Jens må overbevise Arne Olav

Den viktigste velgergruppen ved dette valget er de såkalte «Arne Olav-velgerne».  Et par hundre tusen velgere som siden 2009 har vært i flyt mellom Arbeiderpartiet, Høyre og gjerdet. Disse velgerne utgjør det største “enkeltmarkedet” i denne valgkampen, og hvordan de fordeler seg 9. september har direkte konsekvenser for kritiske aspekter som hva slags flertall vi får på Stortinget og den innbyrdes størrelsen mellom partiene.  De har sitt navn fra Arne Olav Brundtland, Høyre-mannen som er gift med Gro, men som etterhvert kom til å stemme på konas parti.

 

Som Arne Olav er jeg fra Horten, og brukte store deler av ungdomstida mi som AUF-er i Høyre-bølgens tsunamipunkt, Vestfold på 1980-tallet. Jeg tror derfor jeg kjenner «Arne Olavene» ganske godt.

 

De aksepterer dagens relativt høye skattenivå, men skjønner ikke enkelte rødgrønne representanter som av og til tar til orde for ytterligere økninger. Arne Olavene er opptatt av verdiskapning, og irriterer seg over forslag om forsert nedbygging av norsk petroleumsindustri.  Jeg vil understreke at jeg er uenig i uviljen mot det rød-grønne samarbeidet, men registrerer at flere sier omtrent dette: «Stoltenberg og Arbeiderpartiet er jo veldig bra da, men jeg tror ikke jeg orker mer Sp og SV».

 

Nissen på lasset

Arne Olavene vil ha en politikk i skjæringsfeltet mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Ved å stemme Høyre ved dette valget kan de imidlertid få en politikk som vil ligge mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Det er et stort paradoks, men samtidig en mulighet. At Siv Jensen kommer med som nisse på lasset har de ikke fullt ut oppdaget og overskuet konsekvensene av.

 

Jens Stoltenberg har fire uker på seg til å overbevise Arne Olav om at «det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haka», som Kåre Willoch i 1981 formulerte  forskjellen mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Om det ikke holder til rød-grønt flertall, kan tilstrekkelig tilbakevending sørge for at Arbeiderpartiet blir størst og at Kristelig Folkeparti og eller Venstre kommer på vippen. Politiske tyngdelover vil da sørge for en politikk som denne velgergruppen i større grad ønsker.

 

Plan B

I TV2s duell med Erna Solberg i forrige uke ble statsministeren spurt om han har en «plan B». Han svarte at han bare har en plan A, fortsatt rød-grønn koalisjon. Dette er selvfølgelig helt etter læreboka og normalt det sikre svaret.

 

Så spørs det om Arbeiderpartiet er i en normal situasjon fire uker før valget. Når sjetongstabelen minker mot slutten av en pokerturnering, kan du ikke sitte stille og vente på to ess.  For å unngå at stabelen din blir spist opp av «rundeavgiftene», må du ta noen sjanser.

 

Regjeringsspørsmålet er kanskje det viktigste kortet en statsminister har på hånda. Det mest virkningsfulle Arne Olavene kunne hørt nå er noe om Arbeiderpartiet alene. På den annen side vil det være en særdeles krevende øvelse hvis statsministeren  sier noe som kan bidra til å undergrave troverdigheten til det regjeringsalternativet man går til valg på. Det medfører for høy risiko, og vil ikke skje. Dobbeltkommunikasjon er selvfølgelig alltid krevende, og spesielt i en fortettet valgkampsituasjon.

 

Så Arbeiderpartiet må lete etter kommunikasjonsmåter med Arne Olav som har lavere risiko enn plan B-spekulasjoner fra statsministeren.  

 

Plan Bs plan B

Det er forskjell på å dobbeltkommunisere og å overinformere. Indirekte eller via surrogater kan velgergruppen få høre noe i retning av at Arbeiderpartiet alltid tar ansvar, at kortene selvsagt legges på ny dersom de rød-grønne taper flertallet, dagens samarbeidskonstellasjon var et prosjekt for en flertallssituasjon og kartet må justeres hvis dette terrenget forandres.

 

I VG i forrige uke var det tydelig at Per Rune Henriksen og Sveinung Valle i Hordaland Arbeiderparti både har sett og tydet «skriften på veggen». (Ikke den lokale Varg Veum-utgaven). Meldingene som Henriksen og Valle her sender, er en god start på en nødvendig kommunikasjon til Arne Olavene. Også Arne Olav behøver nå litt dialog.

 

Andre elementer i denne samtalen er stikkordmessig å få frem at en stemme på Høyre paradoksalt nok kan gi et tyngdepunkt mot FrP, kjøre Jens Stoltenberg og Jonas Støre mest mulig fram, drive valgkamp i stor grad alene og kontant markere Arbeiderpartiets politikk hvis det skulle komme urealistiske markeringsforslag fra SV og Sp. Hvis det i løpet av valgkampen dukker opp håpløse forslag à la forbud mot pappvin, trenger Arne Olav nemlig å høre «I feel your pain» fra Arbeiderpartiet.

 

Hvis Arbeiderpartiets strateger får til kommunikasjonen med Arne Olavene de siste fire ukene, kan mange være fortsatt gift med Gro.