Tilfellet Torres

17 minutter Premier League-tid fikk Fernando Torres da Chelsea slo Sunderland 2-1 på Stadium of Light. Og lørdagens innhopp bidro nok et lite drypp til en statistikk som blir mer og mer belastende: i løpet av 22 offisielle Chelsea-kamper står spanjolen igjen med ett fattig kryss i målprotokollen.

Som Oliver Kay poengterer i dagens utgave av The Times, registrerte floppdømte Andriy Shevchenko sju fulltreffere på tilsvarende tidspunkt i sitt uheldige Stamford Bridge-opphold. Så hva gjør man med denne spilleren man lesset inn ublue £50 millioner for tidligere i år?

Joda, i etterpåklokskapens rike er landskapet alltid tåkefritt, men det var mange som stusset når Chelsea fremmet gigantbudet helt ved sluttsignalet av vinterens overgangsvindu. Bortsett fra enkeltkamper i fjor (blant annet to fulltreffere mot nettopp Chelsea) – der Torres viste målteft om ikke annet – hadde spanjolen allerede lenge før kjøpstidspunktet vandret rundt på fotballbaner som om han bar en usynlig sekk på ryggen.

Rykket, 1v1-egenskapene, balansen, bevegeligheten – alle disse fysiske egenskapene som skilte Fernando Torres fra den klassiske tunge midtspissen, hadde gradvis forduftet. Tilbake sto en spiller tydelig blottet for både selvtillit, de tidligere unike fysiske forutsetningene og den lille ubeskrivelige x-faktoren som gjorde han til en av verdens absolutt beste angrepsspillere. For denne triste figuren betalte Chelsea 50 millioner av dronningens valuta.

Pussig er det også at Torres ble hentet til en klubb der Didier Drogba var udiskutabelt førstevalg til midtspissrollen – i en tid der Carlo Ancelotti allerede lekte med énspiss-formasjoner og hvor André Villas-Boas – også en kjent 4-3-3-entusiast – etter sigende toppet ønskelisten som italienerens etterfølger. I ettertid har man også kjøpt en ny midtspiss, 18-åringen Romelu Lukaku, for en solid sum (£18 millioner). Ikke bare er Fernando Torres ukomfortabelt trengt opp i et hjørne av innbytterbenken, nå flyter han også i et tomrom mellom to generasjoner av konkurrerende midtspisser: Didier Drogba blir sannsynligvis en sentral del av startoppstillingen til de viktigste kampene denne sesongen, mens den unge belgieren representerer fremtiden.

Denne konteksten reiser to relevante spørsmål. Først; finnes det håp om at Fernando Torres noen gang finner tilbake til den ufattelig dyktige spissen som vi husker fra praktisk talt hele det forrige tiåret? Deretter må man spørre seg; hvilke realistiske grep kan man gjøre rundt en spiller – uansett hvor lenge den marerittaktige statistikken fortsetter – man tross alt har kjøpt for en svimlende sum?

Får vi igjen se den ”gamle Torres”? Selv heller jeg i retning et motvillig “nei”. Dels fordi egenskapene som gjorde Torres relativt unik – imponerende fysisk struktur kombinert med hurtighet og silkeaktige bevegelser – er lettere å presse ut av en ung fotballspiller. Selv om jeg ikke er noen ekspert på området, virker det for meg at eksplosive/smidige spillere i varierende grad fader og må modifisere spillestilen i den andre halvdelen av 20-årene. Jeg mener vi så tegn til dette hos Torres allerede under de siste 10-12 månedene i Liverpool-drakt. Tendens lett oppsummert gikk han fra en dynamisk ”falsk” 9-er til en mer statisk ”ekte” 9-er.

Dagens fotball er dessuten i ferd med å vise oss en tendens at ”barnestjerner” slukner tidligere enn spillere som etablerer seg senere i 20-årene. Fernando Torres debuterte for Atletico Madrid som 17-åring, året da han ble voksen var han allerede fast i den store La Liga-klubben – året etter trakk han på seg A-landslagsdrakten. I mellomtiden har Fernando Torres vunnet både europamesterskap og fotball-VM (riktignok under sistnevnte hadde nedturen allerede startet), han har giftet seg, blitt far. Kanskje ligamesterskap og Champions League-suksess burde holdt motivasjonen oppe, men jeg kan forestille meg at gjenmotivasjon er vanskeligere for en person som har oppnådd så ekstremt mye i ung alder, enn hos en late bloomer som kom senere til suksessfesten.

Det er altfor tidlig å avskrive Fernando Torres. For det kan godt være at Chelsea-spissen finner tilbake til nettmaskene på permanent basis, men da heller som ”straffefeltspiss” enn i form av den bevegelige, dynamiske, smidige angriperen vi husker fra glansdagene.

Hva gjør man så med Tilfellet Torres? For øyeblikket virker situasjonen låst. At en 27-årig verdensstjerne skal spille seg til selvtillitt for reservelaget på en forblåst Conference-arena virker absurd. Et januarsalg gir heller ingen mening – få klubber er i stand til å ta over lønnen til spilleren, og det eksklusive selskapet med storkapital på bok vil neppe gå i en slik felle – hvorfor skal kokurrerende storklubber ta over Chelsea sine bekymringer? Fotballspillere kommer dessverre ikke med garantilapp.

twitter tkkarlsen (norsk) / karlsentk (english)