Valg av fiender – FrPs fem på topp

Valget av fiender er ofte en undervurdert del av en god valgkampstrategi. Det er naturlig å tenke at partiene vil ha flest mulig støttespillere for både partiet og budskapene. Men slik støtte blir ofte utydelig og støttespillerne er sjelden like god som partiets selv til å fremføre budskapet.

Noe helt annet er det med riktige fiender.  Velgerne sliter nemlig med å se forskjell på partiene. Fiender gjør at forskjellene blir tydeligere og kan i tillegg vekke følelser. Det siste er viktig for å mobilisere egne sympatisører til faktisk å gå og stemme istedenfor å sitte hjemme.

Når man skal velge fiender er det viktig å ha fiender som angriper partiet – ikke motsatt. Det er ikke veldig sympatisk for et parti å hakke løs på noen. Bedre er det dersom fienden aktiv går ut og angriper.  De fleste partier dyrker med ujevne mellomrom gode fiender (Arbeiderpartier hadde Stein Erik Hagen som hoggestabbe i 2009), men det er FrP som har mest å hente på riktige fiender som mobiliserende faktor. Her er FrPs fem på topp fiender som partiet ønsker angrep fra i valgkampinnspurten:

1) Mulla Krekar. Ingen over ingen ved siden av. Like god i alle medier.

2) Eva Joly: På plass både i 2009 og 2013. Gjør seg best på TV men god på VG nett i dag.

3) Per Fugelli: Trofast fiende også mellom valgene. Best på sjelelivet til de som stemmer FrP.

4) Martin Kolberg: Politikere er som oftest ikke gode fiender men vi gjør et unntak for Martin Kolberg. Best når han skal knekke ”FrP-koden” .

5) Agnete Haaland som representant for Kultur-Norge. Best på førstesiden av Dagbladet. Mange i kultureliten tror de er drømmefienden, men de er egentlig oppskrytt. De har ikke samme mobiliseringskraft som mange tror fordi det rett og slett er for få som bryr seg om hva de mener om politikk.

Stoltenbergs to møllesteiner

Erna Solberg får i denne valgkampen betydelig drahjelp fra de tre andre borgerlige partilederne som generelt vurderes godt av velgerne. Jens Stoltenberg derimot, har følge av to partiledere som i velgernes øyne fungerer som to møllesteiner rundt halsen på ham.

En måling fra Ipsos MMI, som presenteres for første gang i dette blogginnlegget, viser at Audun Lysbakken og Liv Signe Navarsete er de eneste partilederne hvor flere mener de gjør en dårlig jobb enn det er som mener de gjør en god jobb. Dette bekreftes av TV2 målingen som visere at Jens kunne fått 114.000 flere stemmer dersom han droppet SV og Sp. Det betyr at det hadde vært bedre om Jens Stoltenberg hadde frontet Regjeringen uten hjelp fra Lysbakken og Navarseter. Kanskje han bør be «sjarmtrollene» Lysbakken og Navarsete om å holde seg hjemme på neste partilederdebatt?

Her er tallene som ikke har vært publisert tidligere: «Synes du følgende partiledere gjør en god, middels eller dårlig jobb for sitt parti?»

 

Jens Stoltenberg

God                            59

Middels                      30

Dårlig                         9

 

Erna Solberg

God                            79

Middels                      14

Dårlig                          3

 

Siv Jensen

God                            58

Middels                      30

Dårlig                         8

 

Liv Signe Navarsete

God                            22

Middels                      37

Dårlig                         32

 

Audun Lysbakken

God                            23

Middels                      39

Dårlig                         26

 

Trine Skei Grande

God                            46

Middels                      31

Dårlig                         8

 

Knut Arild Hareide

God                            57

Middels                      29

Dårlig                         6

 

Informasjonen over kan forenkles betydelig uten å tape utsagnskraft ved å se bort fra velgere som svarer «middels» og trekke de som svarer «dårlig» fra dem som mener partilederen gjør en «god» jobb.  Da får vi ett tall pr partileder:

 

Erna Solberg:              76

Knut Arild Hareide    51

Jens Stoltenberg         50

Siv Jensen                   50

Trine Skei Grande      38

Audun Lysbakken      -3

Liv Signe Navarsete   -10

 

Partiledere påvirker valg av parti selv om vi ikke vet i hvor stor grad partilederne i seg selv er avgjørende for norske velgeres partivalg. I Norge stemmer vi på partier, ikke personer som for eksempel i USA. Likevel vet vi at kandidatene dyktighet og omdømme er direkte avgjørende for noen velgere, og ikke minst er partilederne indirekte viktig fordi de er de fremste målbærerne av et partis politikk.

 

Takk til Ipsos MMI for muligheten til å publisere tallene.

Når Jens vil provosere Erna

Kjære Jan Erik. Takk for en god og innsiktsfull blogg om hvordan Ap-strategene tenker om ledelsesdebatten mellom Jens og Erna.http://blogg.tv2.no/jan-erik-larsen/2013/08/19/alarm-hoyres-hus-2/. Dette er et forsøk på å beskrive hvordan høyresiden vurderer den samme debatten.

Vi som har slitt med å lage valgkampstrategier selv vet at valgkamp ikke handler så mye om smarte svar på ulike spørsmål, men om at de riktige spørsmålene kommer i fokus. Det viktige er dagsorden. Dersom valgkampen handler mye om innvandring og bilavgifter – vinner Frp. Dersom valgkampen handler om skole vinner Høyre. Hvis barnehagen er i sentrum vinner SV. Ap vinner dersom valgkampen handler om sysselsetting/finanskrise. Partiene har ulike saker som de kan sies å ha sakseierskap til. Et slikt sakseierskap vinnes ikke i en hektisk valgkamp men i perioden mellom valgkampene.

Regjeringssamarbeid er også en viktig sak. Erfaringene fra 2009 viste at den uavklarte samarbeidssituasjonen hos de borgerlige partiene gjorde at de tapte valget. Det at Ap i 2009 lyktes med å skape et inntrykk av borgelig kaos var utvilsomt en av grunnene (sammen med finanskrisen) til at Ap, mot alle odds, lyktes i valget i 2009. Det er derfor valgtaktisk forståelig at Arbeiderpartiet prøver denne oppskriften igjen, selv om mye er endret på borgelig side.  Selv om det har det skjedd en avklaring på borgerlig side som gjør de borgelige partiene mye mindre sårbar enn i 2009, er det likevel slik at høyresiden har mer å tjene på at valgkampen handler om konkrete saker som eldreomsorg, helsepolitikk, skolepolitikk og samferdsel enn å diskutere regjeringsspørsmål.

Statsminister Jens Stoltenbergs angrep på Erna Solberg oppfattes derfor som et forsøk på å vri debatten bort fra politiske saker og til en debatt om hvilken regjering et borgerlig flertall vil gi. Ernas lederegenskaper ble vinklingen som skulle gi oppmerksomhet. Og fordi den var et personlig angrep så ble det uimotståelig for media. Pressen elsket det og dagsorden er dermed satt. Når hele TV2 statsministerduell handlet om ledelse av borgelige konstellasjoner og ikke helse, utdanning eller veier, så slipper regjeringen for lett unna konsekvensene av sin egen politikk. Og hver eneste debatt som ikke handler om politiske saker, og manglene etter åtte års styring, tjener den sittende regjering. Derfor ble det viktig å ikke la seg provosere av Stoltenbergs personangrep.

Selv om angrepet stjal sendetid og spalteplass fra andre saker, er høyre-strategene overbevist om at angrepet ikke rammer Erna. Et slikt personangrep representer nemlig noe nytt og unorsk. Dette er en type karakteristikker som statsministerkandidater normalt ikke deler ut til hverandre. Kraftige personkarateristikker har blitt delt ut av anonyme kilder eller backbenchere, men tradisjonelt har partiledere omtalt motstanderen med respekt og angrepet motstanderens politiske standpunkter. Personangrepet som Jens Stoltenberg kom med på Erna Solberg er derfor unorsk og fremmed for velgerne.

På borgelig side mente man derfor at angrepet på Erna ikke rammet henne, men at det tok bort oppmerksomhet fra andre saker. Derfor var det et poeng å ikke forlenge debatten med angrep på Stoltenberg. For velgerne kan slike lederdebatter tildekke reell politisk uenighet. Det er ikke all politikk som handler om ledelse: Uår i det gamle Sovjetunionen skyldes ikke dårlig administrering av landbruksdepartementet. Det skyldes feil politikk.

 

De Grønne vinner valget

Jeg skal ikke påberope meg å være ekspert på grønne velgere, men jeg tror jeg kjenner igjen en vellykket protestbevegelse når jeg ser den.  Det som establishmentet tror er protestbevegelsen svakhet er egentlig dens styrke. Det å bli holdt utenfor det gode selskap gjør at partiet kan rendyrke sin rolle som anti-establishment og fornyeren.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har gjort det bra på meningsmålinger i lengre tid, men helt overbevist om de grønnes suksessmulighet ble jeg først da Venstre og SV slo seg sammen for å ta nykommeren. Dette er et mønster jeg kjenner igjen fra hvordan de etablerte partiene med Høyre i spissen møtte FrP for noen tiår tilbake. Hva som skjedde da, og som skjer i dag, er følgende i fire faser:

1) Først reagerer establishmentet med vantro. De tenker stille: ”Kan velgerne virkelig være så dumme?” Dette er bare et blaff som snart går over”

2) Deretter rykker de ut med formaninger om uansvarlighet: ”Nykommeren har ikke en gjennomtenkt politikk på alle livets områder. De er bare opptatt av noen få saker. Vi, de etablerte, har et helhetssyn på politikk som nykommeren mangler.”

3) Så kommer klassikeren om regjeringsmakt: ”Partiet er ikke til å stole når det gjelder regjeringsspørsmål. De nekter å garantere for en av de tradisjonelle blokkene. De er illojal mot blokktekningen.”

4) Og tilsutt er det bare en ting å gjøre: Appellere til taktisk stemmegivning. ”En stemme til nykommeren sprer stemmene slik at det svekker de sakene velgeren er for”.

Det er når det siste argumentet kommer, du vet du har vunnet. Det var det som skjedde denne uka når Lysbakken oppfordret folk heller til å stemme Venstre enn Miljøpartiet – og Venstre kvitterte med en tilsvarende oppfordring om heller å stemme SV. Da har vi en ”perfekt storm” for nykommeren: De grønne blir ekte opprørere som utfordrer de etablerte partiene. Selv om SV og Venstre er motstandere så rotter de seg sammen for beskytte seg mot nykommeren. De fremstår da som enda mer establishment og gjør det enda tydeligere for velgerne at fornyelsen må komme utenfra, representert ved det nye partiet.

Suksessen til nykommeren er dermed sikret: MDG kan gjøre et svært vellykket skolevalg som igjen gir det siste puffet over sperregrensen og dermed gjør at De grønne får flere mandater enn både SV og Venstre.