Mens vi venter på Godot…

Jeg holdt tett da tippeligalagene på nitrist vis – i tråd med moderne tradisjon – ble lempet ut av Europa-cupene før de egentlig startet. Jeg orker heller ikke kommentere seriefotballen som etter personlig vurdering er i ferd med å miste den lille appellen den en gang hadde. Og jeg skal heller ikke tilby mer enn et kremt i kakofonien som runger etter herrelandslagets tap mot Danmark.

Allikevel faller jeg for fristelsen til å skyte inn noen få ord. For dagene etter et landslagstap representerer noe helt for seg selv. Drevet av reflekser leter man febrilsk etter løsninger. Aviskommentatorer mener spiller Y burde spilt i stedet for spiller X, noen vil ha ny trener, andre vil ha nye rammer for hvordan barn trener fotball. Innspillene er mange, løsningene få. Noen uker senere er alt glemt.

Deretter skriver man handlingsplaner. Det forfattes 10-punktsplaner om hvordan den nasjonale fotballen skal på rett kjøl. At disse handlingsplanene – som de fleste andre strategidokumenter som ikke blir fulgt opp – er like diffuse som de er uforpliktende, hører selvsagt med til spillet. Men en handlingsplan er tross alt en handlingsplan. I god PR-ånd er det viktigste at man gir omverdenen inntrykket av reaksjon og handlekraft. Men som sagt, uansett, etter noen uker er alt glemt.

Derfor forblir de samme personene (beskyttet, promotert og selvopphøyet av egne nettverk) som i all hovedsak har hatt ansvaret for norsk fotballs ”utvikling” de siste 10-15 årene, sittende bak spakene til maskinen som skal fly norsk fotball mot lysere horisonter. Med noen nyanseforskjeller er det de samme kreftene som ba om tid til implementeringen av sine handlingsplaner for ti år tilbake som i dag bedyrer – og vil fortsette å gjøre akkurat det samme – at barn-, ungdoms- og voksenfotball er på vei inn i en ny tidsalder. Man trenger bare mer tid. Mot Russland-VM skal Norge være slagkraftige. La oss vente videre på Godot.

Men hvorfor skal man kunne stole på at hovedpersonene fra (eller produktene av) samme miljø som ikke har maktet å lede norske A- eller U21-landslag til mesterskapssluttspill de siste ti årene (samtlige nordiske naboer har U21-kvalifisert i samme periode) plutselig er kapable til å føre Norge tilbake på rett spor? Uten at jeg kjenner hvert hjørne av NFF-korridorene er det mitt personlige outsider-inntrykk at disse mørke rom mangler gjennomtrekk og frisk luft.

Av egen erfaring vet jeg at ideer skapes best der nye tanker deles og importeres utenfra. Hvem vet hva spansk fotball hadde vært i dag uten nederlandsk inspirasjon. Tyskland skapte ny ungdomsbølge etter en ydmyk, selvransakende prosess – modellert på håndplukkede ideer fra alle verdens kanter. Men enda mer relevant sammenligningsgrunnlag: det er neppe tilfeldig at land som Belgia og Sveits opplever en enorm talentoppblomstring. Begge landene befinner seg i skjæringspunktet av ideer og fotballintellektuelle impulser.

Mens Norge kjempet mot overmakten i København så jeg Sveits slå Bulgaria i enn annen kvalikgruppe. Med en gjennomsnittsalder på 24 år vant hjemmelaget – inkludert fire unge menn av kosovoalbansk opprinnelse pluss to spillere som også kunne representert Tyrkia i startoppstillingen – overbevisende 3-1 på FC Basel sin imponerende hjemmearena.

Og verken sifrene eller alderen er tilfeldige. For kort tid tilbake la landslagstrener Ottmar Hitzfeld ned følgende prinsipp: for at landet noen gang skal kunne regelmessig kvalifisere seg til – og optimalt hevde seg i – internasjonale mesterskap, må dette gjøres med spillere med potensial utover det man finner av 30-åringer i den hjemlige serien. Spillerne fra sistnevnte kategori har allerede bevist at de neppe kan bidra med innsats som kan skape stabilt høye resultater på sikt. Da er det like greit å føre oppgaven over til neste generasjon – ungdom drevet av mål, potensial og ambisjoner.

Men det er ikke kun fra Hitzfelds friske fasttracking-konsept man kan lære av den vesle alpenasjonen. Forutsetningen for at den tidligere Borussia Dortmund og Bayern München-sjefen kan tillate seg å ungdomstapetsere A-landslaget er en suksessrik sveitisk utviklingslinje som nå bærer saftige frukter (U17-verdensmester i 2009, finalister i U21-EM i sommer). Altså strategien alle ønsker seg, men de fleste verken gidder å støtte opp om eller forstår hvordan man skal etablere: produksjon av tenåringstalenter som et varig fundament for et suksessrik A-landslag.

Og det er nettopp her Norge bør se til Sveits for inspirasjon og veiledning. Geografisk periferi leder dessverre til intellektuell avgrensing: Miksen av kunnskap, filosofi og ballempiri man finner i Sveits (og Belgia) gir førsteklasses grobunn for utvikling av avrundet, helhetlig kompetanse. Verdien av at en tyskspråklig sveitser kan daglig utprøve og kvalitetssikre sine konsepter ved siden av en franskinspirert trener fra Lausanne eller en Serie A-opptatt kollega fra Ticino, er unik og uvurderlig. Her handler det ikke om å suge inn åndelig nektar fra en toukers studietur eller seminarseanser av annenhånds-input; akkurat som en utenlandsstudent får den sveitiske fagmannen ny kunnskap intravenøsskutt inn i blodet på daglig basis.

Også for egen del: det er lite annet som gir mer inspirasjon enn å utveksle synspunkter med fotballfolk fra andre fotballkulturer. En nederlender, tyrker, argentiner eller japaner som samtalepartner: utvekslingen av tankegods rundt yrket og sport kan være så stimulerende at hodet nesten kan sprenge av ny entusiasme og viten. På den andre siden av mynten – det minst givende er å høre på mennesker som tenker akkurat det samme som meg selv.

La det være klart, jeg undervurderer ikke kompetansenivået i NFF-lokalene – her eksisterer det mange kloke fotballhoder side om side – men i den absolutte mangelen på flerkulturell fotballkompetanse og mangel på tradisjon for å ønske annerledestenkende mennesker velkommen inn toppsteinen av den norske fotballpyramiden, kan det tenkes at dette miljøet er blitt gruppetenkende, innadvendt og stillestående? Om jeg arbeidet i det utviklende fotballmiljøet i Norge – klubb eller forbund – det ingen ting vel ville ønsket meg mer enn dyktige, motiverte kolleger fra sør for Flensburg.

Hvis man analyserer norsk fotballs utvikling (Tippeliga, E-cup og landslag) de siste årene, har man ikke nå nådd et nivå der mer radikale og progressive grep ikke lenger bør bli hånlig skubbet til side? Bør man ikke i all ydmykhet åpne klubb- og NFF-dører som arbeidsplass for motiverte mennesker fra andre miljøer, nye tankesett og fjernere breddegrader?

Sebastian Coates

Liverpool kobles i dag til uruguayanske midtstopperen, Sebastian Coates. For alt det er verdt, her følger min kjappe vurdering.

Nacional de Montevideo-stopperen dukket først opp på radaren min under det søramerikanske U20-mesterskapet i 2009. Deretter fulgte jeg han i U20-VM samme år, senere sporadisk i Copa Libertadores (VM-sluttspillet i Sør-Afrika i fjor – ubenyttet reserve) og sist under Uruguays suksessrike Copa America-eventyr i sommer.

Starter med en kuriositet: Det første som slo meg da jeg la øynene på uruguayaneren var hans spesielle løpesett. I mangel på bedre beskrivelse har 20-åringen en slags ”sittende” løpestil – det vil si; det ser ut som gutten er i ferd med å sette seg når han løper.

Men estetikk til side: Sebastian Coates – det britiskklingende etternavnet henger igjen fra skotske besteforeldre – krysser de fleste bokser for kategorien ”kvalitetsstopper”. Som de fleste husker fra Copa America (spilte mer eller mindre fast etter at Diego Godin ble skadet i oppkjøringen til mesterskapet) er dette en midtstopper – nesten liberotype – som passer best som makker til en mer aggressiv type ved siden. En stor del av bedriftene hans handler om å lese, plukke og forutse.

Størrelsen (cirka 195 cm) til tross er ikke Coates spesielt dominerende i spillestilen – igjen fra Copa America; det var Diego Lugano som oppsøkte duellene, ga unna i nærkampene og vant hodeduellene. I dette vinnende partnerskapet holdt den yngre igjen, plukket opp nedfallsfruktene og var den mest spillende av de to. Og nettopp her finner vi guttens fremste egenskaper: han er relativt lugn og kalkulerende, tar opp gode posisjoner og er forholdsvis god med ballen i beina. Og jo, Coates imponerte i Copa America – men samtidig var det komfortabelt å spille andrefiolin ved siden av en såpass dominerende stopper som lagkaptein, Diego Lugano, og bak to pitbuller som snappet beskyttende i leddet foran.

På minussiden er jeg usikker på om unge Sebastian har den nødvendige forflyttningshurtigheten og bevegeligheten til å lykkes i Premier League. I Sør-Amerika kan man lovlig legge seg dypt og ta ut rom for å kompensere for manglende fart, men i engelsk fotball må man hele tiden presse aggressivt og holde en høy linje – akkurat den type komprimerende forsvarsspill må Coates tilpasse seg ved eventuell Liverpool-overgang.

Mange klubber har tidligere fulgt stopperen over lengre tid uten å bli helt overbevist. Jeg snakket selv med flere scouts fra store europeiske klubber under Copa America – samtlige ”likte” spilleren, men det var alltid et ”men” (er han hurtig nok? Takler han strammere defensiv organisiering?) når konklusjonen nærmet seg.

Prisen virker også etter mitt syn urimelig høy. Dyktige midtstoppere prises naturligvis sjenerøst på grunn av manglende tilgjengelighet – det finnes få av disse på markedet – men jeg forstår ikke hvorfor man skal betale i nærheten av 10 millioner pund (ble forsøkt solgt under Copa America for 12 millioner euro, men i ettertid opereres det med forskjellige summer i britisk presse – fra 4 til 10 millioner pund) for en forsvarsspiller som er uprøvd i europeisk sammenheng.

Jeg «liker» også Sebastian Coates men i min subjektive verden er dette en spiller man kunne sjansehentet for kanskje en tredjedel av summen i avsnittet ovenfor. En eventuell overgang (i dobbel forstand) fra uruguayansk vandretempo til all-action engelsk høyhastighetsfotball vil bli ekstremt utfordrende. Portugal eller Spania ville passet bedre som et første bekjentskap med europeisk klubbfotball.

Joel Campbell

Helt på tampen av mars måned så jeg Costa Rica møte Guadelope sammen med cirka 100 andre tilskuere på et stadionanlegg i utkanten av Guatemala City. Anledningen var CONCACAF U20-mesterskapet, altså kvaliken til U20-verdensmesterskapet som nå er inne i den avgjørende fasen i Colombia.

Spilleren de fleste noterte ned den kvelden var Costa Ricas nummer 10, Joel Cambpell. Dog lite kjent fra selv fra hjemlig seriefotball (leid ut fra storklubben Saprissa til provinslaget, Puntarenas – kun klokket opp noen få ligakamper i hjemlandet) vartet den venstrebeinte angrepsspilleren opp med repertoaret av ferdigheter som han senere også viste i Gold Cup og Copa America. Så kan man legge til at motstanderne – en gruppe unggutter fra et bortglemt fransk oversjøsdepartement (hvis startoppstilling inkluderte sønnen til den gamle storspilleren og euro 96-kjenning, Jocelyn Anglomá – junior blir neppe like merittert) – ikke er ypperlig basis for et presist førsteinntrykk. Likevel mye handler om å kartlegge ferdigheter, uavhengig av motstander og prestasjon – og nettopp ferdigheter fikk man se.  

19-åringen startet på venstre ving i en slags 4-3-3 formasjon, men vandret i løpet av kampen over på motsatt kant. Skuddbeinet (og skuddteknikken) lot seg avdekke ved første øyekast, ditto det gode rykket og evnen til å passere motstandere en mot en eller kutte inn sentralt på skudd. Hurtighet, gode dødballer (kultivert venstrebein), fin fysikk og avslutningsegenskaper veide fint opp mot ikke uventede begrensinger i den taktiske delen. Innsatsviljen varierte, noen ganger driblet man der man skulle gi og løpene kunne komplisere og klumpe til mer enn de løste opp og skapte rom. Men jeg synes det var nok råstoff i denne gutten til at han fortjente research-minutter.

Derfor, mest av ren nysgjerrighet, ringte jeg dagen etter til en agentkontakt med gode relasjoner i Costa Rica. På mitt spørsmål om hvor mye spilleren (rent hypotetisk) ville kostet svarte agenten ”Jeg tror det er mulig å få han ut av landet for USD 500.000 (2.7 millioner norske kroner)”. Etter min informasjon ble også flere Tippeliga-klubber varslet om Joel Campbell på dette tidspunktet, uten at oppflaggingen vakte den store interessen.

Resten er historie, som det heter. Så fort arbeidstillatelsen er ordnet (kvalifiserer ikke direkte, men i følge engelsk tendens sklir storklubbenes søknader likevel gjennom på magisk vis) er Joel Campbells registrering Arsenals eiendom.

Så vidt meg bekjent kom London-klubben først på banen etter ungguttens positive opptreden i Gold Cup-mesterskapet (juni) – dermed var han i en periode ledig for praktisk talt hvem som helst (spillere fra trange fotballøkonomier har sjelden råd til å vente på et ekstraordinært tilbud som dette) som var klare til å betale en moderat overgangssum. I følge medierapporter betaler Wenger-klubben i underkant av én milllion pund for costaricaneren.

Tiden vil vise hva slags umiddelbar skjebne som venter for Campbell i London. I Copa America – her som en slags vandrespiss – beviste han at ferdighetene henger med selv når tempo, nivå og fysikk justeres opp et par knepp, men fysisk krevende og intense Premier League er en helt annen greie enn landslagsturneringer på hjemmekontinentet.

Arsenal leier som kjent ofte ut nyankomne latinamerikanere til samarbeidsklubber i Spania og andre steder – det kan godt være at det er lagt en tilsvarende plan for denne unge mannen. En soft overgangsperiode kan være nyttig for et talent som har gått fra zero til hero på rekordtid.

Men enda mer interessant enn overgangen i seg selv: Guatemala-anekdoten viser at kjøpesterke operatører fra store ligaer ikke har enerett på uvinningen av gruvene der man finner de vakreste diamantene. Jakten på nye juveler handler om kontakter (som kan hjelpe formidle kontakt til spiller og klubb + få dealen i havn), nytenkning (det finnes gode fotballspillere utenfor tradisjonell allfarvei) og vilje til å lete og reise (de heteste talentene ramler ikke inn i posthylla i form av en DVD).

Hvor er du på vei, Wenger?

OK, jeg bommet grovt – alt tyder på at Cesc Fabregas signerer for Barcelona i løpet av kort tid. Men, viktigere enn mine feilslåtte profetier (ikke første eller siste gang): hva slags signaler sender dette salget – og Samir Nasris antatte overgang til Manchester City – til den øvrige fotballverden? Er Arsenal i ferd med å selge seg ut av Champions League? Sparer Wenger seg til fant?

Først en presisering: Som tidligere skrevet – jeg er Wenger-fan. Jeg liker en mann av prinsipper, måten han tenker fotball, konseptet om stallbygging, ungdomslinja – praktisk talt alt det Wengerske kjøper jeg (bortsett fra ”I did not see it”-perioden).

Men nå er beundring i ferd med å forvandles til undring. Over lang tid har Arsenal og Wenger – ofte urettferdig – blitt kritisert for den konservative pengebruken, men når man mikser (relativt sett) liten kjøpelyst med (uansett hvor motvillig) salg av to av sine mest innflytelsesrike spillere er det vanskelig å se strategien bak det hele.

For forrige sesong kjempet Arsenal om ligagullet helt frem til de choket spektakulært på begynnelsen på oppløpssiden. Konsensusen på forsommeren var at neste ligatittel godt kunne havne på Emirates Stadium forutsatt at Wenger ville bruke overgangsperioden til å forsterke laget på sentrale plasser. Men når klubben i stedet mister både kaptein og årets spiller, må målsetningene nedjusteres. Flere sår i dag tvil om det vil blir spilt Champions League-fotball i London N5 samme året da OL besøker byen.

Salgene av Nasri og Fabregas gir selvsagt Wenger et økonomisk vindfall han kan bruke til nytt blod. Gervinho og Alex Oxlade-Chamberlain er begge fine kjøp, men Lille-importen vil trenge tid og det samme gjelder en 17-åring som er ny til Premier League. Og uansett hva slags trumfkort Wenger eventuelt har i ermet (Hazard? Mata?) ender totalen på kvalitetskontoen i minus denne sommeren. En ting er at spillere på samme nivå som de utgående neppe er tilgjengelige, en annen greie er at de absolutte toppspillerne nedprioriterer Arsenal så lenge de blir oppfattet som en selgende klubb. Arsenal vil alltid være attraktive: en tradisjonsrik klubb med et himmelsk stadionanlegg, lekre treningsfasiliteter – flott plassert i en verdensby, men som sagt: to ”supersalg” på én sommer sender ikke ut signaler om trofésult og tunge ambisjoner.

Så hvor er det Wengerske prosjektet på vei? Jo, igjen står en sterk tropp – la det ikke være tvil – med kanskje Premier Leagues beste midtbanespiller på vårsesongen, Jack Wilshere, som den store regissøren og flaggspilleren. Et stort ansvar hviler på 19-år unge skuldre. Robin van Persie tar trolig over som kaptein, men selv om nederlenderen har både erfaring og personlighet mangler troppen generelt ledertyper.

For maks utelling denne sesongen er Wenger avhengig av at potensial forløses; Walcott må endelig bli voksen, spillere som Ramsey og Gibbs (og Lansbury, muligens) må gjøre de forventede karrierebyksene og Chamakh, Rosicky og Arshavin må omsette glimt til noe mer permanent. Og selv med en ny eventuell stopper – Jagielka, Cahill eller Dann topper i følge media ønskelisten, ny keeper og kanskje en frisk offensiv kraft er spørsmålet om selv makssesong tillater høyere tanker enn en repetisjon av fjorårets fjerdeplass.

Hvor ender tungvekterne? (2)

Jeg fortsetter fra gårsdagen, her er nok en komplisert (og for mange, irriterende) overgangssaga:

Carlos Tevez, Manchester City til … hvor?

Som de fleste vet handler spillet om argentinerens fremtid mer om politikk enn følelser eller sport – både hjemlengselen til barna og påståtte konflikter med Roberto Mancini skal være overdrevet. Etter at Mark Hughes måtte forlate manager-jobben i Manchester City har agenten som representerer både waliseren og spissen – den omstride Kia Joorabchian – trukket og nappet intenst i trådene i dette langtekkelige dukketeateret. Skal man tro gode kilder, er det forretningsmannen som styrer både livet og karrieren til Manchester City-spissen. At forholdet mellom den nevnte agenten og Manchester Citys styreformann, Garry Cook, som Joorabchian ordnet City-stillingen (!), skal være mildt sagt anstrengt, er også en kjensgjerning.

Selv om Tevez har gjort en formidabel innsats for de lyseblå – forrige sesong var han involvert i tett oppunder 50 mål – har forholdet mellom Tevez-leiren og City nådd punktet hvor den eneste rimelige løsningen er skilsmisse. Sergio Agüero ble hentet inn av nettopp den årsaken – Plan B når landsmannen endelig slippes løs fra det gylne buret.

Men å finne et nytt hjem til Tevez viser seg å være en vrien oppgave. Den tettbygde mannen fra Buenos Aires tjener (etter sigende) et beløp rundt vanvittige £220.000 i ukelønn – betingelser som svært få europeiske klubber er i stand til å matche. Manchester City, på sin side, krever også en solid kompensasjon (£35-45 millioner) for å slippe storscoreren.

Etter et tafatt forsøk på å sende Tevez tilbake til brasilianske Corinthians (virket mer som en agentkonstruksjon/PR-fremstøt enn serious business), er Internazionale den klubben som i alle fall gjennom media virker keenest på å mekke en deal med Manchester City. Manager Roberto Mancini skal være tent på en byttehandel med Samuel Eto’o som returgods. Men selv om partene har snakket ved flere anledninger, så savner samtalene reell fremdrift.

Om Tevez forlater Manchester City i dette overgangsvinduet tror jeg denne avtalen eventuelt presses gjennom i løpet av de siste dagene av denne måneden. Samtidig som alle vet at Manchester-klubben ikke lar seg tvinge til et salg, vil det være i alles interesse – hovedsakelig for å unngå fjorårsscenarioet der Tevez (Joorabchian) sine verbale mediesprell nesten utelukkende samsvarte med lagets formtopp – at man går forskjellige veier.

Spesielt to klubber som har ligget mistenkelig lavt i transferterrenget denne sommeren kan trolig koble seg inn i et sent race om den argentinske angriperen. Real Madrid har riktignok brukt en solid klump med penger denne sommeren – Coentrao, Sahin, Varane, Altintop og Callejon representerer utlegg på cirka £50 millioner – men det store angrepsvarpet som lenge var varslet uteblir. José Mourinhos drømmespiller Neymar ser ikke ut til å flytte i sommer, dermed kan Tevez gjerne bli det nye portrettet i stjernegalleriet.

Man skal heller ikke utelukke at Chelsea melder seg på kampen om Tevez i siste time. Det er viden kjent at bakmennene rundt Tevez har frembragende kontakter på Stamford Bridge – Kia Joorabchian har til eksempel (gjennom sitt investeringsselskap) hatt en finger med i to av de siste overgangene fra Portugal til London-klubben (Ramires og David Luiz). Forutsatt at Chelsea finner en løsning for Didier Drogba (PSG? Spurs som en del av Modric-avtalen?), ville det absolutt ikke overraske meg om argentineren spiller i en mørkere blåfarge neste sesong.

Mitt tips: Long shot – Tevez til Real Madrid helt på tampen av overgangsvinduet.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Hvor ender tungvekterne? (1)

Når overgangsperioden drar seg inn i de siste ukene, venter vi fortsatt på utfallet av sommeres største transferføljetonger. Hvilke – om i det hele tatt noen – av klubbskiftesagaene som har parasittbitt seg fast i sladderspaltene har mest sjanse for å materialisere seg før august blir september? Her følger del 1 av mine betraktninger om sommerens mulige ”superoverganger” – neste del følger i morgen.

Cesc Fabregas, Arsenal til Barcelona

Her snakker vi ikke om en sommerspesial, snarere en sesongbasert såpeopera som fascinerer og engasjerer hvert eneste overgangsvindu. Kanskje jeg snakker for flere enn meg selv når jeg sier at denne overgangen skal det simpelthen bli godt å se slutten på – uansett utfall.

Katalaneren har fortsatt tre år igjen av kontrakten med Arsenal – således er ikke London-klubben presset til å selge (i motsetning til Samir Nasri, hvis avtale løper ut om et år) men i sommer sanser jeg noe mer konkret i overgangssnakket enn tidligere. Wenger virker ikke lenger helt fjern fra salgstanken (muligens drevet av Wilsheres overbevisende fjorårssesong, eller at han rett og slett (som mange av oss) ikke orker mer av dette – og presses prisen opp mot £35-40 millioner kan det være at Fabregas får sin tårevåte Barcelona-hjemkomst.

Men når det er sagt, Barcelona strutter av midtbanealternativer og spanske klubber lar seg sjelden presse til ”last minute”-type transaksjoner. Dessuten vil salget av klubbkapteinen skape enda flere bobler i en allerede kokende Arsenal-gryte.

Etter mitt syn rimer det verken sportslig eller kommersielt for Arsenal å selge Fabregas. Og selv med eller uten inntektene fra et eventuelt Fabregas-salg makter ikke klubben å tiltrekke seg en midtbanespiller av tilsvarende kaliber. Dessuten – igjen med eller uten store salgsinntekter – klarer Arsenal seg godt økonomisk; slaget av et forsterket image som ”selling club” vil trolig skade mer enn inntektene fra salget av sin mest profilerte spiller.

Mitt tips: Fabregas fortsetter i Arsenal.

 

Luka Modric, Tottenham Hotspur til Chelsea

Også et komplisert overgangsscenario der voldsomt mye står på spill. Etter Chelseas tentative skambud på cirka £22 millioner kom Tottenhams styreformann knallhardt på banen – Modric skal ikke selges, ikke for noen som helst pris, sa Daniel Levy i en pressemelding som ble publisert på klubbens hjemmeside. Riktignok var Dimitar Berbatov heller ikke til salgs sommeren han endte opp i Manchester United på overgangsvinduets siste dag, men i følge min hukommelse var Modric til Chelsea-dementiet enda hardere. Derfor legger Levy hodet på blokka med denne overgangen – skulle han selge den vesle kroaten vil styreformannen miste sin troverdighet for evig og alltid.

Men det er flere fascinerende elementer som spiller inn her. Midtbanespillerens representanter hevder at deres klient ble muntlig lovet en overgang fra White Hart Lane om et bud i en viss størrelsesorden tikket inn på faksmaskinen på styrerommet. Tidspunktet for dette løftet skal ha vært da Modric knyttet seg til klubben frem til 2016 i fjor sommer. Kun møtedeltagerne kjenner denne summen, men skal man tro ”snakket” skal breaking point-summen være rundt £40 millioner.

Levy på den annen side vet at om Modric skal forlate Spurs for en fin profitt før kontraktstiden løper ut, er august 2011 det eneste tidspunktet. Playmakeren fyller 26 år i september. Modric befinner seg nær sin karrierepeak – i de neste overgangsvinduene vil verdien synke proporsjonalt med alderen.

Men for å gjøre dette enda mer innviklet: Modric sin fremtid handler også om Levys fremtid – og for så vidt også klubbens fremtid. Etter at Levy tapte spillet om rettighetene til den olympiske arenaen i øst-London er luften i ferd med å sive ut av prosjektet hans. Tottenhams håp om å henge med i toppen avhenger desperat av et nytt anlegg, og derfor står Levy og ENIC ved et veiskille: skal må gå i gang med et nytt stadionprosjekt som trolig vil koste £350-500 millioner (med en vaklende verdensøkonomi som bakteppe) eller nedskalere operasjonen til en realistisk størrelse – uten Champions League-drømmer – som passer en fortsatt White Hart Lane-tilværelse? Et salg av Modric vil sende ut et signal om at man holder fast ved status quo, at ambisjonene er lagt på is.

Spilleren har imidlertid et kort igjen på hånden – et siste man kun dunker i bordet som siste utvei, trekket som setter enten klubben eller spilleren selv i sjakkmatt – dette trekket heter transfer request. Tilbøyeligheten for at transfer request-kortet lures frem avhenger helt og holdent av hvor sterk backing den rebelske spilleren har fra kjøpende klubb (spillerrepresentantene snakker selvsagt med kjøperen kontinuerlig – slik er det bare), for en overgangssøknad må støttes opp med et solid tilbud. Risikoen ved dette scenarioet er en hardball-spillende styreformann som blåser i både penger og sportslige konsekvenser til fordel for eksempelstatuering.

Mitt tips: Modric går til Chelsea helt på tampen av overgangsvinduet.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Gode norske VM-utsikter, men… OBS!

Slovenia, Sveits, Albania, Kypros og Island er altså steinene som ligger i veien på Norges vei til fotball-VM i Brasil om tre år. Totalt sett en vennlig trekning for Norge sin del – omtrent det maksimale man kunne håpe på i forkant.

Det første store umiddelbare plusset er selvsagt at de to presumptiv svakeste lagene i denne jevntrukne Gruppe E – Island og Kypros – ikke bare er NFF-kjenninger fra den pågående EM-kvaliken, men til alt overmål ligger helt sist uten seire.

Det norske landslagssystemet, uansett hvem som leder Norge på veien som forhåpentligvis ender i Brasil, bør altså ha ypperlig førstehåndsinformasjon om disse landene. Når det er sagt vil trolig begge øystatene ommøblere landslagsinventaret som en følge av de skuffende EM-resultatene. Island har som de fleste vet en lovende generasjon på full fart fremover – flere av nøkkelspillerne fra det imponerende U21-landslaget vil sannsynligvis bli gitt en viktig rolle i de nye planene. Kypros, derimot, var inntil nylig en ganske vrien besøksadresse, men det er lite som tyder på at de er på vei tilbake til tiden da en tur til ferieøya representerte en solid torn i siden til gjestende stornasjoner.

Albania – kjent for en ekstremt hot hjemmestemning i heksegryten i Tirana – kan plasseres på samme hylle som Kypros: i utgangspunktet en fryktet hjemmenasjon, men som har merket en bratt, negativ sportslig resultatkurve de siste årene. Sent på 90-tallet/tidlig 00-tall kunne balkanstaten vise til en veldig hardtslående utvalg av spillere som ofte startet kvalikene imponerende for bare å fade mot slutten. Flere representanter for denne generasjonen holder det fortsatt gående – synger på siste verset (Bogdani, Lala, Skela, Bekaj, Duro osv) – men etterveksten har vært alarmerende svak. Landets fall på fotballfronten er heller ikke hjulpet av at mange landslagsspillere som tidligere ville representert landet nå avventer for å representere det selvstendige Kosovo – eller for den saks skyld andre stater, som en annen gruppemotstander; Sveits.

Tre av de store sveitsiske spillerne som tok landet hele veien til finalen i U21-EM forrige måned stammer fra kosovoalbansk bakgrunn. Basel-duoen Xherdan Shaqiri (19) og Granit Xhaka (18) imponerte stort i mesterskapet og har allerede A-landslagsdebutert for alpelandet (sterk kontrast til Norge der A-landslaget kun unntaksvis er åpen for spillere under 25) – disse blir utvilsomt nøkkelspillere i 2014-prosjektet. Det samme gjelder FC Zürich-angriperen, Admir Mehmedi (20), også sønn av Kosovo og imponerende i Sveitsisk U21-landslagstrøye (debuterte for A-landslaget mot England på Wembley i juni).

Selv om Sveits sliter litt med de samme problemene som Norge – få våpen å trekke bortsett fra god organisering, disiplin og effektiv kontringsfotball – vil mye av Norges kvaliksjanser avhenge mye av de to kampene mot denne progressive fotballnasjonen som ledes av tyske Ottmar Hitzfeld.

Siste nasjon i gruppen, Slovenia, skal heller ikke undervurderes selv om dette er en nasjon Norge har truffet relativt jevnlig i landslagssammenheng uten de helt store problemene (med unntak av EM 2000). Normalt sett produserer Slovenia sjelden verken de store stjernene (Zahovic og Acimovic de siste) eller overskriftene, men som gjennom godt kollektiv og skolerte spillere med gode basisferdigheter ofte finnes helt i toppen av kvalikgruppene når statusen gjøres opp. Det vesle vakre landet opplever også en slags talentboom – flere slovenske spillere slår relativt bra fra seg på godt europeisk klubbnivå; f. eks Palermo-duoen Bacinovic og Ilicic – pluss Birsa og Matavz – er respekterte spillere som kan skape hodebry for de fleste motstandere.

Statusen for Norge – en snill gruppe med fem motstandere som kan beseires, men som også på en dårlig norsk dag kan gjøre drømmen om Brasil til et mareritt. Åpent men overkommelig.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Tevez-paradokset

Det hersker liten tvil om at Manchester City ønsker å erstatte presumptivt utgående Carlos Tevez med en annen argentiner, Atletico Madrids Sergio Agüero. Så hva slags utfall kan man forvente om ender opp med argentiner for argentiner på topp for de blå?

Paradoksalt nok var det først når Carlos Tevez ble flyttet fra (v)andrespiss til klassisk midtspiss at han tok skrittet fra en toppspiller til verdensstjerne. Og like paradoksalt er det derfor at Manchester City i dag driver en desperat jakt etter å erstatte en angriper som «teoretisk» (merk «-«) ikke burde passet til midtspissrollen i Roberto Mancinis énspiss-system med en annen angriper som i rent konseptuelt ikke er ideelt egnet til rollen.

Hva er det så som gjør Tevez – angriperen som tidligere elsket å vandre til sidene og komme dypt i banen – så effektiv i denne rollen? I første rekke vil jeg peke til en ekstrem balanse, kroppsstyrke, ekstrem bevegelsesvilje – i tillegg til de typiske oppspillspunkt-egenskapene som godt mottak og selvsagt evnen til å holde på ballen. Legger man til at argentineren også har utviklet avslutningsegenskapene – han var aldri en ekstrem storscorer tidlig i karrieren eller på ungdomsnivå – ser man strekene som danner skissen av hvorfor «El Apache» likevel fungerer i denne rollen.

Sergio Agüero skiller seg fra Tevez på en del fundamentale områder. Maradonas svigersønn kommer best til sin rett med ansiktet mot mål («rettvendt» som man liker å navngi dette på norsk). Der Manchester City angriperen liker å bevege seg, hele tiden søke ball, er den fire år yngre landsmannen mindre arbeidsvillig uten ballen i beina, men til gjengjeld er han mer eksplosiv når han får snudd hodet mot mål.

Når det gjelder de individuelle ferdighetene kan det argumenteres for at spillerne besitter likhetstrekk; rask nærteknikk, antenner for effektivt kombinasjonsspill og smarte bevegelser. Fysisk finnes det også paralleller; Agüero har også det lave tyngdepunktet vi kjenner igjen hos Manchester Citys nummer 32, begge er relativt moderate av vekst men dertil tettbygde.

Mens Agüero i mine øyne er en bedre avslutter enn Tevez (igjen paradoksalt, Tevez scorer flere mål), besitter sistnevnte en egenskap som jeg mistenker kan bli avgjørende for at denne eventuelle utskiftningen muligens ikke ender opp til Manchester Citys fordel: Tevez sin ekstreme mentale styrke.

Det er få spillere på toppnivå som eier den samme umettelige appetitten for fotball som Carlos Tevez. Uansett hva som skjer i uka (klaging, transfer requests osv) er mannen klar – så up for it at han nesten eksploderer – når kampen blåses i gang. Tevez har et ekstremt høyt normalnivå – prestasjonssvingninger eksister knapt. For ikke å nevne at han bryr seg lite om hvem som er motstanderen – verken individuelle motspillere eller om laget heter Chelsea eller Blackpool; kamptilnærmingen forblir uendret.

Og her ligger miniguiden til hvorfor han fungerer i den krevende midtspissrollen: Ekstrem mental styrke mikset med ustoppelige bevegelser og udødelig intensitet (spesielt uten ball) kompenserer for de ferdighetene han i teorien mangler til å utføre 9er-rollen optimalt. La det ikke være tvil, Agüero er en vidunderlig fotballspiller men han er neppe like egnet til denne spesifikke rollen som landsmannen.

Derfor tror jeg Manchester City vil måtte justere spillet noe om man ender opp med Agüero. «El Kun» sin intensitet trer først virkelig i kraft rettvendt med ballen i beina, altså når han kan utfordre og utnytte plass. Etter mitt skjønn er derfor den yngre mindre skikket til å lede en angrepslinje alene. Som en konsekvens vil Roberto Mancini trolig måtte legge om til mer ballbesittelse og moderere den relativt avventende tilnærmingen vi husker fra forrige sesong.

Skulle ikke Agüero finne seg til rette i Tevez-rollen (eller i det hele tatt ikke finne veien til Manchester) kan Mancini plystre på Edin Dzeko eller Mario Balotelli til å fylle tomrommet etter det argentinske problembarnet – to spillere som rent konseptuelt er bedre skikket til å takle oppgaven enn begge argentinerne. Men som igjen mangler intensiteten og arbeidskapasiteten uten ball til å (foreløpig) mestre denne oppgaven effektivt i Premier League.

I mine øyne finnes det kun én spiller som umiddelbart kan avløse Carlos Tevez, prestere fra første minutt og levere det samme produktet. Navnet? Wayne Rooney.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Danilo, Vidal + litt Copa America

Snadderoverganger. Selvsagt er det for tidlig å dele ut priser for beste og verste sommerkjøp, men om vi retter blikket vekk fra Premier League for et lite øyeblikk vil jeg trekke frem to mulige (det gjenstår fortsatt detaljer) nyervervelser som virker utrolig lovende.

Den første er brasilianeren Danilo, som etter rapportene er i ferd med å slutte seg til de portugisiske mesterne, FC Porto, for en sum omkring 10 millioner euro. Fra Brasils fabelaktige U20-landslag vil jeg nevne Danilo i samme utoverpust som A-landslagsspillerne, Neymar, og Lucas. Gutten var ekstremt imponerende som høyreback i det Søramerikanske U20-mesterskapet (Brasil feide Uruguay av banen 7-1 i «finalen») tidligere i år, men for Libertadores-mesterne, Santos, har han blitt brukt både som holdende midtbaneanker og som drivende boks-til-boks kraft (indreløper, om du vil).

Nå er det uvisst hvor portugiserne ønsker å bruke den 20 år unge tilveksten – var det opp til meg ville jeg anbefalt Danilo å spesialisere seg på back-plassen. Bak Dani Alves og Maicon finnes det få toppalternativ, og Danilo – om han fortsetter den fine fremgangen – må være et naturlig valg post-2014 Brasil.

I ekspressform er Danilo en disiplinert spiller med førsteklasses fysiske forutsetninger, flott driv med ballen, fin touch og nærteknikk pluss et fryktinngytende skudd. I tråd med FC Portos beundringsverdige overgangspolitikk, brasilianeren bør være et nytt stykke salgsvare på det utstoppelige samlebåndet som sender spiller etter spiller ut fra det nordlige Portugal til europeiske gigantklubber med stor profitt (en milliard kroner i overgangsprofitt de siste fem årene!). For øvrig kan det legges til at en stor Premier League-klubb lenge var med i kampen om dette talented, men etter hvert som overgangen ble i overkant komplisert (klausuler, frister, arbeidstillatelse etc) trakk engelskmennene seg fra forhandlingene.

Deretter vil jeg trekke frem Arturo Vidals sannsynlige overgang fra Bayer 04 Leverkusen til Juventus som en virkelig transfer-karamell. Riktignok gjenstår medisinsk sjekk og smådetaljer, men klubbene skal ha blitt enige om en handel verdt cirka 12 millioner euro. Chileneren hadde kun et år igjen av kontrakten i Tyskland og det var lenge forventet at Bayern München i kjent stil skulle kuppe nok en Leverkusen-diamant. Kjøpet må sies å være et kupp for Torino-klubben som – uten Champions League-trumfkortet, har småslitt på overgangsmarkedet denne sommeren.

Her kan man imidlertid lure på hvor de pengerike engelskmennene befant seg. Vidal har storspilt i Bundesligaen de siste to sesongene, og besitter nøyaktig de mentale (temperament), kvalitative og fysiske forutsetningene til å mestre Premier League-utfordringene. Søknaden om arbeidstillatelse ville blitt stemplet rutinemessig og for praktisk talt en halv Jordan Henderson ville man sikret seg toppfotballens mest anvendelige spiller: hvilken toppklubb har ikke brukt for en ressurs i sin beste alder (24) som takler alle posisjoner bortsett fra keeper og midtspiss?

Copa America. Til stadighet hører man at verdensfotballen styres og domineres av de folkerike nasjonene. Gang på gang blir dette brukt som alibi når «små» land (som vårt eget) ikke leverer til forventingene i internasjonale mesterskap. Derfor er det interessant at helgens Copa America-final vil bli utkjempet mellom Sør-Amerikas (Conmebol) to folkefattigste nasjoner (jeg regner ikke med Concacaf-inviterte Costa Rica).

Ikke bare har de to guay-ene kontinentes aller laveste folketall, men selv om man legger sammen befolkningen til finalistene (Paraguyas 6.5 millioner + Uruguays 3.5 millioner) når man ikke innbyggertallet til neste nasjon på lista (Bolivia 11 millioner).

Selvsagt er det mange tilfeldigheter, nyanser og variabler som spiller inn her – allikevel synes jeg disse tallene er fascinerende nok til at man bør plante et solid tankekors neste gang man trekker frem befolkningsargumentet i debatten rundt resultatene på landslagsarenaen.

Argentina fikk som fortjent…

Siste del av bloggtriologien om Argentina.

Ved samme tid i fjor hadde smarte tyskere oppskiftsmessig demontert Argentina i fotball-VM. Et år senere og en ineffektiv, nesten engelsk stil selvransakelse rikere, står Argentina – alt fotballtalentet til tross – igjen tomhendt og ydmyket tilbake etter et internasjonal mesterskap.

Når sant skal sies var vertsnasjonen uheldige mot Uruguay i går kveld. I Santa Fé møtte de et monster av en keeper i Fernando Muslera, på én av ti andre dager ville Uruguay trolig tapt kampen. Likevel, med hjemmefordel spilte Argentina mot én mann mindre i lang tid og, dette er kanskje det sentrale; under Sergio Batistas ledelse har de blåhvite levert et underveldende Copa America fra start til kvartfinale.

I motsetning til under den nesten freakshow-aktige Maradona-perioden, kunne man i alle fall spore et slags minimum av struktur både på og utenfor banen under 86-kompisen, Batista. De beste spillerne har i det store og det hele blitt inkludert i troppene, treningsøktene skal ha hold høyere standard og disiplin og helt frem til Copa America stilte Argentina med en helt grei balanse i lagoppstilligen.

Før mesterskapet annonserte imidlertid den tidligere OL-landslagstreneren – ledet landet til gull i Beijing for tre år tilbake – et nytt «Barcelona-aktig» system. Med tre Barsa-spillere i lagoppstillingen trenger det ikke være en dum idé å kopiere verdens beste klubblag og deres tidsriktige formasjon, men selv undret jeg hvordan Argentina skulle makte å drille et system på tre uker som det har tatt Barcelona mange år å beherske.

Når Batista så plasserte tre i utgangspunktet defensive midtbanespillere sentralt på midtbanen og tre angripere som trives best i som midtspisser på startoppsettet til åpningskampen mot Bolivia, begynte dette prosjektet å fremstå som science fiction i mine øyne. Deretter, i stedet for å trille ball, bruke tid til å finne motstanderens svakheter, spille seg frem til det farlige lukene og åpningene ble Argentina ekstremt direkte i sin offensive tilnærming: enten handlet det om å transportere ball, sende pasninger over 20 meter eller ambisiøst miste ballen i en mot en-situasjoner altfor dypt i banen.

Sergio Batista gjorde et ærlig forsøk, en dårlig plan er tross alt bedre enn ingen plan (Maradona). Mens hans videre skjebne diskuteres – han har få advokater – skal det nevnes at det neppe blir en enkel oppgave å ta over Argentina mot VM-sluttspillet om tre år. Trøsten får være at med Brasil som vertsnasjon, blir det enda enklere enn normalt å kvalifisere seg til mesterskapet.

Ikke bare er markedet for naturlige erstattere i praksis tørrlagt. Selv ikke i gode tider har Argentina fostret fremtidsrettede trenere – det finnes liten tradisjon for utvikling av nye taktiske konsepter – men med «gudfaren» Julio Grondona ved roret (fotballpresidenten som i eneveldestil har styrt argentinsk fotball i en mannsalder) er ikke jobben heller spesielt attraktiv. Ansettelsen av en utenlandsk trener vil være et slag i fjeset for denne nesten selvbesettende stolte fotballnasjonen, og dyktige Marcelo Bielsa – som uansett har bedyret at han aldri igjen vil bli landslagstrener så lenge Grondona sitter ved makten – har allerede knyttet seg til Atletic Bilbao.