Category Archives: Premier League

Overgangsprosenter til fotballtrenere

Blant de mest oppsiktsvekkende opplysningene som har silet ut fra den pågående rettsaken mot Spurs-manager Harry Redknapp og tidligere Portsmouth-klubbeier, Milan Mandaric, er påstandene om at Redknapp etter medierapporter skal ha mottatt bonusbetalinger for spillersalg under sin tid som sjef i sørkystklubben. Hvor utbredt er egentlig denne angivelige ordningen?

 

Fra cirka et år tilbake – i perioden da Charlie Adam ble linket til salg på daglig basis – ble det kjent at også Blackpool-manager, Ian Holloway, nyter den samme ordningen. Hvis en spiller selges under hans periode i klubben, vil altså en prosentandel av salgsprofitten tilfalle fotballtreneren.

 

Så vidt jeg forstår er dette en ordning som er mest vanlig i de lavere divisjoner i det engelske ligasystemet. Mens mange oppegående mennesker vil stusse over slike ordninger – som av natur omfatter graverende interessekonflikter – argumenterer flere managere at det kun er fair at de selv profitterer fra utviklingsarbeidet de gjennom en fet overgangssum kan dokumentere at de har utrettet, samtidig som et heftig bonussystem skaper en motvekt mot totalpakken mer ressurssterke klubber kan tilby for å friste en god trener vekk fra en underdog-klubb.

 

Mottakerne av slike salgsbonuser spinner dermed langt på vei saken til en konklusjon at alle parter ganger på at fotballklubbens øverste sportslige leder  profitterer økonomisk på at de mest attraktive spillerne selges – fordi det motiverer manageren til å satse på talentutvikling og gir han en lønn som kan matche det eventuelle konkurrenter kan betale.

 

Argumentasjonen slår meg som lite overbevisende. Først og fremst fordi den forutsetter en aksept for at en en betalt rolle i en profesjonell fotballklubb, og mekanismer som påvirker et lags prestasjoner (altså kjøp, salg og utvikling av spillere), i praksis eksisterer som et redskap til å skaffe enkeltpersoner personlig økonomisk gevinst. I motsetning til en sunn tanke om at alle beslutninger handler om å optimalisere resultatene til sportsinstitusjonen.

 

Det kan godt være at de fleste fotballtrenere eller sportsdirektører som arbeider under slike provisjonsordninger i utgangspunktet holder klubbens interesse og resultater foran andre prioriteter, men likevel er det åpenbart at bonus fra spillersalg vil i mange tilfelle teste viljestyrken til den meste prinsippfaste (bare den finansielle oppsiden blir stor nok) og at selve systemet skaper unødvendig, forstyrrende mistenksomhet om så en spiller faktisk selges med gode hensikter.

 

Jeg tror den reneste og smarteste tilnærmingen til en karriere som fotballtrener eller sportsdirektør er tanken om at alt arbeidsfokus skal handle om å forbedre klubbens sportslige resultater. For arbeidet man utfører skal man høste en grunnlønn pluss bonuser ved oppnådd forutdefinert suksess. Som i de fleste andre bransjer avhenger lønnen av tidligere prestasjoner og status, altså etter markedsprinsipper. På samme måte som en fotballtrener som kan vise til utmerkede resultater fra talentutvikling, vil kunne tiltrekke seg lukrativ interesse fra konkurrerende klubber som har registeret dette imponerende arbeidet.

 

Klubbens interesser mot personlig vinning og sportslige resultater kontra privat berikelse er farlige gråsoner som skaper konflikter og dilemmaer som under svært få omstendigheter gagner fotballklubbens beste.

André Villas-Boas – en positiv vinkling

Presset øker på Chelsea-sjefen, André Villas-Boas, etter Ligacup-exiten mot Liverpool i går kveld. Over de neste ukene skal den hardt prøvde London-klubben møte tre klubber som for øyeblikket befinner seg blant de fire beste i Premier League. I England spekulerer allerede pressen om portugiseren vil sprette nyttårs-champagnen London.

 

Ansettelsen av Villas-Boas kunne betraktes som spennende og nytenkende, men ikke uten risiko. Ingen kan bestride at José Mourinhos tidligere elev leverte til toppkarakterer da han ledet FC Porto til trofeer forrige sesong – de som følger portugisisk fotball kan vitne for at elementer av lagets glatte offensive samhandling og defensive aggressivitet forsvant med hovedtreneren i sommmer. Det er heller liten tvil at unge Villas-Boas har opparbeidet en unik kompetanse og respekt etter over ti år i viktige roller bak kulissene i europeisk toppfotball. Og basert på den personen som viser seg gjennom intervjuer og i nærkontakt med media, danner jeg meg et bilde av en eksepsjonelt dyktig og sterk leder. Likevel kan man legitimt stille spørsmålet om Chelsea-jobben – på dette tidspunket – er en umulig oppgave.

 

Se bort ifra at Chelseas mektige eier, Roman Abramovich, tidligere har vist seg utålmodig med trenere som ikke har levert til russerens høye standarder – i motsetning til britisk presse tror jeg Abramovich forstår omfanget av oppgaven portugiseren har tatt på seg. I sommer tolket jeg ansettelsen av Villas-Boas som et signal på at eierskapet var sett seg lei nettopp på utskiftninger –  et tegn på at 33-åringen var påtenkt lederrollen i en tid hvor generasjonsskifte, ungdomssatsing (venter fortsatt på akkurat dette) og en mer offensiv spillestil sto på agendaen. Portugiseren var en mann for «the long haul».

 

Jeg tror også at Roman Abramovich forstår at et nytt storslått suksessprosjekt i Vest-London forutsetter én eller to sesonger med varierende resultater. Spesielt fornyelsesarbeidet i spillerlogistikken vil ta tid til å bære frukter. Store personligheter – på og utenfor banen – som Didier Drogba, John Terry, Frank Lampard, Petr Cech, Nicolas Anelka – altså stammen av en gruppe som har ledet laget gjennom en storhetsperiode, lar seg ikke erstatte ved et fingerknips. Selv en sakte, vennlig, erstattingsperiode av slike profiler passerer neppe uten at lagmoral, samhold og delikat garderobedynamikk vil lide. Selv mer erfarne trenere ville funnet denne oppgaven ekstremt krevende.

 

Villas-Boas kritiseres for å ha hurtigimplementert flere radikale grep. Under hans lederskap presser laget høyere opp på banen – dagens Chelsea handler mer om dominere enn å kontrollere (som under Ancelotti). Som et resultat av disse endringene fremstår også laget mer sårbart, spesielt mot kontringer og presise, hurtige offensive motgrep. Men vi teller kun noen måneder av den unge mannens prosjekt. En klar kursendring fortjener tålmodighet, nok et trenerskifte vil bare forårsake mer forkludring og rive ned det Villas-Boaes er i ferd med å bygge.

 

Portugiseren trenger tid og tillit til å bygge sin egen tropp. Profiler som kan utgjøre ryggraden av ”det nye Chelsea” vokser allerede frem (Mata, Sturridge, Ramires, David Luiz – selv om sistnevne for tiden opplever en tung periode – pluss stortalenter som McEachran, Oriol og Lukaku) og om manageren får muligheten til å signere spillere som passer ideelt til hans system, kan omstillingen ta form tidligere enn pessimistene melder.

 

Chelseas tabellsituasjon er skuffende, men ikke prekær. For Villas-Boas representerer oppgjørene mot Newcastle United, Manchester City og Spurs muligheter til raskt avansement opp Premier-League-treet, ikke spadetak til graven britisk presse elsker å grave. Ved årsskiftet kan Chelsea igjen være med i tittelkampen.

 

Tilfellet Torres

17 minutter Premier League-tid fikk Fernando Torres da Chelsea slo Sunderland 2-1 på Stadium of Light. Og lørdagens innhopp bidro nok et lite drypp til en statistikk som blir mer og mer belastende: i løpet av 22 offisielle Chelsea-kamper står spanjolen igjen med ett fattig kryss i målprotokollen.

Som Oliver Kay poengterer i dagens utgave av The Times, registrerte floppdømte Andriy Shevchenko sju fulltreffere på tilsvarende tidspunkt i sitt uheldige Stamford Bridge-opphold. Så hva gjør man med denne spilleren man lesset inn ublue £50 millioner for tidligere i år?

Joda, i etterpåklokskapens rike er landskapet alltid tåkefritt, men det var mange som stusset når Chelsea fremmet gigantbudet helt ved sluttsignalet av vinterens overgangsvindu. Bortsett fra enkeltkamper i fjor (blant annet to fulltreffere mot nettopp Chelsea) – der Torres viste målteft om ikke annet – hadde spanjolen allerede lenge før kjøpstidspunktet vandret rundt på fotballbaner som om han bar en usynlig sekk på ryggen.

Rykket, 1v1-egenskapene, balansen, bevegeligheten – alle disse fysiske egenskapene som skilte Fernando Torres fra den klassiske tunge midtspissen, hadde gradvis forduftet. Tilbake sto en spiller tydelig blottet for både selvtillit, de tidligere unike fysiske forutsetningene og den lille ubeskrivelige x-faktoren som gjorde han til en av verdens absolutt beste angrepsspillere. For denne triste figuren betalte Chelsea 50 millioner av dronningens valuta.

Pussig er det også at Torres ble hentet til en klubb der Didier Drogba var udiskutabelt førstevalg til midtspissrollen – i en tid der Carlo Ancelotti allerede lekte med énspiss-formasjoner og hvor André Villas-Boas – også en kjent 4-3-3-entusiast – etter sigende toppet ønskelisten som italienerens etterfølger. I ettertid har man også kjøpt en ny midtspiss, 18-åringen Romelu Lukaku, for en solid sum (£18 millioner). Ikke bare er Fernando Torres ukomfortabelt trengt opp i et hjørne av innbytterbenken, nå flyter han også i et tomrom mellom to generasjoner av konkurrerende midtspisser: Didier Drogba blir sannsynligvis en sentral del av startoppstillingen til de viktigste kampene denne sesongen, mens den unge belgieren representerer fremtiden.

Denne konteksten reiser to relevante spørsmål. Først; finnes det håp om at Fernando Torres noen gang finner tilbake til den ufattelig dyktige spissen som vi husker fra praktisk talt hele det forrige tiåret? Deretter må man spørre seg; hvilke realistiske grep kan man gjøre rundt en spiller – uansett hvor lenge den marerittaktige statistikken fortsetter – man tross alt har kjøpt for en svimlende sum?

Får vi igjen se den ”gamle Torres”? Selv heller jeg i retning et motvillig «nei”. Dels fordi egenskapene som gjorde Torres relativt unik – imponerende fysisk struktur kombinert med hurtighet og silkeaktige bevegelser – er lettere å presse ut av en ung fotballspiller. Selv om jeg ikke er noen ekspert på området, virker det for meg at eksplosive/smidige spillere i varierende grad fader og må modifisere spillestilen i den andre halvdelen av 20-årene. Jeg mener vi så tegn til dette hos Torres allerede under de siste 10-12 månedene i Liverpool-drakt. Tendens lett oppsummert gikk han fra en dynamisk ”falsk” 9-er til en mer statisk ”ekte” 9-er.

Dagens fotball er dessuten i ferd med å vise oss en tendens at ”barnestjerner” slukner tidligere enn spillere som etablerer seg senere i 20-årene. Fernando Torres debuterte for Atletico Madrid som 17-åring, året da han ble voksen var han allerede fast i den store La Liga-klubben – året etter trakk han på seg A-landslagsdrakten. I mellomtiden har Fernando Torres vunnet både europamesterskap og fotball-VM (riktignok under sistnevnte hadde nedturen allerede startet), han har giftet seg, blitt far. Kanskje ligamesterskap og Champions League-suksess burde holdt motivasjonen oppe, men jeg kan forestille meg at gjenmotivasjon er vanskeligere for en person som har oppnådd så ekstremt mye i ung alder, enn hos en late bloomer som kom senere til suksessfesten.

Det er altfor tidlig å avskrive Fernando Torres. For det kan godt være at Chelsea-spissen finner tilbake til nettmaskene på permanent basis, men da heller som ”straffefeltspiss” enn i form av den bevegelige, dynamiske, smidige angriperen vi husker fra glansdagene.

Hva gjør man så med Tilfellet Torres? For øyeblikket virker situasjonen låst. At en 27-årig verdensstjerne skal spille seg til selvtillitt for reservelaget på en forblåst Conference-arena virker absurd. Et januarsalg gir heller ingen mening – få klubber er i stand til å ta over lønnen til spilleren, og det eksklusive selskapet med storkapital på bok vil neppe gå i en slik felle – hvorfor skal kokurrerende storklubber ta over Chelsea sine bekymringer? Fotballspillere kommer dessverre ikke med garantilapp.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Hvor ender tungvekterne? (1)

Når overgangsperioden drar seg inn i de siste ukene, venter vi fortsatt på utfallet av sommeres største transferføljetonger. Hvilke – om i det hele tatt noen – av klubbskiftesagaene som har parasittbitt seg fast i sladderspaltene har mest sjanse for å materialisere seg før august blir september? Her følger del 1 av mine betraktninger om sommerens mulige ”superoverganger” – neste del følger i morgen.

Cesc Fabregas, Arsenal til Barcelona

Her snakker vi ikke om en sommerspesial, snarere en sesongbasert såpeopera som fascinerer og engasjerer hvert eneste overgangsvindu. Kanskje jeg snakker for flere enn meg selv når jeg sier at denne overgangen skal det simpelthen bli godt å se slutten på – uansett utfall.

Katalaneren har fortsatt tre år igjen av kontrakten med Arsenal – således er ikke London-klubben presset til å selge (i motsetning til Samir Nasri, hvis avtale løper ut om et år) men i sommer sanser jeg noe mer konkret i overgangssnakket enn tidligere. Wenger virker ikke lenger helt fjern fra salgstanken (muligens drevet av Wilsheres overbevisende fjorårssesong, eller at han rett og slett (som mange av oss) ikke orker mer av dette – og presses prisen opp mot £35-40 millioner kan det være at Fabregas får sin tårevåte Barcelona-hjemkomst.

Men når det er sagt, Barcelona strutter av midtbanealternativer og spanske klubber lar seg sjelden presse til ”last minute”-type transaksjoner. Dessuten vil salget av klubbkapteinen skape enda flere bobler i en allerede kokende Arsenal-gryte.

Etter mitt syn rimer det verken sportslig eller kommersielt for Arsenal å selge Fabregas. Og selv med eller uten inntektene fra et eventuelt Fabregas-salg makter ikke klubben å tiltrekke seg en midtbanespiller av tilsvarende kaliber. Dessuten – igjen med eller uten store salgsinntekter – klarer Arsenal seg godt økonomisk; slaget av et forsterket image som ”selling club” vil trolig skade mer enn inntektene fra salget av sin mest profilerte spiller.

Mitt tips: Fabregas fortsetter i Arsenal.

 

Luka Modric, Tottenham Hotspur til Chelsea

Også et komplisert overgangsscenario der voldsomt mye står på spill. Etter Chelseas tentative skambud på cirka £22 millioner kom Tottenhams styreformann knallhardt på banen – Modric skal ikke selges, ikke for noen som helst pris, sa Daniel Levy i en pressemelding som ble publisert på klubbens hjemmeside. Riktignok var Dimitar Berbatov heller ikke til salgs sommeren han endte opp i Manchester United på overgangsvinduets siste dag, men i følge min hukommelse var Modric til Chelsea-dementiet enda hardere. Derfor legger Levy hodet på blokka med denne overgangen – skulle han selge den vesle kroaten vil styreformannen miste sin troverdighet for evig og alltid.

Men det er flere fascinerende elementer som spiller inn her. Midtbanespillerens representanter hevder at deres klient ble muntlig lovet en overgang fra White Hart Lane om et bud i en viss størrelsesorden tikket inn på faksmaskinen på styrerommet. Tidspunktet for dette løftet skal ha vært da Modric knyttet seg til klubben frem til 2016 i fjor sommer. Kun møtedeltagerne kjenner denne summen, men skal man tro ”snakket” skal breaking point-summen være rundt £40 millioner.

Levy på den annen side vet at om Modric skal forlate Spurs for en fin profitt før kontraktstiden løper ut, er august 2011 det eneste tidspunktet. Playmakeren fyller 26 år i september. Modric befinner seg nær sin karrierepeak – i de neste overgangsvinduene vil verdien synke proporsjonalt med alderen.

Men for å gjøre dette enda mer innviklet: Modric sin fremtid handler også om Levys fremtid – og for så vidt også klubbens fremtid. Etter at Levy tapte spillet om rettighetene til den olympiske arenaen i øst-London er luften i ferd med å sive ut av prosjektet hans. Tottenhams håp om å henge med i toppen avhenger desperat av et nytt anlegg, og derfor står Levy og ENIC ved et veiskille: skal må gå i gang med et nytt stadionprosjekt som trolig vil koste £350-500 millioner (med en vaklende verdensøkonomi som bakteppe) eller nedskalere operasjonen til en realistisk størrelse – uten Champions League-drømmer – som passer en fortsatt White Hart Lane-tilværelse? Et salg av Modric vil sende ut et signal om at man holder fast ved status quo, at ambisjonene er lagt på is.

Spilleren har imidlertid et kort igjen på hånden – et siste man kun dunker i bordet som siste utvei, trekket som setter enten klubben eller spilleren selv i sjakkmatt – dette trekket heter transfer request. Tilbøyeligheten for at transfer request-kortet lures frem avhenger helt og holdent av hvor sterk backing den rebelske spilleren har fra kjøpende klubb (spillerrepresentantene snakker selvsagt med kjøperen kontinuerlig – slik er det bare), for en overgangssøknad må støttes opp med et solid tilbud. Risikoen ved dette scenarioet er en hardball-spillende styreformann som blåser i både penger og sportslige konsekvenser til fordel for eksempelstatuering.

Mitt tips: Modric går til Chelsea helt på tampen av overgangsvinduet.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Tevez-paradokset

Det hersker liten tvil om at Manchester City ønsker å erstatte presumptivt utgående Carlos Tevez med en annen argentiner, Atletico Madrids Sergio Agüero. Så hva slags utfall kan man forvente om ender opp med argentiner for argentiner på topp for de blå?

Paradoksalt nok var det først når Carlos Tevez ble flyttet fra (v)andrespiss til klassisk midtspiss at han tok skrittet fra en toppspiller til verdensstjerne. Og like paradoksalt er det derfor at Manchester City i dag driver en desperat jakt etter å erstatte en angriper som «teoretisk» (merk «-«) ikke burde passet til midtspissrollen i Roberto Mancinis énspiss-system med en annen angriper som i rent konseptuelt ikke er ideelt egnet til rollen.

Hva er det så som gjør Tevez – angriperen som tidligere elsket å vandre til sidene og komme dypt i banen – så effektiv i denne rollen? I første rekke vil jeg peke til en ekstrem balanse, kroppsstyrke, ekstrem bevegelsesvilje – i tillegg til de typiske oppspillspunkt-egenskapene som godt mottak og selvsagt evnen til å holde på ballen. Legger man til at argentineren også har utviklet avslutningsegenskapene – han var aldri en ekstrem storscorer tidlig i karrieren eller på ungdomsnivå – ser man strekene som danner skissen av hvorfor «El Apache» likevel fungerer i denne rollen.

Sergio Agüero skiller seg fra Tevez på en del fundamentale områder. Maradonas svigersønn kommer best til sin rett med ansiktet mot mål («rettvendt» som man liker å navngi dette på norsk). Der Manchester City angriperen liker å bevege seg, hele tiden søke ball, er den fire år yngre landsmannen mindre arbeidsvillig uten ballen i beina, men til gjengjeld er han mer eksplosiv når han får snudd hodet mot mål.

Når det gjelder de individuelle ferdighetene kan det argumenteres for at spillerne besitter likhetstrekk; rask nærteknikk, antenner for effektivt kombinasjonsspill og smarte bevegelser. Fysisk finnes det også paralleller; Agüero har også det lave tyngdepunktet vi kjenner igjen hos Manchester Citys nummer 32, begge er relativt moderate av vekst men dertil tettbygde.

Mens Agüero i mine øyne er en bedre avslutter enn Tevez (igjen paradoksalt, Tevez scorer flere mål), besitter sistnevnte en egenskap som jeg mistenker kan bli avgjørende for at denne eventuelle utskiftningen muligens ikke ender opp til Manchester Citys fordel: Tevez sin ekstreme mentale styrke.

Det er få spillere på toppnivå som eier den samme umettelige appetitten for fotball som Carlos Tevez. Uansett hva som skjer i uka (klaging, transfer requests osv) er mannen klar – så up for it at han nesten eksploderer – når kampen blåses i gang. Tevez har et ekstremt høyt normalnivå – prestasjonssvingninger eksister knapt. For ikke å nevne at han bryr seg lite om hvem som er motstanderen – verken individuelle motspillere eller om laget heter Chelsea eller Blackpool; kamptilnærmingen forblir uendret.

Og her ligger miniguiden til hvorfor han fungerer i den krevende midtspissrollen: Ekstrem mental styrke mikset med ustoppelige bevegelser og udødelig intensitet (spesielt uten ball) kompenserer for de ferdighetene han i teorien mangler til å utføre 9er-rollen optimalt. La det ikke være tvil, Agüero er en vidunderlig fotballspiller men han er neppe like egnet til denne spesifikke rollen som landsmannen.

Derfor tror jeg Manchester City vil måtte justere spillet noe om man ender opp med Agüero. «El Kun» sin intensitet trer først virkelig i kraft rettvendt med ballen i beina, altså når han kan utfordre og utnytte plass. Etter mitt skjønn er derfor den yngre mindre skikket til å lede en angrepslinje alene. Som en konsekvens vil Roberto Mancini trolig måtte legge om til mer ballbesittelse og moderere den relativt avventende tilnærmingen vi husker fra forrige sesong.

Skulle ikke Agüero finne seg til rette i Tevez-rollen (eller i det hele tatt ikke finne veien til Manchester) kan Mancini plystre på Edin Dzeko eller Mario Balotelli til å fylle tomrommet etter det argentinske problembarnet – to spillere som rent konseptuelt er bedre skikket til å takle oppgaven enn begge argentinerne. Men som igjen mangler intensiteten og arbeidskapasiteten uten ball til å (foreløpig) mestre denne oppgaven effektivt i Premier League.

I mine øyne finnes det kun én spiller som umiddelbart kan avløse Carlos Tevez, prestere fra første minutt og levere det samme produktet. Navnet? Wayne Rooney.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Cristian Zapata, Sylvain Marveaux

I dag koples Liverpool til to nye spillere – jeg tar en rask kikk på Cristian Zapata og Sylvain Marveaux.

Cristian Zapata. Colombiansk midtstopper eller høyreback, kan rettferdig føyes inn i rekken blant Serie As mest stabile forsvarsspillere de siste sesongene. Siden søramerikaneren ankom Udinese i 2005, har han klokket opp i underkant av 200 ligakamper for Friuli-klubben.

Hovedsakelig har Zapata blitt brukt som høyre stopper i lagets bakre 3er (Udinese har stort sett spilt med 3-stopperlinje siden midten av 2000-tallet), sist sesong ble han imidlertid flyttet til den midtre stopperplassen i denne formasjonen. Fra en timid start – signerte fra Deportivo Cali i 2005 – har colombianeren utviklet seg til å bli en stopper i toppklasse.

Mer enn noe annet vil jeg trekke frem den atletiske fysikken til Zapata: han er veldig hurtig og forflytningsrask, dessuten har en ekstremt god spenst – de fleste duellene vinner han takket være atletiske gener, ikke ved å sette albuen i nakken på motstanderen.

Gjennom hardt arbeid, gode antenner for kunnskap og italiensk lærdom har Zapata gjort store steg på det taktiske planet. Fra å kunne bidra offensivt og handle etter instinkt som ytterste stopper i det bakre leddet, har 24-åringen nylig tatt en mer styrende rolle i midten. I Antonio De Natales fravær har også Zapata båret kapteinsbåndet.

Generelt har jeg alltid latt meg imponere av colombianerens mentalitet: de gangene jeg har sett ultraoffensive Udinese innkassere stygge sifre, er Zapata alltid «last man standing» – helten som heiser flagget til topps mens skuta går ned. Mens kanskje småslurvete avleveringer og sporadisk konsentrasjonssvikt kan nevnes som ankerpunkter mot den hurtige Udinese-stopperen.

Uansett, en eventuell overgang til engelsk fotball er aldri problemfri. Mange husker hvordan hans tidligere lagkompis Andrea Dossena – (uten videre sammenligning) en spiller som i utgangspunktet hadde mange av de presumptivt rette fysiske karakteristikkene til å lykkes i Premier League – floppet spektakulært. Intensiteten i engelsk fotball kan være ekstremt vanskelig å innjustere for utenlandske forsvarsspillere. Likevel, jeg synes dette er en overgangshypotese med masse potensial: skulle Zapata slå til er det duket for en kulthelt av uendelige dimensjoner.

Sylvain Marveaux. En speiderkollega beskrev franskmannen i fjor høst som «Florent Malouda uten fysikken». Med det mente han at Rennes-mannen ikke er en klassisk endimensjonert vingtype som går seg vill så fort han mister lukten av krittet, men heller en bred spillertype (gikk gradene som sentral offensiv midtbanespiller) som liker å trekke innover for å ta del i offensive angrepstrekk sentralt i banen – eller rett og slett gå på avslutninger.

25-åringen fra Frankrike besitter en førsteklasses venstrefot (nyttig dødballvåpen for Liverpool), gode 1v1-ferdigheter med et lavt tyngepunkt, god basisteknikk (touch, hurtig nærteknikk/ballføring) og stort finteregister. Før den siste skaden lot mange seg fascinere av rykket (ekstremt) til Marveaux, men som mange andre eksplosive spillere er hans karriere blitt forpestet av strekk og muskulaturskader rundt lysk og lår. Og normalt sett fader gjerne akselerasjonen til fotballspillere i takt med operasjoner og inngrep.

Skadehistorikken er absolutt er stort tankekors. Tidligere har både Chelsea og Arsenal sniffet på spilleren, men det er trolig den rufsete helsetilstanden som til slutt fikk de to Premier League-rivalene til å melde seg ut av kampen om 25-åringen.

Tiden vil vise om Dalglish verdsetter Marveaux som en ren venstreving (fordi han er venstrebeint) eller på motsatt kant – dermed maksimalisere hans evne til å trekke innover i banen og gi fine arbeidsforhold for skuddfoten. Eventuelt kan det være at franskmannen finner sin plass mer sentralt, i en roteringsrolle bak en ensom spiss (for å gardere mot manglende defensiv innsats).

Men franskmannen kommer altså gratis (Bosman) og selv om jeg ikke er overbevist at Marveaux noen gang vil gi mer nytteverdi enn en rolle som en effektiv stallspiller, tilfører den 172 cm lange (korte) vingen egenskaper som Liverpool mangler per i dag. Sagt på en annen måte: Marveaux kan endelig tilføre klubben de egenskapene Joe Cole burde levert.

For meg virker Marveaux som et supplement – en fleksibel angrepsspiller som er like kapabel til å fremskaffe The Kop-gisp på gode dager som misfornøyde stønn på mindre gode dager.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Patricio Rodriguez

Mange er nysgjerrige på Independiente-spilleren Patricio «Patito» Rodriguez etter at han ble koplet til Manchester United. Her følger en høyst personlig vurdering om denne argentineren som tydeligvis pirrer mange.

Før jeg melder konkret om spilleren er det nyttig å peke til noen forhold som gjør at man bør ta dette overgangssnakket med en feit klype salt: Interessen fra Manchester United kommer ikke uventet fra argentinsk hold – det er spillerens far og agent som har kommentert den påståtte oppmerksomheten fra Premier League i den lokale pressen. Dessuten er Independiente i store finansielle vanskeligheter, Rodriguez prises til 10 millioner euro (!) og det kan godt være at den engelske storklubben kun blir brukt til å jazze opp hypen rundt gutten. Men enda mer sentralt: Patricio Rodriguez er langt unna Manchester United-klasse.

Talentet til Rodriguez imidlertid godt kjent – som en argentinsk fotballfyr sa til meg forleden «om man hadde kunne solgt Patito på bakgrunn av det han gjør på treningsfeltet, ville han allerede vært i Real Madrid». Men det han leverer på banen er en helt annen historie. Tidligere denne sesongen tok lagets trener, Antonio Mohamed, visstnok et alvorsord med gutten – enveissamtalen lød noenlunde slik «Du er et stort talent, du strutter av potensial – men du leverer sjelden når jeg gir deg sjansen fra start eller som innbytter. Dette må bli sesongen du går fra å være barnetalentet ‘Patito’ til en seriøs fotballspiller.» Altså for noen måneder side visste Independiente knapt hva de skulle gjøre med gutten.

Men 21-åringen tok tilsynelatende til seg noen trenerens glupe råd, de siste 3-4 månedene har han prestert jevnere og på et høyere nivå enn tidligere. Likevel langt fra tilstrekkelig til å fortjene linken til en Champions League-finalist.

De fleste har sikkert fått med seg at Patricio Rodriguez er en offensiv midtbanespiller. Jeg husker han som uhyre sped, om ikke radmager, under hans første sesonger for Independiente. Nå har han «biffet seg opp» 3-4 kilo og kan minne litt om Pablo Aimar i kroppsbygning (og til en viss grad spillestil). Jeg har sett han omtalt som en «playmaker», men det er han overhodet ikke: til å rettferdiggjøre den betegnelsen mangler han blikket, pasningsregisteret og de strategiske/geometriske egenskapene. Og han har altfor lite ballkontakt til å sette et unik preg på de offensive planene.

Derimot er Rodriguez – som Aimar – en offensiv spiller som hele tiden søker 1v1-situasjoner (selv om han sjelden kommer seirende ut av mer enn 25-30% av disse situasjonene i løpet av en kamp så ser det flott ut nå han lykkes), veldig kjappe bein og hurtige bevegelser på små flater, et godt skudd med høyre fot (venstre kan også benyttes) – en typisk «handfull» når han er i slag.

På den annen side er Rodriguez en «rykk og napp»-type med fine berøringer i løpet av fem intense kvalitetsminutter før han drifter ut av handlingssonen i de neste ti minuttene. Etter min mening vitner slik adferd om mental svakhet. Og kombinert med fysisk svakhet, er jeg veldig usikker på om dette er en vinneroppskrift for et lykkelig Premier League-opphold.

Jeg er fortsatt ikke overbevist om at Manchester United-snakket i det hele tatt er mer enn fantasi. Om Rodriguez var 17 kunne han være spennende, men fire år eldre og fortsatt taktisk uferdig og prestasjonssvingende slår ikke denne argentineren meg som en potensiell Premier League-hit.

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

Ung, engelsk og dyr

To store helengelske overganger kan snart føres inn i transferprotokollen. Samtidig reises øyenbryn over salgssummene. Så hvorfor prises Premier League-spillere med britisk pass nesten utelukkende høyere enn importer?

Premier Leagues to mest populære klubber er i ferd med å handle to respektive U21-landslagsspillere: 90-modellen, Jordan Henderson, veksler fra Sunderland til Liverpool for en sum som rapporters mellom £15-18 millioner mens Blackburns to år yngre midtstopper (eller defensive midtbanespiller) setter kursen for Manchester United for en lignende sum (£16 millioner, som representerer kjøpsklausulen flere klubber var villige til å møte). I samme kontekst kan man også nevne at Liverpooli vinter hentet Newcastles Andy Carroll – også ung og engelsk – for rekordsummen £35 millioner.

Potensialet til disse spillerne er ubestridt: alle tre har prestert jevnt og solid både i Premier League og i U-landslagstrøyer (Carroll og Henderson har til overmål debutert på A-landslag) men likevel virker det drøyt at disse tre talentene skal til sammen koste bortimot £70 millioner.

For å finne en slags forklaring på denne spesielle prisingen vil jeg peker mot flere faktorer. Veiledende priser, takster eller (mange vil hevde) markedsverdier eksisterer ikke i fotballens vidunderlige verden, i stedet blir overgangssummer kokt sammen som et resultat flere fotballunike mekanismer.

Alder: tiden da storklubbene kunne bruke enorme summer på spillere på den gale siden av 20-årene er borte. Potensial er i vinden. Som en følge av profesjonalisering av styrerom og klubbstrukturer settes den sportslige ledelsen under stadig hardere krav til å bygge etter langsiktige modeller.

Persepsjon/rykte: det finnes knapt noe mer ryktedrevet marked enn kjøp og salg av fotballspillere. En avisnotis om klubb x sin interesse i spiller y kan øke dramatisk salgssummen og spillerlønn. Desto større interessent, desto større interesse – spilleren blir hot. Agenter og klubber bruker ryktebørsen til alt den er verdt ved å plante (sanne eller fabrikkerte) nyheter rundt egne eller andres spillere. Om sine egne for å øke salgsverdi, om andres for å lage rabalder eller for å presslegge en salgsuvillig eier. Ellers skaper hyppig opptreden i ryktespaltene en annen kuriøs effekt: uavhengig om spilleren er sett eller usett, blir et navn linket ofte nok til toppligaklubber, blir han plutselig tema hos andre desperate eller kjøpelystne fra samme land. Dette fenomenet er selvsagt mest aktuelt når det gjelder spillere fra utenlandske ligaer.

Nasjonalitet: med britiske spillere slipper man brysomme ekstrabarrierer som språk, integrasjon og hjemlengsel (Joey Beauchamp og David Unsworth unntakene her). Paradoksalt nok eksisterer det elementer ved livsførselen (ekteskapsskandaler, forhold til alkohol – selv kosthold – og andre hobbyrelaterte aktiviteter) til engelske spillere som i prinsippet burde hatt en negativ innvirkning på overgangsverdien. For eksempel virker det hårreisende å betale £35 millioner for Andy Carroll – en spiller som også markerte seg i andre registre enn målprotokollen under Newcastle-tiden.

FFP: UEFAs nye Financial Fair Play-regler vil etter det kommende overgangsvinduet legge bånd på klubbenes pengebruk på spillermarkedet. I følge Platinis hjertebarn skal klubbene bare kunne bruke en viss prosentsats av inntektene til kjøp av nytt blod. Mye av den forutsette aktiviteten på spillermarkedet denne sommeren skyldes i stor grad FFP.

Kvoter: UEFAs «homegrown»-regler tilsier at 8 av 25 spillere må være fostret i eget forbund. Blatters nye 9+9-idé gjør også lokale innslag i troppen mer verdifulle og attraktive.

Unike ferdigheter: Du vet hva du får av en hjemlig spiller. Riktignok skaper britene sjelden verdensstjerner eller tiki taka-ambassadører, men i stedet får man nivåvante spillere som takler Premier League-fotballens unike intensitet og tempo.

– Godt salgsmarked: om kjøpet skulle vise seg å floppe, står det en kjøpeglad rekke med britiske managere klar til å gi landsmannen en ny sjanse, for nesten samme pris som man betalte. En slik tvil kommer sjelden en import til gode: utlendingen vil regelmessig bli «dumpet» til et marked som betaler langt lavere overgangsummer enn det engelske. Denne effekten kommer særlig til syne ved direktekjøp fra Sør-Amerika («returmarked» med lave overgangssummer).

twitter tkkarlsen (norsk) karlsentk (english)

En meksikansk askeladd

Fremstemt av klubbens supportere mottok Javier Hernandez i går kveld prisen som årets Manchester United-spiller. Og det er ikke bare på rekordtid den målfarlige meksikaneren har spilt seg inn i hjertene til de som holder med de røde fra Manchester, men det siste året har statussust forbi hele angrepslinjen som i hjemlandet ble stemplet som den største generasjonen noensinne.

En runde i arkivene mine fra tidligere FIFA-ungdomsverdensmesterskap forteller to historier: den første om Manchester United-spissens kometaktige vei mot toppen, den andre at det finnes utallige veier til stjernekarriere i Europa.

Da Mexico ble U17-verdensmestere i 2005 snakket alle om den utrolige angrepsrekka; Giovani Dos Santos var allerede i ungdomsavdelingen til Barcelona – mange trakk allerede paralleller til Ronaldinho Gaucho. Mesterskapets store spiller, Carlos Vela, ble umiddelbart signert av Arsenal. Overgangen ble ansett som et gedigent kupp for London-klubben. Tredjemann i denne formidable angrepskonstellasjonen som trillet ball i sombrerohatt men resten verdens talenter var den kortvokste vingen, Cesar Villaluz – som også ble ettertrykkelig hypet i tiden etter turneringen. Javier Hernandez var ikke en gang med i troppen som reiste hjem fra Peru med pokal og ære.

To år senere ankom den (mer eller mindre) samme gjengen U20-verdensmesterskapet i Canada. De grønnkledde var naturligvis blant favorittene til ny troféhøsting. Hypen rundt Dos Santos og Vela – nå etablerte blant verdens største fotballtalenter – var på dette tidspunktet nær sitt ultimate klimaks. Til åpningskampen mot Gambia stilte Mexico med det samme angrepstrianglet som i Peru; Vela sentralt, flankert av Villaluz og Dos Santos i en klassisk trang angrepsvariant som tillater samspill, kombinasjoner og posisjonsrotering.

Til Canada-troppen hadde imidlertid landslagstrener, Jesus Ramirez – arkitekten bak 2005-triumfen – hentet inn to ferske fjes; den ene het Pablo Barrera (nå i West Ham), den andre ved navn Javier Hernandez. I klassisk Hernandez-stil markerte spissen seg i målprotokollen allerede tre minutter etter sitt sene innhopp i åpningskampen (endte 3-0). Men mens «supertriangelet» – Vela, Dos Santos, Villaluz – fikk masse spilletid frem til Mexico tapte i kvartfinalen (1-0 mot Argentina, som til slutt vant mesterskapet) ble Canada 2007 en skuffelse for måltyven: én fattig start og fire innhopp ble sluttoppgjøret.

Resten av historien kjenner de fleste. I 2009/2010-sesongen eksploderte Hernandez med et ellevilt årslangt scoringstokt for Chivas Guadalajara. Så fulgte offentliggjørelse av overgang til Manchester United, så fulgte et imponerende fotball-VM, så fulgte Community Shield-målet og alt det andre.

Parallelt har de tre amigoene som ble spådd absolutte toppkarrierer trengt seg inn i et slags vakuum. Giovani Dos Santos har endelig fått en slags opptur i Racing Santander etter frustrerende utleieopphold de siste sesongene. Men likevel er veien til den statusen han en gang ble spådd – en verdensklassespiller – fortsatt ekstremt lang. Samme kan også sies om Carlos Vela. Denne vårsesongen har han markert seg med noen fine prestasjoner for West Bromwich, men det er usikkert om han vil bli satset på videre av eierklubben Arsenal. Dribleartisten Villaluz – som debuterte i meksikansk toppfotball som 16-åring – er fortsatt i Cruz Azul, like langt unna A-landslagsplass som han er den saftige overgangen alle tok for gitt fem år tilbake.

Historiene om barnestjerner som fader er mange, men i tilfellet Mexicos «golden generation» er det påfallende hvordan de som ble bankersspådd vanvittige karrierer – og debuterte for store europeiske klubber i tidligere alder – knapt har opplevd annet enn nedturer etter en kort gjennombruddsperiode. Mens noenlunde jevnaldrende Javier Hernandez, som plutselig kom fra intet, feirer fersk Premier League-tittel og pusser skoene til Champions League-finale.

twitter: tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Vet ikke Roman, vet ingen

Etter tap i helgens «seriefinale» på Old Trafford kan Carlo Ancelotti allerede belage seg på nye uker med spekulasjon over hvem som avløser han som manager for Chelsea. Akkurat som etter Champions League-exiten på samme stadion har britisk media tatt det for gitt at italieneren med det ukontrollerbare øyenbrynet er død mann på bein.

Spekulasjoner har nesten blitt en sideindustri til det voldsomme fotballsirkuset. Du, jeg og de fleste andre som eier den minste interesse i denne sporten holder på med dette i større eller mindre grad. Ingen slår imidlertid britiske aviser – Fleet Street-mobben gjør nesten fabrikkert tenking til en kunstform. Og når en ny fotballmanager skal av- eller ansettes, er det gjerne den høyre hjernehalvdelen – den kreative – som settes i høygir.

Altså forrige gang Ancelotti skulle avsettes – umiddelbart etter at Champions League-eventyret tok slutt – meldte de fleste London-avisene at Guus Hiddink skulle overta rollen. Selvsagt var det helt uinteressant at den tidligere stand-in treneren fortsatt trener det tyrkiske landslaget, og at han hele tiden har distansert seg fra hypotesene om han ønsker å avbryte dette arbeidsforholdet som i løper ut etter EM-sluttspillet neste sommer.

Av ren nysgjerrighet tok jeg en telefonrunde til utvalgte britiske journalister: alle ga meg den samme versjonen – nyheten om hollenderens ferske kandidatur var bevisst lekket fra «en kilde nær Stamford Bridge». Om dette stemmer eller ikke, ser man et slags mønster: trekkes et noenlunde troverdig navn frem av en rimelig seriøs journalist – hopper resten etter. Risikoen for at man ikke var helt foran i løypa med å lansere navnet – om denne til slutt ender opp i stillingen – er for stor til at man ikke henger seg på den samme «nyheten».

Avhengig av hvem man velger å tro vandrer det dusinvis forskjellige «troverdige» historier om hvordan trenerkabalen i Chelsea vil ende. Fra «insidere» har jeg hørt versjoner fra det helt spektakulære, til det vågale, til det helt ekstraordinære med wow-faktor. Men i realiteten stoler jeg mest på den mest moderate og banale prognosen: Ancelottis fremtid er fortsatt uavklart. Og selv om italieneren trolig vender hjem permanent i løpet av sommeren, er det svært sannsynlig at tidspunkt og erstatter er ukjent viten for de som tar avgjørelsen.

Sannheten er at ekstremt få mennesker har tilgang til klubbens indre sirkel. Kun et fåtalls nære medarbeidere av Roman Abramovich er involvert i trenerspørsmålet i klubben, og jeg har aldri hatt inntrykk av at disse personene er kjent for å lekke informasjon til pressen. Abramovich har selvsagt en rekke rådgivere fra fotballbransjen, men det hersker selv tvil om den russiske oligarken fortsatt lytter til de som tidligere har vært sentrale i store avgjørelser i London-klubben.

Samtidig jobber agenter på spreng for å posisjonere sine kandidater fremst i rekken når beslutningstimen nærmer seg. Og i dette spillet finner man kanskje den mest råtne delen av fotballens sjel: jeg kan garantere at mange av managerne hvis kandidatur i disse dager spilles inn til Chelsea-eierskapet – vel vitende gjennom tredjeparter – er menn som gang på gang har presisert hvor overlykkelig glad og privilegert de er for å arbeide for sine nåværende klubber. Når det gjelder oppoversjekking i fotballbransjen, er det få som eier noe som helst form for skam. Man skulle bare visst. Får man ikke jobben har man uansett et genialt forhandlingskort ovenfor egen styreformann: «Chelsea ville ha meg, heis lønnen min med en million pund i året. Takk». Det sies at minst én sittende Premier League-manager fører akkurat denne taktikken – akkurat nå.

I flommen av navn som vil bli koplet til Chelsea i de neste ukene, vil noen være tatt ut av løse lufta, andre vil være plantet av agenter for å mediapromotere gitte klienter – andre vil rett og slett være resultat av utdannet gjetting. De neste ukene blir fascinerende for stort sett alle andre enn Carlo Ancelotti – kanskje Premier Leagues mest sympatiske manager – som vil henge som en «lame duck» til Roman har valgt sin neste keiser.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)