Herlige Kroatia

Gårsdagens første EM-oppgjør demonstrerte hvorfor Kroatia bør regnes som mesterskapets virkelige lurifaks. De faste leserne av denne bloggen vil huske at banden fra det nordlige Balkan faktiske imponerte meg aller mest på ferden over Alpene. Måten rutedraktene eksempelvis uttrillet England to ganger var pur fotballkunst og et tidlig varsel om Kroatias iboende potensial. I dagens blogg skal vi hylle Kroatia.

Russland ble hauset opp i forkant, Gud vet hvorfor (Hiddink? Zenit?), men med et minimumskrav av analytiske egenskaper vil man på bakgrunn av kvalliken ha innsett at Kroatia overgår sine slaviske venner i øst i det aller meste; tropp, generell kvalitet og, ikke minst, russernes ureparerte akilleshæl; mentaliteten. I tillegg har de en langt mer moderne og konstruktiv spillestil. Kroatia er kort sagt en stilstudie i hvordan tidsriktig possession fotball bør spilles: smarte, fluide og tålmodige mot en motstander i balanse, samtidig eksplosive og helhjertede i lenderetningen når kontringsanledningene byr seg.

Minus stopperne, Robert Kovac og Josip Simunic, består hele førsteelleveren av ballsikre, intelligente og atletiske fotballspillere. Når så man sist en bønnestengel av en høyreback med god touch og briljante ferdigheter? Jeg tenker selvsagt på Vedran Corkula. Flankespillerne Daniel Prjanic og Dario Serna kan løpe til Dubrovnik drukner i Adriaterhavet. Sentralt har man ofret en typisk terrier for tre balltrygge eleganter – evigunge Niko Kovac, trollmannen Luka Modric og en slanket, holdningsforbedret, Niko Kranjcar. Foran kan egentlig hvem som helst – Petric, Rakitic, eller Klasnic – utfylle den lynhurtige kontringsspissen, Ivica Olic. Og ennå har vi ikke sett glimt av den nye juvelen, Nikola Kalinic!

Det forunderlige er jo at denne fantastiske seleksjonen av landslagsspillere er plukket fra en befolkning mindre enn vår egen. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg hørt – utrolig nok fra såkalte eksperter og fotballvitere – at Norges snaue fem millioner innbyggere er en direkte forklaring på våre sterkt varierende landslagsprestasjoner. Riktignok kan Kroatene også ty til lommer av eksildiaspora i valg av troppmaterial, blant andre er Kovac brødrene (Tyskland), Simunic (Australia), Rakitic og Petric (begge Sveits) født utenfor foreldrenes opphavsland. Allikevel gjør den velse Balkan-staten vår egne patetiske fallittalibier til skamme. For siden løsrivelsen fra Jugoslavia i 1991 har Kroatia bevist at det faktisk er mulig å spise kirsebær i de aller største selskapene, dyrke positiv fotball og kontinuerlig produsere talenter av verdensklasse på tross av 4.5 millioner innbyggere.

Og ikke bare produserer nasjonen fotballspillere av toppklasse. Wimbledon-vinnere, basket og volleyballess, friidrettstradisjoner og alpintprofiler kan denne stolte staten skryte på seg til tross for moderate ressurser. I løpet av flere besøk har jeg gjort meg opp meninger om hvordan lille Kroatia stadig hamler opp med stormaktene i mange idretter, en avhandling litt for lang for en fredagsblogg, men jeg tar gjerne i mot innspill i kommentarfeltet om du har tanker om dette.

Det er mye å like ved kroatiske EM-gjengen, flere grunner til at mitt hjerte banker litt ekstra for dette landet. Energiske, positive, fremadstormende atleter – teknisk go’fotball med flyt og bevegelse, og ikke minst, en rocka sjef som forstår at det finnes mer til fotballen enn tørre læresetninger, struktur og nedslitte klisjeer. Hånda på hjertet, om du er en ung mann i beste fotballalder, kunne ikke du tenke deg å spille for Slaven Bilic?

Hva er en manager?

I England, altså tittelens opphavsland, er manageren sjefen over alle sjefer, mannen med hånden på alle pulsårer – en fotballklubbs hjerte og sjel. Ingen over, ingen ved siden på maktens rangstige, ingen prosesser starter eller stopper uten managerens velsignelse. Hvorfor synes den norske definisjonen å bety det absolutt motsatte? La meg forklare.

På en grå, altfor bergensk vårdag i 2006 så jeg LSK på Brann Stadion sammen med en europeisk fotballkollega. Kampen var omtrent like attraktiv som det vestlandske piskeregnet, og siden episoden som følger fant sted i timen etter sluttsignalet ved en bardisk noen kilometer fra Brann Stadion, lar jeg kampen sove videre i historiebøkene.

Vi hadde knapt funnet setene før min venn fra Europa, som skal forbli navnløs, utbryter; Jøss er ikke det Jan Åge Fjørtoft, og peker mot veggplasmaen. Jo, sier jeg bekreftende, sannelig min hatt sitter ikke den tidligere Blades-legenden i TV3-stua flankert av et par vante ekspertfjes. Til sin store forbauselse sier Mister Europa at jammen var ikke den frittalende nordmannen en glimrende fotballspiller, men mon tro om han ikke er enda flinkere til å dusje, gelégreie håret og praie bergensdrosjer. Vi forlot jo stadion 5 minutter før kampslutt, og der sitter han, ren og pen i Champions League-studio, sier min venn. Er Fjørtoft Clark Kent i forkledning? Kampen er jo knapt over, hvordan fikk han til det utrolige forvandlingsnummeret? Europeerens begeistring er total, men kortvarig.

Min forklaring om at LSK-«sjefen» faktisk ikke hadde besøkt Brann Stadion den småsure vårkvelden, at studio sannsynligvis er plassert i hovedstaden og at Fjørtoft dermed nødvendigvis ikke besitter blå skøytetrikot og rød kappe allikevel, gjorde lite for å dempe forvirringen hos den norgesbesøkende. Forbauselsen bredte seg i vertikal retning på barstolen ovenfor meg; en sportsdirektør som skulker bortekamper for å lede TV-sendinger, er det mulig? Mannen ovenfor tok en Hansa-slurk, ristet litt resignert på hodet og skiftet samtaleemne. Han var ikke imponert.

Jeg må innrømme at jeg hadde reflektert lite over studiovertens prioriteringer før min lettere flabbergasete fagfelle lot seg forundre den kvelden ved Bryggen, men ved nærmere ettertanke hadde han unektelig et poeng. For at sportsdirektører – eller LSK varianten, managere – dropper arbeidsgiverens kamper for å studere forsterkninger kan skje på kontinentet, men nedprioritering av et toppoppgjør mot en tittelfiende til fordel for Champions League-studio, ville derimot skapt presseoppstand og generell mistro. For to år siden passerte slikt ubemerket i hjemlige farvann, i dag har man heldigvis våknet opp.

For da tittelforsvarerne snublet ut av cupen forrige uke befant heller ikke den samme Fjørtoft seg i ydmykelsens sentrum, men blant landets sjampanjeglassklirrende «elite», den såkalte «fiffen, på den franske rivieraen. At selvpromoteringsekspressen fra Sunnmøre gnidde skuldre med kakser er for så vidt irrelevant og uinteressant – statusen på omgangsvennene er av liten betydning. Folk må jo få lov å vanke med hvem de vil. Avgjørende er det dog at Fjørtoft alltid synes å oppholde langt fra begivenhetenes sentrum når sentrale affærer utspinner seg i Lillestrøm SK.

Derfor har LSK-bautaen Frank Grønlund selvsagt rett når han sier at Fjøra har fått ufortjent mye «pepper» i kjølvannet av Tom Nordlies lange men forutsigbare vei ut Åråsen-porten. For kvelden da Nordlies LSK-skjebne ble avgjort ble manageren fanget opp av kameralinsene på nasjonalarenaen. Altså, den mest sentrale aktøren i LSKs sportslige struktur – skal man ta utgangspunktet i skoleboktolkningen av sportsdirektør/manager-rollen – var tilsynelatende til mer nytte på Ullevål-tribunen enn i siste akt på Åråsen da teppet gikk ned for Lillestrøms hovedtrener, og Fjørtofts (i teorien) direkte underordnede, Tom Nordlie. Og på dette grunnlaget er det vanskelig å betrakte Fjørtoft som noe annet enn en mann frarøvet all makt, handlingskraft og autoritet. Utad kan det i hvert fall ikke tolkes på andre måter, og det vet medieyndingen Fjørtoft.

I min nøkterne kapasitet som passiv tilskuer til et høyst offentlig spill, forundrer det meg at Fjørtoft ikke har stilt seg flere karriereeksistensialistiske spørsmål.

Det første og mest logiske spørsmålet i denne selvransakelsen bør være; trenger virkelig klubben en manager når stillingen innebærer tilsynelatende null påvirkning i forhold til treneransettelser? Jeg tenker naturligvis på den flaue episoden da klubbstyret overprøvde hans lojalitet ovenfor Uwe Rösler og ansatte Tom Nordlie over hans altfor animerte legeme.

Deretter kan jo den snakkesalige vestlendingen fundere over hans grad av påvirkning og innflytelse i forhold til spillerkjøp og LSKs generelle innkjøpspolitikk. Om jeg mot formodning tar feil, og at Fjørtoft faktisk har bidratt aktivt i kjøpene av middelmådige men dyrkjøpte spillere fra hjemmemarkedet, er det jo dette i seg selv grunn nok til å lete etter hattehylla. For her han man gjort en slett jobb. Om han ikke har bidratt til overgangsfadesene, kan man jo gjøre seg om tanker om en kanari-manager uten innspillsrett i overgangssaker kan fremstå som annet enn patetisk og vingeklippet? På bakgrunn av klubbens overganger siden Fjørtofts inntreden i klubben, ser jeg heller ikke konturene av sofistikerte speidernettverk i velsmurt operasjon eller smarte manøvrer som har lokket ekstraordinære fotballspillere av ved første Flytogperrong.

Med andre ord, om håndtering av trenerspørsmål, og oppbakking av mannen på benken, tilsvarer post én på ansvarslista til en manager/sportsdirektør – slik det gjøres i andre klubber, nasjonalt og internasjonalt – er overgangsspørsmål neste punkt på lista. Men for en utenforstående er det vanskelig å se at Fjørtoft har bidratt positivt på verken det ene eller andre punktet.

Det tredje tankekorset er naturlig nok hvor seriøst man kan betrakte managerrollen når innehaveren skulker både toppoppgjør (Brann), cupoppjør (Eidsvoll) og oppgjørets time (Nordlies avgang). Hovedperson sier småhumoristisk at om LSKs vinnersjanser hadde vært sterkere med hans tilstedeværelse ville han naturligvis stilt opp på Eidsvoll. Men bak ironien vet kloke Fjørtoft like godt som omverdenen at skipperen på skuta bør stå på broa når skipet gynger. Om tilskueren Fjørtoft ville hjulpet LSK til neste runde er selvsagt diskutabelt, likefullt er han vel vitende om signaleffekten av hans fravær og ikke minst de uunngåelige medieetterdønningene i etterkant.

Av utallige elementer jeg ikke helt makter å ta innover meg fra maktstrukturen i Lillestrøm, trekker jeg frem de to mest sentrale aspektene. Hva er virkelig rollen til en manager? Og, kanskje enda mer mystisk, hva holder en manager i jobben når hangjentatte ganger blir tilsidesatt, ydmyket og underminert?

Fjørtofts standardsvar gjennom krisene gjentas til kjedelig repetisjon; «dette handler ikke om Jan Åge Fjørtoft som person, men om Lillestrøm Sportsklubb», eller noe til samme effekt. Politisk korrekt, jo visst, men det er lov å undre ved yrkesintegriteten
og i det hele tatt kompetansen til en klubbleder som til stadighet aksepter at «klubbens hensyn» skal prioriteres foran hans egen erfaring, dyktighet og fotballekspertise? Er det ikke nettopp takket være en leders kløkt og dugelighet at han i første instans ble tildelt rollen, og at det av samme årsak ikke skulle herske et konfliktforhold mellom managerens vilje og arbeidsgiverens interesser? Hva er det med managerens ideer og planer som er så «farlige» at han må undermineres av styret på grunn av «klubbens hensyn»?

Er det lov å mistenke at Fjørtofts unektelige eksponeringsbehov utveier integritetsfølelsen? For Fjørtoft-resonnementet «dette handler ikke meg men om LSK» kan vanskelig tolkes som annet enn tom retorikk fra en mann desperat til å klamre seg fast til en jobb og en (under?)bevisst skepsis til egen kompetanse.

Hvor mange flere episoder tåler vi av denne lavbudsjettssåpa? Slik som tingene har utviklet seg i Lillestrøm, etter feilskjær på feilskjær aldri sett på Romerike siden Geir Karlstad besøkte Calgary, kan man undre hvor mange flere belastninger LSK-skrotten tåler før ryggraden knekker. Jeg savner lederskap. Jeg savner en MANAGER.

De nye Euro-kometene?

Sjelden har et europamesterskap kunnet avsløre et tilsvarende stjernegalleri av angrepsspillere enn i sommerens utgave. Fernando Torres, Luca Toni, Henry, Benzema, Huntelaar, Mario Gomez, Klose, Zlatan – rekken synes endeløs. Og da har jeg ikke engang nevnt RVN, Henke, Adrian Mutu og Ronaldo… Men i rekken bak de etablerte verdensstjernene finnes det (mer eller mindre) unge menn som ønsker å skyte seg fra culthelt til allemannseie – jeg tar en kikk.

Fra Gruppe A og Tsjekkia trekker jeg frem Martin FENIN (87-Eintracht Frankfurt). Kom dyrkjøpt (3.5 millioner euro) til Tyskland fra FC Teplice i vinter etter at han fulgte opp et strålende U20 VM i Canada i fjor sommer med en produktiv høstsesong i hjemlandet. Selv Bjarne Rønning kunne knapt oppdiktet en mer spektakulær inntreden – borte-hattrick på Olympiastadion (3-0 seier over Hertha) er saker som hører hjemme i drømmene. Riktignok, etter nok en goal i hjemmedebuten, stilnet det noe i målprotokollen etter sensasjonskvelden i Berlin, og tsjekkeren endte opp med seks nettreffere for Eintracht Frankfurt. Paradoksalt nok har Fenin aldri vært betraktet som et supertalent i hjemlandet, og før det nevnte Canada-mesterskapet var forventningene til gutten relativt moderate. Noe av forklaringen kan ligge i at 21-årigen er en typisk allround angriper uten nevneverdig spisskompetanse, likevel mer enn gjennomsnittelig god på alle områder. Høyden på 181 centimeter er knapt fyrtårndimensjoner, tungvekter er han heller ikke likevel er han et aktivt og relativt effektivt oppspillspunkt. I tillegg besitter Fenin presis, rask avslutningsteknikk med begge beina og på toppen av den tette kroppen sitter et smart fotballhode.

Sveits nye stjerneskudd, Eren DERDIYOK (88-FC Basel), som flere vil huske scoret etter kun kvarteret etter sitt innhopp mot England på Wembley, er hentet til troppen som et slags wild card. For den tyrkiskættede varierer fortsatt voldsomt i prestasjonene. Råvaren er imidlertid prima, og med en uforutsigbar spillestil, skyhøy selvtillitt er i hvert fall 20-åringen selv klar til å legge Europa – inkludert sine foreldres fødeland i gruppespillet – under sine føtter. For sjansen vil komme. Kun sju seriemål for FC Basel denne sesongen, men spesielt på U21-landslaget har Derdiyok imponert med smarte bevegelser på den siste tredjedelen, uortodokse taktiske valg, glimrende balanse, rask ballføring, flott rykk og tekniske lekkerbiskener. Dessuten er Sveits’ nummer 12 sterk i luftrommet og en potent avslutter med begge bein. Toppspillergrunnlaget er absolutt til stede, igjen står taktisk finsliping og ro i avgjørende situasjoner.

Mavrut ERDINÇ (87-Sochaux) ble hentet inn til den tyrkiske troppen i siste time. Den franskfødte spissen er et relativt ubeskrevet blad i hjemlandet siden han nylig landslagsdebuterte og aldri har spilt klubbfotball ved Bosphorus’ bredder. Sochaux-angriperen handler om fart, kraft og styrke – en skikkelig kruttønne av en spiss som fikk et slags gjennombrudd i Ligue 1 denne sesongen. Kanskje ikke raffinert nok i spillestilen til noen gang bli en skikkelig toppspiss, men 21-åringen har fryktelig drive, trøkk og besluttsomhet i offensive løp og avslutningssituasjoner. Og det er forståelig at Fatih Terim tok turen til Peugot-landsbyen for å ta denne dynamittkubbenunder nærmere øyesyn. Igjen et spennende joker-alternativ.

Til tross for Eduardo da Silvas triste forfall, reiser Gruppe B-nasjonen, Kroatia, til Østerrike med et imponerende arsenal av angrepsspillere med ulike, komplementære ferdigheter. For meg er Hajduk Split-toppscoreren, Nikola KALINIC (88-Hajduk Spilt), den mest spennende. Allerede fra U16-nivå har den hengslete spissen bøttet inn mål for landet med de kule draktene, og denne sesongen har det også løsnet i seriesammenheng (17 mål). Størrelse og vekt skulle tilsi en statisk møtespiss, men Kalinic fremstår derimot som Davor Suker og Dimitar Berbatovs hemmelige kjærlighetsbarn; fantastisk touch, glatte, smarte bevegelser, omstendelig – men likevel effektiv – avslutningsteknikk og litt casual, laid-back holdning som bare krydrer det genetiske talentserumet. Det er nesten kun på Balkan man finner slike spillere. Tvilsomt er det imidlertid om 20-åringen med kun én A-landskamp får noe særlig spilletid i alpelufta, men merk dere allikevel navnet – en klassespiller som snart vil fiskes opp av en toppklubb.

Erwin HOFFER (87-Rapid Wien) er betraktet som vertslandets største fotballtalent siden Andreas Herzog. Allerede i 16-årsalderen ble «Jimmy» Hoffer – etter den amerikanske fagforeningsbossen – spådd en gyllen fremtid. Hypen har nok i sannhet overgått Rapid-spissens fremskritt på banen, men det ligger unektelig mye uforløst hos målreven. 07/08-sesongen har vært varierende for Hoffer, ti seriemål – hvorav tre i den utrolige 7-0 serien mot nærmeste rival Salzburg, i Salzburg (!) – og seriegull manifesterer imidlertid fine CV-oppføringer. Dessuten rapporteres den kvikke, gjennombruddshissige «snifferen» – som vår egen landslagstrener ville beskrevet han – skikkelig på gang fra oppkjøringskampene. Vil definitivt få spilletid i mesterskapet, så gjenstår det å se om Hoffers karriere omsider kan hektes tilbake på det forutsatte storhetssporet.

Frankrikes, Bafetimbi GOMIS (85-Saint-Étienne), trekkes frem som eneste Gruppe C-objekt. I sannhetens navn er vel franskmannen litt for senior til å bli med i en slik kåring, men siden Gomis fortsatt relativt ukjent for de fleste slenger vi han med. Tanksenteren – duellsterk, plasseringssterk og direkte – har hatt en produktiv sesong med klubblaget (16 mål) og ble kalt inn sent takket være en utbytterik vårsesong. Debutseansen tok formspilleren med åpne armer; to mål noterte han seg for i vennskapskampen mot Ecuador forrige uke. Pratet om «den nye Drogba» er skapt av late journalister – Gomis har verken Chelsea-spissens ekstreme fysikk eller taktiske egenskaper – men man kan ikke utelukke at 23-årigen med Senegalesiske aner havner i Premier League neste sesong. Det er tross alt ingenting engelske managere – av forskjellige årsaker som skal forbli usagte i denne bloggen – elsker mer enn å handle franskafrikanere…

Litt i samme kategori som mannen ovenfor – late bloomer – nevner jeg den spanske fargeklatten, Daniel GÜIZA (80-Real Mallorca), som i selv i kapasitet som nykronet La Liga-toppscorer (snøt Luis Fabiano for Pichichi-trofeet etter en utenomjordisk målorgie på sesongtampen, 16 mål på 12 kamper!) fortsatt ikke er på alles lepper. Ikke mindre imponerende er det at ikke ett eneste av hans 27 seriemål ble scoret fra krittet. 27-åringen fra Jerez er gjennombruddshissighet i menneskeform, og kan løpe bakromsstikkere til sola går ned. Med sin aggressivitet, bevegelighet og straffefeltskyle kan han bli en torn i siden til hvilket som helst Gruppe D-forsvar. Om hyperspissen fra ferieøya ikke får tillitt fra start, er en slik formspiller likevel et stor ess i ermet til Luis Aragones.

Hvilke spillere forventer DU skal tre ut av skyggen og inn i rampelyset under Euro 2008? Gi utløp for dine profetier i kommentarfeltet!

Drømmen som ble et mareritt

Da Manchesters røde side ble overtatt av uhyggelige eiere i 2005, så protestforeningen FC United of Manchester dagens lys. Er det snart duket for FC City of Manchester?

Ved disse tider i fjor var thailenderen Thaksin Shinawatra i ferd med å komplettere kjøpet av Manchester City Football Club. «Doctor Thaksin» – som han pompøst ble titulert av representantene for det gamle eierskapet – ankom Manchester under en tordensky av kontroverser. Korrupsjon og systematisk utrydding av Bangkoks narkomane var kun toppen av beskyldningsisberget som fulgte kjøperen fra sørøst Asia. Likevel ble statsmannen betraktet som «fit and proper» av The FA, med andre ord fri til å investere sine dubiøse midler i engelsk fotball. Definisjonen av fit and proper synes å avgjøres fra investorens kontoutskrift, ikke rullebladet.

Som i tilfellet The Glazers og Manchester United, splittet det nye regimet – bokstavlig talt – City-fansen i flere retninger. En liten minoritet bedyret at City var passé for deres vedkommende, I’m out of here, men igjen som hos naboen blåste det overveldende flertallet en lang marsj i den nye eierens dubiøse historikk. For fotballsupportere flest – særlig de som er sulteforet på suksess – er mer interessert i hva investorens midler skal brukes til enn hvor de kommer fra. Og forført av gratis thai-buffet og lettkledde thaiberter på rådhusplassen i fjor sommer, ble også tvilerne konvertert til Thaksin-disipler.

Eriksson-ansettelsen, spennende sommerkjøp – de såkalte «videostars» – og Upton Park-seier i sesongåpningen; det svingte av Thaksins Flying City-cirkus. Men i dag virker den griseheite august ettermiddagen på Londons østkant et fjernt minne. For i mellomtiden har thaimaten surnet og babene har fått på seg morgenkåpene.

Samlet fremstår Thaksins disponeringer fra eierstolen som et semester i hvordan man ikke skal drive en fotballklubb. Ett år etter det seremonielle inntoget er City tilbake i den vante rollen som kaosklubb nummer én.

Utfallet av Eriksson-dramaet er fremdeles uvisst, men alt tyder på at høsten blir langt mindre utbytterik for Manchesters middelaldrende mødre og frustrerte milf’er. Hvorfor avgjørelsen drøyer er emne for stor spekulasjon. Alle vet at Thaksin har mistet tillitt til svenskens City-prosjekt, men hviler han øksa i vent på henvendelser og storkompensasjon fra andre klubber? Eller skal avløseren være klar før Sven får marsjordre? For min del er det ikke sparkingen av svensken i seg selv som er det sjokkerende – han har gjort mange feil i City, en debatt vi kan ta i kommentarfeltet – men måten den uunngåelige avskjeden blir håndtert på.

Kanskje enda verre for City – den kvinneglade svensken lar seg erstatte – er klubbkapteinens uunngåelige exit. Richard Dunne har vært årets City-spiller de siste fire sesongene, men etter et kontraktforhandlingsbrudd som kan umulig tolkes som annet enn mistillit ovenfor thai-regimet, forlater iren Eastlands denne sommeren. Og om stallens lederfigur er frustrert, hva så med juvelene Micha Richards og Michael Johnson – blir de å se i lyseblått i august?

Fra Peter Swales, til Frannie Lee og nå Shinawatra. Aldri et kjedelig øyeblikk i Manchester City, verken for klubbens egne fans eller for knisende United-fans på sidelinjen. Pressedekningen om lillebror er blitt ren viagra for den røde djevelmenigheten. Rotete eierskap hjemsøker City-historien som suksess forfølger fienden. Og ikke for første gang har klubben rotet seg inn i forviklinger som kan ende i oppløsning og meltdown.

Så hvem har skylden for at City befinner seg i røra de føler til over øra? Eks-styreformann, John Wardle, for å solgt til den tegneseriefiguraktige thailenderen? The FA som ukritisk tillot det kontroversielle oppkjøpet? Passive supportere som holder kjeft så lenge man slår fienden hjemme og borte?

Hvilken lærdom kan man trekke fra thai-eventyret i Manchester? At frisk kapital fra ukjente opphav ikke nødvendigvis fører godt med seg? At klubbeiere bør tar mer ansvar for klubbens lange tradisjoner og supporterens vilje før de lar seg føre på avveie av kapitalsterke beilere?

Siste kapittel i Thaksin-epoken er ikke skrevet. Eieren lanserer Ronaldinho som karamell for å lokke tilbake frustrerte supportere. Og akkurat som Glazer-familien gjennom troféhøsting har kvalt proteststemningen blant de røde, vil Thaksin Out!-ropene stilne når overgangsrekorden knuses.

Takk til Grant, hvem blir neste?

Avram Grant er altså trenerhistorie i verdens rikeste fotballklubb. Tre nesten-triumfer rakk ikke for israeleren som haltet ut av Stamford Bridge like fort som han snublet inn på José Mourinhos ledige kontor. En nobody som skled inn i skyggen av den plasskrevende portugiseren. Få trodde Grant i det hele tatt ville vare til neste hjemmekamp, men etter hvert som tiden gikk fikk Grant en slags kult-bevegelse i ryggen. Lite på grunn av hans evner på treningsanlegget eller fakter på benken, men heller takket være et ekstremt særegent vesen. Den mumlende, lavmeldte Grant fremstår som en slags melankolsk storsjarmør. Skyggesiden av Grant får Leonard Cohen til å virke livsglad og belivet, mens den motsatte avslører karisma, underfundig humor og mannlig lederskap. Slike splittede personligheter blir gjerne mystifisert i England og mye av sympatien han høster i mandagsavisenes post mortem, kan relateres til 53-åringens gåtefulle ubritiske vesen.

Dagen derpå mente flere skribenter at trenerskiftet var uberettiget. Nest best i Premier League og et John Terry-feiltråkk unna klubbfotballens gjeveste pris – på en dag Chelsea var det sterkeste laget – burde angivelig rukket til et nytt år i sjefsstolen. Men midt i nostalgien er det lett å glemme bakgrunnen til hvordan The Special One ble knuffet av tronen etter RBK-kampen i fjor høst; den forhenværende sportsdirektøren i Portsmouth og Abramovichs personlige rådgiver ble ikke Chelsea-sjef på tidligere meritter, men gjennom schmoozing og kosing i fotballens meste eksklusive sirkler. Er man godt selskap i eimen av håndrullede cubanere på Les Ambassadeur Club ved Park Lane her i London, er sjansen for å lande en toppjobb i engelsk fotball – uansett CV – større enn om du har svettet deg opp divisjonssystemet. Og så lenge kontaktboken til Grant kan måle seg med eks-sjefens lommebok i tykkelse, kan britiske fotballkommentatorer spare krokodilletårene for andre. Når Grant er klar for en ny utfordring – sportsdirektør, hovedtrener eller rådgiver – kommer det et fint tilbud.

All respekt til den utgående hovedtreneren, men skal Chelsea virkelig gjenvinne sin dominans i engelsk fotball og heve Champions League-trofeet som Roman Abramovich begjærer tilsynelatende like vilt som babyene til Dasha – den yndige kvinnen i sidestolen milliardæren, selv under kampens hete, aldri makter å holde fingrene unna – må den aller viktigste klubbrollen tildeles en kapasitet med rulleblad.

Derfor retter jeg fokuset mot fremtiden: Hvem overtar stafettpinnen fra den gladtriste israeleren? Jeg tillater meg å spekulere, og i kommentarfeltet er det fritt fram for din synsing!

Guus Hiddink: Den nåværende landslagstreneren for EM-nasjonen Russland nyter en guddommelig status i engelsk presse. Dels fordi Hiddink var journalistenes favoritt til å avløse Sven-Göran Eriksson som landslagssjef – et told-you-so mantra de aldri blir trøtte av å påminne leserne – og dels fordi han anses å besitte den fulle trenerpakken (lederskap, taktisk kunnskap, personlighet, man-management osv). Enda mer sentralt, Hiddink er allerede et etablert «medlem» av Chelseas indre sirkel og en gammel venn av klubbens sjefsspeider, Frank Arnesen. Slike relasjoner hjelper. Dessuten subsidierer Abramovich – etter sigende – allerede lønningen til Russlands trener, og å løse han fra den verbale avtalen som løper til etter 2010-VM bør være en formalitet. Chelsea-ledelsen vet dessuten at de vil høste full Fleet Street-support om valget faller på 61-åringen fra den nederlandske landsbygda. Kritikerne vil poengtere at nederlenderen er en selvpromotør av rang som i realiteten fløt rundt i trenerverdenen til han tente sin falmende stjerne i Sør-Korea. Hvordan 2002-vertslandet endte opp i turneringens semi-finale, vet de fleste. Agent-dementi til tross, det er nå eller aldri for Hiddink, og magefølelsen sier at den smarte 61-åringen ikke lar denne sjansen passere. Jeg støtter bookmakerne og tror Hiddink blir utnevnes til ny Chelsea hovedtrener. Sannsynlighet: 8/10

Frank Rijkaard: Arbeidsløse Rijkaard er en enkel deal for Chelsea, om lysten er gjensidig. Abramovich skal visst nok ha blitt fanget i ren fotballtranse av Barcelonas sexy-fotball da Deco, Ronaldinho og Messi herjet på det verste, men mye tyder på at fascinasjonen har kjølnet i tråd med Barcas sportslige nedtur. Fristende som det sikkert er å aspirere til lekende karamellfotball vet tsarens nærmeste medarbeidere at en ansettelse av Rijkaard – og gjennomføringen av hans ambisiøse filosofi – vil kreve en lang, kostbar sommer på overgangsmarkedet. For per i dag besitter ikke Chelsea spillertypene til å fremstå som et slags engelsk Barcelona. Imidlertid betraktes nok AC Milan-legenden som et safe alternativ som kan ligge litt på vent. Sannsynlighet: 7/10

Sven-Göran Eriksson: Kan det være interessen fra andre mektige klubber – og en potensiell megakompensasjon – som drøyer Erikssons antatte exit fra City of Manchester Stadium? For Eriksson kommer godt ut av den pågående såpeoperaen som for tiden utspilles med Citys thailandske klubbeier, Thaksin Shinawatra, i den andre hovedrollen. Primært fordi svensken har oppnådd tilfredsstillende – om ikke noe misvisende – resultater for de lyseblå i Manchester denne sesongen, men også fordi media og supportere blindt tar side – korrekt i mange tilfeller, men ikke i alle – med «fotballmannen», ikke den dresskledde eieren eller direktøren, i interne klubbkonflikter. For tør man å løfte litt på lokket av heksegryta som heter Manchester City, vil et objektivt blikk registerere at kun få av svenskens dyre «videostars»-kjøp gjorde nytte og at niendeplassen flatterer til forskammelige lengder. Men av mer betydning: Eriksson vanker i de samme kretsene som Chelsea-fiffen. Som den effektive lobbyisten han er, har svensken kontaktmed de som betyr noe i engelsk fotball, spesielt London-fotballen. La oss heller ikke glemme at Sven allerede i sin tid som landslagssjef – bak The FAs rygg, men foran News of the World-linsene – flørtet med Roman Abramovich og Chelsea. Likevel føles det absurd at en manager som er uønsket i Manchester City skal være headhuntet av Chelski. Det rimer liksom ikke. Sannsynlighet: 6/10

Luis Felipe Scolari: Med sin eksentriske og altoppslukende personlighet kan den aldrende brasilianeren gi Chelsea et umiddelbart løft. Om Scolari ender opp bak roret, blir det kort mellom hovedoppslagene, de saftige glosene vil komme som ut av en mitraljøsemunning – selv småkonger som Lamps, Drogba og Terry vil måtte trå varsomt i gresset. Brasilianeren setter skyhøye krav, hans persona trenger stor plass og intensiteten kan være en utfordring for omgivelser. Nettopp av de nevnte årsakene kan jeg vanskelig se Scolari som en klubbmanager i England. Nærmiljøet vil energitappes på rekordtid, Bounty-tilstander vil bre seg i spillergruppa. Portugal-sjefen er nok derfor best i rollen han for tiden besitter, landslagssjefsrollen. Stødig i engelsk er han heller ikke. Umulig at han kommer til Chelsea er det dog ikke, men om masekoppen er et klokt valg, kan debatteres. Sannsynlighet: 6/10

Roberto Mancini: Mandag morgen meldes José Mourinho klar for Internazionale, og om timer kan Mancini være historie i Milano-klubben. Uansett, er det ingen overraskelse siden italieneren kontinuerlig er blitt linket til andre jobber, uunngåelig også til Chelsea. Lenge hovedtre
nerlansert, i dag også nevnt i tospann med hans mentor, «Mister» Eriksson. Selv ser jeg ikke helt hva som gjør Mancini så usedvanlig ettertraktet. Til tross for gode resultater med Fiorentina, Lazio og ikke minst Internazionale, nekter følelsen av at hans trenerkarriere var vært noe tilfeldig og «flaksbetont» å slippe tak. Navnet og posisjonen han har opparbeidet i Italia kom på et tidspunkt da erkefiendene ble satt tilbake av Moggipoli (Juventus) og Milan rotet seg inn i en blindgate de fortsatt søker utveien av. Champions League-resultatene gjenspeiler heller ikke Serie A-dominansen. I tillegg opptrer «Mancio» klønete i media, alltid på defensiven og jeg er faktisk usikker på om æren for Inters scudetto-rekke bør krediteres Mancini eller autopiloten. Grenseløst briljant som spiller, samtidig anspent, innadvent og humørsyk i tillegg. Personlig trodde jeg aldri Sampdorias legendariske nummer ti skulle velge en trenerkarriere. Han var liksom ikke typen. Chelsea-forbindelser mangler han dog ikke. Sammen med tidligere Blues-boss, Gianluca Vialli, dannet han moderne italiensk fotballs mest fryktinngytende radarpar. Bestekompisene, eller «i gemelli» som de ble kalt, har garantert diskutert en tenkt London-fremtid over pastabollen. Alt er mulig i fotball, men for meg ville smånevrotiske Mancini være et ulykkelig valg for Chelsea. Sannsynlighet: 5/10

Michael Laudrup: Dansken har gjort sine saker bra i Spania. Kanskje er det heller ingen tilfeldighet at Brøndby raste sammen som det berømte korthuset etter at Laudrup satte kursen sørover. Tidenes beste nordiske fotballspiller er i ferd med å skaffe seg et sterkt navn på det europeiske trenermarkedet, men den generelle oppfatningen er han trenger en jobb til i mindre omgivelser før toppklubbene melder seg. Bortsett fra at broren, Brian, spilte i Chelsea, og et personlig vennskap med Frank Arnesen, mangler han de åpenbare linkene til vest-London som synes å være fordelaktig i denne trenerjakten. Sannsynlighet: 4/10

Mark Hughes: Eier en høy stjerne på Brua etter tre fine spillerår på 90-tallet og medierespektert – uten at jeg ser den helt klare grunnen -etter anstendige prestasjoner med Blackburn. Allikevel har jeg vondt for å se at waliserens relativt grå fotballfilosofi hører hjemme et steinkast fra fasjonable King’s Road. Glamour og stas til side, Chelseas planlagte verdenserobring vil nok gjennomføres uten Mark Hughes. Rett mann, kanskje, men feil klubb. Sannsynlighet: 3/10

Didier Deschamps: Også nevnt takket være gamle Chelsea-forbindelser. Isolert sett et spennende trenernavn – fikk til mye under ugreie omstendigheter i Juventus – likevel rimer det ikke at en fersk trener som har vært inaktiv i et år skal være aktuell for å skyve London-klubben til nye høyder. Sannsynlighet: 3/10

Juande Ramos: Hva gjør Tottenhams styreformann om telefaksen spyr ut et £40 millioners pakketilbud på lagets spanske trener og angrepsjuvelen, Dimitar Berbatov? OK, at Ramos havner på Stamford Bridge er langt mindre tenkelig enn at bulgareren skifter fra hvitt til blått – noe jeg tror kun er et tidsspørsmål – men Spurs-sjefen har mektige beundrere i vest-London. Og hvem hadde trodd at Frank Arnesen skulle skifte beite for tre år siden? I fotballen har alt og alle sin pris. Sannsynlighet: 3/10

José Mourinho: Meldes klar for Internazionale, men inntil offisiell bekreftelse forblir eksen et wildcard. Rent forhandlingsmessig vil det neppe være et sjakktrekk fra Abramovich-leiren å ta den tunge telefonen til Portugal. José vil naturligvis kreve gull, grønne skoger og halve pretroleumsriket men ved å svelge kamelen og signere den blanke sjekken, sikrer man to gedigne scoop. For det første sikrer man seg tried and tested trenerkompetanse av høyest kaliber, for det andre forhindrer man atd enne unike fotballtreneren ender opp hos direkte konkurrenter. Samtidig er det mulig at Grant-perioden har fått Chelsea til å innse at portugiseren ikke var roten til alt vondt allikevel? Hypotesen er tynn, men likevel hersker det en snikende følelse at The Special One kanskje har flere aksjer i trenerjakten enn man tror. Dessuten er ikke fotballverden fremmed for slike utenkelige scenarier. Sannsynlighet: 3/10

Marcello Lippi: Ringreven følte seg visstnok snytt da The FA aldri kontaktet han angående England-jobben. Neida, ikke at han nødvendigvis var interessert i stillingen som tilfalt Capello, men av ren respekt og folkeskikk burde han i hvert fall blitt gitt anledningen til å takke nei. Noe slikt sa i Lippi i et ferskt intervju. Vil han føle seg like forbisett om ikke Peter Kenyon ringer på dørklokka hjemme i vakre Viareggio? I mine øyne ville 2006-legenden vært høyaktuell hvis omgangen med det engelske språk sto i stil med mannens fotballtaktiske evner. Utover hverdagsfraser, er språkmuskulaturen som fiskeboller hos 60-åringen og lost in translation-dosen fikk klubben i store nok inntak under Claudio Ranieri. Sannsynlighet: 2/10

Nok en blindpassasjer til Anfield

Etter Liverpools troféløse sesong, er virkelig en ny blindpassasjer hva Rafael Benitez trenger for å styre Merseyside-expressen tilbake på rett spor?

Nylig offentliggjorde klubben at sveitsiske Philipp Degen blir nytt fjes på Melwood ved sesongoppstarten i juli. Og selv om ryktet om overgangen har versert i fotballmiljøene i lengre tid, utløste pressemeldingen likevel et ørlite rykk hos meg. Og mange andre. Det vil si stort sett alle andre med kjennskap til Bundesliga-fotball og respekt for den tradisjonsrike klubben i nord vest.

Benitez må gjerne smykke opp signeringen til et klassescoop, men sannheten er at Borussia Dortmund – 13. plass i Bundesligaen denne sesongen – allerede før årsskiftet signaliserte til høyrebackens representanter at Degens kontakt ikke ville bli fornyet. BVB-ledelsen ville ikke en gang forsøke å fornye den. Ikke fordi sveitseren fremmet urimelige krav for å utvide Dortmund-oppholdet, men snarere fordi den tidligere FC Basel-forsvareren ikke hadde svart til forventningene. Degen var altså fri til å vandre fordi man ville heller satse på kroaten, Antonio Rukavina, i høyrebackrollen. Sannsynligvis så Degen for seg en retur til Alpelandet eller kanskje et siste terningkast hos et mindre Bundesliga-lag. Og da ting virket på det mest stusselige steg altså Rafael Benitez – sjekkheftet i hånden – ned som en manna fra himmelen. Aldri var klisjéfrasen «jeg var aldri i tvil da Liverpool tilbød meg kontrakt, kunne ikke undertegne den fort nok» mer bokstavlig ment. Fotballverdenen kan være gal og dette er en logikkutfordrende overgang.

Philipp Degen er ikke en skandaløst svak fotballspiller. Skadefri er høyrebacken førstevalg på landslaget, uten at det forteller store volum. Fysisk velutrustet og hans offensive legning kan ofte reise øyenbryn når han i vill galopp forserer frem på høyrekanten. Kvikk på små flater er han ikke, men finner Degen klar løpebane kan 25-årigen være lei å stoppe. Og det er i dette offensive drivet og den imponerende kroppsbygningen man lokaliserer guttens to fremste kjennetegn. De andre styrkene man trenger for å hevde seg som høyreback i verdens tøffeste liga, og ikke minst rettferdiggjøre en overgang til prestisjeforeningen Liverpool FC – jeg snakker om den defensive duellkraften og tryggheten, plasseringssikkerheten, fandenivoldskheten og sluttproduktet på de offensive raidene i form av bananinnlegg og konstruktive pasninger, ja her scorer Degen altfor lavt til å kunne være til hjelp for et europeisk topplag.

Degen blir neppe alene som Liverpool-nykommer denne sommeren. Blant andre nevnes venstrebeinte Gareth Barry (Aston Villa) og Andrea Dossena (Udinese) på daglig basis som potensielle Rafa-kjøp – isolert sett gode kandidater men knapt tungvekterne som vil føre Stevie Gerrads labber i Premier League-pokalens nære radius. Likevel illustrerer Degen-avtalen at man ikke har lært leksa fra Voronin-kjøpet i fjor sommer. Igjen snakker vi om en kontraktsløs Bundesliga-spiller uten nevneverdig suksess ellerinteresse i Tyskland. Nok en import som ikke fortjener å gli fingrene over det famøse skiltet ved spillertunellen på Anfield. I likhet med ukraineren vil kanskje Benitez omsider poengtere (når han oppdager den nyes begrensninger på nært hold) at Degen er hentet inn som back-up. Men om Steve Finnan er på vei til Fulham og Alvaro Arbeloa eneste utfordrer, kan jeg vanskelig se at høyreback-plassen kan bli noe annet enn et sårt punkt i Liverpool-kollektivet neste sesong.

Det kan hende at spanjolen er satt i patt av det pågående politiske spillet rundt Liverpools eierskap, men hvor ligger hensikten i å hente nye spillere kun fordi de er gratis? Besitter ikke en spiller toppklubbkvaliteter – som i tilfellene Voronin og Degen – spiller det ingen rolle om du koster null eller et livstidstilførsel av Toblerone.

Rett opp, rett ned?

Årets overlevelseskamp i Premier League var et bikkjeslagsmål uten sidestykke. To dumpeplasser var åpne helt til siste serierunde. Lite tyder på at den samme dramatikken blir repetert ved inngangen til mai 2009. For enten Bristol City, Hull eller Watford vil følge West Bromwich og Stoke til engelsk fotballs celebre selskap. At to av nykomlingene – uavhengig av play off-utfallet- vil droppe direkte tilbake til nest høyeste nivå virker uunngåelig.

Siden årtusenskiftet har kun Wigan og Portsmouth klart å etablere seg i Premier League etter opprykk. Sunderland vil formodentlig gjøre det samme neste sesong. Hva de nevnte klubbene har til felles er opplagt nok betydelige økonomiske resurser. Lite tyder på at Stoke eller play-off vinneren vil gå amok på overgangsmarkedet denne sommeren og de fleste vil nikke samtykkende til at kostbar stallmodernisering for de nye vil kun marginalt forbedre sjansene til ny Premier League-kontrakt. I dag kommer man ikke langt med GBP 10 millioner overgangsutlegg, og fleksing av enda større økonomiske muskler vil være russisk rulett for ferskingene.

For ser vi bort i fra skandaløst svake Derby County, illustrerer vårens kamp for å unngå de to siste nedrykkplassene den skyhøye prislappen på fornyet status. Fulham brukte omlag GBP 40 millioner på nye spillere, Sunderland enda mer og Birmingham City påkostet GBP 17 millioner i nytt blod – bare for å bite i det sure eplet ved sesongslutt. Måteholdende Reading, GBP 6 million (hvorav nesten halvparten ble sløst bort på floppen, Emerse Faé), sparte seg i praksis til nedrykk.

Bristol City avanserte i går til play-off finalen på bekostning av Crystal Palace i en underholdende returkamp. All ære til min tidligere kollega i Watford, Gary Johnson – akademiansvarlig mens jeg var scout – som har utrettet mirakler i form av opprykk med henholdsvis Yeovil og Bristol City, men mangelen på genuin kvalitet hos selv de sterkeste Championship-lagene i forhold til midt/bunnlagene i divisjonen over er slående fra første til siste spark. Småsensasjonen, Stoke, har formelig kranglet seg til opprykk ved å være en plage for motstanderen. Enkel motstand blir Pottemakerne heller ikke blant eliten, men derimot vil de slite fremover på banen.

En lysere Premier League-tilværelse venter imidlertid West Bromwich Albion. Til tross for mange feilskjær fremsto Birmingham-laget som det i særklasse mest spillende og flerdimensjonerte Championship-mannskapet. Stallen er allerede relativt sterk og manager, Tony Mowbray, vil disponere midler til å konsolidere over sommermånedene. Grunnlaget for en relativt bekymringsfri retursesong i Premier League er absolutt lagt.

Inntil ærverdige foreninger som Nottingham Forest, Leeds United, Sheffield Wednesday – kanskje Wolves og Southampton – får orden på økonomi, styre og stell er det tvilsomt om vi vil se en ytterligere tilspissing av midt/bunn-siktet i toppdivisjonen. Uten sukkerpappaer (Jack Walker) eller ”mavericks” (Milan Mandaric) krever et varig Premier League-eventyr en sterk klubbinfrastruktur, en solid supporterbase, et velklingende merkevarenavn og anselige sponsorinntekter.

Skulle man ramle i den første vollgraven er en Premier League-sesong i dag verdt GBP 54 millioner kun fra TV-inntekter. Av dette gigantbeløpet betales GBP 34 millioner i løpet av debutsesongen mens restene av potten fordeles over de to påfølgende sesongene i form av såkalte fallskjermutbetalinger. Denne strukturen gir jumboene sjansen til å strukturere satsingen mot en permanent Premier League-tilværelse over tre sesonger, et direkte nedrykk er derfor ingen katastrofe men kun et ledd i en lagsiktig strategi. Om Sky-vindfallet disponeres klokt, vel å merke.

Stoke og laget som følger neste søndag blir sjarmerende Premier League-innslag, om så kun for en sesong. Imidlertid blir det interessant å observere hvordan midttabellagene vil agere med en redusert nedrykkstrussel. Er det fornuftig å investere nye GBP 50 millioner for et nytt middelhavsseilas? Fra Fulham til Sunderland, Manchester City til Portsmouth; tettes luka til de fire store ved enda større handlelyst? Sannsynligvis ikke. Hva planlegger man dermed for? En halvmilliard norske kroner for å befeste sin posisjon i midtsiktet, eller et dytt mot en Uefa Cup plass man egentlig ikke ønsker? Etter 1. juli kommer svarene.

Å prate god sport

Igjen skyller spillestildebatten over oss. Igjen er Egil Drillo Olsen i hovedrollen. Og igjen er mangelen på nytenkning og fremdrift i debatten like slående som sist gang Hareide og co var oppe til evaluering. Akkurat som utlendingsdebatten fyres diskusjonen om landslagets taktikk, relative suksess og estetikk opp gjennomsnittlig halvannen gang i året. Oftest når gjengen til Hareide har truffet en formslump. Utlendingsdebatten tipper jeg dukker opp igjen ved fellesferien. For da åpner overgangsvinduet og nye impulskjøp vil sannsynligvis fosse inn.

Tirsdags Sportstabloid var for så vidt underholdende tv. Debattantene gikk hardt ut fra startblokka med possession kontra Flo-pasning, men egentlig bare for å ebbe ut i at det kun nyanseforskjeller skiller Drillo, Hareide og mannen klemt i midten, Nils Johan Semb. Derfor var sendingen et langt déjà vu. Allerede sett. Allerede hørt.

Det er noe muggent og avsondret ved fotballdebatten i Norge. Kommer vi egentlig noen vei hver gang Drillo resignerer over at Norge koser for mye med kula? Kommer vi egentlig noen vei hver gang Hareide går i skyttergrava og sier du vet det at jeg kan ikke ta hensyn til hva alle andre mener, jeg vet du? Jeg sier ikke nødvendigvis at Drillos kritikk er uberettiget, men hva er formålet når verken visjoner eller ideer springer opp i kjølvannet?

Riktignok arbeidet programleder Davy Wathne, og TV2s fotballekspert, Bengt Eriksen, heltmodig for å piske opp studiotemperaturen. Men forsøkene på å provosere Drillos puls et stykke opp mot 150-tallet, ble møtt med beundringsverdig østfoldsk stoisme og et «hva-er-det-han-prater om»-fjes som kun Drillo kan. Stabæk-trener, Jan Jönsson, fylte rollen som den diplomatiske utlendingen. Hareides sendebud, Ola By Rise, meddelte at alle fotballteorietiske innspill er av stor verdi. Det vil si, bare man ikke glemmer at man i Rosenborg i det store og det hele gjorde alt riktig, og at resten av verden bør lære av fotballmirakelet i Trøndelag fra slutten av forrige århundre. Truls Dæhli, kompletterte panelet. VG-kommentatoren – som jeg generelt trives med å lese de gangene rosabilaget finnes innen rekkevidde – fikk mikrofonen mye men fikk egentlig sagt veldig lite. Når temaet heter landslaget fremstår Dæhli ofte forvirrende spak, konservativ og overnyansert til det latterlige.

Drillo skal høste kreditt for at han tør å ta opp upopulære problemstillinger – politisk korrekthet finnes ikke innenfor østfoldingens tankeradius. Og nettopp denne frie talen er forfriskende så lenge Akersgatas fotballkommentatorer må pinsettkonstruere sin setningsoppbygging som et modellfly for å styre klar av buldrende uvær fra vestlandet. For det er vel kun i Norge hvor landslagssjefen kommer seg unna med tomme løfter om ny vin og mesterskapssluttspill uten å bli krysseksaminert av demokratiets voktere. Landslagstreneren er fortsatt untouchable, primært fordi mediemenerne ikke finner spiselige alternativer. Resultatet er envoksende ambivalent holdning til landslaget blant folk flest og en meningsløs spillestildebatt på evig repeat blant landets fotballintelligentsia.

Men er det virkelig pressens rolle å lansere potensielle trenerkandidater? Vi lever i en globalisert fotballverden. I prinsippet burde ingenting stå i veien for at Hareides etterfølger, når den tiden er inne, kommer fra et land lenger i sør. Spør du meg skriker norsk fotball, landslag så vel som klubblag, ut etter et ikke-norsk innslag. Og om valget omsider faller på denne utlendingen, er det realistisk å kreve at den hjemlige pressen er kyndig nok til å utpeke troverdige kandidater?

En samlet London-presse var samstemte i Bruce Riochs udugelighet som Arsenal-manager. Men fantes det én eneste journalist som i det hele tatt hadde hørt om Arsene Wenger da David Dein lanserte den Japan-baserte fotballmannen en høstdag i 1996? Sagt med andre ord; at norske fotballkommentatorer – av hvilken som helst årsak – ikke presterer å finne troverdige alternativ til Hareide betyr ikke at denne Messias-skikkelsen ikke finnes.

I teorien bør oversikten i den globale trenerverdenen finnes i NFFs korridorer. Om så ikke er tilfelle, soves det i timen. Som i klubbfotballen burde trenerkadidater scoutes på samme basis som spillere. Karrieredata bør analyseres kontinuerlig, treningsmetoder studeres ved hyppige besøk og «spionvirksomhet», referanser på mannens menneskelige egenskaper hentes inn. Til en hver tid burde man ha en kortliste på et dusin alternativer.

At spillestildebatten skaper minimal tenning hos meg skyldes ikke kun at alt er blitt sagt før og at den syklusbaserte diskusjonen er fastlåst i en ond sirkel. Internasjonale referanser bringes sjelden på banen, de samme faktorene opptar agendaen som året før det forrige året. Enten hevdes det at taktikken er løpt ut på dato eller spillertroppen for dårlig. Det sies at Norge er et lite land og at kravene må nedjusteres.

Så glemmer man bekvemmelig at Hellasblir europamestereog kvaler på vår bekostning med Helenio Herras catenaccio. Man nevner ikke at Tsjekkia vanker i selskapene der Norge uteblir. At Romania og Polen pakker til alpetur med like mange hjemmebaserte ballkrigere som vårt eget land, vekker heller ingen interesse hos de navlebeskuende debattantene. Og la oss heller ikke nevne at Kroatia valset rundt med blant andre England som et av kvalikens mest attraktive fotballnasjoner. Samtidig feier vi under teppet at norsk fotball rår over ressurser våre venner i øst gjerne bare kan drømme om. Det som er mulig i jevnstilte nasjoner, er en umulighet på berget. I stedet for å løfte lokket på hva Tsjekkia og Kroatia gjør riktig, diskuterer vi ballbesittelse kontra Flo-pasning…

For oppi retorikken om nyanser og detaljer – råe på overganger eller kun småråe? – glemmer man de resterende ingrediensene som utgjør hva som får en gruppe landslagsspillere til å fungere eller ikke. Drillos tankegang på nittitallet fungerte fordi utøverne viste en blind tro på hans konsept. Selv de mest ekstreme Drillo-aspektene kan fungere i dag om spillerne gir 100% på andreballene, ofrer seg som dyr i gjenvinningsfasen, inntar duellene med gladiatorsinn og har lunger til å sprinte som Aham Okeke i lengeretningen etter ballerobring.

Et år tilbake sikret Bolton UEFA Cup plass med Drillo-lignende virkemidler. Kevin Davis var en slags Jostein Flo, om du vil. Dyrene på midtbanen hadde skarpe tenner, oksygenopptaket var det høyeste i verdens tøffeste liga. Årsaken til at den samme gruppen, gi eller ta, har kjempet i den motsatte enden av tabellen heter Sam Allardyce. At Lancashire-laget er blitt hakket mer nølende på overganger eller slår halvdusinet færre rute én-pasninger under Gary Megson er irrelevant. Forskjellen er mannskapets blinde tro på Big Sam. Personligheten, kommunikatoren, formidleren.

Enkelt sagt: Holder man høy intensitet på trening, viser Colgate-smil som vitner om trivsel og gir full gass på alle pluggene på kampdagen er prestasjonsbasisen lagt, uansett taktikk, formasjon eller tilnærming. Allardyce og Rehhagel har bevist at selv presumptivt anakronistiske tanker kan bære frukter om soldaten går i krigen for hærføreren.

Taktisk drilling av profesjonelle fotballspillere er sentralt men tross alt ikke rakettforskning.
Motivasjonstrening og gruppebygging kan derimot være utfordrende som hjernekirurgi. Derfor er det nettopp den sistnevnte faktoren ofte den hardeste koden å knekke. De fleste kan lese seg til faglig kompetanse, men langt færre besitter de magiske personlighetstrekkene som lar teorien overføres til målbare, praktiske resultater. Og det nettopp her man virker blendet i Norge: Fotballens ABC ble oppfunnet et sted på nedre Toten på 1700-tallet og i fordypelsen av «vår vei» (Drillo og Semb kontra Hareide) overser man de resterende bitene som får puslespillet til å ligne et helhetlig bilde.

Kanskje det nettopp er den generelle mangelen på disse naturlige lederne og evnen til å skille de som tror de er fødte hærførere fra de virkelige special ones? Kanskje spillestildebatten handler altfor mye om å snakke god sport og ikke konkrete visjonære ideer om hvordan vi kan nå målene vi faktisk satte? Kanskje veien er å åpne vinduet for verden og for litt gjennomtrekk i det muggluktinfiserte rommet?