Category Archives: Observasjoner

Trange fotballtider

Finanskrisen har for lengst festet seg som en ond sky over den vestlige verden, men takket være store pengeinnsprøytninger fra Midtøsten og andre vekstland synes den totale cashflowen i den europeiske klubbfotballen fortsatt på et relativt anstendig nivå. Ser vi bort ifra at mange engelske, italienske og spanske toppdivisjonsklubber sitter på tikkende gjeldsbomber av bibelske proporsjoner, ser jeg små tegn på hverdagslig nivå at selv fotballklubber nå strammer belter.

Det første *gulp*-momentet kom tidlig i høst med observasjonen av en nokså profilert Premier League-sjesspeider på en British Airways-flyining tilbake til London fra kontinentet – på økonomiklasse. Alle vet at dyre vaner dør sist, og ansiktsutrykket til briten lot seg enkelt tolke der han vred seg ned i midtsetet mellom en australsk backpacker og en multibarnsmor fra det indiske subkontinentet; dette var vondt og ydmykende.

Britiske fotballfolk reiser ikke bare dyrt og fasjonabelt, øyfolket har også drøye vaner som får kolleger fra andre land til å humre og riste godt på hodet. På en internasjonal turnering i Sør-Amerika tidligere i år var jeg del av en større multinasjonal gruppe reisende. Mens tyskere, franskmenn og spanjoler benyttet ventetiden på flyplassen (fra innenriksflyvningen ankom til den transatlantiske avgangen) med småprat, lektyre, ipad og uendelige kaffekopper – hva gjorde britene? Som seg hør og bør leide de Premier League-ansatte rom på flyplasshotellet for å sove i hjel den seks timer korte ventetiden… Mon tro om soveluksusen overlever de kommende innstramningsrundene.

I den andre enden av luksusstigen – på Balkan skal man aldri beskyldes for å reinvestere de store midlene som ofte genereres fra lukrative salg til kjøpssterke ligaer i fasiliteter eller infrastruktur. Nei, 90 av 100 anlegg i det tidligere Jugoslavia står i dag som de sto da Tito styrte landet. Selv med et realistisk hode og nedjusterte forventninger stusset jeg godt synet som traff meg på en toppseriekamp i Serbia for kort tid tilbake. I klassisk østeuropeisk stil står det gjerne vannfylte bøtter langs sidelinja. Normalt sett benyttes dette vannet til å skylle fjes og rense hender. Denne gangen jeg merke til at spillerne gikk til disse bøttene, senket hodene og drakk av vannet med hendene som øse. Etter kampen ble jeg opplyst av en lokal journalist at klubbens president hadde valgt å droppe vannflasker som en følge av sparetiltak. Spann fikk holde. Da overrasker det heller ingen keeperne på samme arena ofte måtte sette ut på omfattende joggeturer når et skudd gikk langt over mål – man hadde kun to baller til disposisjon…

Dette er kun eksempler fra anekdotisk nivå som vitner om at fotballen – som samfunnet ellers – går trange tider i møte. Men i et større makroperspektiv ser man at også at krisetider tvinger frem nye mekanismer. For eksempel, ganske oppsiktsvekkende, har ingen Premier League-manager måttet gå selv om vi nå er langt inne i høstmørket, perioden da det statistisk sett sparkes med høyest frekvens. At dette skyldes mer edruelighet blant klubbeiere og styreformenn er lite sannsynlig, årsaken er finansiell.

Et annet tegn på klimaskifte er antallet spillere fra toppligaer rundt om Europa som fortsatt strever med å finne nye klubber etter å ha blitt kontraktsløse i sommer. I gode tider ville en hver ringrev blitt plukket opp på bedre vilkår, kun i egenskap av å være Bosman, arbeidsfør og erfaren. Realiteten er i ferd med å hente inn fotballen…

Behandling av speidere: Tyskland på toppen

Når det spilles kamper rundt på europeiske arenaer, sitter en liten brøkdel av publikumet med penn og blokk. Flere har spurt hvordan talentspeidere generelt behandles og plasseres under kamp. Her skal jeg forsøke å oppklare dette for spesielt interesserte.

Billetter. Generelt eksisterer den en slags uskreven avtale mellom europeiske klubber som tillater at billetter stilles til disposisjon for besøkende representanter. Enkelt og greit sender klubb A faks (eller i voksende grad, e-mail) til klubb B. I de fleste tilfeller er henvendelsen bekreftet i løpet av en dag eller to, i de mest effektive tilfellene er det kun snakk om noen timer. Billettene plukkes naturligvis opp utenfor stadion på kampdagen. Veldig enkelt.

Ikke overraskende er tyske klubber enerne til å besvare, gi generell tilbakemelding og akkomodere talentspeidere. Sammen med billettbekreftelsen legger tyskerne ofte ved kart og klare instruksjoner om avhentningssted. Ved ankomst nesten hvilken som helst Bundesliga-arena venter billetter og parkeringsbevis stilig pakket i en kompakt konvolutt.

På det motsatte enden av velkomstspekteret er Premier League-klubbene cockye nok til tidvis holde seg for gode til å svare. I de tilfeller man får svar klarer man å (unødvendig) komplisere både avhentningssted og generell kommunikasjon. Men det bør selvfølgelig ikke komme som noen overraskelse at engelske speidere forventer rød løper når de kartleggere spillere på den østlige siden av kanalen.

Når jeg ser kamper i mer «eksotiske» destinasjoner (Sør-Amerika, Øst-Europa) kan det lønne seg å kjøpe billetter. Melder man sin ankomst med en offisiell billetthenvendelse kan man regelmessig lese om en oppspunnet interesse i en av klubbens spillere i den lokale avisen dagen etter.

Plassering. Dette varierer stort. Igjen, Bundesliga-klubbene som kollektiv har forstått to sentrale ting: 1. talentspeidere har en jobb å gjøre. 2. desto bedre man behandler gjester, desto større sjanse er det for at de kommer tilbake (og vil gjøre forretninger). I Tyskland gir man derfor tilreisende speidere nesten uten unntak VIP-billetter. Samtidig er man rause med matchprogram, line-ups og annen info. Personlig bryr jeg meg lite om VIP eller ikke-VIP, det viktigste er at man er plassert sentralt på tribunen og at man har tilgang til lagoppstilling før kamp. Resten er bonus.

Men her feiler mange. I Norge har jeg opplevd at scouts har blitt plassert helt nede ved gresset, eller til og med i svingen. Kun få klubber har forstått at kjøp og salg av fotballspillere er en storindustri – derfor kan det være taktisk smart å behandle gjester på en måte som gjør at de føler de blir satt pris på, ikke stuet bort i et kaldt hjørne. Selv «de store» Tippeliga-klubbene har mye å lære på dette punktet.

Under min korte FFK-periode tok jeg tok orde for at utenlandske klubbrepresentanter burde plasseres på VIP-tribunen samt tildeles et bord for matbit og servering. Slik ville man (som klubbmann) kunne komme i kontakt med disse tilreisende for løst bransjesnakk, nettverksbygging og utveksling av diverse informasjon. Ikke bare ville et slikt initiativ blitt satt pris på, men klubben som viser velvilje ovenfor sine gjester vil bevisst eller ubevist opparbeide seg et godt rykte, speidere vil returnere for mer kamp og kos. Plutselig har man skapt et internt miljø for prospektive forretninger.

Catering. En detalj, men igjen her er tyskerne absolutt i verdensklasse. VIP-losjene i Bundesliga kan nesten ikke beskrives, de må oppleves. Som et Sodoma og Gomorra for fotballfolket vasser man i det lekre av det lekre i både vått (for de som har lov til å nyte det) og tørt. I motsetning til i England kan hvem som helst kjøpe VIP-billetter til enkeltkamper. Avhengig av kamp og arena ligger prisene på cirka 200 euro for et Bundesliga-oppgjør. Vel verdt pengene om man vil unne seg en dekadent ettermiddag.

Avslutter med en liten anekdote som illustrerer at selv speidere kan miste fokuset ved synet at dekket tysk bord: under en Bundesliga-kamp forrige helg satt jeg ved siden engelske, franske og italienske speidere. Mens jeg holdt ut 90 minutter, la jeg merke til at flere av kollegene forsvant med med 10-15 minutter gjenstående på uret. Dette er ikke merkelig i seg selv, speidere reiser gjerne tidlig for å slippe trafikken (eventuelt for å dekke ny kamp). Denne gangen imidlertid, på en arena som skal forbli incognito, fant jeg samme fjesene i hengene i VIP-buffet’n en drøy halvtime etter kampslutt.

twitter @tkkarlsen (norsk) / @karlsentk (english)

Fornuft vs følelser

Den fascinerende innspurten i flere europeisk klubbligaer utfordrer supportere (og spillere?) til å ta vanskelige valg. Sier du ja takk til et tap i skadefrydens navn?

Med Chelsea-seier på Anfield Road kommende søndag tar London-klubben et kvantesprang i retning seriegullet. Ser vi bort i fra at Chelsea er et bedre lag en Liverpool og at det ikke er gitt at Manchester United kaprer full pott borte mot de svarte kattene fra Sunderland som endelig har våknet fra vinterdvalen, åpner helgeoppsettet for det spennende scenarioet som er blitt diskutert her i England hele uken: vil Liverpool legge seg uten sverdslag for å hindre at Premier League-tittelen havner på Old Trafford for rekordsettende fjerde gang uten avbrudd?

Meningene er delte, fra enkelte Liverpool-hold menes det at en presumptivt betydningsløs hjemmekamp (om f. eks Spurs slår Bolton hjemme dagen før er Liverpool i praksis ute av kampen om fjerdeplassen) kan ofres det store bildets interesse. Andre insisterer at når Liverpool spiller fotballkamp, så skal den kampen vinnes – alt annet er blasfemi og vranglære.

Hvor står du i denne moralknipa?

Som i det lignende 94/95-scenarioet (Blackburn garantert seriegull med seier på Anfield, de tapte men ble likevel seriemestere da Man Utd ikke gjorde sin del av jobben) er jeg overbevist at Liverpool-spillerne vil forberede kampen med en vanlig profesjonell tilnærmning. Lokale gutter som Jamie Carragher og Steven Gerrard vil selvsagt hate tanken på å gi Man Utd fritt leide mot nye bragder, men for spillerne uten blodbånd til Anfield Road-klubben vil tre poeng og en stjernekamp foran hundretalls millioner av TV-seere verden over bety langt mer enn hvor gullet havner. Dessuten vil man greit klare å ignorere eventuelle Man Utd-feiringer på Merseyside, hadde det vært Everton man kunne «hjulpet» til ligatittel er det mulig man ville latt seg friste til laber innsats. Selv om Manchester United trolig fremkaller større uvel hos en Kop-lojal, ville kanskje ekstatisk helblå Liverpool-sommer være hardere å lukke øynene for i hverdagen?

Italiensk fotball byr på et lignende dilemma på søndag: Romas Scudetto-håp avhenger av nabohjelp. Av Inters tre gjenstående Serie A-oppgjør fremstår søndagens bortekamp mot Lazio som den desidert vanskeligste (deretter venter Chievo hjemme og bortekamp mot Serie B-klare, Siena). Hjemmelaget er endelig på rimelig trygg grunn etter en turbulent sesong i uvant sirkulasjon rundt foten av tabellen. Og når sant skal sies står ikke fair play like høyt i på agendaen i Italia som i England, og det vil overraske meg om Lazio vil mobilisere til et krafttak mot erkefiendens tittelkonkurrent. Vi kommer verken til å se et Lazio som legger seg halelogrende flat som ei bikkje eller som scorer merkelige selvmål, men snarere et viljeløst mannskap som trolig taper med knepen margin.

Det er absolutt ikke i Lazios interesse at Roma skal stikke unna med et overraskende seriemesterskap og i motsetning til i England står langt mer enn supporterfølelser på spill. Dette er to lag som deler bane, kjemper om politisk innflytelse og velvilje i hovedstaden. Selv under normale omstendigheter er det lite albuerom mellom Roma og Lazio. Dessuten er det langt mer tradisjon for utspekulert tenking, taktisk posisjonering og Machiavellisk metodikk i italiensk fotball enn andre steder. Om Lazio tar poeng mot Inter vil det være et mini-mirakel.

Spennende oppløsside også i Tyrkisk fotball. Tre runder før slutt leder Fenerbahçe, poenget foran vesle Bursaspor. Oddsen er lav for at Tyrkias mektigste klubb avslutter med tre strake og sikrer nok en tittel, men Bursaspor, laget der Gøran «Goran» Sørloth gjestespilte en gang på 90-tallet, har i praksis kun to kamper igjen å spille siden de blir tildelt 3-0 seier i nest siste serierunde (Ankaraspor ble slått konkurs før jul). I avslutningsrunden derimot møter underdog’n fra byen Bursa Istanbul-kjempen, Besiktas. Og skulle Fenerbahçe halte før målstreken, kan mye av skjebnen hvile på Istanbul-rivalens skuldre. Fener/Besiktas-rivaleriet bobler riktignok ikke like hensynsløst som det ondet blodet disse kjenner til de gule og røde naboene, Galatasaray, men Besiktas har ingen grunn til å blidgjøre den superiorfølende klubben på motsatt side av Bosporus-stredet.

Skulle Bursaspor stikke av med tittelen, blir de i så fall kun den femte klubben (etter Fener, Galatasaray, Besiktas, Trabzonspor) som kan feire seriemesterskap i republikkens historie!

twitter @tkkarlsen

Alle elsker et godt rykte

Ryktene og snakket som bobler i kjølvannet av det åpne overgangsvinduet er blitt et event i seg selv. Men hvordan skiller man fakta fra fantasi i dette transfermylderet? Og hvorfor denne umettelige paneuropeiske fascinasjonen for fotballoverganger?

Selv om opphevingen av kjøpestoppen har generert få overganger i løpet av den korte uka siden fotballspillere igjen kunne skifte klubber, florerer overgangsryktene som aldri før. Italienske TV-kanaler kjører speciale di mercato-sendinger og hvis Rochdales høyreback veksler til Huddersfield, er Sky Sports News inne med Breaking News. Jeg kjenner selv oppgående, middelaldrende menn i anerkjente posisjoner hvis første stoppested når nettleseren åpnes over morgenkaffen er BBCs Rumour Mill; denne ekspressoppsummeringen av dagsferske spekulasjoner over hva klubber i blått og rødt vurderer å kjøpe, selge eller bytte av arbeidskraft.

Fagfolk må gjerne komme på banen med forklaringer om hvorfor ellers gode, rasjonelle mennesker lar seg blende av dette sammensuriet av påfunn, oppspinn, 2+2=5-regnestykker, fleip og fakta. Men fotballrykter engasjerer og tydeligvis stimulerer, skjønt konkret hva og hvorfor, er jeg usikker på. Men også dette er fascinerende grunnlag for spekulasjon.

Ved siden av britene er media i middelshavslandene besatte av overgangsspekulasjoner. I Tyrkia og Hellas er flere avisers eksistens dedisert til å dikte opp fabler om storlagene, og hvilke storspillere som visstnok er på vei til de massive klubbene som holder hus ved Bosphorus sine bredder og ved Akropolis sin fot.

Fanatik er en tynn lefse som trykkes hver morgen i Istanbul. Man trenger neppe hovedfag i tyrkisk for å registrere at dette er en publikasjon med svært lav terskel for hva som fortjener et sleik med trykksverte. 95% av innholdet er viet landets tre toppklubber. Om en klubb fra Anatolia – Tyrkia øst for Istanbul – skulle vinne Champions League (satt litt på spissen) ville dette sannsynligvis bli nevnt i en bisetning, begravd noen sider bak saken om at Fenerbahçe vurderer bud på Ruud van Nistelrooy.

Det sjarmerende med Fanatik og rivalen, og om mulig enda mer tabloide, Foto Maç, er disse avisenes totalmangel på å bremse seg selv i rykteproduksjonen. Om man på en eller annen bisarr måte kan dikte opp en noenlunde troverdig versjon om at Cristiano Ronaldo kan være interessert i en overgang til Fenerbahçe (type: man har funnet en snutt i en spansk avis der Cristiano uttalerer at han synes Istanbul er en kul by) så finner man en vinkling slik at den saken trykkes. Man trenger ingen kilder, logiske tankeløp eller hint om at ting er på gang. Tvert i mot, man skriver det man tror vil selge aviser og det supporterne til Istanbul-gigantene helst vil lese. Og selvfølgelig alltid med et journalistisk utgangspunkt om at Fener, Galatasaray og Besiktas er blant verdens største og mektigste fotballklubber.

Jeg spurte en gang en tyrkisk journalistvenn om hvordan landets fotballsupportere lot seg lure av sexy (men åpenbart usanne) rykter dag ut, dag inn. Lukter man ikke lunta når man har ropt «Ulv!» for 324. gang? Min kompis kontret og mente at sannhetsprosenten i overgangsspekulasjonene egentlig ikke var det avgjørende. Det viktigste for en supporter, sa han, er drømmene, illusjonen som avisa tenner ved å linke en verdensstjerne til klubben hans – blodrushet som et superrykte kickstarter, det løftet dette gir den gjennomsnittlige Ali i hans ellers vanskelige hverdag. For ikke å snakke om overtaket denne forsiden gir Fener-fanatikeren ovenfor kameraten i rødt og gult. Og samtidig tenner fantasisaken et håp, og håp slipper man langt mer motvillig der livet er vanskelig. Altså, kanskje er det slik at for tyrkerne er overgangsspekulasjoner nærmest populærkulturelle vers og prosa om drømmer, overlevelse, og håp om osmansk fotballstorhet. Ja, la oss nå heller lese at Kaká kan bli Galatasaray-spiller (før han er 35) enn at ledighetstallene og melkeprisen skyter i været, så får sannheten komme i andre rekke.

Noe av det samme fenomenet kan man finne i Italia: Selv en ordinær oktoberdag kan Juventus sin propagandamaskin, Tuttosport, kjøre flere «mercato»-sider. Torino-avisa, spyr ukritisk ut rykter som andre bare gliser av, de fleste Juve-relevante, naturligvis. Enkelte ganger linker de spillere som allerede har signert for andre klubber, andre ganger har man mikset opp nasjonalitet, klubb og navn til en herlig røre. Utrolig nok selger avisen allikevel relativt godt (noe som delvis skyldes at Juventus er landets mest tiljublede fotballklubb, spesielt i sør) og som en følge av den relative suksessen Tuttosport opplevde noen år tilbake, har ryktefabrikasjonslinjen dratt med den tidligere lesbare Corriere dello Sport ned det samme slamhullet. Tilbake – hevet over kloakkstanken – står Milano-avisen Gazzetta dello Sport, som til gjengjeld er verdens beste sportsavis og (fortsatt) relativt fortrolig.

Gazzetta er sannsynligvis avisen med best kildenettverk i sportsverdenen, og dessuten i besittelse av noe som kan minne om en avansert eller analytisk tilnærming til overgangsspekulasjoner. Man snakker med klubbkilder, agenter, spillere og analyserer masse andre hint og tips fra alle bauer og kanter. For eksempel reiseaktiviteten til klubbene røper mange mulige clues: Sportsdirektøren befinner seg i Brasil, man leter etter midtstopper – hvilke er det mest fremadstormende forsvarsklippene i landet? Javel, disse kan være aktuelle, deretter studerer hvilke kontakter eller agenter klubben har brukt som rådgivere i tidligere overganger, og hvilke spillere som igjen er knyttet mot disse nettverkene. Nesten privatdetektivaktig eliminerer man og setter sammen disse bitene av informasjon til noe som kan bli et troverdig rykte.

Britene, på den annen side, er like store syndere som de sydlige. Gjennom søndagstabloidene nærmest bombes leserne av synsing om spillere som skal hit og dit når vinduet åpner. I cirka ett av hundre tilfeller treffer man spikeren – skulle bare mangle – noe som resulterer i av man stolt dunker seg skamløst på brystet med «as we exclusively reported last week» i neste utgave.

At man finner opp halvsannheter er én ting, men verre er det at London-avisene ofte lar seg bruke av agenter og klubber til å plante rykter. Selv i dette vinduet har jeg sett rykter på trykk som er så åpenbart håndplassert i spaltene for å lufte at spilleren er på markedet og nå må interessentene skynde seg før det er for sent. Og at engelskmenn er mestre til pubsnakk og «jeg har hørt av onkelen til baker’n på hjørnet der Fernando Torres bor at en flyttebil sto i oppkjørselen i går»-type preik, gjør sitt til at klypene med salt blir til like mange som fjær til høns.

Når oppspinnet fra alle disse forskjellige mediekulturene trykkes ned i blenderen som heter verdenswebben, og overgangsfruktene presses, mikses og servers til verdenspublikummet, er det nesten umulig å skille en fersk appelsin fra et rottent eple. Et eksempel på denne jungeltelegrafeffekten er Joaquin Boghossians «aprilspøkovergang» (28
/12 er dagen for skrøner i Argentina og Uruguay) fra Newell’s Old Boys til Merseyside i romjula.

Men når alt kommer til alt, kanskje tyrkeren hadde rett; overgangsspekulasjoner er underholdning eller hverdagsflukt, alt ettersom hvordan laget ditt har det?

Hva er det mest latterlige ryktet du har fanget opp? Del gjerne din topp 5 – det er nok å ta av – i kommentarfeltet!

Klart for nytt overgangsvindu

Snart skriver vi 2010, og starten på et nytt kalenderår markerer også startskuddet for et nytt overgangsvindu. Hva kan så forventes av kjøp og salg ved inngangen på et nytt blekt finansår?

Her i England knyttes det ikke uventet mest spenning til kjøpermarkedets stormakt, Manchester City, og hvilke umiddelbare prioriteringer det nye regimet ønsker å gjennomføre. Off the record snakkes det om et megakjøp. Jeg vet med ganske stor nøyaktighet at Fernando Torres (£70-80 millioner) var et hett prosjekt i høst men mye tyder på at Roberto Mancini ønsker å prioritere andre lagdeler. Dessuten kan jeg aldri tenke meg at Liverpool FC vil la verken Fernando Torres eller Steven Gerrard gå, og dermed skrinlegge topp 4-jakten, midt i sesongen. Om så skulle skje, tror jeg faktisk vi ville se barrikader, steinkasting og oljetønner i flammer på Liverpools gater. City trenger derimot en ny dominerende, aggressiv forstopper – Inters Iván Cordoba og Juventus venstrebeinte landslagsstopper, Giorgio Chiellini, nevnes som mulige kandidater. Luisão, Benficas brasilianske landslagsstopper, og Bruno Alves (FC Porto), kan også vise seg å bli City-linket etter hvert.

Mer usikkerhet knyttes til Chelseas potensielle handlevinter. Manager, Carlo Ancelotti, insisterer at man ikke skal hente nye spillere i januar, mens andre kilder hevder det russiske eierskapet har satt av £50-60 millioner til nytt blod. Ellers, forventes det lite aktivitet hos Manchester United, Liverpool og Arsenal. Liten økonomisk handlefrihet rapporteres hos de to rivalene i nord-vest, mens sistnevnte er forsiktig av natur. For øvrig skulle de overraske om Spurs og Sunderland klarer å gjennomføre et overgangsvindu uten spillertransaksjoner. I begge leire sitter det managere som legger press på sine styreformenn, både offentlig og internt, og som har historikk som tilsier at pundmynter brenner i deres lommer. Med den tette bunnstriden kan man også forvente at flere på den nedre halvdel vil hente inn et nytt fjes eller to.

I Tyskland er vintermarkedet tradisjonelt ansett som en nødåpning mot skader eller små stalljusteringer. Konservative tyskerne vet imidlertid at kjøp er dyrere midt i sesong, derfor sitter euroene i Bundesligaklubbene normalt veldig langt inne på denne tiden av året. Men likevel er det rom for en Bosman her og en billigdeal der. Tore Reginiussens fine overgang til Schalke 04 er et eksempel på en smart liten handel som tyskerne liker.

Sør for Alpene er Italienerne allerede godt i gang med spillerlogistikken. Kanskje nettobruken ikke vil utgjøre all verden, men i Serie A er man «mix-and-match»-spesialister. Man handler og bytter spillere som barn veksler Panini-klistermerker, og man kjøper seg inn og ut av spillerandeler til den grad at man må holde et stort sommertreff i Milano («Calciomercato») for å rydde opp i den uryddige spillerkortstokken. Konkret: Luca Tonis overgang til Roma fra Bayern München er det største scoopet hittil. David Beckham er for lengst klar for AC Milan, og kan gjerne få Wolfsburgs bosniske storscorer, Edin Dzeko, som lagkamerat allerede i januar. Manchester Citys eventuelle italienske shopping kan tilføre midler som igjen kan utløse et lite kjøpeskred, som for eksempel kan komme godt med hos kriseklubben Juventus. Goran Pandev har kommet seg løs fra kontrakten med Lazio (etter å ha blitt fryst ut i hele høst etter at han nektet å skrive ny kontrakt), mye tyder på at han havner i enten Juventus eller Internazionale. Samme historie med argentinske Cristian Ledesma, også «kontraktsmobbet» i Lazio, som kan ende opp i en dragkamp mellom Napoli og Juventus.

I Europas fjerde store fotballnasjon, Spania, er Robinhos «skal/skal ikke»-link til Barcelona årets juledrama. Ting kan tyde på at brasilianeren og hans representanter er de største pådriverne for å få denne avtalen på plass. El Clasico-motstykket, Real Madrid, ønsker å kjøpe en ny midtstopper for å dekke opp tapet av landtidsskadde, Pepe. Igjen er Benficas koloss, Luisão et navn som nevnes, sammen med klubbkollega og landsmann, David Luiz. Sistnevnte en mer spillende, elegant type enn den kompromissløse, blankissede lagkameraten.

Rett gjerne overgangsvindurelaterte meninger og spørsmål i kommentarfeltet – hva er dine ønsker for din klubb?

twitter @tkkarlsen

Hvordan Sveits skapte ungdomsbølgen

Søndag sjokkerte Sveits fotballverden med å gå seirende ut av FIFAs U17-verdensmesterskap. Vertslandet Nigeria ble beseiret 1-0 foran et bittert, seierssikkert hjemmepublikum i Abuja. Jo, sannelig sto Sveits frem som et strukturert, fysiskt, velorganisert mannskap med mange ekstremt flotte typer (Siegrist, Hajrovic, Ben Khalifa, Seferovic for å nevne noen) men Sveits sin første fotballtriumf på verdensnivå er ikke en tilfeldig bragd av en gyllen generasjon, snarere et foreløpig produkt av langsiktig arbeid, profesjonelle strukturer og solid investering. Pluss solskinnshistorier om integrering og multikulturelle impulser.

Når man tar i betraktning at Sveits er et snodig, atypisk land i hva styringsform, demografi og topografi angår, kan man gjerne vie en avhandling til dette emnet. Men jeg skal forsøke å (kort) plukke frem det jeg opplever som de sentrale punktene bak landets oppsiktsvekkende resultater på ungdomsnivå.

For Alpelandet med drøye 7 millioner innbyggere har i mange år markert seg som ledende på ungdomsfronten. Man har ikke alltid nådd aldersbestemte VM-sluttspill, men EM-turneringene på sommeren har mer enn gjerne Sveits som aktiv kvalifisert deltaker. Likevel er det generelt akseptert at landet arbeider ekstremt godt på ungdomsnivå. Kanskje man sliter med å skape de virkelige stjernene, men talenter skytes ut til de store ligaene (England, Italia og Tyskland i all hovedsak) og et respektabelt utvalgt har også etablert seg som førstelagspillere i disse fotballseriene.

Allerede i 1992, etter lange studier og impulshøsting fra de verdensledende fotballnasjonene, la det sveitsiske forballforbundet slagplanen for hvordan ungdomsutviklingen skulle drives i landet. Litt etter litt har man skapt en utviklingsplattform som ikke står tilbake for den som eksister hos fotballgigantene som landet omringes av.

Som en forutsetning for hele denne positive utviklingssfæren ligger en oppfatning om at ungdomsarbeid i fotballen er uhyre viktig. Det hersker ingen stigmatisering – verken i forbund eller klubb – av de som jobber med yngre og talentarbeid, det seg være trenere, lærere, utviklere eller koordinatorer. Tvert i mot; det gir respekt og anerkjennelse å arbeide med utvikling av fotballspillere. Derfor hyrer både forbund og klubber fulltidstrenere helt ned til U12-nivå og fulltids-koordinatorer for barnefotball (U12). I tillegg lønner forbundet en fulltids «teknisk direktør» for talentarbeid samt anerkjente, godt lønnende trenere for alle ungdomslandslag.

Enda mer imponerende og utslagsgivende: Sveits huser også tre forbundsdrevne «Youth Centres of Excellence» – fordelt på tysk, fransk og italienskspråklig plassering – hvor supertalentene kan få ekstra oppfølging på trening og skolegang. Selvsagt fullt utstyrt med state-of-the-art treningsfasiliteter, undervisningslokaler og bokompleks trener de største talentene hos «utviklingssenterne» på hverdagene og spiller kamper med klubblagene i helgene. På klubbnivå kan dessuten FC Basel, FC Zürich og Grasshopper-Club skryte av talentakademier på linje med middels store Bundesliga- og Premier League-klubber.

Og akkurat i den siste setningen sier mye om de økonomiske prioriteringene. Grasshopper-Club – som har et totalbudsjett på linje med Viking eller Brann i Norge – skal øke ungdomssatsingen fra 2.5 millioner sveitsiske franc til 4 millioner (ca 22 millioner norske kroner) neste år, på tross av dårlig klubbøkonomi og finanskrise. FC Basel setter av årlig bortimot 50 millioner norske kroner til ungdomsutvikling. I Norge frykter jeg at det er ungdommen som blir de første til å kjenne kniven når høstens kuttrunde settes i gang.

Alle kan bli flinke på organisasjon, struktur, hardt arbeid og forvalting/fordeling av ressurser men ikke alle som investerer tungt blir verdensmestere verken i fotball eller andre ting – innholdet er likeså viktig. I motsetning til mange andre fotballnasjoner – Norge inkludert – eier ikke Sveits en egendefinert «fotballstil» eller «filosofi» som absolutt må rendyrkes, rammes inn og forherliges. Sveitsisk fotball er i all hovedsak en miks av tysk, fransk og italiensk fotballskole. Landslagsspillerne, trenerne, tekniske rådgivere på klubb, region, krets og forbundsnivå stammer fra de respektive skolene, og sammen klarer man å presse ut de mest vitale vitaminene av nedfallsfruktene fra disse fantastiske fotballkulturene. Og når man i tillegg krydrer med engelsk inspirasjon (Roy Hodgson sin arv fra 90-tallet) og inspirasjonstilførsel fra andregenerasjons fremmedarbeidere – først og fremst av nordafrikansk og eks-jugoslavisk avstamning – danner dette en driftig og utfordrende utviklingssetting.

I Norge snakkes det mye om «Toppfotballsenteret» som i teorien skal inspirere norske fotballelever (fortrinnsvis trenere) gjennom kunnskapsformidling fra internasjonale miljøer. Altså mens lærevillige studenter i Norge får sentrale impulser utenfra gjennom en norsk formidler i seminarform, befinner sveitsiske trenerspirer seg midt i selve skjæringspunktet av kulturkryssingen og får disse vitale impulsene servert førstehånd på daglig basis.

Den dynamiske, fargerike settingen kommer også til syne i seriefotballen. De to øverste divisjonene er representert av lag fra de respektive språkregionene, noe som fører til at spillere tilvenner seg både tysk, fransk og italiensk tenkning og spillestil fra tidlig alder.

Mange har også stusset ved overrepresentasjonen av fremmedkulturelle spillere i verdensmestertroppen. Uten at jeg har eksakte tall på dette, har jeg ikke inntrykk at Sveits rommer en større andel fremmedkulturell befolkning enn f. eks Sverige eller Østerrike, men heller at sveitserne har vært flinkere til å inkludere, utdanne og utvikle disse enn hva sammenlignbare nasjoner har maktet. Nøkkelen her kan ligge i landets åpenhet til språk (på fotballtreninger og i samfunnet generelt bables det tysk, fransk, engelsk, italiensk og spansk om hverandre), samt at folkegrupper som gjerne befinner seg i periferien av fellesskapet finner hjem, plass og tilhørighet i fotballsettingen som drives av dyktige, metodiske og kunnskapsrike mennesker.

Selvsagt vil dilemmaet rundt dobbelt statsborgerskap (hvilket A-landslag flere av de store talentene etter hvert vil velge) forfølge sveitserne i årene som kommer. Noen vil gjøre som Rakitic (Kroatia) og Kuzmanovic (Serbia); velge foreldrenes fødeland, mens andre vil finne et forbilde i Valon Behrami (Kosovo) som – kanskje i mangel på et genuint Kosovo-landslag – ga sin lojalitet til flagget med Røde Kors-fargene. Uansett – passproblematikk til side – viser Sveits seg igjen som et foregangsland. Arbeidet med multikulturell spillerforedling er forbilledlig.

Slik kunne man analysert ut det evinnelige, fordi Sveits er fascinerende både som land og samfunn. Pløyer man dypere i samfunnsstruktur og sosiologi, kan man finne mikroelementer som gi flere hint i retning hvorfor Nigeria 2009 ble en suksess for nettopp dette landet. Men hovedingrediensene i oppskriften heter struktur, langsiktighet, helhetstenking (forbund/klubb), ressursprioritering og kontinuerlig impulstilførsel og dynamisk, multikulturelt utviklingsmiljø.

Mer Diego og litt attityd

Argentina. Nattens bilder av Diego Maradona som på Klinsmann-vis sklir og stuper sin vei gjennom sølepyttene på River Plate sin hjemmebane i Buenos Aires ruller verden over. Jeg er ikke motstander av litt skøy og moro, men hva hadde folk tenkt om Marcello Lippi eller Fabio Capello lekte seg i vannet som en annen 5-åring? El Diego kommer liksom unna med slike ablegøyer fordi det er et etablert faktum at han ikke kan tas på alvor.

Når det gjelder kampen, som Argentina vant 2-1 etter en dramatisk Martin Palermo-utligning på overtid, spilte hjemmelaget en tilfredsstillende første omgang men etter hvert som himmelen åpnet seg over tango-hovedstaden ble «Maradonas menn» nervøse, omstendelige og strukturløse. Peru, selv uten storstjernene Pizarro og Farfan, kunne gjerne kuppet et velfortjent poeng.

Jeg har aldri lagt skjul på mitt anti-Maradona standpunkt (moro og show, ja. Seriøst, nei), men selv denne skeptikeren ville aldri trodd at Maradona ville surre og tukle så mye med troppkomposisjonen som er tilfellet. Eller, kanskje enda mer overraskende, at han får lov å behandle laguttak på rene lottopremisser.

Foran det som bare kan karakteriseres som en skjebneuke kjører han inn en keeper for sin andre landslamp (riktignok en potensiell storkeeper, men alt til sin tid). Rolando Schiavi, 36-år gammel midtstopper, fikk sin første start. Venstrevingen, Jonas Gutierrez, vikarierer som høyreback (!), Enzo Perez fra Estudiantes og Liverpools Emiliano Insua landslagsdebuterte og Angel Di Maria (Benfica) var med for første gang i denne kvaliken. Om ikke det var nok gir Maradona endelig sjansen til Gonazalo Higuain, etter at absolutt alle som bryr seg om argentinsk fotball har skreket ut etter Real Madrid-spissen helt siden kvalikstart. Midt i den kritiske fasen starter altså landslagssjefen storeksperimenteringen.

Onsdag venter Uruguay i Montevideo, et oppgjør Argentina mer enn gjerne kan vinne. Til tross for fantastiske offensive spillere, fremstår Uruguay så rotete og uorganiserte defensivt at de kan tape for et publag. Og om resultatet holder til direktebillett, hva gjør Maradona – tar med kjernen av den siste eksperimenttroppen, spillerne som faktisk sikret mesterskapsdeltagelsen, til Sør-Afrika? Hadde Argentina stilt med gårsdagens mannskap mot Spania, Italia, England eller Tyskland ville de blitt massakrert.

Uansett utfall, AFA må få slutt på Maradona-galskapen så fort kvaliken er over. Fylliken har styrt puben og barnet har drevet leketøysbutikken lenge nok. Ironisk nok, har Argentinas mest kompetente trener (i mine øyne), Marcelo Bielsa, nettopp tatt sikret VM-billetten for naboen, Chile. Akk, hva skulle ikke Argentina-elsker gjort for å få denne mannen tilbake i rollen der han hører hjemme.

Spillet om Hamrén. Etter måneder med spekulasjon er det støpt i sement at Sverige skal ansette nye landslagstrener. RBK-trener Erik Hamrén er allerede medielansert som en brennheit kandidat, og det skulle vekke stor forundring om ikke det svenske fotballforbundet deler den samme affeksjonen for attityd-religionens yppersteprest. Og hvis det viser seg at RBK-bossen ønsker nye utfordringer håper jeg at NFF og deres nyutnevnte toppfotballsjef, Nils Johan Semb, ikke forblir passive tilskuere. For det er liten tvil om at Erik Hamrén er en av de aller dyktigste fotballtrenerne i Norden for øyeblikket.

Verken NFF eller RBK ønsker seg et nytt Hareide-scenario, men selv om det kan argumenteres for at ett stykk Hamrén færre i Tippeligaen (og RBK) er et tap for norsk klubbfotball, kan dette fort bli et spørsmål om å beholde suksesstreneren i norsk fotball – i form av landslagstrener – eller at kapasiteten forsvinner ut av landet. For om våre naboer virkelig legger inn et skikkelig støt for å sikre seg Hamrén, tror jeg NFF stiller sterkere i en slik dragkamp enn klubblaget, Rosenborg. Generelt er de økonomiske rammebetingelsene for trenere langt saftigere i Norge enn hos Söta Bror, og selv om det er en større ære for en svenske å trene moderlandet er presset mindre og arbeidsrommet både videre og lunere i Norge.

Diplomatiet er selvsagt aldri blottet for minefelt. Dette er en lei problemstilling, men kampen om gode, dyktige fagfolk er aldri ukomplisert. Men har NFF en realistisk mulighet til å sikre seg Erik Hamrén, må de på banen, om det så er (litt stygt sagt) på RBKs (eller Sveriges) bekostning. Jeg tipper at Hamrén-spillet blir høstens medieføljetong.

Landslagsuttak, El Diego, Wenger osv…

Oppsamlingsblogg med kjappe poeng:

Mens vi venter på toppfotballsjefen. Landslagstropp like proppfull av gamle kjenninger som den er rensket for unge rebeller. Til sitt forsvar sier landslagssjefen at snittalder på 27 i tråd med aldersdemografien til andre europeiske A-landslag. Jeg mistenker at Drillo blander kortene og sammenligner utenlandske kvaliktropper med norsk vennskapstropp. Finnes det en bedre setting til å vise fram våre kommende krigere enn en høstkald kveld mot besøkende afrikanere? Nok en perfekt anledning til å piske opp nytt engasjement rundt A-landslaget er sløst bort på meningsløst vis. Hadde det vært litt tak i landslagsledelsen hadde Singh, Yttergård, Forren og Demidov vært inne, ekstremisten hadde lekt med Joshua King-tanken. Når NFF stopper somlingen får man på plass en toppfotballsjef som kan legge føringene for hvordan komposisjonen av en landslagstropp bør se ut og retningslinjer for hvordan et mykt generasjonsskifte kan gjennomføres. For slike valg kan ikke vies Egil Olsen som bryr seg mer om FIFA-ranking, tall og stats enn stimuli for de unge.

El Diego, Keano og Leonardo. Tre levende bevis på at begavelser i bein og kropp ikke nødvendigvis avler samme talent i den øvre delen av anatomien. Det sagt, Leonardo er en klok, reflektert mann men akkurat som for tre måneder siden er det ingenting i dag som tilser at brasilianeren fortjener rollen som Carlo Ancelottis erstatter i AC Milan-jobben. Greit, Milan-stallen har sine begrensninger i forhold til byrivalen og Juventus, og det kan godt være at Leo blir en god trener en gang i fremtiden, men om jobb og titler skal fordeles etter meritokratiske prinsipper, burde aldri Leonardo blitt vurdert for jobben. Det samme gjelder Diego og Argentina, hvis prosjekt er i ferd med å forvandles fra komedie til parodi. Bare en rask kikk på det siste uttaket vitner om handlingene til en mann som har mistet grepet. Men sann mine ord: Argentina kommer seg til VM. AFA-Gudfaren, Julio Grondona, har altfor stor innflytelse i CONMEBOL og FIFA til at Argentina på en eller annen selvforskylt måte skulle nektes Sør-Afrika billett. Roy Keane, på den annen side, sliter med å beholde Ipswich-jobben etter kun 4 poeng fra 27 mulige. Mange fikk seg en støkk da Keane ble ansatt av en konkurstruet klubb etter nettopp å ha ført Sunderland til farlig nær den samme skjebnen. Men fortsatt er det dessverre slik i fotballen at mangel på kompetanse, lederegenskaper og visjoner enkelt kan fordekkes av kjent navn.

13 år med Wenger. Gooners-bossens Arsenal-jubileum bekrefter at ukuelig tro på en manns kompetanse, strategi og «helhetspakke» kan betale seg med uendelig-gangen, og at et klingende navn eller gyllen spillerkarriere kan strykes fra toppen av prioriteringslista når ny høvding skal ansettes. «Arsène Who?», skrev London-avisa, Evening Standard, da den spinkle franske professoren ble offentliggjort som Arsenal-trener i 1996. Bare det at han kom fra japansk fotball ville ført til at CV’n hans ville blitt til papirfly i hendende til 99 av 100 klubbformenn. Men David Dein så det annerledes. Si hva man vil om den kontroversielle Dein, men mannen har visjoner og forstar sammenhengen i prosesser. Ikke bare forsto Dein allerede på 90-tallet at det ble jobbet kvalitativt mye bedre på trenersiden i det kontinentale Europa, men også at den neste bølgen av storspillere i overveldende grad ville komme fra Frankrike og at klubbkulturen må røskes opp ved roten på Highbury. Og med disse kloke tankene (kort sagt) i hodet ble Arsène Wenger headhuntet og håndplukket av David Dein til å lede Nord-Londons egne franske revolusjon. Ingen annen manager har lagt igjen en større kulturarv i engelsk fotball enn den kloke mannen fra Alsace. Jeg humrer når media synser om «mulige kandidater» til den ene og andre trenerjobben. Ja, hvem utenom Dein hadde turt å komme opp med et ekstremt men genialt alternativ som Wenger? Det er ikke alltid løsningen er den mest opplagte, at navnet har familiær klang og mannen tilhører det gode selskap. Jeg håper på 13 nye Wenger-år i engelsk fotball. Mannen er en utømmelig inspirasjonskilde.

twitter @tkkarlsen

Observasjoner ved ukeslutt

Tidsbombe. Sunderland-manager, Roy Keane, sår tvil om sin egen fremtid i sjefsrollen hos Premier League-laget. Lørdag ble Keanes mannskap overkjørt (1-4) av selveste Bolton. Blir det slik at den tidligere Manchester United-kapteinen skiller lag med sine landsmenn på styrerommet, er det lov å synes synd på vedkommende som skal foreta ryddejobben. Cirka 60 millioner av dronningens valuta har Cork-mannen brukt på innkjøp de siste to årene. Brorparten er hentet fra andre Premier League-rivaler – de fleste på lange, skyhøye kontrakter. De aller færreste av Keanes innkjøp vil kunne generere mynt i klubbkassa om de settes på transferlista. Kaptein Gråskjegg kan man ikke klandre, hvem sier nei takk til et åpent sjekkhefte? Mer bekymringsverdi er det imidlertid at den irske eierklanen har passivt sponset Keanes kjøpegilde – hamstring av overbetalte omstreifere som klubben ikke har behov for – uten å forstå at marken begynner å brenne under føttene deres. Skulle Sunderland miste Premier League-statusen, kan det bli mørketid på Stadium of Light.

Manchester-derbyet. Velfortjent seier til de røde. City utrolig tannløse. Mark Hughes fortjener sin sjanse, men når skal vi se konturene av at hans Manchester City er på vei mot Uefa-sonen? Hvor lenge skal Richard Dunne få lov til å demonstrere sine begrensninger i beste sendetid? Årets spiller på fire de siste fem mulighetene, men veien mot å bli et topplag kan innebære tunge oppgjør. Toppstoppere i dag skal også kunne avlevere en elementær femmeterspasning, ikke bare rugbytakle.

Cristiano-utvisningen. Korrekt avgjørelse. Forseelse én var soft, ingen tvil om det, og selv om portugiseren (som han hevder) hørte en fløyte (forresten ikke et sjelden fenomen på en fullstappet fotballstadion) hvorfor måtte han så absolutt smashe ballen som om han skulle ta drepen på en drøy femsetter? Lurer på om Cristiano hadde hørt den angivelige pipetonen om han var på enden av en lekker Berbatov-stikker, cirka 12 millimeter i offside? Hmm…

Arsene Wenger. Denne uken har medier godtet seg i Arsenals problemer. Gallas-gate, tap i Manchester; The Gunners var nær oppløsningpunktet. Kanskje var Wenger i knestående, men i kveld slo han tilbake. Helt en dag, idiot i tre dager, ok noen dager senere, så litt idiot igjen, før man blir helt på ny ved ukeslutt. Slik er statussyklusen til fotballmanagere. En gal verden, men det er jo noe med denne uforutsigbarheten som gjør fotballsirkuset unikt og sjarmerende. Kongen er død, lenge leve kongen!

Irriterende fotballsupportere. The Times har komponert en gøyal Topp 50-liste over The Worst Famous Football Fans. Folk som bruker (mistenksomt proforma) fotballsupporterskap til inntekt for egen merkevarebygging får spesielt gjennomgå. Finnes det forslag til en tilsvarende norsk variant? Jeg kunne gjerne kommet med flere alternative fakefans-skikkelser, men av hensyn til både det ene og det andre overlater jeg nominasjonen til bloggleserne. Tidligere statsministere, politikere, TV-kjendiser som maser om evig supporterskap men som så fort høstværet setter inn ikke lenger finner veien til fribillettluka? Anyone? Kommentarfeltet er ditt.