Solbakken – fra zero til hero

Forleden traff jeg en gammel bekjent. Vedkommende, la oss kalle han Fritz, hadde jeg ikke snakket med siden sensommeren. Den gang ringte han meg for å hente ut litt bakgrunnsstoff om 1. FC Köln sin norske trener ”Stale” Solbakken. Fritz er nemlig sportsjournalist i regionen der nordmannen trener fotballag, og på nevnte tidspunkt – noen uker inn i denne Bundesliga-sesongen – trengte jeg veldig liten tid for å forstå motivene for den litt uventende oppringningen. Langt fra imponert over Solbakkens start som Bundesliga-trenger, var Fritz godt i gang med å bygge en negativt vinklet sak om det han mente kom til å bli et spektakulært kort treneropphold i den populære klubben.

Fritz ramset opp feil på feil. I løpet av en fatal sommer hadde nordmannen frarøvet Podolski kapteinsbåndet, kludret til rytmen i kampoppladningen (slutt på den klassiske tyske hotellnatten foran hjemmekamper), introdusert en reindyrket soneorganisering som Fritz hadde null tro på. Ikke snakket han tysk heller. Tenk det, han snakket ikke verdensspråket tysk! Journalisten lot seg også irritere over at Köln-treneren visstnok (her må jeg ta tyskerens ord som god fisk) hadde sendt en slags pressemelding til media om hvordan etternavnet korrekt skulle uttales – altså Solbakken med en rund norsk ”o”, ikke ”Sållbakken” som i varianten bundesfolket sverget til.

Jeg hadde ingenting å tilføre samtalen bortsett fra å lytte, humre og nyte frustrasjonen til en tysk journalist som tydeligvis skulle gjøre sitt for å vippe en nyansatt utlending av trenerstolen.

Men av ren nysgjerrighet plukket jeg opp telefonen i formiddag. Denne gangen var det min tur til å skaffe meg stemningsrapport om statusen til norske bidrag i Bundesligaen. Og jo, platen hadde forandret lyd. Skamløst, uten en eneste ydmyk referanse til vår samtale tidligere i høst, bablet Fritz i vei om en overlegen fotballtrener. Solbakken – nå uttalt på norsk vis – var som sendt fra himmelen til Köln. Den tidligere FC København-treneren hadde forandret treningskulturen i klubben, profesjonaliteten blant spillerne var hevet med flere hakk.

Enda artigere; Solbakkens kontroversielle behandling av Podolski ble nå, ved hjelp av etterpåklokskapens magi, geniforklart. Den lokale favoritten hadde rett og slett storblomstret under nordmannens liberale lederskap. Til journalister omtalte Tyskland-angriperen Solbakken i genuint positive ordlag også når diktafonen var skrudd av.

Riktignok gjensto det en del arbeid med den defensive organiseringen, la Fritz til. Men laget var på rett kurs både hva gjaldt struktur og offensiv samhandling. Før jeg la ned telefonen fikk jeg også med meg at den tyske journalisten roset språkfremskrittene og allerede tentativt lanserte Solbakken for større jobber – og mente, om utviklingen fortsatte, at hedmarkingen fort kunne legge igjen en arv i tysk fotball med sin morderne lederstil.

Fotballen og media er nådeløse når det gjelder omdømmetrender – denne ukes geni er ofte en idiot neste uke. Men jeg tror Fritz er et godt termometer for klimaet i Köln-fotballen. Og mene hva man vil om en tysk tabloidjournalist: det er sterkt å registrere at Solbakken har snudd opinionen og nyter den viktige støtten fra media og supportere. Og hvis man kan konvertere tyske journalister fra hatere til disipler, sier dette absolutt alt om nordmannens selvtillit, kommunikasjonsevner og religiøs tro på eget prosjekt.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)

Fra øst til øst?

Av det mest oppsiktsvekkende fra landskamprunden kan vi føre opp underdogens glefs av den øvre halvdel av kvalikgruppene. Svaret på hvor mange av de tidligere kommuniststatene i øst som kan ta med seg EM-drømmene lenger inn i høstmørket får vi neste uke. Men de foreløpelige resultatene til mist fire av vårt kontinents minst feirede fotballnasjoner gir farge til et landskap som gjerne forutsigbart gråmales av store folketallsrike, ressurssterke nasjoner.

En av de største bragdene er allerede et faktum; da Montenegros Andrea Delibasic på overtid stanget inn utligningen mot England i pøsregnet Podgorica i går kveld sendte han også den vesle fjellstaten ved Adriaterhavet til playoff. For fotballkjennere bør ikke resultatet være et stort sjokk. Montenegro med drøye 600.000 innbyggere kan skryte av fotballhistorie (enten skjult bak Jugoslavia-flagget eller i tospann med nabolandet, Serbia), et deliriumsbesatt hjemmepublikum (har selv opplevd Montenegro-hjemmekamp real time!) pluss profiler fra for og nåtid (fortiden representert av nåværende fotballpresident, ”Il Genio” Dejan Savicevic – nuet ved den heftige trioen Stevan Jovevic, Mirko Vucinic og Stefan Savic). At Podgorica var en armert festning, overrasket kun den uvitende – uansett hvem som trekker denne staten i utslagningsheatet, vil få full hyre ved å temme dette utvalget.

En annen tidligere Jugoslavia-stat, Bosnia og Herzegovina, er også klare for play-off. Det vil si minimum play-off. Skulle landet sikre seg mer enn et poeng fra bortekampen neste tirsdag mot tabelltopperen, Frankrike, vil balkanstaten passere direkte til sluttspillet neste sommer. Jeg tror mange med meg vil glede seg ellevilt om dette landet med den traumatiske fortiden kommer seg til et sluttspill. Gjennom offensiv, teknisk og smart fotball har Bosnia og Herzegovina lenge vippet på kanten av mesterskapskvalik – skal 2012 endelig bli året for disse herlige typene?

Armenia er utvilsomt det mest obskure innslaget blant det øverste selskapet i kvalikgruppene. Nesten like fattige på fotballtradisjoner som ressurser og stjernespillere – infrastruktur og investering rundt all ballsport i Kaukasus-staten har smuldret de siste ti årene, og normalt sett ligger landet bak naboene Georgia og Aserbajdsjan hva gjelder fotballkultur, økonomi og levestandard. Nå skal det nevnes at Armenia må slå Irland i Dublin for å henge med til play-off, men uavhengig av utfallet på tirsdag kan armenerne være stolte av resultatene (særlig 4-0 borte mot Slovakia klinget godt). Anført av keeperlegenden Roman Berezovsky (37) og stopperkjempen, Sargis Hovsepyan (39 om noen uker), har Armenia oppnådd resultater med en utypisk aggressiv, hurtig og direkte spillestil. Skulle landet mot formodning seire i Dublin, vil den profilribbede troppen – noen få Russland/Ukraina-baserte utgjør wow-faktoren i spillergruppen – boostes av Ajax-vingen Aras Ozbiliz. Den Nederland-fødte sikret seg nylig fedrenes statsborgerskap.

En annen tidligere Sovjetstat uten fotballtradisjon – ”halv-nordiske” Estland – kan nå play-off på sensasjonelt vis om Slovenia tar alle tre poengene hjemme mot Serbia (vanskelig, men ikke utenkelig). Nærmest spøkelsesaktig har Estland sneket seg opp på andreplassen i Gruppe C og paradoksalt nok; hadde landet kapret tre poeng borte mot Færøyene (tapte 2-0), ville esterne allerede vært klare for play-off. Likevel, for en skinasjon som har kjempet helt nede i kjellersiktet i de siste kvalikene (etter fin oppsving tidlig på 00-tallet) – og i hovedsak består av stallspillere fra B- eller C-ligaer, er selv gruppetreer et usedvanlig oppløftende avslutningsregnskap.