Category Archives: Ukategorisert

Blandet transferlyst hos topplagene

Om kort tid er det igjen mulig for fotballspillere å skifte klubber.  Forrige januarvindu kom til en spektakulær slutt med fete Torres- og Carroll-overgangene. Få forventer den samme aktiviteten denne vinteren, men noen saftige overganger kan absolutt bli realitet.

 

Premier League-topplagenes disposisjoner avhenger i stor grad av hva de lykkes å sende ut fra allerede kostbare spillertropper. Chelsea og Manchester City sliter allerede med Financial Fair Play-regnestykket (selv om både UEFA og klubbene fremstår like forvirret i hvordan ligningen regnes ut, og hvor store marginer man opererer som innenfor eller utenfor dette regelverket).

 

Førstnevnte vil nok oppgradere med opptil flere spillere (i tillegg til Gary Cahill fra Bolton, som synes på vei til Stamford Bridge – selv om det ryktes at Liverpool, og muligens Spurs, planlegger sene fremstøt om signaturen til den ettertraktede landslagsstopperen) om man lykkes med å finne kjøpere til Alex og Florent Malouda (Nicolas Anelka er som kjent allerede solgt). Minst ett solid kjøp i 15-20 millioner pund-klassen mistenker jeg at Chelsea kan varte opp med i dette vinduet.

 

Manchester City vil trolig innkassere en solid sum for Carlos Tevez (AC Milan, PSG) som igjen vil skape noe handlefrihet. Roberto Mancini lider absolutt ingen nød, italieneren kan trikse og mikse med en stall som er både sterk og spisset (skulle bare mangle etter siste års kjøpeorgier). Likevel; etter min personlige mening, er de lyseblå en toppstopper (til å flankere Vincent Kompany) unna sikker kurs mot ligatittelen. Man kan heller ikke utelukke at Manchester City henter en ny angrepsspiller (allsidig) og at Adam Johnson kan forsvinne (Liverpool?).

 

Både Harry Redknapp og Sir Alex Ferguson har signalisert at de et fornøyde med spillermaterialet de råder over. Spurs-sjefen – en notorisk luring – sier at forsterkninger kun vil bli vurdert om spillere av eksepsjonell kvalitet blir tilgjengelig på markedet. Og Redknapp har rett: Tottenham-stallen er uhyre sterk, særlig bredden slår meg som imponerende (selv etter ryddesjauet i august).

 

Nettopp bredde kunne Manchester United-troppen kanskje trenge enda litt mer av. Spesielt sentralt på midtbanen kan mannskapet synes noe tynt (hovedsakelig på grunn av skader) – Benficas offensive midtbanspiller/ving, Nicolas Gaitan,  linkes stadig til Manchester-klubben. Ifølge lydene som kommer fra Portugal kan det synes som interessen i den venstrebeinte teknikeren er reell.

 

Liverpool synes i nuet som den eneste av de seks toppklubbene som spesifikt har budsjettert med seriøs pengebruk i denne overgangsperioden. Avhengig av hvilken kilde man skal tro på, svever tallene på Anfield-klubbens kjøpspott på et sted mellom 20-30 millioner av dronningens valuta. Mene hva man vil om Andy Carroll; Kenny Dalglish og Damien Comolli leter for øyeblikket høyt og lavt etter en midtspiss som kan forberede klubbens skuffende omsetningsprosent foran mål. Trolig er det Liverpool-supporterne som har mest grunn til å møte den neste måneden med spenning.

 

Tradisjonelt kjøpegniene Arsene Wenger ser heller ikke ut til å foreta seg de store trekkene på overgangsmarkedet i januar.  I forrige overgangsperiode ble franskmannen nesten tvunget til å handle av media og supportere, og den foreløpige dommen av det som kunne minne om ukarakteristiske hastekjøp scorer til betegnelsen ”ok” – ikke mer, ikke mindre. Men tør Wenger å gamble på at den eksisterende spillergruppen er sterk nok til å lose laget til en ny plassering blant de fire første?

Ensom jul i Blackburn

Juletidens mest ensomme mann, Steve Kean, fikk et kjærkomment løft ved hjelp av et relativt ufortjent poeng på Anfield i går. Før Blackburn-manageren rekker å stamme frem ordene om ”turned the corner” og ”turning point”, venter en tur til Old Trafford. Ingenting tyder på at Steve Kean er permanent ute av klemma.

 

Mange har ment mye om skotten i de siste månedene. Men statistikken taler et klart språk – Blackburns kurve viser en dramatisk vertikal tendens siden det nye indiske eierskapet ansatte den uerfarne treneren på bekostning av Sam Allardyce for et drøyt år siden. Mannskapet fremstår også som alt annet enn et kollektiv. Stort gap mellom lagdeler, kollektive, innarbeidede trekk eksisterer ikke. Blackburn entrer banen uorganiserte, udisiplinerte, uryddige – eller velg hvilket som helst annet ord som starter på bokstaven ”u” så ser Blackburn slik ut.

 

Kanskje like bekymringsverdig – moralen til supporterne befinner seg svært nær bristepunktet. Etter forrige hjemmetap, ”6-poengskampen” mot Bolton, samlet en gruppe høylytte Blackburn-supportere seg utenfor hovedinngangen på Ewood Park. De nektet å flytte seg til den upopulære sjefen ble løst fra sine plikter. Lynsjemobben fikk naturligvis ikke sine ønsker godkjent, som vi vet er Kean fortsatt sjef for seriemesterne fra 1995. Men hvordan fikk ting egentlig lov til å løpe så fullstendig ut av kontroll, så løpsk at Ewood Park for tiden opplever noe som ligner en borgerkrig mellom supportere og ledere?

 

Jeg skal ikke bruke så mye krefter om eiergjengen, Venky’s. Selv om alle de løse trådene som i dag tuller seg rundt laget fra Lancashire kan nøstes tilbake til indiernes mangel på fotballerfaring og ukritisk rådgiving fra agenter, er det mer interessant å se på hvordan en manager kan gjøre seg så ekstremt upopulær i eget hus.

 

Det første, helt åpenbare poenget, er at Steve Kean er ”guilty by association”. Da Sam Allardyce måtte rydde kontoret, ble Kean promotert fra hjelpetrenerrollen – et arbeidsforhold han sannsynligvis hadde bekvemmelig havnet i grunnet hans nære bånd med agenten Jerome Anderson, som igjen opererte som en slags ”husagent” for indierne (han hadde blant annet assistert oppkjøpsprosessen). Keans tette koplinger med Venky’s og Anderson er trolig den dominerende årsaken til at treneren aldri blir klemt til brystet av de Ewood-trofaste. En politisk årsak om man vil.

 

Generelt tror jeg også Kean lider av at han aldri opparbeidet seg et stort navn som spiller. Irrasjonelt nok, til trenerrollen starter ofte eks-spillere med ekstra plusspoeng på kontoen ovenfor supportere og media enn en fyr som kun har diplomene i orden. Et kjent navn virker bekyttende mot kritikk, et kjent navn vinner tid, et kjent navn lar tvilen komme vedkommende til gode. Har man en spillerhistorie fra klubben man skal trene, enda bedre. Slik er verden.

 

Men ikke alt vredet som Kean har pådratt seg er uten selvskyld. Skottens uttalelser til pressen er snart på vei til å bli herostratisk legendariske. Etter bortetapet mot Stoke lovpriste han mannskapet sitt for innsatsen, og etter hjemmetapet mot WBA mente han at laget var på rett vei. Ligacup-exiten mot Cardiff var også med i planene til Kean – nå kunne det fokuseres på serien. Slike bortforklaringer får de fleste supportere til å se rødt. Andre episoder som for eksempel fyllekjøring, har heller ikke satt Blackburn-manageren i et overveldende sympatisk lys. Og det faktum at laget han skal lede befinner seg sist på tabellen og til tider fremstår hjelpeløst, bidrar ikke til god stemning rundt den kontroversielle treneren.

 

Skyld eller uskyld, kompetent eller inkompetent, er det sturent at en fotballtrener regelrett blir mobbet av menneskene som i utgangspunktet skal backe han? Fotballsupportere betaler for sine billetter, inngangspengene blir derfor ofte trukket frem som trumfkortet i diskusjoner om spillere eller trenere skal sackes eller backes. Resonnementet ”jeg betalter for billetten min, så jeg har rett til å klage” høres på fotballtribuner verden over, ikke bare i England. Jeg synes for så vidt dette er et greit argument – blindt, ukritisk supporterskap er nesten like lite konstruktivt som blindt hat. Uten et analytisk blikk fraskriver man seg retten til å mene, enten konklusjonen er positiv eller negativ.

 

Men Blackburn-supporternes protester hjelper ikke klubben i et kortsiktig perspektiv. Desto mer motstand og uro, desto dypere blir man tvunget ned i spiralen av negativitet. Men uansett hvor dyktig Kean er eller ikke er, det kan virke som trenerens forhold til supporterne har nådd et tippepunkt. Selv en utenkelig seier på Old Trafford vil ikke reparerere dette forholdet. Og slik tingene er blitt, fungerer det mot sin hensikt å beholde treneren. Bare en ny leder – og på sikt et nytt eierskap – kan forene en klubb i oppløsning.

 

 

 

 

 

 

 

Lite dramatikk, lite romantikk

Playoff-kampene ga liten glede til underdogenes trofaste tjenere. Estland fikk oppskriftsmessig ris av Irland mens balkan-naboene Bosnia Herzegovina og Montenegro fikk stryk av overmenn med større mesterskapserfaring. Enda mer overraskende: Tyrkia ble grundig satt på plass av et småredusert Kroatia-mannskap.

 

Jeg satt lenge med et håp om at begge de tidligere Jugoslavia-statene kunne komme seg videre til EM-sluttspillet (Estland regnet jeg tidlig vekk, andreplassen i gruppen var freak-aktig). Ikke fordi jeg ønsket Portugal eller Tsjekkia misnøye og vondt, men et sluttspill ville løftet disse to nykomlingene på flere områder.

 

Til tross for relativt gode resultater over tid, har Bosnia lenge befunnet seg helt på grensen til utestengelse fra internasjonal fotball (blant annet på grunn av ulovlig politisk innblanding) – i tillegg har man slitt med spillerboikott og supporter-bråk. Passasje til et mesterskap kunne ha knyttet sammen flere av de løse trådene. Montenegro – Europas nest yngste stat, om vi regner med den halvanerkjente naboen, Kosovo – kunne trengt investeringene som ville kommet som en naturlig følge av kvalifisering.

 

Jeg har nylig besøkt landet gjentatte ganger – ”fasilitetene” som møter deg utenfor hovedstaden, Podgorica, får et hvert fotballhjerte til å blø en liten dam. Kamparenaer (eliteserien) uten varmt vann (dusj) og med tribuner som minner mer om vaklende stilasjer enn noe som gi tilskuere oversikt og minimumskomfort. Den grimme realiteten i Montenegro forteller hvilken bragd landet har oppnådd ved å komme seg helt på nippet av EM-sluttspill. For ikke å nevne hva landet kan oppnå med selv en moderat ressurstilførsel.

 

Et land som ikke mangler ressurser, er Tyrkia. Som en av verdens fremadstormende økonomier, hadde dette fotballgale landet råd til å ansette den høyt gasjerte ”mirakelmannen” (ifølge store deler av media) Guus Hiddink. Forventningene til hollenderens prosjekt var store, men i dag ende forholdet med tidlig avskjed. Jeg var selv til stede i Istanbul forrige fredag, da tyrkerne ble ydmyket 3-0 av Kroatia. Returkampen i går, som endte 0-0, handlet i praksis kun om å redde æren for Tyrkia.

 

For oss som husker Tyrkias 2002-generasjon – med kvalitetsspillere i alle posisjoner – var denne utgaven en skuffelse. En ting er at spillerråvaren ikke er av samme kaliber, men måten mannskapet smuldret etter det tidlige baklengsmålet sa mye om fraværet av den mentale styrken og spiriten som kjennetegnet tidligere tyrkiske generasjoner.

 

Kroatia kontrollerte kampen selv med mindre ballinnehav, hver gang de nærmet seg den siste fjerdedelen av banen fant Modric geometriske åpninger mens Olic, Srna og Raktic sine bevegelser skapte angst blant villfarne tyrkere. Hjemmelaget på den annen side, skapte mer eller mindre ingenting. Tyrkia som har fostret mange kreative offensive spillere (hva skulle man ikke gitt for Mesut Özil?) manglet fantasien og bevegelsene til å låse opp en relativt underveldende men effektiv kroatisk forsvarslinje (Vida – Schilenfeld – Simunic – Corluka).

 

Ellers er det interessant å sammenligne de to nasjonenes forutsetninger for å kvalifisere seg til store mesterskap. Kroatia har drøye 4,2 millioner innbyggere, mens nesten 75 millioner mennesker har tyrkisk pass. Begge nasjonene har i tillegg betydelige diaspora utenfor de oppmålte landegrensene, men naturligvis langt flere tyrkere. Kroatenes landslagstrener, Slaven Bilic, hever visstnok 300.000 euro i årslønn mens Guus Hiddink skal etter rapportene ha hentet 14 ganger så mye på årsbasis. Allikevel er Kroatia blitt en gjenganger i mesterskapssammenheng.

The Invincible… Pengemaskin?

For kjennere av internasjonal football er FC Porto-angriperen Hulk neppe et nytt bekjentskap. Brasilianeren ble døpt Givanildo Vieira de Souza, men da nakkemusklene og bicepsene utvokste normale formater sent i tenårene ble han på klassisk brasiliansk vis tildelt dette originale kallenavnet. Nå har dette menneskelige kraftverket tatt steget fra en kulthelt til allemannseie. Blir denne krysningen mellom en mann og en tegneseriefigur snart å se i Premier League?

Rent teknisk er 25-åringen en fotballspiller som utmerker seg mer gjennom spisskompetanse og ekstreme ferdigheter enn et allround balansert balltalent. Da han ankom det nordlige Portugal i 2008, var han oftest å finne som en klassisk midtspiss men i den senere tid – under 4-3-3-entusiastene André Villas-Boas og Vitor Pereira – har brasilianeren funnet sin rolle på høyre kant fremme i denne hippeste av alle formasjoner.

Signaturtrekket til Hulk er enkelt: 30-40 meter fra motstanderens mål liker han å plukke opp ballen, for så å gå på skudd med sitt ekstremt tilslagssterke venstrebein (mer krutt en finesse) – gjerne etter å ha passert et par motspillere på veien. Den andre varianten er å spille en stikkpasning – etter samme oppskrift som over – til en bevegelse som kommer fra motsatt kant i rommet (sentralt eller mot venstre) som ofte åpner seg når flere motspillere naturlig graviteres mot aksjonssenteret (Hulk og ballen). Det siste året har brasilianeren scoret mange mål spesielt på den første måten (pluss frispark, kanonen fyres opp så fort ballen plasseres innenfor 40 meters radius fra motstanderkeeperen).

Det er vanskelig å være uenig i kritikerne som mener Hulk har en relativt enkel spillestil. Som ofte med spisskompetente angripere, mangler Porto-spissen fotballintelligensen og ”tålmodigheten” til å gjøre seg optimalt nyttig i varierende matchbilder. Hulk trives best når tempoet skrus opp, og rommene åpner seg. Således synes jeg brasilianeren ville passet bedre i England enn i for eksempel spansk fotball.

Akkurat nå regjerer oppfatningen om at angriperen som scoret 23 mål for de portugisiske mesterne forrige sesong, prises for høyt. FC Porto selger aldri billig – klubben har i praksis etablert seg som en slag ”Boutique”-leverandør av fotballspillere – og forhandler man med klubbens mektige president, Jorge Nuno Pinto da Costa, vet man at sluttsummen blir høy, men at man samtidig sikrer seg en klassespiller. Utkjøpsklausulen for Hulk skal i følge media lyde på svimlende 70 millioner euro, men med 40-45 millioner av samme valuta kan det gjerne være at samtalene ender i suksess.

Det finnes imidlertid et annet aspekt som kan gjøre en slik potensiell storinvestering svært lukrativ for en Premier League-toppklubb. Før brasilianeren med 4 landskamper ankom europeisk jord, la han bak seg tre flotte sesonger i japansk fotball. I løpet av tiden på den bananformede øygruppen, noterte beistet seg for over 70 seriemål og han er ikke glemt – Hulk er fortsatt stjerne i Japan.

I en tid hvor Premier League-klubbene melker det asiatiske markedet for TV-rettigheter, oppvisningskamper og effektsalg – et fenomen som neppe vil minske i omfang etter hvert som Europa synker dypere i krise og mellomklassen fortsatt toger frem i Asia – hvilken bedre mann til å cashe ut latent profitt enn denne supermannen av kjøtt og blod?

Hulk snakker flytende japansk, en hver marketing-ansatt i Manchester United, Liverpool eller Chelsea må ha grønne drømmer om hva man kunne få til av cheesye PR-stunt (japanere elsker sånt) eller drakt/effektsalg med denne mannen på laget. Dyktige Park Ji-Sung genererer fine summer for Manchester United i Sør-Korea, men umiddelbart vil jeg tro Hulk ville kunne sprenge langt større dammer for pengestrømmer i dette fotballgale kontinentet.

Mens vi venter på Godot…

Jeg holdt tett da tippeligalagene på nitrist vis – i tråd med moderne tradisjon – ble lempet ut av Europa-cupene før de egentlig startet. Jeg orker heller ikke kommentere seriefotballen som etter personlig vurdering er i ferd med å miste den lille appellen den en gang hadde. Og jeg skal heller ikke tilby mer enn et kremt i kakofonien som runger etter herrelandslagets tap mot Danmark.

Allikevel faller jeg for fristelsen til å skyte inn noen få ord. For dagene etter et landslagstap representerer noe helt for seg selv. Drevet av reflekser leter man febrilsk etter løsninger. Aviskommentatorer mener spiller Y burde spilt i stedet for spiller X, noen vil ha ny trener, andre vil ha nye rammer for hvordan barn trener fotball. Innspillene er mange, løsningene få. Noen uker senere er alt glemt.

Deretter skriver man handlingsplaner. Det forfattes 10-punktsplaner om hvordan den nasjonale fotballen skal på rett kjøl. At disse handlingsplanene – som de fleste andre strategidokumenter som ikke blir fulgt opp – er like diffuse som de er uforpliktende, hører selvsagt med til spillet. Men en handlingsplan er tross alt en handlingsplan. I god PR-ånd er det viktigste at man gir omverdenen inntrykket av reaksjon og handlekraft. Men som sagt, uansett, etter noen uker er alt glemt.

Derfor forblir de samme personene (beskyttet, promotert og selvopphøyet av egne nettverk) som i all hovedsak har hatt ansvaret for norsk fotballs ”utvikling” de siste 10-15 årene, sittende bak spakene til maskinen som skal fly norsk fotball mot lysere horisonter. Med noen nyanseforskjeller er det de samme kreftene som ba om tid til implementeringen av sine handlingsplaner for ti år tilbake som i dag bedyrer – og vil fortsette å gjøre akkurat det samme – at barn-, ungdoms- og voksenfotball er på vei inn i en ny tidsalder. Man trenger bare mer tid. Mot Russland-VM skal Norge være slagkraftige. La oss vente videre på Godot.

Men hvorfor skal man kunne stole på at hovedpersonene fra (eller produktene av) samme miljø som ikke har maktet å lede norske A- eller U21-landslag til mesterskapssluttspill de siste ti årene (samtlige nordiske naboer har U21-kvalifisert i samme periode) plutselig er kapable til å føre Norge tilbake på rett spor? Uten at jeg kjenner hvert hjørne av NFF-korridorene er det mitt personlige outsider-inntrykk at disse mørke rom mangler gjennomtrekk og frisk luft.

Av egen erfaring vet jeg at ideer skapes best der nye tanker deles og importeres utenfra. Hvem vet hva spansk fotball hadde vært i dag uten nederlandsk inspirasjon. Tyskland skapte ny ungdomsbølge etter en ydmyk, selvransakende prosess – modellert på håndplukkede ideer fra alle verdens kanter. Men enda mer relevant sammenligningsgrunnlag: det er neppe tilfeldig at land som Belgia og Sveits opplever en enorm talentoppblomstring. Begge landene befinner seg i skjæringspunktet av ideer og fotballintellektuelle impulser.

Mens Norge kjempet mot overmakten i København så jeg Sveits slå Bulgaria i enn annen kvalikgruppe. Med en gjennomsnittsalder på 24 år vant hjemmelaget – inkludert fire unge menn av kosovoalbansk opprinnelse pluss to spillere som også kunne representert Tyrkia i startoppstillingen – overbevisende 3-1 på FC Basel sin imponerende hjemmearena.

Og verken sifrene eller alderen er tilfeldige. For kort tid tilbake la landslagstrener Ottmar Hitzfeld ned følgende prinsipp: for at landet noen gang skal kunne regelmessig kvalifisere seg til – og optimalt hevde seg i – internasjonale mesterskap, må dette gjøres med spillere med potensial utover det man finner av 30-åringer i den hjemlige serien. Spillerne fra sistnevnte kategori har allerede bevist at de neppe kan bidra med innsats som kan skape stabilt høye resultater på sikt. Da er det like greit å føre oppgaven over til neste generasjon – ungdom drevet av mål, potensial og ambisjoner.

Men det er ikke kun fra Hitzfelds friske fasttracking-konsept man kan lære av den vesle alpenasjonen. Forutsetningen for at den tidligere Borussia Dortmund og Bayern München-sjefen kan tillate seg å ungdomstapetsere A-landslaget er en suksessrik sveitisk utviklingslinje som nå bærer saftige frukter (U17-verdensmester i 2009, finalister i U21-EM i sommer). Altså strategien alle ønsker seg, men de fleste verken gidder å støtte opp om eller forstår hvordan man skal etablere: produksjon av tenåringstalenter som et varig fundament for et suksessrik A-landslag.

Og det er nettopp her Norge bør se til Sveits for inspirasjon og veiledning. Geografisk periferi leder dessverre til intellektuell avgrensing: Miksen av kunnskap, filosofi og ballempiri man finner i Sveits (og Belgia) gir førsteklasses grobunn for utvikling av avrundet, helhetlig kompetanse. Verdien av at en tyskspråklig sveitser kan daglig utprøve og kvalitetssikre sine konsepter ved siden av en franskinspirert trener fra Lausanne eller en Serie A-opptatt kollega fra Ticino, er unik og uvurderlig. Her handler det ikke om å suge inn åndelig nektar fra en toukers studietur eller seminarseanser av annenhånds-input; akkurat som en utenlandsstudent får den sveitiske fagmannen ny kunnskap intravenøsskutt inn i blodet på daglig basis.

Også for egen del: det er lite annet som gir mer inspirasjon enn å utveksle synspunkter med fotballfolk fra andre fotballkulturer. En nederlender, tyrker, argentiner eller japaner som samtalepartner: utvekslingen av tankegods rundt yrket og sport kan være så stimulerende at hodet nesten kan sprenge av ny entusiasme og viten. På den andre siden av mynten – det minst givende er å høre på mennesker som tenker akkurat det samme som meg selv.

La det være klart, jeg undervurderer ikke kompetansenivået i NFF-lokalene – her eksisterer det mange kloke fotballhoder side om side – men i den absolutte mangelen på flerkulturell fotballkompetanse og mangel på tradisjon for å ønske annerledestenkende mennesker velkommen inn toppsteinen av den norske fotballpyramiden, kan det tenkes at dette miljøet er blitt gruppetenkende, innadvendt og stillestående? Om jeg arbeidet i det utviklende fotballmiljøet i Norge – klubb eller forbund – det ingen ting vel ville ønsket meg mer enn dyktige, motiverte kolleger fra sør for Flensburg.

Hvis man analyserer norsk fotballs utvikling (Tippeliga, E-cup og landslag) de siste årene, har man ikke nå nådd et nivå der mer radikale og progressive grep ikke lenger bør bli hånlig skubbet til side? Bør man ikke i all ydmykhet åpne klubb- og NFF-dører som arbeidsplass for motiverte mennesker fra andre miljøer, nye tankesett og fjernere breddegrader?

Sebastian Coates

Liverpool kobles i dag til uruguayanske midtstopperen, Sebastian Coates. For alt det er verdt, her følger min kjappe vurdering.

Nacional de Montevideo-stopperen dukket først opp på radaren min under det søramerikanske U20-mesterskapet i 2009. Deretter fulgte jeg han i U20-VM samme år, senere sporadisk i Copa Libertadores (VM-sluttspillet i Sør-Afrika i fjor – ubenyttet reserve) og sist under Uruguays suksessrike Copa America-eventyr i sommer.

Starter med en kuriositet: Det første som slo meg da jeg la øynene på uruguayaneren var hans spesielle løpesett. I mangel på bedre beskrivelse har 20-åringen en slags ”sittende” løpestil – det vil si; det ser ut som gutten er i ferd med å sette seg når han løper.

Men estetikk til side: Sebastian Coates – det britiskklingende etternavnet henger igjen fra skotske besteforeldre – krysser de fleste bokser for kategorien ”kvalitetsstopper”. Som de fleste husker fra Copa America (spilte mer eller mindre fast etter at Diego Godin ble skadet i oppkjøringen til mesterskapet) er dette en midtstopper – nesten liberotype – som passer best som makker til en mer aggressiv type ved siden. En stor del av bedriftene hans handler om å lese, plukke og forutse.

Størrelsen (cirka 195 cm) til tross er ikke Coates spesielt dominerende i spillestilen – igjen fra Copa America; det var Diego Lugano som oppsøkte duellene, ga unna i nærkampene og vant hodeduellene. I dette vinnende partnerskapet holdt den yngre igjen, plukket opp nedfallsfruktene og var den mest spillende av de to. Og nettopp her finner vi guttens fremste egenskaper: han er relativt lugn og kalkulerende, tar opp gode posisjoner og er forholdsvis god med ballen i beina. Og jo, Coates imponerte i Copa America – men samtidig var det komfortabelt å spille andrefiolin ved siden av en såpass dominerende stopper som lagkaptein, Diego Lugano, og bak to pitbuller som snappet beskyttende i leddet foran.

På minussiden er jeg usikker på om unge Sebastian har den nødvendige forflyttningshurtigheten og bevegeligheten til å lykkes i Premier League. I Sør-Amerika kan man lovlig legge seg dypt og ta ut rom for å kompensere for manglende fart, men i engelsk fotball må man hele tiden presse aggressivt og holde en høy linje – akkurat den type komprimerende forsvarsspill må Coates tilpasse seg ved eventuell Liverpool-overgang.

Mange klubber har tidligere fulgt stopperen over lengre tid uten å bli helt overbevist. Jeg snakket selv med flere scouts fra store europeiske klubber under Copa America – samtlige ”likte” spilleren, men det var alltid et ”men” (er han hurtig nok? Takler han strammere defensiv organisiering?) når konklusjonen nærmet seg.

Prisen virker også etter mitt syn urimelig høy. Dyktige midtstoppere prises naturligvis sjenerøst på grunn av manglende tilgjengelighet – det finnes få av disse på markedet – men jeg forstår ikke hvorfor man skal betale i nærheten av 10 millioner pund (ble forsøkt solgt under Copa America for 12 millioner euro, men i ettertid opereres det med forskjellige summer i britisk presse – fra 4 til 10 millioner pund) for en forsvarsspiller som er uprøvd i europeisk sammenheng.

Jeg «liker» også Sebastian Coates men i min subjektive verden er dette en spiller man kunne sjansehentet for kanskje en tredjedel av summen i avsnittet ovenfor. En eventuell overgang (i dobbel forstand) fra uruguayansk vandretempo til all-action engelsk høyhastighetsfotball vil bli ekstremt utfordrende. Portugal eller Spania ville passet bedre som et første bekjentskap med europeisk klubbfotball.

Joel Campbell

Helt på tampen av mars måned så jeg Costa Rica møte Guadelope sammen med cirka 100 andre tilskuere på et stadionanlegg i utkanten av Guatemala City. Anledningen var CONCACAF U20-mesterskapet, altså kvaliken til U20-verdensmesterskapet som nå er inne i den avgjørende fasen i Colombia.

Spilleren de fleste noterte ned den kvelden var Costa Ricas nummer 10, Joel Cambpell. Dog lite kjent fra selv fra hjemlig seriefotball (leid ut fra storklubben Saprissa til provinslaget, Puntarenas – kun klokket opp noen få ligakamper i hjemlandet) vartet den venstrebeinte angrepsspilleren opp med repertoaret av ferdigheter som han senere også viste i Gold Cup og Copa America. Så kan man legge til at motstanderne – en gruppe unggutter fra et bortglemt fransk oversjøsdepartement (hvis startoppstilling inkluderte sønnen til den gamle storspilleren og euro 96-kjenning, Jocelyn Anglomá – junior blir neppe like merittert) – ikke er ypperlig basis for et presist førsteinntrykk. Likevel mye handler om å kartlegge ferdigheter, uavhengig av motstander og prestasjon – og nettopp ferdigheter fikk man se.  

19-åringen startet på venstre ving i en slags 4-3-3 formasjon, men vandret i løpet av kampen over på motsatt kant. Skuddbeinet (og skuddteknikken) lot seg avdekke ved første øyekast, ditto det gode rykket og evnen til å passere motstandere en mot en eller kutte inn sentralt på skudd. Hurtighet, gode dødballer (kultivert venstrebein), fin fysikk og avslutningsegenskaper veide fint opp mot ikke uventede begrensinger i den taktiske delen. Innsatsviljen varierte, noen ganger driblet man der man skulle gi og løpene kunne komplisere og klumpe til mer enn de løste opp og skapte rom. Men jeg synes det var nok råstoff i denne gutten til at han fortjente research-minutter.

Derfor, mest av ren nysgjerrighet, ringte jeg dagen etter til en agentkontakt med gode relasjoner i Costa Rica. På mitt spørsmål om hvor mye spilleren (rent hypotetisk) ville kostet svarte agenten ”Jeg tror det er mulig å få han ut av landet for USD 500.000 (2.7 millioner norske kroner)”. Etter min informasjon ble også flere Tippeliga-klubber varslet om Joel Campbell på dette tidspunktet, uten at oppflaggingen vakte den store interessen.

Resten er historie, som det heter. Så fort arbeidstillatelsen er ordnet (kvalifiserer ikke direkte, men i følge engelsk tendens sklir storklubbenes søknader likevel gjennom på magisk vis) er Joel Campbells registrering Arsenals eiendom.

Så vidt meg bekjent kom London-klubben først på banen etter ungguttens positive opptreden i Gold Cup-mesterskapet (juni) – dermed var han i en periode ledig for praktisk talt hvem som helst (spillere fra trange fotballøkonomier har sjelden råd til å vente på et ekstraordinært tilbud som dette) som var klare til å betale en moderat overgangssum. I følge medierapporter betaler Wenger-klubben i underkant av én milllion pund for costaricaneren.

Tiden vil vise hva slags umiddelbar skjebne som venter for Campbell i London. I Copa America – her som en slags vandrespiss – beviste han at ferdighetene henger med selv når tempo, nivå og fysikk justeres opp et par knepp, men fysisk krevende og intense Premier League er en helt annen greie enn landslagsturneringer på hjemmekontinentet.

Arsenal leier som kjent ofte ut nyankomne latinamerikanere til samarbeidsklubber i Spania og andre steder – det kan godt være at det er lagt en tilsvarende plan for denne unge mannen. En soft overgangsperiode kan være nyttig for et talent som har gått fra zero til hero på rekordtid.

Men enda mer interessant enn overgangen i seg selv: Guatemala-anekdoten viser at kjøpesterke operatører fra store ligaer ikke har enerett på uvinningen av gruvene der man finner de vakreste diamantene. Jakten på nye juveler handler om kontakter (som kan hjelpe formidle kontakt til spiller og klubb + få dealen i havn), nytenkning (det finnes gode fotballspillere utenfor tradisjonell allfarvei) og vilje til å lete og reise (de heteste talentene ramler ikke inn i posthylla i form av en DVD).

Hvor er du på vei, Wenger?

OK, jeg bommet grovt – alt tyder på at Cesc Fabregas signerer for Barcelona i løpet av kort tid. Men, viktigere enn mine feilslåtte profetier (ikke første eller siste gang): hva slags signaler sender dette salget – og Samir Nasris antatte overgang til Manchester City – til den øvrige fotballverden? Er Arsenal i ferd med å selge seg ut av Champions League? Sparer Wenger seg til fant?

Først en presisering: Som tidligere skrevet – jeg er Wenger-fan. Jeg liker en mann av prinsipper, måten han tenker fotball, konseptet om stallbygging, ungdomslinja – praktisk talt alt det Wengerske kjøper jeg (bortsett fra ”I did not see it”-perioden).

Men nå er beundring i ferd med å forvandles til undring. Over lang tid har Arsenal og Wenger – ofte urettferdig – blitt kritisert for den konservative pengebruken, men når man mikser (relativt sett) liten kjøpelyst med (uansett hvor motvillig) salg av to av sine mest innflytelsesrike spillere er det vanskelig å se strategien bak det hele.

For forrige sesong kjempet Arsenal om ligagullet helt frem til de choket spektakulært på begynnelsen på oppløpssiden. Konsensusen på forsommeren var at neste ligatittel godt kunne havne på Emirates Stadium forutsatt at Wenger ville bruke overgangsperioden til å forsterke laget på sentrale plasser. Men når klubben i stedet mister både kaptein og årets spiller, må målsetningene nedjusteres. Flere sår i dag tvil om det vil blir spilt Champions League-fotball i London N5 samme året da OL besøker byen.

Salgene av Nasri og Fabregas gir selvsagt Wenger et økonomisk vindfall han kan bruke til nytt blod. Gervinho og Alex Oxlade-Chamberlain er begge fine kjøp, men Lille-importen vil trenge tid og det samme gjelder en 17-åring som er ny til Premier League. Og uansett hva slags trumfkort Wenger eventuelt har i ermet (Hazard? Mata?) ender totalen på kvalitetskontoen i minus denne sommeren. En ting er at spillere på samme nivå som de utgående neppe er tilgjengelige, en annen greie er at de absolutte toppspillerne nedprioriterer Arsenal så lenge de blir oppfattet som en selgende klubb. Arsenal vil alltid være attraktive: en tradisjonsrik klubb med et himmelsk stadionanlegg, lekre treningsfasiliteter – flott plassert i en verdensby, men som sagt: to ”supersalg” på én sommer sender ikke ut signaler om trofésult og tunge ambisjoner.

Så hvor er det Wengerske prosjektet på vei? Jo, igjen står en sterk tropp – la det ikke være tvil – med kanskje Premier Leagues beste midtbanespiller på vårsesongen, Jack Wilshere, som den store regissøren og flaggspilleren. Et stort ansvar hviler på 19-år unge skuldre. Robin van Persie tar trolig over som kaptein, men selv om nederlenderen har både erfaring og personlighet mangler troppen generelt ledertyper.

For maks utelling denne sesongen er Wenger avhengig av at potensial forløses; Walcott må endelig bli voksen, spillere som Ramsey og Gibbs (og Lansbury, muligens) må gjøre de forventede karrierebyksene og Chamakh, Rosicky og Arshavin må omsette glimt til noe mer permanent. Og selv med en ny eventuell stopper – Jagielka, Cahill eller Dann topper i følge media ønskelisten, ny keeper og kanskje en frisk offensiv kraft er spørsmålet om selv makssesong tillater høyere tanker enn en repetisjon av fjorårets fjerdeplass.

Hvor ender tungvekterne? (2)

Jeg fortsetter fra gårsdagen, her er nok en komplisert (og for mange, irriterende) overgangssaga:

Carlos Tevez, Manchester City til … hvor?

Som de fleste vet handler spillet om argentinerens fremtid mer om politikk enn følelser eller sport – både hjemlengselen til barna og påståtte konflikter med Roberto Mancini skal være overdrevet. Etter at Mark Hughes måtte forlate manager-jobben i Manchester City har agenten som representerer både waliseren og spissen – den omstride Kia Joorabchian – trukket og nappet intenst i trådene i dette langtekkelige dukketeateret. Skal man tro gode kilder, er det forretningsmannen som styrer både livet og karrieren til Manchester City-spissen. At forholdet mellom den nevnte agenten og Manchester Citys styreformann, Garry Cook, som Joorabchian ordnet City-stillingen (!), skal være mildt sagt anstrengt, er også en kjensgjerning.

Selv om Tevez har gjort en formidabel innsats for de lyseblå – forrige sesong var han involvert i tett oppunder 50 mål – har forholdet mellom Tevez-leiren og City nådd punktet hvor den eneste rimelige løsningen er skilsmisse. Sergio Agüero ble hentet inn av nettopp den årsaken – Plan B når landsmannen endelig slippes løs fra det gylne buret.

Men å finne et nytt hjem til Tevez viser seg å være en vrien oppgave. Den tettbygde mannen fra Buenos Aires tjener (etter sigende) et beløp rundt vanvittige £220.000 i ukelønn – betingelser som svært få europeiske klubber er i stand til å matche. Manchester City, på sin side, krever også en solid kompensasjon (£35-45 millioner) for å slippe storscoreren.

Etter et tafatt forsøk på å sende Tevez tilbake til brasilianske Corinthians (virket mer som en agentkonstruksjon/PR-fremstøt enn serious business), er Internazionale den klubben som i alle fall gjennom media virker keenest på å mekke en deal med Manchester City. Manager Roberto Mancini skal være tent på en byttehandel med Samuel Eto’o som returgods. Men selv om partene har snakket ved flere anledninger, så savner samtalene reell fremdrift.

Om Tevez forlater Manchester City i dette overgangsvinduet tror jeg denne avtalen eventuelt presses gjennom i løpet av de siste dagene av denne måneden. Samtidig som alle vet at Manchester-klubben ikke lar seg tvinge til et salg, vil det være i alles interesse – hovedsakelig for å unngå fjorårsscenarioet der Tevez (Joorabchian) sine verbale mediesprell nesten utelukkende samsvarte med lagets formtopp – at man går forskjellige veier.

Spesielt to klubber som har ligget mistenkelig lavt i transferterrenget denne sommeren kan trolig koble seg inn i et sent race om den argentinske angriperen. Real Madrid har riktignok brukt en solid klump med penger denne sommeren – Coentrao, Sahin, Varane, Altintop og Callejon representerer utlegg på cirka £50 millioner – men det store angrepsvarpet som lenge var varslet uteblir. José Mourinhos drømmespiller Neymar ser ikke ut til å flytte i sommer, dermed kan Tevez gjerne bli det nye portrettet i stjernegalleriet.

Man skal heller ikke utelukke at Chelsea melder seg på kampen om Tevez i siste time. Det er viden kjent at bakmennene rundt Tevez har frembragende kontakter på Stamford Bridge – Kia Joorabchian har til eksempel (gjennom sitt investeringsselskap) hatt en finger med i to av de siste overgangene fra Portugal til London-klubben (Ramires og David Luiz). Forutsatt at Chelsea finner en løsning for Didier Drogba (PSG? Spurs som en del av Modric-avtalen?), ville det absolutt ikke overraske meg om argentineren spiller i en mørkere blåfarge neste sesong.

Mitt tips: Long shot – Tevez til Real Madrid helt på tampen av overgangsvinduet.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Alt er ikke tapt

Fra tid til annen, ja altfor ofte egentlig, føler en eller annen sin trang til å slakte talentutviklingen i norsk fotball. Alt er håpløst, man vet ikke hva man driver med, man bør heller gjøre dit og gjøre datt. Skal man tro disse dommedagsprofetiene spilles det ikke lengre fotball i Norge om tjue år. For akkurat nå er vi på vei mot stupet.

I innrømmelsens navn har jeg selv en kritisk røst, men jeg har alltid følt at ryktene om norsk talentutviklings død har vært sterkt overdrevne. I tillegg lanserer meningsytrerne sjelden konstruktive løsninger og kanskje enda viktigere: den hånlige tonen hjelper lite for å motivere de unge, som kun blir fortalt hvor håpløse de er. For ikke å snakke ildsjelene som luker i grassrøttene av norsk fotball, som kun blir fortalt hvor inkompetente de virkelig er.

Mitt inntrykk har vært at det jobbes bra med talentutvikling i Norge. Men sommed alt annethersker det bakenforliggende faktorer som gjør at talentene kanskje ikke får den ønskede rakettfarten på karrieren sent i tenårene. Imidlertid er dette faktorer som handler mer om struktur og organisering enn råvaren, og de unge utøvernes talent, potensialog vilje til å bli toppspillere. Men dette skal ikke bli en generell debatt om talentutvikling i norsk fotball, for den vil komme i en eller annen hovedstadsavis – med negativt fortegn selvsagt – i aller nærmeste fremtid.

I stedet vil jeg fokusere på det positive og fortelle om en liten solskinnshistorie fra helgen. For på lørdag slo nemlig Norges U16-landslag Sverige i finalen av det åpne nordiske mesterskapet for aldergruppen. Turneringen ble spilt i idylliske omgivelser langs den svenske vestkysten, og vi som fulgte kampene fra mandag til lørdag var vitne til et flott arrangement av høyt sportslig utbytte. Så vidt meg bekjent – mulig jeg tar feil her – har Norge en tendens til å havne i midten av kabalen i mesterskapet, som etter tradisjonens tro også består av England og Skottland, i tillegg til de seks nordiske landslagene. I år var det altså Norge som helt velfortjent stakk av med det prestisjefulle trofeet. Finalen vant det imponerende norske laget 5-2 etter ekstraomganger, etter å ha ligget under 0-2 etter ti minutter! Litt trist at en slik minibragd ikke får sine fortjente spaltecentimeter i pressen.

De anslagsvis 20-25 tilskuerne med blokk stiftet bekjentskap med potensielle storspillere fra flere av nasjonene, men spesielt finalistene kunne vise frem talenter av internasjonalt kaliber. Når jeg ser denne 92-generasjonen i full sving er det lov å fantasere om et nytt gullkull i landslagsfotballen. Og når 93-gjengen virker å holde neste samme klasse, ja da er det ingen grunn til å deppe men se fremover med optimistisk blikk.

Så kan man diskutere hvor disse unge mennene bør oppholde seg de neste årene for å dyrke ballgavene best mulig – holde seg hjemme, England? Nederland? Italia? Mye av en ung manns utviklingsutsikter er individuelt betinget, og det finnes intet standardsvar. Et proffopplegg kan selvsagt virke fristende, men i talentfabrikkene på kontinentet er det mange om beinet. Man kan fort bli glemt og tilsidesatt i klubbene der talentene skysses til og fra banene i minibusser, nærmest etter samlebåndprinsipper. U16-seieren bekrefter imidlertid at norsk fotball, i kontrast til hva som blir hevdet, stadig er kapable til å produsere diamanter.

Jeg trekker frem noen 92-navn som snart bør være modne for Tippeliga eller Adeccosammenheng:

Mushaga Bakenga (Rosenborg)

Norges nye spisskomet? Glimrende i JET, enda bedre i Sverige. Fremgangen kan praktisk talt spores fra kamp til kamp. Uredd, frisk, kvikk i føttene. Alltid het på grøten, river i filler motstanderens midtstopperne. Strutter av selvtillit, aldri redd for å forsøke nye avslutningsteknikker. Kan umulig være langt unna sine første RBK-minutter? Gleder meg til å se mer fra denne friskusen!

Christian Landu Landu (Viking)

Fikk sine fortjente minutter på Viking Stadion i går. Midtstopper eller midtbaneanker med skremmende, imponerendefysikk, glimrende taktiske egenskaper. Klok, rolig, smart i bevegelsene, flink til å lese spille og snappe ball. Av internasjonalt kaliber.

Krister Wemberg (Moss)

Høyreist midtstopper, cirka 193-195 cm uten knotter, sannsynligvis den beste forsvarsspilleren i turneringen. Moderne spiller med en ro og autoritet som er sjelden for en 16-åring. Ballflink, god til å bringe kula ut fra forsvarsleddet, pasningssikker. Et hett navn på de fleste notatblokkene. Utflyttet nordlending med hvilepuls.

Lekne, tekniske og «unorske» Etzaz Hussein, 93-modell (!) fra Langhus (Follo), som allerede er i Manchester Uniteds søkelys, fortjener også å bli nevnt. Ørjan Hopen – slepen men fysisk velutrustet venstrekant/ving – fra Songdal (sønnen til den hodesterke Steinar?) kombinerer noe så sjelden som arbeidsvilje, kraft, fin størrelse og et vidunderlig venstrebein. Juinor-Rambo, Marius Henriksen, fra RBK er en flott «allround» indreløpertype med et tungt, presist skudd – herlig spiller.

Jeg avslutter med å gratulere denne ypperlige gjengen med en førsteklasses uke i Sverige, og applauderer trenerteamet for å ha skapt en glimrende gruppe og et attraktivt, velbalansert lag.