The Invincible… Pengemaskin?

For kjennere av internasjonal football er FC Porto-angriperen Hulk neppe et nytt bekjentskap. Brasilianeren ble døpt Givanildo Vieira de Souza, men da nakkemusklene og bicepsene utvokste normale formater sent i tenårene ble han på klassisk brasiliansk vis tildelt dette originale kallenavnet. Nå har dette menneskelige kraftverket tatt steget fra en kulthelt til allemannseie. Blir denne krysningen mellom en mann og en tegneseriefigur snart å se i Premier League?

Rent teknisk er 25-åringen en fotballspiller som utmerker seg mer gjennom spisskompetanse og ekstreme ferdigheter enn et allround balansert balltalent. Da han ankom det nordlige Portugal i 2008, var han oftest å finne som en klassisk midtspiss men i den senere tid – under 4-3-3-entusiastene André Villas-Boas og Vitor Pereira – har brasilianeren funnet sin rolle på høyre kant fremme i denne hippeste av alle formasjoner.

Signaturtrekket til Hulk er enkelt: 30-40 meter fra motstanderens mål liker han å plukke opp ballen, for så å gå på skudd med sitt ekstremt tilslagssterke venstrebein (mer krutt en finesse) – gjerne etter å ha passert et par motspillere på veien. Den andre varianten er å spille en stikkpasning – etter samme oppskrift som over – til en bevegelse som kommer fra motsatt kant i rommet (sentralt eller mot venstre) som ofte åpner seg når flere motspillere naturlig graviteres mot aksjonssenteret (Hulk og ballen). Det siste året har brasilianeren scoret mange mål spesielt på den første måten (pluss frispark, kanonen fyres opp så fort ballen plasseres innenfor 40 meters radius fra motstanderkeeperen).

Det er vanskelig å være uenig i kritikerne som mener Hulk har en relativt enkel spillestil. Som ofte med spisskompetente angripere, mangler Porto-spissen fotballintelligensen og ”tålmodigheten” til å gjøre seg optimalt nyttig i varierende matchbilder. Hulk trives best når tempoet skrus opp, og rommene åpner seg. Således synes jeg brasilianeren ville passet bedre i England enn i for eksempel spansk fotball.

Akkurat nå regjerer oppfatningen om at angriperen som scoret 23 mål for de portugisiske mesterne forrige sesong, prises for høyt. FC Porto selger aldri billig – klubben har i praksis etablert seg som en slag ”Boutique”-leverandør av fotballspillere – og forhandler man med klubbens mektige president, Jorge Nuno Pinto da Costa, vet man at sluttsummen blir høy, men at man samtidig sikrer seg en klassespiller. Utkjøpsklausulen for Hulk skal i følge media lyde på svimlende 70 millioner euro, men med 40-45 millioner av samme valuta kan det gjerne være at samtalene ender i suksess.

Det finnes imidlertid et annet aspekt som kan gjøre en slik potensiell storinvestering svært lukrativ for en Premier League-toppklubb. Før brasilianeren med 4 landskamper ankom europeisk jord, la han bak seg tre flotte sesonger i japansk fotball. I løpet av tiden på den bananformede øygruppen, noterte beistet seg for over 70 seriemål og han er ikke glemt – Hulk er fortsatt stjerne i Japan.

I en tid hvor Premier League-klubbene melker det asiatiske markedet for TV-rettigheter, oppvisningskamper og effektsalg – et fenomen som neppe vil minske i omfang etter hvert som Europa synker dypere i krise og mellomklassen fortsatt toger frem i Asia – hvilken bedre mann til å cashe ut latent profitt enn denne supermannen av kjøtt og blod?

Hulk snakker flytende japansk, en hver marketing-ansatt i Manchester United, Liverpool eller Chelsea må ha grønne drømmer om hva man kunne få til av cheesye PR-stunt (japanere elsker sånt) eller drakt/effektsalg med denne mannen på laget. Dyktige Park Ji-Sung genererer fine summer for Manchester United i Sør-Korea, men umiddelbart vil jeg tro Hulk ville kunne sprenge langt større dammer for pengestrømmer i dette fotballgale kontinentet.