André Villas-Boas – en positiv vinkling

Presset øker på Chelsea-sjefen, André Villas-Boas, etter Ligacup-exiten mot Liverpool i går kveld. Over de neste ukene skal den hardt prøvde London-klubben møte tre klubber som for øyeblikket befinner seg blant de fire beste i Premier League. I England spekulerer allerede pressen om portugiseren vil sprette nyttårs-champagnen London.

 

Ansettelsen av Villas-Boas kunne betraktes som spennende og nytenkende, men ikke uten risiko. Ingen kan bestride at José Mourinhos tidligere elev leverte til toppkarakterer da han ledet FC Porto til trofeer forrige sesong – de som følger portugisisk fotball kan vitne for at elementer av lagets glatte offensive samhandling og defensive aggressivitet forsvant med hovedtreneren i sommmer. Det er heller liten tvil at unge Villas-Boas har opparbeidet en unik kompetanse og respekt etter over ti år i viktige roller bak kulissene i europeisk toppfotball. Og basert på den personen som viser seg gjennom intervjuer og i nærkontakt med media, danner jeg meg et bilde av en eksepsjonelt dyktig og sterk leder. Likevel kan man legitimt stille spørsmålet om Chelsea-jobben – på dette tidspunket – er en umulig oppgave.

 

Se bort ifra at Chelseas mektige eier, Roman Abramovich, tidligere har vist seg utålmodig med trenere som ikke har levert til russerens høye standarder – i motsetning til britisk presse tror jeg Abramovich forstår omfanget av oppgaven portugiseren har tatt på seg. I sommer tolket jeg ansettelsen av Villas-Boas som et signal på at eierskapet var sett seg lei nettopp på utskiftninger –  et tegn på at 33-åringen var påtenkt lederrollen i en tid hvor generasjonsskifte, ungdomssatsing (venter fortsatt på akkurat dette) og en mer offensiv spillestil sto på agendaen. Portugiseren var en mann for «the long haul».

 

Jeg tror også at Roman Abramovich forstår at et nytt storslått suksessprosjekt i Vest-London forutsetter én eller to sesonger med varierende resultater. Spesielt fornyelsesarbeidet i spillerlogistikken vil ta tid til å bære frukter. Store personligheter – på og utenfor banen – som Didier Drogba, John Terry, Frank Lampard, Petr Cech, Nicolas Anelka – altså stammen av en gruppe som har ledet laget gjennom en storhetsperiode, lar seg ikke erstatte ved et fingerknips. Selv en sakte, vennlig, erstattingsperiode av slike profiler passerer neppe uten at lagmoral, samhold og delikat garderobedynamikk vil lide. Selv mer erfarne trenere ville funnet denne oppgaven ekstremt krevende.

 

Villas-Boas kritiseres for å ha hurtigimplementert flere radikale grep. Under hans lederskap presser laget høyere opp på banen – dagens Chelsea handler mer om dominere enn å kontrollere (som under Ancelotti). Som et resultat av disse endringene fremstår også laget mer sårbart, spesielt mot kontringer og presise, hurtige offensive motgrep. Men vi teller kun noen måneder av den unge mannens prosjekt. En klar kursendring fortjener tålmodighet, nok et trenerskifte vil bare forårsake mer forkludring og rive ned det Villas-Boaes er i ferd med å bygge.

 

Portugiseren trenger tid og tillit til å bygge sin egen tropp. Profiler som kan utgjøre ryggraden av ”det nye Chelsea” vokser allerede frem (Mata, Sturridge, Ramires, David Luiz – selv om sistnevne for tiden opplever en tung periode – pluss stortalenter som McEachran, Oriol og Lukaku) og om manageren får muligheten til å signere spillere som passer ideelt til hans system, kan omstillingen ta form tidligere enn pessimistene melder.

 

Chelseas tabellsituasjon er skuffende, men ikke prekær. For Villas-Boas representerer oppgjørene mot Newcastle United, Manchester City og Spurs muligheter til raskt avansement opp Premier-League-treet, ikke spadetak til graven britisk presse elsker å grave. Ved årsskiftet kan Chelsea igjen være med i tittelkampen.

 

Lite dramatikk, lite romantikk

Playoff-kampene ga liten glede til underdogenes trofaste tjenere. Estland fikk oppskriftsmessig ris av Irland mens balkan-naboene Bosnia Herzegovina og Montenegro fikk stryk av overmenn med større mesterskapserfaring. Enda mer overraskende: Tyrkia ble grundig satt på plass av et småredusert Kroatia-mannskap.

 

Jeg satt lenge med et håp om at begge de tidligere Jugoslavia-statene kunne komme seg videre til EM-sluttspillet (Estland regnet jeg tidlig vekk, andreplassen i gruppen var freak-aktig). Ikke fordi jeg ønsket Portugal eller Tsjekkia misnøye og vondt, men et sluttspill ville løftet disse to nykomlingene på flere områder.

 

Til tross for relativt gode resultater over tid, har Bosnia lenge befunnet seg helt på grensen til utestengelse fra internasjonal fotball (blant annet på grunn av ulovlig politisk innblanding) – i tillegg har man slitt med spillerboikott og supporter-bråk. Passasje til et mesterskap kunne ha knyttet sammen flere av de løse trådene. Montenegro – Europas nest yngste stat, om vi regner med den halvanerkjente naboen, Kosovo – kunne trengt investeringene som ville kommet som en naturlig følge av kvalifisering.

 

Jeg har nylig besøkt landet gjentatte ganger – ”fasilitetene” som møter deg utenfor hovedstaden, Podgorica, får et hvert fotballhjerte til å blø en liten dam. Kamparenaer (eliteserien) uten varmt vann (dusj) og med tribuner som minner mer om vaklende stilasjer enn noe som gi tilskuere oversikt og minimumskomfort. Den grimme realiteten i Montenegro forteller hvilken bragd landet har oppnådd ved å komme seg helt på nippet av EM-sluttspill. For ikke å nevne hva landet kan oppnå med selv en moderat ressurstilførsel.

 

Et land som ikke mangler ressurser, er Tyrkia. Som en av verdens fremadstormende økonomier, hadde dette fotballgale landet råd til å ansette den høyt gasjerte ”mirakelmannen” (ifølge store deler av media) Guus Hiddink. Forventningene til hollenderens prosjekt var store, men i dag ende forholdet med tidlig avskjed. Jeg var selv til stede i Istanbul forrige fredag, da tyrkerne ble ydmyket 3-0 av Kroatia. Returkampen i går, som endte 0-0, handlet i praksis kun om å redde æren for Tyrkia.

 

For oss som husker Tyrkias 2002-generasjon – med kvalitetsspillere i alle posisjoner – var denne utgaven en skuffelse. En ting er at spillerråvaren ikke er av samme kaliber, men måten mannskapet smuldret etter det tidlige baklengsmålet sa mye om fraværet av den mentale styrken og spiriten som kjennetegnet tidligere tyrkiske generasjoner.

 

Kroatia kontrollerte kampen selv med mindre ballinnehav, hver gang de nærmet seg den siste fjerdedelen av banen fant Modric geometriske åpninger mens Olic, Srna og Raktic sine bevegelser skapte angst blant villfarne tyrkere. Hjemmelaget på den annen side, skapte mer eller mindre ingenting. Tyrkia som har fostret mange kreative offensive spillere (hva skulle man ikke gitt for Mesut Özil?) manglet fantasien og bevegelsene til å låse opp en relativt underveldende men effektiv kroatisk forsvarslinje (Vida – Schilenfeld – Simunic – Corluka).

 

Ellers er det interessant å sammenligne de to nasjonenes forutsetninger for å kvalifisere seg til store mesterskap. Kroatia har drøye 4,2 millioner innbyggere, mens nesten 75 millioner mennesker har tyrkisk pass. Begge nasjonene har i tillegg betydelige diaspora utenfor de oppmålte landegrensene, men naturligvis langt flere tyrkere. Kroatenes landslagstrener, Slaven Bilic, hever visstnok 300.000 euro i årslønn mens Guus Hiddink skal etter rapportene ha hentet 14 ganger så mye på årsbasis. Allikevel er Kroatia blitt en gjenganger i mesterskapssammenheng.

Trange fotballtider

Finanskrisen har for lengst festet seg som en ond sky over den vestlige verden, men takket være store pengeinnsprøytninger fra Midtøsten og andre vekstland synes den totale cashflowen i den europeiske klubbfotballen fortsatt på et relativt anstendig nivå. Ser vi bort ifra at mange engelske, italienske og spanske toppdivisjonsklubber sitter på tikkende gjeldsbomber av bibelske proporsjoner, ser jeg små tegn på hverdagslig nivå at selv fotballklubber nå strammer belter.

Det første *gulp*-momentet kom tidlig i høst med observasjonen av en nokså profilert Premier League-sjesspeider på en British Airways-flyining tilbake til London fra kontinentet – på økonomiklasse. Alle vet at dyre vaner dør sist, og ansiktsutrykket til briten lot seg enkelt tolke der han vred seg ned i midtsetet mellom en australsk backpacker og en multibarnsmor fra det indiske subkontinentet; dette var vondt og ydmykende.

Britiske fotballfolk reiser ikke bare dyrt og fasjonabelt, øyfolket har også drøye vaner som får kolleger fra andre land til å humre og riste godt på hodet. På en internasjonal turnering i Sør-Amerika tidligere i år var jeg del av en større multinasjonal gruppe reisende. Mens tyskere, franskmenn og spanjoler benyttet ventetiden på flyplassen (fra innenriksflyvningen ankom til den transatlantiske avgangen) med småprat, lektyre, ipad og uendelige kaffekopper – hva gjorde britene? Som seg hør og bør leide de Premier League-ansatte rom på flyplasshotellet for å sove i hjel den seks timer korte ventetiden… Mon tro om soveluksusen overlever de kommende innstramningsrundene.

I den andre enden av luksusstigen – på Balkan skal man aldri beskyldes for å reinvestere de store midlene som ofte genereres fra lukrative salg til kjøpssterke ligaer i fasiliteter eller infrastruktur. Nei, 90 av 100 anlegg i det tidligere Jugoslavia står i dag som de sto da Tito styrte landet. Selv med et realistisk hode og nedjusterte forventninger stusset jeg godt synet som traff meg på en toppseriekamp i Serbia for kort tid tilbake. I klassisk østeuropeisk stil står det gjerne vannfylte bøtter langs sidelinja. Normalt sett benyttes dette vannet til å skylle fjes og rense hender. Denne gangen jeg merke til at spillerne gikk til disse bøttene, senket hodene og drakk av vannet med hendene som øse. Etter kampen ble jeg opplyst av en lokal journalist at klubbens president hadde valgt å droppe vannflasker som en følge av sparetiltak. Spann fikk holde. Da overrasker det heller ingen keeperne på samme arena ofte måtte sette ut på omfattende joggeturer når et skudd gikk langt over mål – man hadde kun to baller til disposisjon…

Dette er kun eksempler fra anekdotisk nivå som vitner om at fotballen – som samfunnet ellers – går trange tider i møte. Men i et større makroperspektiv ser man at også at krisetider tvinger frem nye mekanismer. For eksempel, ganske oppsiktsvekkende, har ingen Premier League-manager måttet gå selv om vi nå er langt inne i høstmørket, perioden da det statistisk sett sparkes med høyest frekvens. At dette skyldes mer edruelighet blant klubbeiere og styreformenn er lite sannsynlig, årsaken er finansiell.

Et annet tegn på klimaskifte er antallet spillere fra toppligaer rundt om Europa som fortsatt strever med å finne nye klubber etter å ha blitt kontraktsløse i sommer. I gode tider ville en hver ringrev blitt plukket opp på bedre vilkår, kun i egenskap av å være Bosman, arbeidsfør og erfaren. Realiteten er i ferd med å hente inn fotballen…