Overgangsprosenter til fotballtrenere

Blant de mest oppsiktsvekkende opplysningene som har silet ut fra den pågående rettsaken mot Spurs-manager Harry Redknapp og tidligere Portsmouth-klubbeier, Milan Mandaric, er påstandene om at Redknapp etter medierapporter skal ha mottatt bonusbetalinger for spillersalg under sin tid som sjef i sørkystklubben. Hvor utbredt er egentlig denne angivelige ordningen?

 

Fra cirka et år tilbake – i perioden da Charlie Adam ble linket til salg på daglig basis – ble det kjent at også Blackpool-manager, Ian Holloway, nyter den samme ordningen. Hvis en spiller selges under hans periode i klubben, vil altså en prosentandel av salgsprofitten tilfalle fotballtreneren.

 

Så vidt jeg forstår er dette en ordning som er mest vanlig i de lavere divisjoner i det engelske ligasystemet. Mens mange oppegående mennesker vil stusse over slike ordninger – som av natur omfatter graverende interessekonflikter – argumenterer flere managere at det kun er fair at de selv profitterer fra utviklingsarbeidet de gjennom en fet overgangssum kan dokumentere at de har utrettet, samtidig som et heftig bonussystem skaper en motvekt mot totalpakken mer ressurssterke klubber kan tilby for å friste en god trener vekk fra en underdog-klubb.

 

Mottakerne av slike salgsbonuser spinner dermed langt på vei saken til en konklusjon at alle parter ganger på at fotballklubbens øverste sportslige leder  profitterer økonomisk på at de mest attraktive spillerne selges – fordi det motiverer manageren til å satse på talentutvikling og gir han en lønn som kan matche det eventuelle konkurrenter kan betale.

 

Argumentasjonen slår meg som lite overbevisende. Først og fremst fordi den forutsetter en aksept for at en en betalt rolle i en profesjonell fotballklubb, og mekanismer som påvirker et lags prestasjoner (altså kjøp, salg og utvikling av spillere), i praksis eksisterer som et redskap til å skaffe enkeltpersoner personlig økonomisk gevinst. I motsetning til en sunn tanke om at alle beslutninger handler om å optimalisere resultatene til sportsinstitusjonen.

 

Det kan godt være at de fleste fotballtrenere eller sportsdirektører som arbeider under slike provisjonsordninger i utgangspunktet holder klubbens interesse og resultater foran andre prioriteter, men likevel er det åpenbart at bonus fra spillersalg vil i mange tilfelle teste viljestyrken til den meste prinsippfaste (bare den finansielle oppsiden blir stor nok) og at selve systemet skaper unødvendig, forstyrrende mistenksomhet om så en spiller faktisk selges med gode hensikter.

 

Jeg tror den reneste og smarteste tilnærmingen til en karriere som fotballtrener eller sportsdirektør er tanken om at alt arbeidsfokus skal handle om å forbedre klubbens sportslige resultater. For arbeidet man utfører skal man høste en grunnlønn pluss bonuser ved oppnådd forutdefinert suksess. Som i de fleste andre bransjer avhenger lønnen av tidligere prestasjoner og status, altså etter markedsprinsipper. På samme måte som en fotballtrener som kan vise til utmerkede resultater fra talentutvikling, vil kunne tiltrekke seg lukrativ interesse fra konkurrerende klubber som har registeret dette imponerende arbeidet.

 

Klubbens interesser mot personlig vinning og sportslige resultater kontra privat berikelse er farlige gråsoner som skaper konflikter og dilemmaer som under svært få omstendigheter gagner fotballklubbens beste.