Trange fotballtider

Finanskrisen har for lengst festet seg som en ond sky over den vestlige verden, men takket være store pengeinnsprøytninger fra Midtøsten og andre vekstland synes den totale cashflowen i den europeiske klubbfotballen fortsatt på et relativt anstendig nivå. Ser vi bort ifra at mange engelske, italienske og spanske toppdivisjonsklubber sitter på tikkende gjeldsbomber av bibelske proporsjoner, ser jeg små tegn på hverdagslig nivå at selv fotballklubber nå strammer belter.

Det første *gulp*-momentet kom tidlig i høst med observasjonen av en nokså profilert Premier League-sjesspeider på en British Airways-flyining tilbake til London fra kontinentet – på økonomiklasse. Alle vet at dyre vaner dør sist, og ansiktsutrykket til briten lot seg enkelt tolke der han vred seg ned i midtsetet mellom en australsk backpacker og en multibarnsmor fra det indiske subkontinentet; dette var vondt og ydmykende.

Britiske fotballfolk reiser ikke bare dyrt og fasjonabelt, øyfolket har også drøye vaner som får kolleger fra andre land til å humre og riste godt på hodet. På en internasjonal turnering i Sør-Amerika tidligere i år var jeg del av en større multinasjonal gruppe reisende. Mens tyskere, franskmenn og spanjoler benyttet ventetiden på flyplassen (fra innenriksflyvningen ankom til den transatlantiske avgangen) med småprat, lektyre, ipad og uendelige kaffekopper – hva gjorde britene? Som seg hør og bør leide de Premier League-ansatte rom på flyplasshotellet for å sove i hjel den seks timer korte ventetiden… Mon tro om soveluksusen overlever de kommende innstramningsrundene.

I den andre enden av luksusstigen – på Balkan skal man aldri beskyldes for å reinvestere de store midlene som ofte genereres fra lukrative salg til kjøpssterke ligaer i fasiliteter eller infrastruktur. Nei, 90 av 100 anlegg i det tidligere Jugoslavia står i dag som de sto da Tito styrte landet. Selv med et realistisk hode og nedjusterte forventninger stusset jeg godt synet som traff meg på en toppseriekamp i Serbia for kort tid tilbake. I klassisk østeuropeisk stil står det gjerne vannfylte bøtter langs sidelinja. Normalt sett benyttes dette vannet til å skylle fjes og rense hender. Denne gangen jeg merke til at spillerne gikk til disse bøttene, senket hodene og drakk av vannet med hendene som øse. Etter kampen ble jeg opplyst av en lokal journalist at klubbens president hadde valgt å droppe vannflasker som en følge av sparetiltak. Spann fikk holde. Da overrasker det heller ingen keeperne på samme arena ofte måtte sette ut på omfattende joggeturer når et skudd gikk langt over mål – man hadde kun to baller til disposisjon…

Dette er kun eksempler fra anekdotisk nivå som vitner om at fotballen – som samfunnet ellers – går trange tider i møte. Men i et større makroperspektiv ser man at også at krisetider tvinger frem nye mekanismer. For eksempel, ganske oppsiktsvekkende, har ingen Premier League-manager måttet gå selv om vi nå er langt inne i høstmørket, perioden da det statistisk sett sparkes med høyest frekvens. At dette skyldes mer edruelighet blant klubbeiere og styreformenn er lite sannsynlig, årsaken er finansiell.

Et annet tegn på klimaskifte er antallet spillere fra toppligaer rundt om Europa som fortsatt strever med å finne nye klubber etter å ha blitt kontraktsløse i sommer. I gode tider ville en hver ringrev blitt plukket opp på bedre vilkår, kun i egenskap av å være Bosman, arbeidsfør og erfaren. Realiteten er i ferd med å hente inn fotballen…