Category Archives: tyskland

Solbakken – fra zero til hero

Forleden traff jeg en gammel bekjent. Vedkommende, la oss kalle han Fritz, hadde jeg ikke snakket med siden sensommeren. Den gang ringte han meg for å hente ut litt bakgrunnsstoff om 1. FC Köln sin norske trener ”Stale” Solbakken. Fritz er nemlig sportsjournalist i regionen der nordmannen trener fotballag, og på nevnte tidspunkt – noen uker inn i denne Bundesliga-sesongen – trengte jeg veldig liten tid for å forstå motivene for den litt uventende oppringningen. Langt fra imponert over Solbakkens start som Bundesliga-trenger, var Fritz godt i gang med å bygge en negativt vinklet sak om det han mente kom til å bli et spektakulært kort treneropphold i den populære klubben.

Fritz ramset opp feil på feil. I løpet av en fatal sommer hadde nordmannen frarøvet Podolski kapteinsbåndet, kludret til rytmen i kampoppladningen (slutt på den klassiske tyske hotellnatten foran hjemmekamper), introdusert en reindyrket soneorganisering som Fritz hadde null tro på. Ikke snakket han tysk heller. Tenk det, han snakket ikke verdensspråket tysk! Journalisten lot seg også irritere over at Köln-treneren visstnok (her må jeg ta tyskerens ord som god fisk) hadde sendt en slags pressemelding til media om hvordan etternavnet korrekt skulle uttales – altså Solbakken med en rund norsk ”o”, ikke ”Sållbakken” som i varianten bundesfolket sverget til.

Jeg hadde ingenting å tilføre samtalen bortsett fra å lytte, humre og nyte frustrasjonen til en tysk journalist som tydeligvis skulle gjøre sitt for å vippe en nyansatt utlending av trenerstolen.

Men av ren nysgjerrighet plukket jeg opp telefonen i formiddag. Denne gangen var det min tur til å skaffe meg stemningsrapport om statusen til norske bidrag i Bundesligaen. Og jo, platen hadde forandret lyd. Skamløst, uten en eneste ydmyk referanse til vår samtale tidligere i høst, bablet Fritz i vei om en overlegen fotballtrener. Solbakken – nå uttalt på norsk vis – var som sendt fra himmelen til Köln. Den tidligere FC København-treneren hadde forandret treningskulturen i klubben, profesjonaliteten blant spillerne var hevet med flere hakk.

Enda artigere; Solbakkens kontroversielle behandling av Podolski ble nå, ved hjelp av etterpåklokskapens magi, geniforklart. Den lokale favoritten hadde rett og slett storblomstret under nordmannens liberale lederskap. Til journalister omtalte Tyskland-angriperen Solbakken i genuint positive ordlag også når diktafonen var skrudd av.

Riktignok gjensto det en del arbeid med den defensive organiseringen, la Fritz til. Men laget var på rett kurs både hva gjaldt struktur og offensiv samhandling. Før jeg la ned telefonen fikk jeg også med meg at den tyske journalisten roset språkfremskrittene og allerede tentativt lanserte Solbakken for større jobber – og mente, om utviklingen fortsatte, at hedmarkingen fort kunne legge igjen en arv i tysk fotball med sin morderne lederstil.

Fotballen og media er nådeløse når det gjelder omdømmetrender – denne ukes geni er ofte en idiot neste uke. Men jeg tror Fritz er et godt termometer for klimaet i Köln-fotballen. Og mene hva man vil om en tysk tabloidjournalist: det er sterkt å registrere at Solbakken har snudd opinionen og nyter den viktige støtten fra media og supportere. Og hvis man kan konvertere tyske journalister fra hatere til disipler, sier dette absolutt alt om nordmannens selvtillit, kommunikasjonsevner og religiøs tro på eget prosjekt.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Noen ord til minne om Robert Enke

Ord blir fattige når man setter seg ved tastaturet for å skrive noen linjer om et liv som endte for tidlig. Tapet av et enestående menneske, en varm familiefar og – sist i prioritert rekkefølge – tapet av en av verdens beste målvakter.

Selv om jeg kom til Hannover 96 samme sommer som Robert Enke, kan jeg ikke påberope meg mer enn overfladisk distansekjennskap til den unge mannen. Vi var på på hils, vekslet smil og nikk i korridoren og jeg viket pliktoppfyllende bane for klubbens ubestridte enerskikkelse ved restaurant-buffeen når han skulle fylle opp med karbohydrater etter kamp. Men allikevel fikk jeg nok kjennskap til Robert Enke til å skape et bilde av en absolutt modellproff og et menneske fra absolutt øverste hylle. Jeg vet det kan virke banalt å slenge rundt seg med godord når et menneske dør, men denne gangen er ikke komplimentene bortkastet. Dette var den beste gutten i klassen.

Man blir ikke klubbkaptein for Benfica som 23-åring om du ikke har noe helt spesielt i deg. Heller ikke blir du kjøpt av kanskje verdens største klubb, Barcelona. Og hadde ikke Enkes karriere krysset spor med Oliver Kahn og Jens Lehmann samt vokst opp i landet med verdens beste keepertradisjoner, hadde Robert Enke vært urokkelig sisteskansevalg for Tyskland de siste årene og i mange år fremover. Mange mener han burde vært førstevalg uansett. For i hjemlandet er det ubredt enighet om at Robert Enke var Bundesligaens dominerende keeper siden hjemkomsten i 2004.

At Enke havnet i Hannover var for så vidt et lykkeslag – Enke fikk liten spilletid i Barcelona og hadde blitt leid ut, ville spille – var klar til å flytte på seg. Hannover trengte en ny keeper, resten er historie som det heter. Men selv om man setter det enorme talentet til side, hadde knapt noen trodd at Enke skulle bli en slik storsuksess i Hannover. Og til tross for stadige tilbud fra større klubber og utløpende kontrakter, valgte Robert Enke å forbli lojal til klubben som ga han sjansen da han var glemt i Spania.

Likevel kommer merittene på fotballbanen nederst på minnesteinen over livet til denne gutten som startet i byen Jena i det tidligere DDR. For meg er det spesielt to opplevelser som har festet seg for evig og som vil aldri slippe taket. Den første er minnet om mannen i slutten av tjueårene som sto rakrygget og knapt mistet en Bundesligakamp mens hans unge datter kjempet en tapende kamp om livet.

Men når jeg ønsker å finne et definerende øyeblikk som for meg fenger akkurat hvem denne Robert Enke var, tenker jeg på denne korte anekdoten: Jeg tenker jeg på en profesjonell fotballspiller som regelmessig ankom treningsanlegget i stasjonsvogn eller jeep. Ingenting unormalt så langt. Bare at når Robert hoppet ut av førersetet, åpnet han bakdøra og ut spratt et knippe lurvete bikkjer. Etter trening var det rørende gjensyn; logrende haler, snacks, kos og klapp og vannskåler på asfalten før dette merkelige følget satte kursen hjem for lunsj. At fotballspillere er glad i hunder er ikke nødvendigvis noe oppsiktsvekkende. Men når jeg legger til at disse firebeinte vennene som Robert var så uendelig glad i var skapninger han hadde funnet på gatehjørner i Lisboa og ikke hadde hjerte til å forlate, og hadde hengt på slep gjennom karantenebyråkrati og over landegrenser, sier dette det meste – i hvert fall for en dyrevenn – om hva slags menneske hele Tyskland sørger over i dag.