Lite dramatikk, lite romantikk

Playoff-kampene ga liten glede til underdogenes trofaste tjenere. Estland fikk oppskriftsmessig ris av Irland mens balkan-naboene Bosnia Herzegovina og Montenegro fikk stryk av overmenn med større mesterskapserfaring. Enda mer overraskende: Tyrkia ble grundig satt på plass av et småredusert Kroatia-mannskap.

 

Jeg satt lenge med et håp om at begge de tidligere Jugoslavia-statene kunne komme seg videre til EM-sluttspillet (Estland regnet jeg tidlig vekk, andreplassen i gruppen var freak-aktig). Ikke fordi jeg ønsket Portugal eller Tsjekkia misnøye og vondt, men et sluttspill ville løftet disse to nykomlingene på flere områder.

 

Til tross for relativt gode resultater over tid, har Bosnia lenge befunnet seg helt på grensen til utestengelse fra internasjonal fotball (blant annet på grunn av ulovlig politisk innblanding) – i tillegg har man slitt med spillerboikott og supporter-bråk. Passasje til et mesterskap kunne ha knyttet sammen flere av de løse trådene. Montenegro – Europas nest yngste stat, om vi regner med den halvanerkjente naboen, Kosovo – kunne trengt investeringene som ville kommet som en naturlig følge av kvalifisering.

 

Jeg har nylig besøkt landet gjentatte ganger – ”fasilitetene” som møter deg utenfor hovedstaden, Podgorica, får et hvert fotballhjerte til å blø en liten dam. Kamparenaer (eliteserien) uten varmt vann (dusj) og med tribuner som minner mer om vaklende stilasjer enn noe som gi tilskuere oversikt og minimumskomfort. Den grimme realiteten i Montenegro forteller hvilken bragd landet har oppnådd ved å komme seg helt på nippet av EM-sluttspill. For ikke å nevne hva landet kan oppnå med selv en moderat ressurstilførsel.

 

Et land som ikke mangler ressurser, er Tyrkia. Som en av verdens fremadstormende økonomier, hadde dette fotballgale landet råd til å ansette den høyt gasjerte ”mirakelmannen” (ifølge store deler av media) Guus Hiddink. Forventningene til hollenderens prosjekt var store, men i dag ende forholdet med tidlig avskjed. Jeg var selv til stede i Istanbul forrige fredag, da tyrkerne ble ydmyket 3-0 av Kroatia. Returkampen i går, som endte 0-0, handlet i praksis kun om å redde æren for Tyrkia.

 

For oss som husker Tyrkias 2002-generasjon – med kvalitetsspillere i alle posisjoner – var denne utgaven en skuffelse. En ting er at spillerråvaren ikke er av samme kaliber, men måten mannskapet smuldret etter det tidlige baklengsmålet sa mye om fraværet av den mentale styrken og spiriten som kjennetegnet tidligere tyrkiske generasjoner.

 

Kroatia kontrollerte kampen selv med mindre ballinnehav, hver gang de nærmet seg den siste fjerdedelen av banen fant Modric geometriske åpninger mens Olic, Srna og Raktic sine bevegelser skapte angst blant villfarne tyrkere. Hjemmelaget på den annen side, skapte mer eller mindre ingenting. Tyrkia som har fostret mange kreative offensive spillere (hva skulle man ikke gitt for Mesut Özil?) manglet fantasien og bevegelsene til å låse opp en relativt underveldende men effektiv kroatisk forsvarslinje (Vida – Schilenfeld – Simunic – Corluka).

 

Ellers er det interessant å sammenligne de to nasjonenes forutsetninger for å kvalifisere seg til store mesterskap. Kroatia har drøye 4,2 millioner innbyggere, mens nesten 75 millioner mennesker har tyrkisk pass. Begge nasjonene har i tillegg betydelige diaspora utenfor de oppmålte landegrensene, men naturligvis langt flere tyrkere. Kroatenes landslagstrener, Slaven Bilic, hever visstnok 300.000 euro i årslønn mens Guus Hiddink skal etter rapportene ha hentet 14 ganger så mye på årsbasis. Allikevel er Kroatia blitt en gjenganger i mesterskapssammenheng.

  • Takk for et flott innlegg i det som har blitt min favorittspalte. – Og det med god margin.

    Befolkningsargumentet som du trekker frem i forbindelse med Tyrkia-Kroatia, har jeg observert gjentatte
    ganger i den norske talent og spillestil-debatten som har pågått parallelt helt siden vi slutten å vinne de fleste kampene. Det hevdes fra mange at folketallet ikke bør legge begrensninger for ambisjonene. Eksemplene som trekkes frem er gjengangere. Kroatia og Uruguay. På et folkelig statistikkspråk vil disse bli kalt «uteliggere». Fordi de representerer de ekstreme unntakene.

    Realiteten viser at 3 av 4 kamper i playoff ble vunnet av den mest folkerike staten. 8 av 9 kvalifiseringsgrupper ble vunnet av den mest folkerike staten. Unntaket var Danmark, som slo det mer folkerike Portugal og det litt mindre folkerike Norge med knapp margin.

    Kuper og Szymanski, hevder i “Why England Lose: and Other Curious Phenomena Explained” at folketall,
    brutto nasjonalprodukt og antall landskamper spilt er de viktigste forklaringsvariablene for å si noe om hvor godt et landslag hevder seg internasjonalt. Resultatene i kvalifiseringen over styrker funnene.  Kvalifiseringsgruppene ble i 8 av 9 tilfeller vunnet av den økonomisk sterkeste staten. Igjen var Danmark unntaket. Økonomi og folketall henger ofte sammen.

    Når vi i Norge i tillegg sliter med et av klodens tøffeste klima, svært spredt befolkning og sterk konkurranse fra å trene vintersporter i halve året, synes jeg vi alt i alt gjør det ganske bra.  Vi var på 90-tallet unaturlig gode, og har siden vært først dårligere og i den senere tid litt bedre enn det jeg forventer.

    Det er ikke lett å bli god fotballspiller når samtlige treninger fra august til midten av oktober blir gjennomført i iskaldt styrtregn og vind. Noe som var realiteten for min sønns treninger denne høsten.

    Hvor gode synes du Norge bør være? En mesterskapsgjenganger som Kroatia, eller en «freak» play off
    kandidat som Estland?

    • Anonym

      Du er jo mer opptatt av statistikk enn fotball.
      Alt du sier er riktig, men feil