En Kvikk-Lunch for Afrika

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!

Hvem har vel glemt Arnulf Øverlands ord? Ikke jeg. Mens bildene fra jordskjelvsrammede Japan ruller over fjernsynskjermen og alvoret i situasjonen åpner seg blir jeg fylt med fortvilelse og angst. Stakkars mennesker! Stakkars dem! Men hvordan kan lille jeg hjelpe et helt folk i nød? Hva kan jeg gjøre for de tusenvis av menneskene som har sett sine hjem bli skylt vekk av de nådeløse vannmassene? Her må må noe gjøres, og det fort! 

Heldigvis finnes Facebook og det er akkurat i slike stunder at sosiale medier kommer til sin rett. Og plikt, vil jeg nesten si. Plikten vi alle har til å hjelpe alle de som ikke har det så godt som oss. Og det ER faktisk noe vi kan gjøre.

Jeg har meldt meg inn i Facebook-gruppen: “Tenn et lys for Japan”. Og det har jeg gjort. Et appelsin-duftlys. Det står i vinduskarmen i stua og blafrer og sprer et lys av håp mot vinduet og det mørke kalde der ute. Jeg har tatt et bilde av det og postet det på min Facebook-profil slik at alle mine venner kan se at bak det tilsynelatende uengasjerte og følelseskalde yttre, finnes en varme, medmennesklighet og omtanke. En utstrakt hånd.

Når Chang Lee (sikkert et typisk japansk navn) ligger kald og hjemløs på fortauet med et tynt teppe over seg skal han vite at det er tent et lys for ham hjemme i stuen min. Det varmer ham sikkert og gir ham nok kraft til å holde ut gjennom enda en natt. Hei til deg, forresten.

Men jeg ønsker ingen takk. På ingen måte. Det å hjelpe andre er takk nok i seg selv. Sånn er jeg, liksom. Og ikke nok med det: Jeg har tent lys for mannskapet på Berserk, for Laila som ikke har fått utbetalt trygd fra NAV på snart et halvt år og trykket på “liker”-knappen for å vise at jeg støtter jordskjelvet i Australia.

 Så nå sitter jeg her i min varme leilighet på Ski og nyter appelsinlukten som sprer seg utover mens jeg planlegger en ny Facebook-aksjon: “Spis en Kvikk-Lunch for de sultrammede i Afrika”.

“Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv!”