeg sto et øyeblikk paralysert og stirret på edderkoppen som hadde tjukke, hårete bein. Etter hvert klarte jeg å ta meg sammen og tok et rolig skritt tilbake, bort fra beistet. Den ble heldigvis liggende helt i ro.

Mitt fokus var nå hvordan bli kvitt udyret. Jeg så opp og oppdaget at kjøkkenskapene var bare noen meter unna. Jeg rygget baklengs til kjøkkenet mens jeg stirret på edderkoppen for å se om den plutselig satte på sprang etter meg. Min steintøffe kollega Øystein Bogen var vel heller ikke mer høy i hatten en meg på dett tidspunkt, i hvert fall velger jeg å tro det.

Jeg sto klar til å hoppe opp på kjøkkenbenken i tilfelle den skulle sette etter meg, skjønt slike skapninger tar seg jo like lett oppover en vegg som bortover et gulv. Jeg rev opp skapdørene på kjøkkenet i håp om å finne et glass eller en bolle stor nok til å plassere ned over beistet for å lage et fengsel i første omgang. Jeg fant et stort vannglass men skjønte snart at diameteren var for liten til å få de hårete edderkoppbeina innenfor det blivende fengselet. Til slutt fant jeg en passende gjenstand, tror det var en blomstervase.

Filmedderkoppen
Den så ut som en av dem du har sett på film, som krabber langsomt oppover den nakne kroppen til en eller annen sovende helt, James Bond eller andre tøffinger, som klarer å trekke pistolen i siste sekund og skyte den før den dreper helten med sin dødelige gift.

Jeg snek meg innpå beistet bakfra med rolige og bestemte bevegelser, så senket jeg blomstervasen langsomt mot gulvet samtidig som jeg var fullt klar over at dette kunne bli et dramatisk øyeblikk dersom skapningen ville oppdage mine intensjoner om et plutselig fengselsopphold for dette naturens skaperverk på villspor inne i vår leilighet.

KLANK sa det og dermed var beistet fanget. Jeg ble grepet av lykke og skrek det ut i rommet. Lurer på om det var noen naboer som hørte meg…

Deretter fant jeg et passende stykke kartong som jeg stakk inn under glassvasen og inn under beina på edderkoppen. For første gang beveget den på seg og den virket svært sløv. Jeg klarte så å løfte hele «fengselet» opp og gikk bort til den store glassdøren i stuen. Den åpnet seg ut mot en stor hage og ikke mange sekundene etter fløy beistet gjennom luften og ut i mørkenatten til et sted hvor den ikke kunne finne meg igjen, særlig ikke etter at jeg smekket altandøren igjen og låste den forsvarlig etter meg. Puhh….

Endelig slappe av
tenkte jeg. Men nei! Kampen var ikke over. Inne i leiligheten viste deg seg nå at det satt store kryp av typen tusenbein på de hvite veggene i leiligheten. Har du sett en tusenbein noen gang? Lang, ekkel, mørkebrun skapning som kryper avgårde på gulvet ved hjelp av, nettopp, tusen bein. I hvert fall har de mange bein. De som satt på veggen her var bare mye større enn de norske, minst tre ganger større. Derfor hadde de også flere bein. Kanskje tusen. De var lys brune og lodne og svært ekle.

Det må ha vært minst ti stykker, de satt på ulike steder langs veggene i stuen, høyt og lavt og hvor de kom fra var umulig å si. Det var bare en ting å gjøre; gå i krigen igjen. Utrustet med den utmerkede blomstervasen gikk vi til angrep! Opp på stoler for å nå høyt nok opp. Det ene krypet på veggen etter det andre måtte til pers, ned i blomstervasen med dem. Same procedure, rett ut! Noen prøvde å stikke av men vi har våre knep som vi har lært på kurs i England hos Britiske eks-soldater.

Etter nok en runde med blomstervasen og trolig femten minutters spennende krigføring var veggene tømt for flyktende, sikkert kjøttetende tusenbein av typen Montenegrinsk XXXL utgave. Snakk om velkomst i den nye, flotte leiligheten vi hadde fått tak i til blodpris!

Det blir verre og verre
Helt utmattet etter dette kjøret var det nå bare en ting vi ønsket, å sove! Vi ble enige om at det ville være en god ide å sjekke soverommene våre nøye for eventuelle fiender som hadde lurt seg unna den nettopp avsluttede krigføringen. Øystein på sitt rom og jeg på mitt og det var helt naturlig å kikke under sengen. Jeg lyste med medbrakt lommelykt, ingenting! Løftet forsiktig på sengetøyet, ingenting! Hodeputen; ingenting! Klesskapet? Ingenting! Puhh, endelig kunne jeg slappe av.

Men da jeg skulle gå ut av soverommet igjen for å finne frem tannbørsten fra bagasjen på stuegulvet, stivnet jeg påny av skrekk! Noe mørkt satt gjemt bak dørlisten i hodehøyde på innsiden ved døråpningen i soverommet. HVA VAR DETTE? En ny edderkopp? Jeg rettet lysstrålen mot den mørke flekken bak dørkarmen og ropte samtidig på Øystein. Hva er dette??? Vi stirret begge vantro på den nye utfordringen, inne på mitt soverom. En skorpion!

Jammen i svarte! Tar det aldri slutt? Og hvordan fanger man en skorpion som sitter klistret inne i en sprekk bak en dørkarm, klar til å angripe norske pressefolk? Var det Slobodan sine agenter som hadde plantet disse krypene for å ta knekken på oss? Nå var gode råd dyre. Trikset med blomstervasen var utelukket, sprekken mellom vegg og karm var alt for liten. Hva nå? Vi la en plan. En av oss skulle «skrape» ut den giftige kammeraten med en penn og den andre skulle fange krypet i vasen når den landet på gulvet. Dette kunne vi jo! OK, klar til angrep. Skorpionen fløy mot gulvet, men hva skjedde? Jeg har aldri sett en sur skorpion før så kunnskapen om mulig utfall av vårt angrep var mangelfull. Men hvem liker å bli brutalt vekket fra middagshvilen?

GOTCHA!
I det samme kreket traff gulvet pilte den avgårde i et sinnssykt tempo mot nærmeste mørke krok på gulvet. Her måtte vi handle raskt! Jeg siktet inn mitt velprøvde glassvåpen, beregnet hastighet, forsprang og bane over gulvet og fyrte av. Full treff på første forsøk! Skorpionen var fanget i glassburet!

Først nå kunne vi se at det var en svart, liten jævel som jeg tidligere bare har sett på film og som altså hadde tenkt å holde meg med selskap på soverommet i det mørklagte huset. Men slikt besøk hadde jeg ikke behov for. Påny fløy et giftig kryp gjennom den milde luften i den mørklagte hagen utenfor huset og det er slett ikke utenkelig at noen av de ubudne gjestene kunne holde hverandre med selskap der ute i gresset den natten og diskuterte hvem i all verden som hadde inntatt deres revir.

Av grunner du kanskje forstår fikk vi ikke tid til å ta noen bilder den kvelden, vi hadde andre ting å tenke på, derfor kan jeg ikke vise deg noen av krypene her, men du får ta det som en god fiskehistorie. Hvor stor var det egentlig den fisken var som du ikke fikk bilde av, sa du?

Vi overlevde natten uten flere overraskelser. Noen dager etterpå et unikt intervju med fetteren til Slobodan Milosevic på en øde gård i en bortgjemt dal, kanskje det var belønningen for alt strevet i leiligheten?
Men det er en annen historie…

Kåre Breivik
15.10.12

 

 

Jeg fant paradis i helvete

Det var fremdeles mørkt da klokkealarmen pep klokken 04.00. Hotellrommet var ikke mye å skryte av, med sin ufrivillige dekor av kulehull. Vindusruten var også full av hull som sørget for at innetemperaturen var omtrent som ute. Sand og støv i luften hadde blåst inn og lå som et tynt lag på alle flater. Hotel Intercontinental i Kabul ligger på en høyde for seg selv, med utsikt over Afghanistans hovedstad. Det er lenge siden Intercontinental var en del av kjeden med samme navn. Veldig lenge. Men i 2004 var dette byens beste og sikreste alternativ.

 

Jeg rullet kroppen ut av den skrale madrassen og gikk i dusjen. Det nytter ikke å synge i dusjen i Kabul. Da får du vann i munnen og med vannet følger små kryp som skaper helvete for selv de tøffeste mager. Så tidlig på morgenen er det kanskje uansett bra å holde kjeft.

 

Reporter Fredrik Græsvik og jeg var i landet for å dekke Norges tilstedeværelse og dagen før hadde vi rapportert hjem om norsk politi som drev opplæring av afghanske kolleger. Det viste seg at nordmennenes lokale tolk skulle en snartur hjem til Panshir-dalen neste morgen. Vi fikk tilbud om de ledige plassene i bilen hans. Vi hadde ikke noe imot å få se mer av landet og møte afghanere også utenfor Kabul by. Vi takket ja.

 

Jeg gikk over det syntetiske gulvteppet, låste døren til rommet og fikk som vanlig elektrisk støt av det. Presis 04.30 var vi klare utenfor det fordums luksushotellet. To Landcruisere ankom etterhvert med reisefølget. Vi var på vei før solen hadde stått opp, men Kabul hadde allerede begynt å strekke på seg denne morgenen, folk var igjen i de støvete gatene, trillet vognene til markedet, slakterne hang frem kjøtt, bakerne fyrte i ovnene og vi la den disige storbyen, med sin overhengende fare for bilbomber og rakettangrep, bak oss.

 

På vei nordover fra hovedstaden, ble veien etter en stund betraktelig dårligere. Ingen asfalt, men grus, jord og hull som føltes som meteorkrater fra baksetet i landcruiseren. Vi snirklet oss gjennom små landsbyer. Barn stoppet leken og så på oss. Noen løpte etter, vinket, smilte og lo. Det var alltid bare én vei gjennom tettstedene og utenfor de små butikkskurene langs landsbyen hang de ut varene som ble tilbudt. Nyslaktede geiter, fugler i bur, vaskemiddel og bildeler. Etter å ha passert siste landsby før Panshir-dalen, stoppet sjåføren. Han tappet luft ut av dekkene. Veiene var så dårlige at han ville minske muligheten for punktering.

Inngangen til Panshir-dalen fra sør. Bilveien er hugget ut i fjellet.

INN I PANSHIR

Panshir-dalen skal ha vært åsted for noen av de mest voldsomme kampene mellom sovjetiske styrker og mujahedin, men dalen ble aldri okkupert av hverken den røde armé eller Taliban for den del. En kan lett forstå at de lokale styrkene,( uten det samme militære apparatet Sovjetunionen kunne ty til,) hadde en sterk alliert i landskapet. Klemt mellom fjellene hvor Panshir-dalen begynner i sør, kommer en frådende og vill elv farende ut. Det lyseblå vannet er herre i sitt eget hus. Det understrekes når vi humper forbi en gammel sovjetisk stridsvogn halvveis begravet i elveleiet og som kun har tårnet og kanonen stikkende opp. Mens vannmassene glir forbi i en frenetisk fart og snart har gravlagt det synlige minnet fra en tidligere krig, konsentrerer sjåføren vår seg om kjøringen på veien som er hugget inn i fjellsiden.

Noen svinger til og vi får beskjed om å sitte helt i ro. -Ikke filme! Vi var ankommet Nordalliansens checkpoint. Alliansen var blitt til av mujahedin-krigerne som sloss mot sovjetiske styrker i invasjonen på 80-tallet og senere sidet med USA i kampen mot Taliban. Det ble gledelige gjensyn for vårt reisefølge. Og forklaringene om hvem vi var, falt også i god jord. Etter en liten pause fortsatte vi kjøringen. Mens vi sneglet oss oppover dalen så vi flere rester av russiske beltevogner. Ribbet for alt av utstyr og nå bare skjeletter av militærmakten.

Terrenget var goldt, fjellene steg rett til værs på begge sider av den smale dalen. Bortsett fra elven som raste nedover, var det tørt og ørkenaktig. Likevel så det ut som om de små spredte saueflokkene  vi så klarte å finne noe å spise.

Det står mye gammelt sovjetisk krigsmatriell igjen langs veien og vitner om at Panshir-dalen aldri ble okkupert.

MASSOUD MAUSOLEET

Et stykke opp i dalen skimtet vi en høyde med en ensom liten bygning på toppen. Fra før hadde vi bare sett spredt bebyggelse i typisk afghansk stil. Denne hadde en rund form var malt hvit og hadde et grønt tak. Det knitret i grusen da de støvete landcruiserne stoppet på toppen og vi gikk ut for å strekke på beina. Bygget var Massouds mausoleum. Massoud var mannen med tilnavnet «løven av Panshir» og fikk æren for å ha ledet afghanerne i å drive ut sovjetstyrkene under okkupasjonen. Senere ble han både forsvarsminister og leder av Nordalliansen. Han har en sterk posisjon i iblant folket i Afghanistan og på flyplassen i Kabul henger det ikke bilde av presidenten, men Massoud. At mannen har et mausoleum, betyr selvfølgelig at han er gått bort. Et par dager før 9 september 2001 ble han offer for et attentat. 2 menn opptrådte som journalister med videokamera og de ønsket å intervjue Massoud. I kameraet hadde de gjemt en bombe. Tidspunktet har naturlig nok blitt satt i sammenheng med det som skjedde to dager senere i USA. Massoud var imot Pakistansk innblanding i Afghanistan og var en alliert av vesten.

 

INN I EDENS HAGE

Utsikten fra høyden og videre innover i dalen var slående. Fra å være en tørr, støvete og gold plass, var området nordover irrgrønt og fruktbart. En verden man ikke kunne forestilt seg i et land som er herjet av vold og terror. – Der er landsbyen min. Sa tolken, og pekte mot det grønne beltet. Men jeg så ingen hus. Vi kjørte ned fra høyden. Ikke lenge etter svingte vi av veien og under trærne. Dekket av grener og blader lå husene i skyggen og var vanskelig å se fra luften. –Salaam aleikum! Vi hilste landsbybefolkningen ved å legge høyre hånd over hjertet og de tok imot oss med store smil og åpne armer. Afghanerne er kjent for sin gjestfrihet og den ble vist til fulle.

Vi ble vist rundt av det stolte vertskapet vårt. Nærheten til elven hadde gjort det mulig å irrigere jorden og det var ikke den ting flittige hender ikke fikk dyrket frem. Epler, pærer, fersken og grønnsaker av alle slag. Det føltes som liten versjon av edens hage. Vi ble ledet inn i en hage hvor vi satt på puter i skyggen av drueranker. Det ble servert te, som tradisjon er, og mens tolken var avgårde på sine ærend, ble vi kommuniserende på fingerspråk og blikk. Vi var innom flere hager og naboer og drakk enda mer te, før vi ble invitert til lunsj hos tolkens familie. Utenfor hjemmet deres ble det lagt ut store tepper og puter til å sitte på. I midten bugnet det av mat i alle varianter. Nybakt tradisjonelt afghansk brød, ris og kjøttretter i flere varianter.

Fra der jeg satt og spiste i godt selskap, så jeg gjennom døren på huset at det hang en enslig naken lyspære fra taket. Med tanke på at det ikke akkurat fantes kraftverk og strømnett i nærheten ble jeg nysgjerrig. God og mett etter fullført måltid spurte jeg om hvor de fikk strøm fra. Stolt dro de oss med bort til elven. Her forklarte de og viste hvordan de hadde gravet ut og ledet elven til et skovlhjul som drev en turbin som gav dem akkurat den strømmen de trengte. Det var vanskelig å ikke la seg imponere av alt landsbybeboerne hadde fått til.

Ettermiddagen nærmet seg avreise tilbake til Kabul. Men vertene mente vi ikke burde dra uten å hvile først. Kanskje så de på oss at vi hadde vært oppe tidlig og hatt en strabasiøs tur. Nede ved elven hadde de slått ned stokker i jorden og trukket tau mellom dem som fungerte som en madrass. Oppå la de først de flotteste tepper og deretter puter. Etter en lang dag med reise og filming var det vanskelig å avslå tilbudet om å ta seg en blund.

Sjelden har jeg funnet roen og slappet av slik jeg gjorde når jeg la meg ned i skyggen av trærne og hørte suset fra bladene som vaiet i vinden. Sanseinntrykkene var enorme. Elven bruste, fuglene kvitret. Hvordan kunne dette stedet finnes i Afghanistan, være så vennlig, så fredelig? Tenkte jeg mens øyelokkene gled igjen.

Det føltes som jeg kom til paradis når vi ble mottatt med stor gjestfrihet ved bredden av den mektige elven i Panshirdalen.

AVREISE FRA PARADIS

Det var rart å forlate den fredelige, grønne pletten midt i det voldsherjede landet. Å sette seg i landcruiseren for å humpe over hullete og smale veier fristet ikke. Det gikk da heller ikke lang tid før det skjedde noe. På vei over en liten høyde hvor sjåføren gav gass smalt det med ett kraftig og bilen ristet. Jeg reagerte umiddelbart ved å bøye meg ned, men afghanerne i bilen bare lo av meg. Det viste seg å ikke være annet enn et eksplodert dekk. Det ordnet seg raskt. Man drar ikke på langtur i Afghanistan uten reservehjul, det er ikke et sted NAF kan hjelpe. Vi passerte ut av Panshir-dalen. Det føltes vemodig. Det var som om vi forlot en frihet alle skulle fått lov til å oppleve. Vi hadde kjørt inn igjen i det Afghanistan resten av verden visste om.

Men problemene fortsatte. Ny punktering. Denne gangen fikk vi reservedekket til den andre landcruiseren i følget. Fredrik ringte hjem via satellitt-telefon for å melde til redaksjonen hvor vi befant oss. Da fikk vi klar beskjed om å passe oss, ikke stikke oss ut. Taliban hadde akkurat gått ut og sagt at de ville betale 2000 amerikanske dollar for hvert vestlig hode som ble brakt dem. En svimlende sum for den vanlige afghaner. Kjedelig informasjon å sitte på når vi fikk en tredje punktering for dagen. Denne gang skjedde det på en trafikkert vei et stykke utenfor Kabul. Solen var i ferd med å gå ned. Vi måtte ut av bilen og vente. Alle reservedekkene var oppbrukt og den andre bilen i følget ble sendt tilbake for å oppdrive et dekk vi kunne bruke. Det første dekket de kom tilbake med passet ikke. Vi fikk mange blikk der vi sto i veikanten. Det føltes som om alle visste om dusøren Taliban utlovet. Heldigvis returnerte den andre bilen med et passende dekk ikke lenge etter. Solen var allerede gått ned og det ble kjøligere. Aktiviteten i hovedstaden var svunnet hen da vi returnerte. Tilbake på Hotel Intercontinental. Jeg fikk som vanlig støt når jeg låste opp. På rommet var alt som før. Støvet lå som fint pudder på alle flater, rommet var like kjølig som kveldsluften ute. Nå måtte jeg bare huske å holde kjeften igjen når jeg dusjet. Vi var tilbake i virkeligheten. På godt og vondt. Kanskje akkurat da var det mest vondt.